Film: Tarkovskij –Andrej Rubljov

MER FILM:

Andrej Tarkovskij: Andrej Rubljov

Andrej  Rubljov  er en film som starter og avsluttes med forsøk på å storme himmelen. I åpningen møter vi Efim, det gale geniet som i den mørke middelalder opphever menneskets gudsbestemte lenker til jorden. Han vil fly og han får det til. Han klarer å fylle sin skinnballong med oppdrift og kappe tauene før presteskapet får stanset ham. Jublende lar han ballongen trekke seg mot himmelen. Han er ørnen som sveiper over landskapet, han hyler og vinker til kjente, han ser verden i et perspektiv ingen andre har gjort tidligere. Og han vet det ikke da. Men han har spent buen for høyt. Han har brukt all energi og oppfinnsomhet mot det å fly. Kunsten å lande har han ikke ofret mange tankene.

Filmens to viktigste karakterer er Andrej (Anatoli Solonitsyn)og  Kiril (Ivan Lapikov). De er begge ikonmalere. Men de har ulike forutsetninger. Den ene har fått naturtalentet i gave  fra Gud. Den andre,  Kiril , elsker sitt arbeide, men han vet samtidig at han ikke har samme potensiale som sin venn. Det har gjort ham misunnelig og farlig. Denne misunnelsen binder disse to malerne til hverandre.  Kirils besettelse om å mestre kunsten – gjør ham besatt av Andrejs talent. Og han sparer ikke på stikkene: «Jeg forstår ikke hvordan du kan male under slike forhold. Du godtar til og med ros.»

Jeg betrakter Andrej Rubljov fra 1966 som en film om kunst. Det er en film om mennesket og om livet, relasjonen til guddommen og til egne evner, om hva kunst er i stand til å gjøre med mennesket og hva mennesket er i stand til, på godt og vondt. Temaene behandles og gjentas i flere variasjoner og  en av de fineste sekvensene er fortellingens elegant plasserte skillelinje mellom kunst og posering. Både Andrej og  Kiril  er elever av mesteren Danila (Nicolai Grinko). Hva som dypest sett  driver  Kiril  til å oppsøke den store mester Theofanes (Nocilai Sergejev) i Moskva er usikkert, det kan være ærlig og ekte ambisjon, det kan være utslag av sjalusi, et redelig og  åpent ønske om å studere grekerenes mesterverker eller bare det å ville noe mer enn å være Danilas elev i klosteret. Møtet med Theofanes stiller ham imidlertid overfor han livs valg – å bli grekerens læregutt eller ikke. Dette er et tilbud ingen ikonmaler egentlig kan avslå. Men posøren i ham vinner. Kiril sier ja, men stiller samtidig én betingelse: Theofanes må gjenta anmodningen i klosteret, foran Danila og Andrej  Rubljov .  Han vil vise dem. Han vil triumfere: Se, hvem den store mester vil ha i sin stall! Han valgte meg, Kiril! Han forstår ikke at han ved å sette en slik slu betingelse har avslørt sin manglende kjærlighet til kallet og kunsten og  dermed begravd sjansen han fikk. Grekerens kurér ankommer Danilas kloster, men det er ikke  Kiril  som tilbys posisjonen, det er Andrej  Rubljov, som aksepterer stillingen uten å tenke seg om.

Hestene blir egne karakterer  i denne filmen. Mennesker har aldri sett disse vakre dyrene i slike situasjoner på film verken før eller siden. Tartarene spiser hestekjøtt og drikker gjæret hoppemelk, de angriper fra hesteryggen og sjenerer seg ikke for å ri inn i katedralene med løftede sverd og spre død. Når Tarkovski skal billedgjøre ballongførerens dødskamp, lager han en montasje med en fallende hest.

Andrej  Rubljov  er en biografisk person. Han levde fra ca 1370- til ca 1430 og regnes av flere kilder som Russlands betydeligste ikon- og freskomaler. Han viet sitt liv til kunsten og hans livs arena var middelalderens gresk-ortodokse katedraler. I filmversjonen slites han mellom kunsten, Gudstro og fyrstene. Tarkovskij lar ham møte utålmodige elever med følgende replikk: «Jeg vasket Danilas pensler i tre år før han betrodde meg et ikon.»

Vi trer inn i Andrejs liv pånytt idet han har fått i oppdrag å dekorere fyrstens store katedral.  Rubljov  får ingenting til. Han er den beste ikonmaleren, men hans talent er i transformasjon. Assistentene hans må vente i passivitet. Rubljov orker ikke lenger tanken på å illustrere Guds tempel med helvetes pinsler. Han vil noe annet – og venter. Hans utvikling er kommet så langt at han vil ut av tradisjonen. Han vil male sine egne ting og prøver la seg inspirere av den vakre bekjennelsen om kjærlighet som Paulus skriver i første korinterbrev. Ironisk nok blir det helvete som snart inntar katedralen. Fyrstens sjalu bror har alliert seg med tartarene. Et oppgjør mellom brødre må nødvendigvis bli grusomt, selv om målet er banalt nok – makt og rikdom. Det dukes for krig på middelaldersk vis. Der hvor vold er kultur har volden sin egen poesi. Krig på film er ikke nytt. Men det er forskjell på film og film. Jeg har med hånden på hjertet aldri sett en mer brutal film enn Andrej  Rubljov . Men grusomhetene i denne filmen skjer ikke på lerretet, de skjer inne i hodet på publikum, i fantasien. Årsaken er Tarkovskijs nennsomme evne til å fortelle, til å regissere, til å klippe og det handler om cast. Når han befinner seg i helvete lar Andrej seg friste av djevelen. Han dreper et menneske og dømmer etterpå seg selv til streng straff. Han vier seg til munkegjerningen i evig taushet, aldri mer mæle et ord.

Andrej og Kiril skal møtes igjen. Det skjer i filmens absolutte klimaks, i en egen fortelling i  fortellingen. Det har vært pest i landet og fyrsten skal bygge en ny katedral. Han sender sine menn til byen der klokkestøperne bor, for å hente den store mester til å støpe klokken. Men fyrstens menn kommer til en by hvor pesten har lagt alle døde – untatt én person, klokkemakerens sønn, tenåringen Boriska (Nikolay Burlajev). Kurerene vil ri tilbake med uforettet sak. Boris tigger om å være med. Han sier han kan støpe klokken. Hans far lærte ham klokkens hemmelighet før han døde. På et vis kan fortellingen om Boriska og støpingen av klokken være et bilde på det å gjennomføre noe hvor mye står på spill: Det å lage en film, å reise et byggverk, realisere en opera, lage en skulptur fra den første spede idé til øyeblikket da kledet faller. Igjen: Kunsten, det å storme himmelen. Hvis Boris feiler er det ikke bare han som faller. Fyrsten mister ansikt. Folket vil bli berøvet det en katedral handler om. På sett og vis er katedralen, folket og fyrsten avhengig av denne lille og spede tenåringen som innerst inne vet, men som ikke kan tillate og ta faktum inn over seg, så lenge målet er urealisert. Boris møter motgang. Det er mange som knives og han må ta helt sentrale avgjørelser basert på den kunnskapen bare han mestrer: Hvor skal støpegropen graves? Hva slags leire skal brukes til å lage formen? Hvor mye leire behøves, vil den tåle varmen fra smeltet metall og hvor finnes den rette leiren? Når skal leiren brennes? Hvilken legering skal brukes i metallet, hvor mye sølv, hvor mye kobber? Klokkens hemmelighet, den bare Boriska kjenner er det å få klokken til å klinge mektig med Guds stemme. Feil valg av leire, eller feil form eller feil brenning eller feil temperatur på metallet kan forårsake en brist eller svakhet i klokkens form. Eksamen nærmer seg. Den store dagen. Folket flokker til plassen langveisfra og i store menger. Fyrsten og hans hoff ankommer med celebert besøk, ambassadørene fra Italia og andre stater – utelukkende for å bivåne beviset på mesterverkets identitet. Å høre Gud kalle folket inn i sitt hus med den basun han gjennom Boriskas evner har skjenket dem. Boriska har gått på automatgir i måneder, han har knapt sovet, han har latt sine venner piske for å adlyde, for å arbeide, for å nå målet. Klokken heises. Øyeblikket er inne. Hammeren begynner å svinge. Vil klokken slå eller ikke? Da bryter Boris sammen og tilstår overfor den stumme munken Andrej: Hans far lærte ham aldri noen hemmelighet. Han hater sin far som tok klokkens hemmelighet med seg i døden. Nå kjenner Boriska presset så steinhardt at han ikke makter å stå oppreist men kravler langs bakken. Andrej  Rubljov , som har fulgt Boriskas arbeid fra sidelinjen, har gjennom å være vitne til prosessen fått troen tilbake på livet, på kunsten og på Guds kjærlighet. Han sier: «Du støper klokker, jeg maler ikoner. La oss dra til Troitsa sammen og gjøre det vi er ment til å gjøre.»  Her aner vi Tarkovskij selv snakke: Evner kan ikke arves. Alle må leve sitt eget liv og arbeide fram sitt eget uttrykk. Som ikonmaler hadde Andrej lært seg å se verden med sine læremesteres blikk. Da han forsto det, klarte han ikke å gjøre noe. Det var først når han levde sitt eget liv og gikk botsgang for sine handlinger at kunstneren i ham ble forløst.

Den originale filmen er 205 minutter lang. Den versjonen jeg har sett noen ganger er 175 minutter lang. Det er altså en halv time som er borte. Jeg tilstår det åpent. Jeg aner ikke hvor sensur og produsenter har klippet. Men det blir ganske tydelig i sekvensen med naturdyrkene at noen har gått hardt til verks med saksen. Jeg aner at scenen handler om kjærlighet og svik. Uansett –om denne filmen er tre timer og et kvarter lang eller to timer og 55 minutter lang. Du nyter hvert eneste bilde.

Det er få scener i denne filmen hvor én handling får utvikle seg alene. Tarkovskij evner å sette paralelle handlinger og mengder av mennesker i scene på samme tid, enten det gjelder dialog mellom to soldater under en slagscene eller noe så enkelt som ankomsten av en person til et nytt sted. Det er en dynamikk til stede i bildene. Som i virkeligheten  var i ferd med å skje mens noe nytt starter idet publikum ankommer. Under:  Ett viktig øyeblikk i Andrejs liv, kirken står fortsatt udekorert med hans ikoner, Andrej memorerer korinterbrevet (størst av alt er . . . og  barnet er hennes kongelige høyhet tsarinaen)