Fahrenheit 451

Nå om en kjærlighetserklæring til litteratur.

Mange lesere har nok allerede forstått at jeg har stor sans for en viss fransk filmkunstner. Men siden denne mest handler om bøker, satser jeg på at de fleste tåler en ny anbefaling: Fahrenheit 451 av Francois Truffaut.

Ray Bradbury skrev romanen Fahrenheit 451 en gang på 1950-tallet. Tittelen henspiller på at papir antennes ved denne temperaturen. Nyttig å vite hvis du vil brenne en bok.

Det er ikke alt for ofte at litteraturen hylles på film. Når det skjer, ender det gjerne med panorering av lange bibliotekhyller. Noen ganger knyttes en karakter opp mot bibliotek eller bokhandel. Da er det lettere å karikere leseren som karakter. Dog kan det gjøres med snert og vidd, f eks Cecil Vyse som blir spilt av Daniel Day Lewis i filmen  A room with a view.  Men oftest blir karakterene tildelt kulturell kapital i form av artifakter som runde briller og/eller pipende stemme. Bedre funker ulike varianter av brevvekslings-filmer. Her gjør bildemediet at løgn, fortielser og undertekst kan få en særegen tilstedeværelse i historien.

Fahrenheit 451 derimot er helt genuin. Så spesiell er filmen at den for mange ved første møte kan oppfattes som litt rar. Hovedpersonen Montag – gestaltet av Oskar Werner (som også spilte Jules i uforglemmelige Jules & Jim) er brannmann. Men i dette universet er tingene snudd på hodet. Her er det brannmennene som tenner bål, de slukker dem ikke – og det er bøkene som brennes. Vi er i et framtidsunivers der bøker er forbudt, Big Brother passer på oss og doper oss ned via en diger TV-skjerm som alle har i stua, og filmens åpning uttrykker egentlig godt det jeg mener med ”rar”.  Disse svartkledte brannmennene som ligner soldater fra første verdenskrig, rykker ut i noe som ligner en leke-brannbil og lager bokbål hos en bokleser og renser opp ved hjelp av flammekaster. Scenografi og handling stemmer liksom ikke overens. Men du skjønner snart at skurret beror på din egen fordom. Det er nettopp i dette høyst originale grepet du møter filmskaperens humor og skrå sideblikk.

Montag tar monorail til og fra jobben hver dag. Hjemme bor hans apatiske kone Linda, spilt av Julie Christie. Livet for Linda handler om a ta rett medisin/dop til rett tid. Når hun har skoftet og flipper ut,  kommer et legeteam hjem og skifter blodet hennes, så blir hun klar til å ta nye piller. Livets høydepunkt for Linda er bundet til kjemisk dop og fjernsynsdop, og hun vil helst leve i fred og ro og være så vanlig som mulig – innordne seg systemet.

En annen som også kjører monorail hver dag er Clarisse. Hun blir også spilt av Julie Christie. Clarisse er en kvinne med sjel. Hun sår frøet som skal gjøre Montag til menneske. Hun spør: «Leser du bøkene du brenner?» Dermed er det gjort. Montag klarer ikke motstå fristelsen og sniker til seg et eksemplar av David Copperfield på razzia. Neste natt lurer han seg til å lese i lyset fra fjernsynet (!) mens Linda sover. Det er så enkelt, men man fryser på ryggen allikevel – på grunn av regissørens valg. Som Dickens skriver i første stetning: Om jeg skal bli helten i min egen livshistorie eller om plassen skal bli opptatt av en annen, får disse sidene vise. Er det ikke nettopp det mye av kampen for tilværelsen handler om? Å bli hovedperson i sitt eget liv. Linda er det ikke. Montag er det fra dette øyeblikk.

Mye av filmens scenografi er gjort i skrikende farger, spesielt rødt. For eksempel de røde angiverboksene med blinkende blålys på toppen. Her kan gode borgere sladre om boklesere. Røde vegger, sterkt grønne plener – dette sterke fargespillet gjør at filmens univers mer ligner en drømmeverden enn en framtidsverden. Selv om det finnes hight-tech TV i hvert hus, telefonerer man hverandre i snodige apparater som ligner installasjoner  fra tidlig 1900-tall. Like naivt og på grensen til det surrealistiske er også undergrunnslivet til bokelskerne. Et klassisk gjemmested for bøker i disse hjemmene, er f eks hulrommet der man plasserer toast i brødristeren.

Møtet med teksten til Dickens er filmens første eksponering av det skrevne ord. Med all tydelighet er for eksempel filmens introduksjonstekster gjort muntlig. Slik blir forbudet elegant håndtert.

Smaken på litteratur har gitt Montag smaken på livet utenfor grensene til Big Brothers krav om ordnung muss sein. Når han kommer hjem og finner Linda med gode venniner i kaffeslabberas foran Tv-skjermen renner det over for ham og han begynner høytlesning. Katastrofen skjer. En av damene blir beveget og begynner å gråte.

Linda kan ikke tåle denne usikkerheten ved tilværelsen og spesielt ikke denne nye Montag. Hun plasserer en lapp i den røde sladrekassen. Dermed er det klart for det virkelig store bokbålet og – for bokelskere – det dukes for filmens kuleste reise: Å følge hvilke bøker Truffaut kaster på bålet.

Bok i taklampa – Don Quijote

Er det håp i dette universet?  Ethvert diktatur har en undergrunnsbevegelse. Die Gedanken sin frei. Dette universets opposisjon har litteraturen som våpen. Hver person i bevegelsen memorerer sin bok for å holde den levende og levere til neste generasjon. Avslutningscenen der de levende bøkene promenerer i snøværet og memorerer sine tekster er rett og slett vakker.

Fahrenheit 451 var Truffauts første fargefilm og første film på engelsk. Ganske spesielt det siste, i og med at han selv ikke snakket engelsk i det hele tatt. Et annet moment gjelder musikken. Bernard Herrmann, som skrev mye av musikken til Hitckcocks filmer, er hyret inn – og han er kjennbar. De skarpe riffene som dunker løs når brannmennene rykker ut, er en reminder om Psycho. Men Bernie er  like poetisk som skarp i kanten og tonefølget er med på  å løfte filmen til det den er blitt - en helt spesiell reise i et slags dokkehus-univers der handlingen drives av dypt alvor – og hvor det å åpne et bokomslag transformeres fra noe hverdagslig til å handle om liv eller død.