Forsvarsadvokatens kriminalfortellende behov – Reprise

– Artikkelen ble første gang publisert i boken  Folkefiende? 70 år med Staff – jubileumsbok i anledning Tor Erling Staffs 70-årsdag. Redigert av Arne Haugestad, Kagge forlag 2002.  ISBN 82-489-0257-9

Den som er fast overbevist om tiltaltes skyld, vil knapt gjøre en god jobb som forsvarer. Men må en forsvarsadvokat til enhver tid tro på sin klients uskyld? For en legmann vil det mest lettvinte svaret være å si ja -- forsvareren må tro på klientens uskyld-- hvis ikke vil han feile som forsvarer, fordi hans egen tvil undergraver arbeidet for å frigjøre klienten. Men slik kan det jo ikke være. Å kreve at advokater til enhver tid tror at klienten er uskyldig, vil være å kreve at advokater tidvis er dumme, og det kan ingen være tjent med.

 Når det hefter slike ulemper til å tro eller mistro klienten, står man egnetlig bare igjen med en løsning -- den at advokaten gir blaffen i hvilket forhold klienten har til forbrytelsen -- altså at forsvareren er likegyldig til om tiltalte har utført den kriminelle handlingen eller ikke. Men å forholde seg nøytral kan ofte stride mot ens egen følelse av rettferdighet. Hvis man møter et menneske som påstås å ha begått et overgrep mot f.eks et lite barn, er det ikke lett å være likegyldig. Men på den annen side: Den som ønsker å gjøre karriere som forsvarer, må jo på forhånd vite at slike situasjoner vil oppstå. Det vil være en del av jobben. Det å forsvare tiltalte medmennesker bærer i seg en aksept av at disse faktisk kan ha utført nedrige handlinger. Denne dimensjonen ved yrket berører den etiske bærebjelken hele forsvarergjerningen hviler på. Innser man først dette, bør man også innse fordelen med at forsvareren forholder seg likegyldig til om den tiltalte har utført udåden: Da vil forsvareren kunne bruke sin kompetanse på alle typer tiltalte, og forholdet til klienten vil være lite farget av ens egne fordommer. Dessuten vil utfordringen for advokaten være noe annet enn å gjøre seg dum. Utfordringen vil bestå i å kunne forestille seg den muligheten at tiltalte er uskyldig. -- uansett om klienten er så skyldig at det lukter. Det kan skrives hundrevis av ulike fortellinger om en konkret hendelse -- også en forbrytelse. Forsvarerens jobb vil være å tenke ut og videreformidle den beretningen som gjør klienten skyldfri. Dessuten må forsvareren sørge for at denne fortellingen aksepteres av andre – for eksempel en lagrette. Med andre ord: En god forsvarer må være en god dikter.

Å dikte er å lyve, lyder en fordom. La oss heller snu på dette utsagnet. Å dikte er ikke det samme som å lyve. Å dikte er å eie sannheten, og gjøre hva man vil med den.

Da jeg ble spurt av en journalist om jeg trodde de tiltalte i Orderudsaken var uskyldige, måtte jeg svare: Etter min mening er begreper som uskyld og sannhet dypest sett litterære begreper.  Årsaken til dette svaret, beror på at absolutte sannheter er lite egnet som verktøy til bruk i virkelighetens mangslugne verden. Absolutte sannheter forutsetter en rigid tenkemåte som egentlig bare er nyttig innenfor mattematikkfaget. Men i litteraturen eies sannheten av dikteren. Det er bare forfatteren som vet hva som er løgn og hva som er diktet sannhet.

 Går man absolutte sannheter etter i sømmene, vil de som regel åpne for tvil. Ta for eksempel grunnplattformen til Descartes om at man kan erkjenne sin eksistens fordi man tenker -- Cogito ergo sum. Hva om det finnes en kraft som styrer tanken? Noen vil avvise en slik tese. Men heller ikke disse kan være helt sikre. Og hvis det er en kraft som styrer tanken, er den heller ikke din egen. Hvor sikker kan du da være på at du eksisterer?

 Utsagnet "Jeg er uskyldig" kan framstå like fritt for substans som påstanden om at noe er sant. Alle som erfarer at noe skjer kan med en viss rett hevde seg uskyldig i det inntrufne. Anklag en høne for å være født av et egg, den vil kunne påberope seg skyldfrihet.

Barn har et svært kreativt forhold til skyldbegrepet og er flinke diktere. Når Kari gråtende kommer og sier at Ola slo henne, sier Ola: Det var ikke meg, det var hånden min. Slike påstander kan faktisk passere i virkelighetens verden. Hvis Olas pappa skulle være dypt religiøs, vil han kunne tenke seg muligheten for at en demon har tatt bolig i Ola, og styrt hånden hans til gjøre voldelige handlinger. Men en rettsstat kan ikke akseptere Olas ansvarsfraskrivelse. Aktoratet vil innstille på at Ola skyldig. Det er hans hånd, og rettsstaten forutsetter at Ola har fri vilje og må ta ansvar for håndens ulike innfall. Men skyldsspørsmålet er avhengig av beretningens overbevisningskraft. En god forsvarer vil fortelle en annen historie, for eksempel beretningen om piken Kari som kommer løpende og treffer Olas utstrakte hånd med stor kraft.

I rettens pseudovirkelighet er skyld og sannhet to sider av samme sak. I retten kalles de absolutte sannhetene for bevis. På samme måte som Descartes beviser sin eksistens med tenking, er det sannhetsbevisenes oppgave i retten å avklare skyld og uskyld. Men i tillegg til absolutte sannheter har man i rettsvesenet også åpnet for de såkalte nesten-sannhetene -- det retten kaller indisier. Et indisium er ingen sannhet, bare noe som muligens er sant, altså en nesten-sannhet.

Et spørsmål melder seg for legmannen: Finnes det egentlig noe som kan kalles ekte bevis? Man behøver ikke sysle med skriving av krimfortellinger for å innse at et såkalt bevis er like rundt som en fotball: Fingeravtrykk funnet på et drapsvåpen kan være avsatt lenge før drapet. Og funnet av et hår med en viss DNA-profil på genseren til et lik, kan ha festet seg på genseren lenge før drapet. Et våpenmagasin funnet hjemme hos en juleselskapsgjest kan godt være plantet på stedet av en annen  osv. Juristene har også indirekte sans for denne alle-bevis-er-egentlig-indisier-teorien. De framstiller fru Justitia som en blindet skikkelse som veier for og imot. 

I rettssalen er altså sannheten en funksjon av en vektstang. Hvis det finnes beviser/indisier nok, vipper vekten til fru Justitia over, og retten hevder dette og hint er sant, og at siktede er skyldig – noe Fredrik Fasting Torgersen, Liland og en rekke andre ofre for justismord har fått merke. I retten vil det teoretisk sett kunne bli ansett for bevist at en viss herre gikk på vannet hvis det fantes vitner og indisier nok. På samme måte som Galileo ble kjent skyldig i kjetteri ved å hevde at jorda var rund. Dommen slo fast at jorda var flat – basert på sakkyndige vitner samt en serie bevis og indisier. Om Galileo den gangen var blitt frikjent, hadde ikke det endret noe ved rettvesenet som institusjon. Uansett utfall illustrerer denne saken egentlig bare det som er påstått over: Advoktatene på begge sider forteller sine fortellinger for en domsinstans. Skyldsspørsmål er basert på en konkret tiltale. Og skyldsspørsmålet vil avgjøres av de indisier og beviser som foreligger innenfor rettssakens rammer. Hensiktene med fortellingene er forklare siktedes rolle i forhold til bevis, indisier og de rettslig oppgitte rammene. I litteraturen kalles disse tingene for karakterskildringer, miljøskildringer, intrige og språklig stil.

           

I Litteraturen kan en mann fra midtøsten gå på vannet  -- og lesere i milliontall vil tro på det. En fortelling blir logisk og begripelig fordi lytteren/leseren tilstreber en logikk i det som fortelles. Hvis mannen fra midtøsten er den han påstås å være, er det også logisk at han er istand til å gå på vannet. 

Mann fra Midtøsten

Hvis Harry Potter har lært å trylle, er det også logisk at han tryller.  Å fortelle vil si å ta leseren i hånden og lede vedkommende inn i et pseudovirkelig univers. Det kritiske punktet er forførelsen. I det fortelleren griper leseren eller lytteren i hånden må fortelleren være i stand til å dra vedkommende over en terskel, inn i fortellingens univers der himmelen er gul hvis fortelleren sier den er gul, der det vokser blomster ut av nøkkelhull hvis fortelleren påstår at slikt skjer. Å fortelle vil altså si, hvis man ser bort fra den klassiske aktstrukturen, å være i stand til å fyre av en serie to trinns raketter: første trinn vil si å skape disharmoni i leserens virkelighetsforståelse, neste trinn er å bekrefte for leseren at vedkommende har gjenopprettet rett harmoni med sin tolkning av beretningens gang. Denne friheten er noe innskrenket for advokatene. Å påstå at himmelen gul, vil aldri gå bra for en slik forteller. Den disharmoni som fortelleren skal reparere er altså fokusert mot ett overordnet mål: Å berette logikken bak tiltaltes skyldfrihet. Et glimrende eksempel på forførelsens betydning i de forente pseudo-virkelighetene rettssal og litteratur finnes i teaterstykket som på norsk heter Tolv edsvorne menn, av Reginald Rose. Stykket utspiller seg inne på juryrommet, der en lagrette skal avklare hvorvidt en gutt er skyldig i drap på faren sin. Alle jurymedlemmene er i utgangspunktet enige om at tiltalte er skyldig -- unntatt en person. Det ender med at denne tvileren går gjennom hvert eneste bevis, slår det i hjel og overbeviser til slutt alle de andre om klientens uskyld. Hånlig kan man innvende: Hva skal man med selve rettssaken hvis dramaet skal utspilles en gang til – på juryrommet? Men det er jo akkurat her stykkets styrke ligger. Den tvilende presten tar rollen som forsvarer. Han eier sannheten og kan dikte beretningen om tiltaltes uskyld. I arbeidet med å gjøre beretningen logisk, brukes alle motpartens bevis -- som viser seg å være en samling runde indisier -- like anvendelige for tvileren som anklageren.

Fonda (for anledningen i rollen som prest – Twelve Angry Men – filmversjonen)

Juristenes kriminalfortellende behov består i  å ordne bevisenes/indisienes rekkefølge slik at de stemmer med den framstillingen som gjør klientens rolle logisk, begripelig og sann. Den største utfordringen for berettere innenfor rettssalens pseudovirkelighet, er at lytterne ofte er kritiske, forutintatte og like gjerne tilstreber å se bristene ved fortellingen som logikken i den. Skulle tiltalte være skyldig -- etter legmannens begreper --  vil aktors fortelling være forutsigbar og kjedelig. De absolutte sannheter er gjerne det.