Reisebrev: Jakten på det perfekte byggverk

Denne epistelen er hentet fra boken 'Venezia, forfatterens guide', skrevet av Kjell Ola Dahl og illustrert med fotografier av Oddleiv Apneseth. Boken ble gitt ut på Spartacus forlag i 2004.
ISBN 82-430-0299-5 (Hardcover)
ISBN 82-430-0323-1 (paperback)

Canaletto: Steinhoggerens verksted

Johann Wolfgang von Goethe skriver i sin bok Italiensk reise fra 1786 om sitt Veneziabesøk at han til stadighet må tilbake til en spesiell bygning tegnet av renessansearkitekten Palladio. Goethe har en av arkitektens bøker som reiselektyre og besøker flittig de byggverkene han kommer over på veien. I Venezia besøker han både San Giorgio Maggiore og il Rentendore – katedraler som i dag regnes som det ypperste blant Palladios produksjon – men for Goethe er det et annet og tredje byggverk han betegner som noe av det flotteste arkitekten gjorde i sin karriere. I dagboken skriver Goethe:

Man burde bruke år på å betrakte slike verk. Jeg synes ikke jeg har sett noe høyere, mer fullkomment, og jeg tror ikke jeg tar feil. Man må tenke seg den fortreffelige kunstneren, født med en indre sans for det store og tiltalende, men som først med utrolige anstrengelser utdannet seg ved hjelp av den antikke arkitekturen, for så å gjenskape den ut fra seg selv.

Og så var det dette med smak. John Ruskin skrev i sin klassiker om arkitektur – Stones of Venice – et par generasjoner senere, i 1853. Her systematiserer Ruskin trekk ved bysantinsk og gotisk arkitektur i Venezia. Og bortsett fra å legge grunnlaget for moderne arkitekturvitenskap med sine skriverier, målbærer han én klar kjepphest – nemlig at renessansearkitektur er noe dritt.

Ruskin har full respekt for Michelangelo og Verocchio som med sine malerier og skulpturer gjenskaper virkeligheten slik de greske og romerske kunstnerne gjorde, men å gjøre det samme innenfor arkitekturen, gjenta antikkens byggestil, lage liksompalasser med rette vinkler, monumentale søyler og trekantede gavler som minner om romerske templer, og deretter slå seg på brystet og kalle det renessanse – det er  ifølge Ruskin ikke annet enn dekadent. Det er umulig, skriver Ruskin om en annen av Palladios katedraler – San Giorgio Maggiore, å finne en stil mer voluminøs, mer barbarisk, mer barnslig i sitt uttrykk, mer servil i sin plagiering, flauere i resultat, mer foraktelig, uansett hvordan man velger å vurdere den.

John Ruskins ideal for ypperlig byggeskikk i Venezia er den gotiske stilen, og selv om Palazzo Ducale – det venezianske dogepalasset – er et byggverk som har blitt påbygget med trekk både fra Bysants, gotikken og renessansen, framstår dogepalasset som selve juvelen i gotisk arkitektur – påstår han. Etter å ha gått etter i sømmene Ruskins grundige argumentasjon for den gotiske arkitekturens forteffelighet, må jeg innrømme at det var noe vanskeligere å la seg rive med av Goethes begeistring for Palladio.

Allikevel, selv om man skulle modifisere Goethes udelte begeistring for Palladios uidentifiserte mesterverk, hadde han gjort meg nysgjerrig. Jeg fikk lyst til å ta dette bygget i øyesyn selv. Jeg ville vurdere underet med eget blikk og deretter felle en dom – hadde Goethe rett eller ville det bli Ruskin som trakk lengste strå?

Problemet som oppsto nå var bare å finne ut hvilket av Palladios byggverk Goethe hadde falt for. Jeg studerte kart og reisebøker etter kirker med Palladios signatur, men fånyttes. – jeg vandret langs kanalene, og hver gang jeg støtte på en katedral med renessansens klassiske søyleportaler og trekantgavler, slo jeg opp for å finne navnet på opphavsmannen, men måtte hver gang skuffet konstatere at jeg var like langt – eller like kort. Det ukjente klosteret Careté var og ble borte. 


Til slutt konsulterte jeg via noen venner Gino Rizzo, venezianer og professor i italiensk litteratur. Gino bor med sin amerikanske kone Patty i en eldgammel leilighet i Via Garibaldi som ligger i bydelen Castello, og som er en av Venezias få ”tørre” promenadegater. Gino nærmer seg åtti, er litt lut i ryggen, men har stadig en tjukk manke tilbakestrøket hår og stadig et våkent glimt i øyet. Gino er en autoritet på Veneziansk kultur. Han har vært gjesteprofessor i California og i Australia, og veggene i den stilfulle leiligheten hans er dekket med kunst og bøker. Men han kikket bare forundret på meg da jeg la fram ærendet mitt.

            -Careté, sa jeg, har du hørt om det klosteret? Goethe skriver om det i boken som heter Italiensk Reise.

            Gino tuslet tenksomt innover i leiligheten. Han brukte god tid på å pille av seglet rundt korken på en flaske god hvitvin. Han hentet glass, trakk korken av flasken, mumlet for seg selv og helte i glassene. Nei, Gino kunne ikke komme på at han hadde hørt om en bygning ved slikt navn. Gino kunne altså ikke hjelpe. Isteden hadde vi en hyggelig kveld med sjømat og hvitvin. Vi snakket om alt annet enn mitt opprinnelige ærend, men allikevel kunne jeg se at Gino var blitt urolig. Som innfødt venezianer var kombinasjonen Goethe, Venzia og Palladio noe han burde beherske. Gino var rett og slett dypt forlegen ved å la meg gå med uforrettet sak. På den annen side lovte han å undersøke videre, mens jeg fortsatte vandringen og letingen langsetter kanalene.

I dagene som fulgte, besøkte jeg Il Redentore på Guidecca, jeg stilte meg opp foran den hvite marmorfasaden og forsøkte å føle Goethes begeistring. Jeg tenkte: Egentlig er det ikke underlig at renessansearkitekturen oppstår når Venezia er på høyden av sin makt. Goethe var jo tross alt tysker – sønn av det marsjerende folket. Palladios stil med å etterape romerske søyler og tempelfasader uttrykker jo på alle måter imperieånd. Kanskje var Goethe bare så imponert over selve ideen – storhetstanken, lysten etter å ville hente fram igjen antikkens byggverk, kanskje var synet av disse ranke søylene som kneiste øverst på marmortrappene, noe som fikk det til å bruse i dikterens tyske årer, noe som fikk ham til å sanse ambisjon og storslagenhet, noe som levendegjorde hans egne drømmer om antikkens Roma. Kanskje Palladio slik sett symboliserte et abstrakt ideal.

Jeg tok Vaporettoen videre, ut til øya San Giorgio Maggiore. Her ble jeg stående på den lille, brolagte plassen foran fasaden og måtte erkjenne at disse bygningene ikke tiltalte meg like mye som før. Men var denne sviktende entusiasmen noe som hadde vokst fram i meg på individuelt grunnlag, eller skyldtes det John Ruskins analyse av Renessansens manglende visjoner? Var jeg en tåpelig etterplaprer som begynte å mislike spisse vinkler og tempelfasader fordi Ruskin gjorde det? Eller skyldtes min tiltagende misnøye det faktum at jeg som grunnlag for en beslutning manglet kronen på verket, selve juvelen – Palladios ypperste verk – når jeg sto her og skulle felle en dom? Var det slik at skuffelsen over ikke å kunne bedømme det som Goethe hadde sett, gjorde meg skuffet over dette andre? Var det uteblivelsen av storverket som gjorde at det kjentes som San Giorgios marmorhvite katedral på en måte bedro meg, fordi dette bygget bare var en blek avskygning av et storverk som Goethe hadde beundret, en bygning som var så enestående at Goethe ikke en gang gadd å fortelle hvor i byen den befant seg – et kloster til og med, som gjemte seg med all sin skjønnhet og storhet på ukjent sted i denne byen som bevarer alt?

Neste dag tok Gino kontakt. Han var svært opphisset. Den astmatiske pusten hans knitret om kapp med suset fra telefonrøret da han ba meg skynde meg med å komme. Det regnet da jeg hastet av gårde langs Riva Degli Schiavoni og inn i Via Garibaldi. Men etter å ha dundret igjen den brede treporten i gården og løpt opp de gamle trappene, ble jeg lukket inn i peisvarmen av en bredt glisende Gino Rizzo. For ham var dette blitt en anledning. Han forsvant innover i leiligheten, rak i ryggen som en grenader og jeg hørte det klunke dypt og hemmelighetsfullt inne på flaskelageret da han hentet fram vinflasken som skulle markere anledningen.

Og alt var min egen skyld, mente Gino, alt skyldtes mitt slurv, jeg hadde garantert notert feil navn på katedralen. Det fantes nemlig ikke noe Careté, det hadde aldri eksistert noe Careté, derimot hadde det en gang eksistert en Scuola Grande della Carità. Ginos skuldre ristet av innestengt latter idet han elegant flippet blyhetten av flaskehalsen. Rødvin denne gang. En Chianti Classico med så falmet etikett at jeg knapt torde kikke etter årgangsmerket.

            –Du slipper å lete lenger, flirte han og skjenket i, opphisset, flasketuten dirret, og han sølte edle dråper på bordet.

            –Hvorfor det?

            –Du ser den bygningen hver dag!

            –Hver dag?

Så viser det seg at Scuola Grande della Carità i dag huser en av verdens flotteste samlinger av kunst, selve Accademiagalleriet. Men heldigvis er det ikke bare jeg som slurver.  Til og med Johann Wolfgang von Goethe må ha vært litt løs i penneskaftet. For det Goethe i sin bok kaller Carità, viser seg å ha en noe mer kompleks forhistorie: Scuola Grande della Cartià, var Venezias første Scuola Grande (Scuola var i det gamle Venezia en type institusjon som kan sammenlignes med en slags klubb eller orden eller laugsvesen sortert etter bransje, brorskap eller annet, som i tillegg til å ha religiøse funksjoner også virket som samlingssted, sosialkontor med mer). Ved siden av Scuolaen, som går helt tilbake til 1206, lå også kirken Carità på dette stedet. Denne kirken var svært gammel og ble ombygget av Bartolomeo Bon i årene mellom 1441 og 1452. Det tredje bygget som lå her, var et kloster, Conventi dei Canonici Lateranensi. Det var dette klosteret Palladio hadde tegnet i 1561. Ikke rart at Gino hadde sett ut som et spørsmålstegn da jeg kom og bablet om Palladio og Careté!

Årsaken til at denne bygningsmassen var omgjort til kunstgalleri, berodde på et vedtak som ble fattet i 1805, altså knapt tjue år etter at Goethe besøkte byen. Østerrike satt med herredømmet over Venezia. Den politiske situasjonen gjorde at flere hundre kirkebygg og religiøse institusjoner ble stengt, og de kunstverkene som ikke ble solgt eller bare forsvant, ble brakt til det Venezianske akademiet for å bli bevart for ettertiden. Da måtte det opprettes et galleri. Det ble da bestemt at det nye Accademia skulle ligge i disse tre omtalte byggene, noe som ble en dyr affære. Tre ulike bygninger som ikke opprinnelig hang i hop, måtte bygges om. Dermed ble en mengde vegger revet ned og andre bygget opp for å skape sammenheng og helhet. Scuolabygget forble omtrent uforandret, Men de gotiske vinduene i kirken ble murt igjen. Når det gjaldt Palladios bygning, ble alle arkitektoniske krumspring som nisjer og søyler dekket av mur for å få plass til å henge opp bilder, vinduer ble murt igjen og interiør endret for å gi plass til studenter og klasserom i akademiet.

Dett var dett. Gino ble sittende og se på meg med et salig flir om sin brede munn. Alle som krysser Accademiabroen fra sesteriere San Marco til Dorsoduro, er tvunget til å stirre på en massiv brun vegg, langsiden av et gammelt byggverk – som altså jeg selv har stirret på i sløvhet flerfoldige ganger – på vei til og fra hotellet. Dette er restene av Palladios mesterverk, som altså ligger som en gjenglemt kjempekloss ved foten av broen, snakk om ikke å se skogen for bare trær.

Gino hadde gjenvunnet sin verdighet i egne øyne. Men for meg kjentes det som å bli utsatt for en dårlig spøk, et klissete pek fra arbeidskolleger på første april. Det å bli snytt for Palladios storverk kunne egentlig sammenlignes med den gangen jeg ble servert pisslunken rødvinstoddy av barna, som gledesstrålende fortalte at fludiumet de hadde kokt i hop med mengder av sukker var den flasken med Château Lafite Rotschild fra den legendariske årgangen 1983 som jeg hadde spart på i årevis – innerst i kjelleren. Jeg var blitt utsatt for en helt enestående form for bedrageri. Jeg hadde ikke tapt noen ting. Jeg var ikke snytt. Det kjentes bare som om noen hadde gitt meg et spark i baken. Dette var jo Venezia, verdens mest bevarte by, et sted hvor til og med McDonalds må vise respekt og ydmykhet for klassisk arkitektur. Her hadde man rett og slett amputert, revet og omkonstruert det Goethe mente var Palladios ypperste verk. Og den eneste som antakelig gliste bredt i graven sin, var John Ruskin.

Mer var det ikke å si om den saken. Det regnet stadig da jeg vaklet over Accademiabroen på vei tilbake fra Gino. Den ene flasken med årgangs-Chianti var blitt til tre flasker årgangs-Chianti. Jeg ble stående og trekke pusten foran den digre kolossen av et steinhus. Tredøren inn til borggården i gamle Carità sto åpen. Enkelte ungdommer med tegneblokker under armen hastet inn til kveldsundervisning.

Kanskje, tenkte jeg, er dette min sjanse. Kanskje er noe av Palladios geni beholdt inne i hagen. Dermed fulgte jeg med i strømmen av studenter inn i atriet. Her ble jeg stående og kikke opp for å studere den indre fasaden da en vaktmann med høyt framskreden turistallergi kom strenende. Kinnene hans dirret, det dryppet tunge regndråper fra bremmen på uniformsluen og ned i den svarte barten hans. Regnet rant nedover den gjennomsiktige plastfrakken og videre ned på svarte lakkso der vannet perlet seg i blank skokrem. –Ut, bjeffet han hardt. –Dette er privat område!

Jeg ble sløvt stående og se på fjeset med hengebarter. Jeg forsøkte å tenke, forsøkte å formulere setninger i hodet, setninger som skulle forklare og gi meg en åpning, setninger om Goethe, Palladio, bedrageri og årgangsvin fra Bordeaux kokt som toddy, men jeg hadde ingen ord og ga opp.

Jeg snudde og ruslet ut igjen, lusket langs en grå intetsigende mur i regnet og videre mellom trærne i byens eneste allé – fattigere enn før jeg kom. 


Og dermed kunne sagaen om Goethe, Ruskin, Gino Rizzo, Palladio og meg selv vært avsluttet. Men alle reiser er jo varianter av sirkler, eller kanskje spiraler er et bedre valgt ord. Det var sommer da jeg noen måneder senere befant meg i Nasjonalgalleriet i London og fikk meg en liten smekk av kunstneren Canaletto.

Han het egentlig Giovanni Antonio Canal og var en landskapsmaler som var opptatt av perspektiv og nærmest naturalistiske gjengivelser i sin kunst. Han var Venezianer, men ble hentet til England på grunn av sin evne med pensel å gjengi  landskaper nærmest fotografisk. Han malte landskaper i London, i Warwick og andre steder, men Canalettos bilder i National Gallery er supplert med vedutter fra Venezia. Ett av bildene som henger der heter Steinhuggerens verksted og viser håndverkeren i arbeid. Vi aner at det er tidlig om morgenen. Det luftes ut i de høye bolighusene, hvor gardinene er blåst ut foran vinduene i værelset som venezianerne kaller piano nobile. På en terrassen er en kvinne i gang med å åpne dørene. Marmorblokker ligger hulter til bulter i gården foran treskuret der steinhoggeren arbeider med noe som ligner en brønnkarm. Til venstre i bildet står to små barn sammen med en kvinne. En sopelime står lent mot hushjørnet, og inn gjennom vinduet kan man se gjenstander på kjøkkenet. Bildets motiv er avsluttet som et fotografi, midt på veggen til et hus, en avdelt sky på himmelen, men innover i dette landskapet gjengis byen Venezia slik den strekker seg mot vest: Canal Grande hvor en kampanile rager opp foran en av byens utallige katedraler. Og mens jeg forsøker å plassere dette tårnet i hukommelsen, forsøker å plasserte dette utsnittet av byen fra gammel tid, slår det meg at det er noe kjent med kirkebygningen til dette tårnet som ruver på motsatt side av kanalen.

Biildet er malt i 1727. Det er 150 år etter Palladios død og omtrent 60 år før Goethe besøkte byen – lenge før det ble bro her. Komplekset som troner i bildet er selvfølgelig Scuola Grande della Carità, kirken Cartià  og klosteret Canonici Lateranensi. Den samme brune veggen som slår imot deg når du tar trappen opp Accademiabroen. Men nå er den nakne veggen brutt opp av vinduer og et kirketårn.

Slik kan man flirende stå i Londons nasjonalgalleri, uten Chianti, men sammen med ungdommer som kjeder seg og vil på McDonalds og kjøpe burger. Og hvorfor ikke? Selv om jeg ikke har studert fasaden, søylene og renessanserelieffene, har jeg vært der, nå har jeg ruslet forbi, lenge før Goethe – og hadde dikteren levd i dag og framført leksen sin, ville jeg bare trukket på skuldrene. –Det ligger jo fint til, det er kanskje et mesterverk, men jeg foretrekker nå broen, slik den ligger i dag.