Gudfaren

Gudfaren I, II og III
1972, 1974, 1990

Regi: Francis Ford Coppola
Med: Marlon Brando, Robert DeNiro, Robert Duvall, Sterling Hayden, Al Pacino, Diane Keaton, James Caan, Al Lettieri, John Cazale, Andy Garcia, Bridget Fonda m.fl.

Mitt første møte med Vito Corleone skjedde per bok. Det var i 1972, og da hadde Mario Puzos roman ligget på hytta et par år allerede. Jeg leste den egentlig i protest, fordi jeg ble nektet inngang i døra på kinoen. Men jeg tror nok jeg hadde mye større glede av boka enn de eldre gutta hadde av filmen. Jeg fikk nemlig hele historien med en gang. 

Kinogjengerne måtte vente hele to år på Gudfaren II. Dessuten ble det mine egne bilder, min egen film. Og det skal jeg si: Hestehodet i senga var en mye kraftigere scene inne i hodet mitt enn på filmen. Det samme var drapet på Sonny, for ikke å snakke om mordet på kona til Michael på Sicilia. Bare det å se Fredo på film senere var en nedtur. Og så Fay – jeg ville aldri ha plukket Diane Keaton til den rollen. Moe Green (gangsteren i Las Vegas, han som får en kule gjennom brillene i den store oppgjørsscenen mot slutten) – da jeg så filmen fikk han meg til å tenke på Odd Børre. Var det en jeg aldri tenkte på da jeg leste boka, var det Odd Børre.

Vi som leste boka visste mye mer enn filmgjengerne – for eksempel visste vi hvorfor dama til Sonny skreik så innmari da hun og Sonny hadde seg på bryllupsfesten i åpningen av ener'n. Vi gikk sammen med Michael gjennom tvilen, hans forakt for alt som faren sto for, omveltningen, adapsjonen til siciliansk kultur – fordi vi var inne i hodet hans. Og vi var inne i hodet på Luca Brasi da han fikk en kniv gjennom hånda da han skulle konfrontere Solozzo og ble tatt på senga– bare for å nevne et par småting.

Når det er sagt, skal jeg være den første til å innrømme at jeg digget filmen da jeg endelig fikk se den. Det skjedde på et motellrom på Key West i november 1980. Da gikk Gudfaren I ogII – to kvelder på rad på TV. Det var for øvrig under en orkan. Merkelig nok slo orkanen skikkelig til først etter at Gudfaren II var ferdig. Et par dager etterpå vasset vi til knes i gatene på et strømløst Key West mens nyhetshelikoptere sveipet i luften over oss. Men dette var en digresjon. Det jeg skjønte da jeg endelig fikk sett filmen, var at jeg ikke hadde sett gamlefar Vito Corleone før Marlon Brando serverte meg hodet hans på sølvfat. Det er stadig mine favoritter – scenene med Brando. Åpningsscenen med begravelsesagenten, appelsiner-utover-gata-før-han-blir-skutt-scenen, Marlon-i senga-når-Michael-passer på-scenen, hjerteinfarkt-scenen osv osv.

Siden vi er i gang, må jeg nevne de skuespillerne jeg mener sammen med Brando er med på å gjøre filmen virkelig stor: Al Lettieri som Solozzo, Sterling Hayden som Kaptein McCluskey og Robert Duvall som Tom Hagen. Og ikke minst – Robert De Niro. Sekvensene der den unge Vito tar saken i egne hender og fotfølger gammelgangsteren over hustakene i Little Italy er filmhistorie.

Det alle må bøye seg i støvet for er Francis Ford Coppolas prosjekt. Forme noe som kunne blitt et kjedelig kostymedrama til to (eh . . . 3) av filmhistoriens største filmer – ryke på denne boka, gjøre den om til filmen om det moderne Amerika, filmen om familen, filmen om verdienes endelikt eller bare forfall, filmen om amerikansk-siciliansk kultur. 

Men jeg skal gjøre én innrømmelse: Jeg har aldri skjønt at Al Pacino fikk rollen som Michael. Jeg har hørt at det var fordi han på audition tok sitt klassiske stunt med stålblikket. Og et par sånne scener funker ennå – som når han tar sitt legendariske oppgjør med søsteren etter å ha drept sin egen bror samt hennes ektemann. Men – vel – jeg vet egentlig ikke. Det er noe med sleiken hans tror jeg, eller det at han virker litt drittunge-aktig i noen av scenene.

De som nå frykter at jeg skal kjede livet av dere med et handlingsreferat, kan slappe helt av. Man behøver ikke å gjenta hva Gudfaren handler om. Den er i realiteten den innkokte buljongen som alle gangsterfilmer ønsker å være. Sagaen om en familie som definerer som business det vi andre definerer som kriminelle handlinger. Episk fortalt i flere plan – fra den lille gutteflyktningen rømmer Sicilia – hans vekst og hans fall inntil hans yngste sønn vel har etablert seg som keiser over familiens imperium. (Og - fordi jeg er kriminalfilmens siste legionær: Ja, det er en tragedie med stor T, en tragedie om de store tema, livet, døden, kjærligheten, vennskap, familen, svik, besettelser, i en film som ikke har sin like over de samme tema – i filmhistoren – noen spørsmål?)

Så til det store uforløste spørsmål: Er III-ern verdig en plass på linje med II-ern og I-ern? De to første bygger på Puzos roman. Manuset til III-ern ble skrevet direkte for film – riktignok av Puzo, men den kommer femten år etter de andre. Det gir selvsagt et lite kick å se heltene som «gamle» – men storyen vil åkkesom framstå som en tilhenger til de første. Puzos prosjekt står det respekt av: Billedgjøringen av den gamle gangsters ønske om å hvitvaske sin virksomhet. Og én ting skal III'ern ha. Den drar inn pavemakten som buffer mellom politikk og gangstere. Dermed er vi tilbake i historiens vogge, da konflikten sto mellom Roma og Konstantinopel og Vatikanets hadde rollen som intrigemaker. Historien biter seg selv i halen, billedgjort i en film om gangstere. Joda, III'ern er med.