Kunsten å gjøre en dass om til hønsehus

Hønsene har fått sommerhus. Væren Valdemar følger nysgjerrig med. Les den dramatiske beretningen om hønsehyttas tilblivelse!

Det begynte med at gammeldassen på nordveggen av låven hadde begynt å tippe. Spikerne som holdt den på plass hadde begynt å løsne – fordi – viste det seg – den ene veggen på dassen hvilte på to steiner som hadde begynt å synke ned i bakken. I årevis hadde vi sett på sprekken som vpokste mellom dass og låvevegg og tenkt at her måtte noe gjøres.

Så var det hønsene som liker å gå ute om sommeren. Hønegården ligger bak låven, altså ute av syne fra tunet. Marit hadde i snart to somre forsøkt å tenke ut hvor de kunne holde hus sommerstid. flere steder var foreslått: En gammel bukkebinge ved siden av sauefjøset, giftrommet, det som før i verden var melkerom ved siden av det gamle kufjøset, luftrommet under stabburet, til og med vedskjulet, tomrommet under verandaen i hagen. Men alle locations var på en måte feil.

Til slutt ble fokuset rettet mot dassen som tippet. Hvorfor ikke flytte hele sulamitten opp til stabburet og spikre det på en vegg der.  Eller hva med å tjore dassen til en av poplene i hagen? Poenget var at dassen var et lite hus som ikke ble brukt til noe. Hagen var perfekt, da kunne vi følge med dem fra kjøkkenvinuet. Marit begynte  å bære stein og lage en steinmur som fundament. Her måtte noe gjøres. Mitt første motargument om  at det lille huset var vel høyt for høner, ble sett på som irrelevant. Allikevel – Dassen var jo en høy som katedral mente jeg. Ei høne rager kansje 25 cm over bakken, mens den dassen var to meter og førti. Jeg foreslo å skjære dassen i to og tilpasse den til et hus med høyde under taket. Dermed var det gjort. Jeg hadde utvist engasjement i saken og var solgt. Nå ble det ble lagt konkrete planer.

Først tok vi av takstein for ikke å skade dem under flyttingen. Flat grå betongstein montert i 1968 da låven var ny. Litt mosegrodd – ellers like god. Hektet av døren som ikke ville gjøre nytte når huset ble halvert i høyden. Slo på et par bjelker mellom reisverksstagene for å stive av to av veggene. Slik ville – var teorien – dassen holde fasongen  når den ikke lenger hadde låveveggen å klamre seg til. Deretter plasserte vi noen europaller som madrass for å dempe trykket i fallet. Så var det traktor og pallegafler. Vippe hele sulamitten løs.  Det knaste litt, men herligheten falt riktig og uten at vinduet knuste.

Jeg tok en svipp på litteraturfestivalen på Lillehammer.

Marit ble hjemme og snekret en platting som skulle være hønehusets nye golv. Hun begynte å måle og tegne streker. Da jeg kom tilbake var det å dra i gang motorsagen og kappe dassen i to. Planen holdt så langt. Vippet det lille huset tilbake med håndmakt og det sto ganske støtt. Utfordringen nå var å flytte det to hundre meter – uten å påføre skader. Litt tungt å bære et helt hus hele den veien. Traktor igjen. Stroppet huset med tau og jekkestropper og løftet opp med pallegaflene. Huset dinglet som en gigantisk pendel hele veien til poppelen i hagen og ble sluppet på plass. Det passet på millimeteren!

Hønene skulle visst hvor mye vi sliter for dem, sa Marit. Hun begynte å snekre ny dør og ny vegg. Monterte vagl på innsiden,  lagde nye rugekasser av den gamle dobenken. Den gamle dorullholderen ble dørhåndtak mens dør og vegger ble freshet opp med maling. Slik fikk hønsene sommerhytte.

Spørs hvor lenge det varer, hanen Didrik begynner å gale klokken halv fem om morgenen. Han kykkelikyer i gjennomsnitt to ganger i minuttet i sekvenser på omtrent tjue minutter. Jeg sier ikke mer.