Michelangelo Antonioni - La Notte

Nok en film jeg digger – Antonionis La Notte

Moreau, Mastroianni, Vitti

Første gang jeg så La Notte var på TV en gang for mange år siden og den scenen jeg husket best etterpå, og som jeg tror de aller fleste som har sett filmen vil erindre, er en helt spesiell strippescene, eller en slags krysning mellom akrobatikk og erotisk dans. Det er flere forhold som gjør scenen minneverdig. For det første utgjør den en slags konsentrert montasje over filmens gjennomgående tema. Her sitter dette ekteparet på en restaurant og befinner seg i en nedkjølt fase av sitt ekteskap. Ikke er de så veldig interessert i hverandre og ikke er de så veldig interessert i hva som foregår rundt dem heller. De holder ut med hverandre like mye av gammel vane som at ingen av dem ennå har fått ideen om at det skjøre båndet som knyter dem sammen kan brytes. Dernest er det showet i seg selv som mer minner om et sirkusnummer enn strip.

Filmen er fra 1961 og ekteparet Giovanni og Lidia blir spilt av Marcello Mastroianni og Jeanne Moreau. Giovanni er en feiret forfatter.

Det meste av handlingen foregår i løpet av én natt – La Notte  – som skal by på en reise for begge to. Det hele starter med et opprivende sykehusbesøk. Her ligger parets omgangsvenn Tommasi for døden.  Det å møte ham og observere hans tilstand blir en hendelse som utløser en sprengladning i ekteparets samliv. Vi forstår at Tommasi er Giovannis kamerat fra langt tilbake. Vi aner også at om det muligens aldri har vært noe amorøst i  forholdet mellom Lidia og den syke, så er det for henne at den døende vennen representerer et viktig vendepunkt. Når hun nå må se i øynene at han skal dø, innser hun at hans død blir et tap som hun ikke aner rekkevidden av. Hun blir svært opprørt og stormer ut. Giovanni på sin side beholder fatningen. Slik er de tilsynelatende begge fanget i sine kjønnsroller og rolleforventninger. På vei ut blir Giovanni forsøkt forført av en kvinnelig pasient, en scene med komisk sideblikk fordi pasienten  er så pågående at det må flere pleiere til for nærmest å legge henne i reimer. Slik sett har Antonioni ved hjelp av humor montert tilstedeværelsen av både den fysiske sanselighet og den dype lengsel som tema for de to ektefellenes forestående odysseen.

Handlingen foregår i Milano. Når Lidia forlater sykehuset,  drar hun alene til den delen av byen hvor hun og Giovanni hadde sine første år sammen. Muligens gjør hun det for å finne tilbake til fast grunn, lete etter minner som er blitt borte. Men fruen fra borgerskapet passer ikke lenger inn i dette fattige strøket, hun ser folk fyre av raketter osv som tidligere, men føler seg fremmedgjort. Dessuten utstråler hun en sårbarhet hun muligens ikke har vært klar over tidligere, noe som topper seg idet hun blir vitne til brutal og svært fysisk slåsskamp mellom to yngre menn.  

Ektefellene møtes på nytt i deres felles og svært så chicke leilighet. Men natten har begynt  De to havner på restauranten med den før omtalte dansen. Det vi – Giovanni, Lidia og tilskueren nå forstår, er at selv om de sitter side om side, er denne nattlige ekspedisjonen en reise de foretar hver for seg.  For det å vandre ute en hel natt kan handle om å søke etter noe dypt inne i en selv.

På Lidias initiatv bryter de opp og kjører ut til et større selskap som blir arrangert av en industriherre. Denne mannen ønsker at Giovanni skal skrive bedriftens historie. Giovanni er litt overrasket over Lidias initiativ, fordi Lidia tidligere har motsatt seg dette besøket. Festen foregår ute og rundt bassenget selv om det striregner. Her er all modernitetens  dekadens på plass. Det skal skapes kontakter, det skal etableres allianser, forhold skal oppstå og forhold skal gå under. Drivkraften er verdien i det å kjenne noen, være i næreheten av en berømthet, drømme om å bli rik, eller kjenne noen som eier et navn. Her er Giovanni i sitt rette element. Men dette selskapet utvikler seg annerledes enn sedvanlig for hans del. Han er en mann med kulturell kapital, og nå søker han det  å møtes i en samtale, gi av sitt intellekt, motta. Han møter Valentina, spilt av Monica Vitti. Valentina er industriherrens datter og han fascineres ved at hun i dette selskapet har isolert seg, hun sitter i en trapp og leser en bok. Han opplever henne som annerledes og spennende. Hun utstråler integritet og alvor. Han begynner å kretse rundt henne.

Lidia føler tydelig nok ikke noen tilhørighet til noen på dette stedet. Hennes reise er kommet lenger og hun arbeider med noe i seg selv. Hun sirkler omkring selskapet som en ensom måne  i bane rundt en fremmed planet. Hun står på en veranda alene og observerer. Når hun blir bedt om å delta trekker hun seg lenger unna og finner en ny observasjonspost, et tomt værelse, en trappeavsats, et vindu. Dermed blir også hun annerledes og utstråler integritet – men i øynene på en annen. Hun framstår som ettertraktet juvel og denne karakteren begynner nå å kretse om henne. Igjen blir det vennen Tommasi som skal manifistere vendepunktet. Lidia ringer sykehuset. Det er når hun nå hører at Tommasi er død at hun går linjen ut, forlater selskapet sammen med beileren.

Jeg overdriver ikke når jeg sier at de tre kler rollene sine. Mastroianni har som alltid en tilstedeværelse og en utstråling få andre kan vise make til. Her starter han som en kjølig observatør men som gjennom handlingen tvinges til å stanse opp for å gi plass til reaksjon. Moreau har en sørgmodighet i uttrykket som gjør at man tror på hvert ord hun sier. Monica Vitti utstråler i denne filmen en doven sensualitet som kler den bortskjemte overklassepiken til fingerspissene. Så blasert er Valentina at når hun mister en smykkestein og Giovanni vil hjelpe henne med å lete, sier hun: «Glem det, det var jo bare en rubin.»

La Notte inngår som nummer to i det som av mange betraktes som en trilogi fra Antonionis hånd: L’Avventura, La Notte og L’eclisse. Felles for alle filmene er at de utspiller variasjoner over temaet kjærlighet, samt at Monica Vitti spiller i alle tre. Handlingen i L'eclisse - med Vitti og Alain Delon fokuserer på brudd og etablering av nytt forhold, L'Avventura er en variant over en trekantrelasjon som etableres idet den ene kvinnen brått forsvinner. Spesielt for La Notte er at Vitti gestalter en karakter som blir en biperson i dramaet, men også innfallsvinkelen til temaet og ikke minst gjennomføringen, som gjør filmen ganske enestående.

Ingmar Bergman har sagt om Antonioni at han ikke var så mye til tekniker men at La Notte er et mesterverk. Selv rygger jeg tilbake hver gang jeg leser eller hører ord som mesterverk. Men faktum er at jeg tror Antonioni med denne filmen er inne på et felt som Bergman selv var fascinert av. På film blir kjærligheten gjerne besunget overflatisk og gjennom klisjeen mann som møter kvinne. I La Notte har de ikke bare møtt hverandre lenge før filmen startet, de har vært gift i mange år. Det som måtte ha vært av forelskelsens sødme er forsvunnet for lang tid siden.

Scenene fra selskapet er regikunst med håndtering av mange karakterer i gang på samme tid. Kamera har gjerne distanse til situasjonene mens mikrofonen er nær. Dermed flagrer de kondisjonertes holdninger og mangel på sådanne forbi, som myter langt borte fra.

Sluttsekvensen er en klassiker. Natten er over.  De to går ute i hagen i grålysningen. I det fjerne høres saxofonen fra orkesteret i selskapet som aldri tar slutt. Nå velger Lidia å fortelle ektemannen at Tommasi er død. Og hun forteller ikke bare det, men forteller hvilket tap han er for henne. Hun bebreider seg selv at hun aldri evnet å tolke hans signaler til henne på riktig måte. Hun savner ham på grunn av hans personlige egenskaper, de som ektemannen ikke har. Hun fremmer sin konklusjon, nemlig at hun ikke lenger elsker sin mann. Han påstår det motsatte. Det er stadig noe tilstede. Det må være noe tilbake. Hun åpner da vesken og henter opp et brev. Hun  begynner å lese høyt fra brevet. Det er et ømt og rørende kjærlighetsbrev stilet til henne. Han er rystet – like mye over de vakre formuleringene som av brevets eksistens. Da hun endelig tier, tvinger han seg til å spørre det opplagte spørsmålet: Hvem har skrevet det brevet? Hun sier: «Det gjorde du, for lenge siden.»

For orden skyld avslutter jeg der vi begynte. Musikken er ved Giorgio Gaslini: