Hvorfor Stortinget bør granske katastrofen Scandinavian Star

Denne kronikken ble publisert i Dagbladet 20. januar 2015

Stortinget ble feilinformert

Saken ble i 1991 henlagt fordi politiets utpekte gjerningsmann var død. Det har siden vist seg at politiets konklusjon var feil. Det fantes ikke beviser mot mannen som døde få minutter etter at dødsbrannen brøt ut. Dette ble også stadfestet av politiet i 2014. Politiet fastslo dermed at påtalemakten den gang både feilet – og – feilinformerte Stortinget.

Uløste mysterier

De sakkyndige gjorde grundig arbeid med å analysere hvordan dødsbrannen ble antent og spredte seg. Men dessverre satt ikke de sakkyndige med skipsteknisk spisskompetanse. Konsekvensen ble blant annet et uløst mysterium knyttet til et brudd i et hydraulikkoljerør i en passasjerkorridor. Når det gjaldt skipets tekniske beskaffenhet, støttet de  sakkyndige seg på bistand fra skipets maskinsjef. Men maskinsjefen var ikke uhildet. Han var ombord i skipet da brannen oppsto. Han befant seg under dekk da rørbruddet oppsto og båten var under slep. Han var til overmål ansatt i selgende rederi så lenge han var knyttet til skipet.

Uforklarlig utbrenning

De sakkyndige ga aldri noen forklaring på utbrenning i det såkalte krematoriet – en seksjon på dekk 5, i etasjen over rørbruddet. Dette området var utbrent kort etter at hovedbrannen oppsto. Utbrenningen ble dokumentert av Staffkaptein Karsten Hansen som saumfarte området på jakt etter overlevende. Han dokumenterte at de drepte som befant seg her, var uten brannskader. 24 timer senere var de drepte på stedet brent opp til forstøving. Området var fullstendig ødelagt av nye brannherjinger. Også materiale som skal hindre brannspredning på stedet var brannskadet. Nye datasimuleringer viser at det på stedet ikke fantes naturlig tilgang på brannmateriale til å avstedkomme disse skadene.

Uforklarlig antenning

De sakkyndige forsøkte heller aldri å forklare hvordan det kunne oppstå brann da skipet lå ved kai i Lysekil. Denne brannen oppsto i et område av skipet som hadde vært helt uberørt av brann. Siden brann ikke kan oppstå av seg selv burde de sakkyndige ha reagert.

Manipulerte dokumenter

Skipet ble kort tid før katastrofen omsatt for ca 10 millioner US Dollar, deretter solgt videre for over dobbel pris og til slutt overforsikret til en sum av 24 millioner dollar. Forsikringsdokumentet som ble vist fram i sjøretten var manipulert. En halv side som viste navnet på forsikringstakers og rettmessig eiers identitet var fjernet. Slikt kan muligens være tilfeldig. Men i tillegg kommer det faktum at politiet aldri interesserte seg for hvem som fikk utbetalt forsikringspengene. Den danske riksadvokaten fant mottakerens identitet først femten år etter skipskatastrofen. Hvilken kjøpesum som ble betalt fra hvem til hvem, eller om det i det hele tatt ble betalt noe som helst, ble heller aldri dokumentert av politiet.

Oslopolitiet skulle aldri etterforsket mordbrannen

Nylig har det svenske sjøfartsverket plottet posisjonene til Scandinavian Star og Stena Saga etter dekksdagbøker, radarposisjoner og tidspunkt for mayday sendt fra Scandinavian Star. Registreringen viser at skipet befant seg i svensk territorialfarvann hele tiden fra dødsbrannen startet til det ankom havn. Dette betyr at mordbrannen var en sak for svensk politi. Norsk påtalemakt har i årene etter 1990 ikke kunne gi juridisk begrunnelse for hvorfor det ble et politikammer i Norge som startet etterforskning.

Politiet erkjente justismord

Våren 2013 var undertegnede og Stiftelsen Ny Etterforskning av Katastrofen Scandinavian Star medarrangører  av en pressekonferanse om de overnevnte forholdene. Den massive pressedekningen førte til at Oslopolitiet i sin tur satte ned en prosjektgruppe som skulle se på katastrofen på nytt. Denne prosjektgruppen hadde sitt arbeid ferdig i mars 2014. To og en halv måned senere offentliggjorde politiet rapporten.  Politiet slo fast at det ikke fantes beviser mot den utpekte gjerningsmannen fra 1990. På tross av at dette, ville ikke politiet anbefale etterforsking av hvem som faktisk antente brannen som resulterte i det største massedrap i Norge i fredstid.  Annen videre etterforskning ble heller ikke anbefalt av politiet.

Politiet bidro til ytterligere uklarhet

Politiet avviste på samme pressekonferanse alle spekulasjoner knyttet til bruddet i hydraulikkrøret. Politiet kunne fortelle at de hadde fått vite av en svensk entreprenør at vedkommende selskap hadde skapt rørbruddet etter at skipet ankom havn i Lysekil og all brann var slukket. Politiets informasjon var sensasjonell og førte til at Stiftelsen umiddelbart tok kontakt med entreprenøren, som fortalte en helt annen versjon enn politiets. Entreprenøren hadde over hodet ikke gjort noe arbeid med hydraulikken om bord. Derimot hadde selskapet fordi det allerede var brudd i rørsystemet latt hydraulikksystemet stå urørt og isteden brukt gaffeltruck til å losse skipet for passasjerenes biler. Når politi og aktør gir ulike versjoner av samme sak kan bare uavhengig tredjepart skape klarhet i hva som faktisk skjedde.

Nye datasimuleringer gir funn som politiet overså fullstendig

På samme pressekonferanse i juni 2014 ble politiet spurt om hvordan den totale utbrenningen kunne skje i det såkalte krematoriet. Politiets svar var at skadene oppsto da passasjerenes bagasje begynte å brenne. Til orientering: Datasimuleringer gjennomført av Stiftelsen  (for øvrig gjort med samme verktøy som ble brukt til å analysere katastrofen i World Trade Center 11. september  2001) viser at det må tilføres energimengder tilsvarende minimum 20 000 liter diesel for å lage skadene som skjedde på dette stedet. 20 000 liter diesel tilsvarer 100 fat med brennstoff som tilsvarer full tank på ca 500 personbiler. Denne typen funn tilsier at en gransking av katastrofen ikke bør begrenses til det mandat politiet fikk av Riksadvokaten i fjor.

For snevert fokus

Oslos Politimester ba på politiets pressekonferanse 13. juni 2014  riksadvokaten igangsette en ny og begrenset etterforskning av økonomi- og eierforholdene i saken. Dette er vel og bra. Ulempen er bare at kriminelle handlinger knyttet til sakens økonomi når de en gang dokumenteres, vil være strafferettslig foreldet. Politiets nye begrensede etterforskning vil altså knapt avstedkomme strafferettslig oppgjør.

Konklusjonen blir at Norges politi og påtalemakt har gått på så mange feilskjær at de bør overlate jobben en instans uten prestisjemessig binding til saken. Norgeshistoriens største massedrap i fredstid kan best opplyses med en uavhengig gransking i regi av Norges Storting.

Ny skandale i en serie

Dagbladet melder i dag  (lørdag 15.november 2014) at Oslo Tingrett har oppnevnt Kjell Schmidt Pedersen og Øystein Jæger Mæland som sakkyndige for å utrede den såkalte hydraulikkbrannen ombord i Scandinavian Star. Hvis dette medfører riktighet er det en skandale. Schmidt Pedersen og Mæland var de samme sakkyndige som arkiverte og bortforklarte denne brannen som ikke betydningsfull i 1990.

Problemet  var i 1990 og er i dag det samme: Ingen av de to branningeniørene har skipsteknisk kompetanse. Den gang allierte de seg med maskinsjefen ombord på Scandinavian star for å forstå hva som kunne ha skjedd. Det var en beslutning som politiet burde ha stanset.  Maskinsjefen var nemlig ombord i skipet da det brant under slep - i 300-korridoren der denne hydraulikkbrannen forløp. De to ingeniørene tok heller ikke hensyn til at den samme maskinsjefen av brannmannskapene ble beskyldt for sabotasje mens han befant seg om bord.  Den samme maskinsjefen var ansatt av selgende rederi da det brant, det selgende rederi som var mottakeren av  det totale forsikringsbeløpet som nettopp denne brannen avgjorde størrelsen på.

Hvis Dabladets oppslag medfører riktighet er oppnevningen bare en ny skandale i en serie av uforståelige hendelser i regi av norsk påtalemakt i denne saken.

–Mannen som idag leder politiets begrensede etterforskning av saken Scandinavian Star – Terje Beckman Dahl – var i stand til å bortforklarte den samme hydraulikkbrannen i år som naturlig avbrenning av passasjerers bagasje. Det skjedde på pressekonferansen politiet holdt i juni.

–Riksadvokaten fant det helt naturlig at Oslopolitiets prosjektgruppe som på pressekonferansen i juni i år var i stand til å hvitvaske Oslopolitiets etterforskning i 1990 – skulle være de samme som nå gjennomfører ny etterforskning.

– Oslo Tingrett har oppnevnt bistandsadvokater til overlevende og etterlatte, men unnlot å oppnevne bistandsadvokat til enken etter Erik mørk Andersen– mannen som urettmessig fikk skylda for det hele. En kvinne som har måttet leve med beskyldningen om at ektemannen sto bak massedrap.

Det er bare en eneste verdig utgang på farsen som nå pågår: Stortingen må nedsette en uavhengig granskingskommisjon som snur hver stein i saken Scandinavian Star – også steinene som Norges Riksadvokat og Oslopolitiet sitter på.

Hvis pengene var målet

Følgende innlegg er en kronikk signert undertegnede og publisert i VG 22. september 2013. Kronikken fokuserer på pengesporet og er utdypet i min bok om Scandanavian Star – Dødens Seilas.


-->

Hvis pengene var målet

Kronikk av Kjell Ola Dahl, forfatter av Dødens Seilas – Scandinavian Star og gåtene

Politiets utpekte brannstifter døde tjue minutter etter at dødsbrannen startet. I dag vet vi  at det ble antent nye branner lenge etter at mannen døde og skipet var evakuert.

Hvis politiets konklusjon var feil, står man i dag overfor tre mulige scenarier.

– Gjerningsmannen hadde irrasjonelle motiver slik politiet hevdet, men politiet pekte ut feil person.

– Gjerningsmannen var en person som hadde rasjonelle motiver.

– Det sto ulike gjerningsmenn bak ulike branner.

Alternativ én er svært lite sannsynlig, siden skipet var evakuert da nye branner ble antent. De rasjonelle motiver som måtte ligge i alternativ to, er mest sannsynlig økonomiske. Man kan selvsagt hypotetisk sett postulere annet, for eksempel at noen tente på hele skipet for å drepe én spesiell passasjer, men slikt faller på sin egen urimelighet når det ble antent nye branner etter at skipet var evakuert.

Det har i den senere tid vært presentert mange argumenter for at brannen var del av en planlagt forsikringssvindel. På den annen side viser økonomien i saken at alternativ tre også er en hypotese politiet bør arbeide videre med.

Selgeren –Seaescape eide fortsatt skipet da det sto i brann. Transaksjonen var påbegynt men ikke sluttført. Det uheldige var at politi og granskingsutvalg aldri grundig etterforsket omstendighetene rundt det at Seaescape fortsatt eide skipet da det brant. Siden både kjøper og selger gjorde flere krumspring i tiden etter brannen, burde politiet ha reagert. For eksempel: Hvorfor meldte Henrik Johansen seg som eier 7. april når han måtte vite at det ikke var tilfelle? Hvorfor avviste Seaescape først alt eierskap for siden å tverrvende i dette spørsmålet?

Årsakene er i dag kjent, men dessverre lite påaktet. Jyllandsposten og Bergens Tidende kunne i 1997 avsløre sider ved avtaleverket mellom partene som ble holdt skjult for politi og granskingsutvalg i 1990: Avtalene mellom kjøper og selger omhandlet hele fire skip. Henrik Johansen hadde behov for å plassere en mengde penger for å unngå beskatning. Samtidig behøvde Seaescape penger til komme ut av økonomisk skvis. For å løse problemet etablerte Johansen selskaper i karibiske skatteparadiser. Disse selskapene skulle kjøpe hvert sitt skip fra Seaescape, som straks skulle leie båtene tilbake. Slik skulle Seaescape få tilført cash til å løse likviditetskrisen – samtidig som driften av skipene ble opprettholdt og rederiet beholdt inntjeningen på dem. Johansens kommandittselskaper ble gjennom investeringene påførte store underskudd  som igjen ville bli dekket opp med bidrag fra danske skattemyndigheter.

En av kontraktene var annerledes. Den gjaldt Scandinavian Star som Johansen selv skulle drifte mellom Norge og Danmark. Siden Scandinavian Star var i svært dårlig forfatning, burde politiet ha gransket hvorfor kjøpesummen på elendigheten var to til tre ganger så høy som på de andre skipene. Hadde politiet gransket dette, ville de muligens klart å snuse seg fram til uglen i mosen – nemlig at kontraktspakken partene imellom var bygget omkring et skattebedrageri.

Det som sto på spill økonomisk da båten brant var mye mer enn forsikringspengene på Scandinavian Star. Den totale kontraktspakken var verdt nærmere 50 millioner dollar. Til sammenligning var skipet forsikret for 24 millioner dollar.

Johansen hadde fått en absolutt deadline fra danske skattemyndigheter. Scandinavian Star måtte være satt i drift og betalt før 1. april 1990. Han hadde med nød og neppe klart å sette båten i drift, full av sikkerhetsmangler. Men han hadde ikke rukket å  betale. Den nødvendige bankgarantien kunne han legge på bordet fredag 6. april. Hva skattemyndighetene ville foreta seg i den forbindelse visste ingen. Men sannsynligheten for godkjenning var stor. Johansen kunne forklare betalingsforsinkelsen. Idet båten brenner natt til lørdag står selger fortsatt som registrert eier i skipsregisteret. Nå blir situasjonen svært usikker for både kjøper og selger. Ingen av dem vet hvilket skadeomfang båten påføres – eller hvordan danske skattemyndigheter og skipsregister vil forholde seg til den nye situasjonen.

For selgeren vil worst case scenario være at kemneren underkjenner Johansens investering i og med at skipet muligens ikke kan driftes videre. På den annen side: Selger har pant i forsikringen. Hvis kontraktspakken på 50 mill skulle ryke – vil en omfattende ødeleggelse av skipet kunne gi nesten halve potten utbetalt. Vi ser altså at alternativ tre over ikke er en usannsynlig forklaring på sabotasjeaksjoner etter at skipet var evakuert. For hvis potten var på 50 millioner dollar, hvorfor tenne på Scandinavian Star og hale i land maks halve gevinsten? 

Fasit ble at selger fikk i pose og sekk. Granskingsutvalget tok for god fisk alt partene valgte å si om kjøp og salg. Kontraktene ble gjennomført uten offentlighetens vitende. Skadene etter endt sabotasje ble taksert til 14 millioner dollar, et beløp som også ble holdt hemmelig. Først etter press fra Folketinget mange år senere, gikk den danske riksadvokaten inn i Johansens ligning og fant at forsikringsselskapet utbetalte takstbeløpet til Johansen, penger som Johansen lydig overførte videre til selgers konto.

Kjell Ola Dahl om samarbeidet med regissør Hisham Zaman

-->

Artikkelen står i siste nummer av filmmagasinet RUSHPRINT (Nr 2. 2013). I den anledning beæres mine lesere her med samme artikkel.

Samarbeid ser lett ut på papiret. Men i praksis er alle kunstnere såkalt sterke personligheter. For å lykkes med å skrive ett og samme manus sammen, må begge balansere eierforholdet til egen tekst mot  respekt for den andres bidrag.  Det å gi og ta i en kreativ prosess må læres. Hisham og jeg har den fordelen at vi har lagt bak oss nybegynnerfaktene. 

Hisham Zaman og Kjell Ola Dahl på settet til Før snøen faller på Lunner i Oppland i mars 2012 (foto: Vebjørn Storevik)

Vi har sammen skrevet manus til filmene Vinterland og Før Snøen Faller. Begge filmene kan virke unorske. En årsak er at historiene henter stoff fra flere kulturer. Men det ligger også en klar bevissthet fra vår side om ikke å la oss styre av tradisjonell formeltenking når fortellingen utvikles. En tredje årsak er at Hishams regiteknikk gjør at publikum opplever andre landskaper og andre ansikter enn de som vanligvis dominerer i norsk film. Men tematisk er filmene historier om kjærlighet, om forventinger som mennesker har til hverandre og om utfordringene man møter ved å måtte foreta vanskelige valg i ekstreme situasjoner. Slik sett blir fortellingene allmennmenneskelige. Det er nettopp derfor jeg har hatt glede av å jobbe med dem. Vinterland var en korthogd komedie. Før Snøen Faller er i sjangeren som  gjerne kalles drama. 

Trailer til Vinterland

Hisham begynte med å regissere og produsere sine egne kortfilmer på 1990-tallet. Jeg var involvert i prosjektene som rådgiver og sparringspartner, og av og til i rollen som dramaturg. Jeg jobbet som lærer og var i starten av forfatterkarrieren. Han var en skoleelev som ville lage film. Men regibegavelsen var tydelig allerede da. Han var aldri redd for å bryne seg på store tema i det lille formatet. Dessuten gikk han hele tiden til kjernen, fordypet seg i karakterenes dilemmaer og deres eksistensielle valg – og – helt kompromissløst på billedformatets premisser. Nettopp disse ambisjonene og alvoret i dem gjorde det interessant for meg å bidra.

Dessuten delte vi en ganske oppslukende interesse for film. Jeg  kunne fortelle om storybygging og bruke eksempler fra Film Noir, mens han introduserte meg for filmer fra øst, og til auteurer jeg ikke kjente fra før. Opp gjennom årene gikk vi gjennom læringsskalaen som handler om å utvikle seg selvstendig og individuelt. og samtidig gi rom til en felles kunstnerisk plattform.

Vi står i utgangspunktet på hvert vårt sted kulturelt og erfaringsmessig. Hans fortellergrep er bilder der mitt først og fremst er språket. Å skrive manus sammen er en reduksjonsprosess for å møtes, men samtidig må og skal vi sloss for det vi selv tror på. Jeg tror vi lykkes fordi vi begge har innsett at det av og til ikke finnes enkle og entydige svar på store spørsmål. Vi deler en overbevisning om at det noen ganger bare er fiksjon som kan yte rettferdighet til en hendelse og tilføre de nyansene som behøves.

Det ligger i kortene at filmen til slutt vil framstå i som Hishams film. Det er han som velger og instruerer skuespillere, han som dirigerer kamera, klipp og lyd. Men fortellingen på manusnivå er like mye min som hans. Det betyr at vi begge må tro på fortellingen scene for scene og replikk for replikk. Det ligger mange og lange diskusjoner og veldig mange liter med te, kaffe, øl og vin bak den lefsa som brukes som arbeidsdokument på sett.

Når Hisham begynner med preproduksjon løsner vi på båndene. Det betyr ikke at samarbeidet slutter. Jeg er fortsatt med som rådgiver og diskusjonspartner. Vi jobber dessuten videre med manus hele tiden, også under innspilling. Allikevel er det alltid en spesiell opplevelse å se hvilke skuespillere han velger, hvilke locations han velger og ikke minst hvordan bildene komponeres. Jeg har jo sett for meg disse tingene på min egen måte. Her skiller levende bilder lag med litteraturen,  i den litt magiske prosessen der de ulike elementene føyer seg sammen og utgjør helheten som blir ferdig film. Men - så viser det seg hver gang at fortellingen blir svært lik den jeg selv forestilte meg, antakelig fordi vi under manusjobbingen går så grundig til verks på å diskutere hva som skjer med karakterene emosjonelt og eksistensielt underveis i fortellingen.

Noe av det vi arbeidet hardest med i Før Snøen Faller var å meisle ut de to hovedkarakterene og deres personligheter. De to er for tidlig voksne fordi livet stiller dem på harde prøver. Det betyr at de både er barn og ikke er barn, de er litt voksne og på en gang ikke voksne. De er fanget i sin kultur, men samtidig globaliserte. De liker musikk som ungdommer i andre land og har noen av de samme forbildene. Ingen av dem har utdanning. Den ene bor i en landsby, noe som både gir ham sterk lojalitet til det bestående men også grobunn for en opprørskhet. Den andre er fortrolig med irrgangene til gatas parlament. Begge er kjent med Tv-kommers, begge kjenner internett og duppeditter som ungdommer ellers er opptatte av. Å tegne disse to handler om å få på plass svært finstemte detaljer. Karakterene Siyar og Evin er de viktigste for publikums opplevelse av fortellingens autentisitet og gjennomslagskraft. På den annen side, når vi først var godt kjent med dem, ble det svært lett å skrive nye scener. Og jeg tror noe av årsaken til dette beror på at Hisham og jeg  i tillegg til nå å kjenne disse to, også kjenner hverandre godt.

Da det var innspilling i Istanbul, reiste jeg ned for å supplere på manusarbeidet. Satt på settet mens det ble spilt inn en scene i hotellets lobby. Hotellet er en autentisk location i Istanbul. Hotellet blir brukt av flyktninger og smuglere og folk med svært dårlig råd. Ved siden av meg  satt det en hotellgjest og lekte med en bønnelenke mens han kikket på innspillingen. Mannen hadde et  ansikt, korpus og framtoning som gjorde at han på en måte strålte ut stedets sjel. I en pause nikket jeg til Hisham og sa: Han der hadde løftet scenen. Så gikk jeg for å hente meg en kopp te og da jeg snudde meg fra termosen, satt de allerede og tegnet kontrakt med mannen. Resten av dagen gikk med til å jobbe med manus, skrive scenen om og øve inn med skuespillerne og ny statist.

Dette kan illustrere noe av dynamikken i arbeidet. Manus tillater at regissør sammen med skuespillerne kan improvisere innenfor et definert rammeverk. For eksempel  hender det at skuespillerne lager sine egne replikker, så lenge det uttrykker det samme som står i manus. Ikke noe poeng å pugge en replikk hvis det samme kan sies på  en mer naturlig måte for skuespilleren.

Vi har også det felles at vi begge ser på research som inspirerende, spesielt feltarbeid og primærkilder. Derfor dro vi sammen til Istanbul tidlig i manusarbeidet. Der oppsøkte vi blant annet slumområdet hvor Evin bor i filmen. Det var tydelig at byen har et høyt innslag av fremmedgjøring. Frykten for å bevege seg inn i slummen var så stor blant ”vanlige folk” at vi hadde problemer med å finne noen som kunne vise oss rundt.

Her ble jeg forsøkt svindlet av et gatebarn. Det var en ganske uskyldig episode. Gutten hadde en morsom teknikk. Han var skopusser og lot som han mistet en børste. Jeg gikk rett i fella og plukket den opp for ham. Dermed hadde han etablert kontakt samtidig som jeg var avslørt som dumsnill i hans øyne. Han gikk på alt han greide for å trikse fra meg noen penger. Episoden inspirerte meg til å skrive inn Evin i dette miljøet. Vi visste på det tidspunktet at hun var et gatebarn, men lite om livet hun levde. I manuset er møtet mellom Siyar og Evin skrevet ganske likt som mitt møte med gategutten. Det er dessuten fint å se at vi ikke har drept alle darlings underveis. Ett sentralt vendepunkt i filmen har faktisk vært med oss fra første versjon, som ble skrevet for seks år siden.

Trailer til Før Snøen faller

Det eneste som er beklagelig nå er alt det fine materialet som ikke kom med i den ferdige filmen. Før Snøen Faller er en reise gjennom fremmede kontinenter med miljøer og natur som det sjelden er mulig å se på spillefilm i Norge. Det er mange flotte scener  som det ikke ble plass til. Her ligger en annen av mine fascinasjoner for film. Når jeg skriver en bok må også  tekst og scener strykes hardt av hensyn til sluttresultatet. Men leseropplevelsen kan strekkes ut over mange dager. Ofte bor noe av gleden ved å lese i det å strekke opplevelsen ut i tid. En film skal oppleves på en kinokveld. Da må filmopplevelsen være konsentrert og sterk innenfor gitte tidsrammer. 

Kommandøren og Dårekisten

Som norsk forfatter oversatt til noen utenlandske språk blir jeg av og til interessant for utenlandske journalister. Det skjedde  for eksempel 22 juli i fjor. Ti minutter etter at de første fjernsynsbildene kom fra det utbombede regjeringskvartalet, ringte en italiensk journalist. Dagen etterpå ringte en tysk fjernsynskanal. De var allerede på plass i Oslo med kamerateam. Jeg ga intervjuer begge steder og angret sterkt på det etterpå. Jeg ble tatt på sengen. Det er en dårlig unnskyldning. Men jeg har ingen annen. Jeg hadde ikke rukket å tenke meg om.

Da utenlandske fjernsynskanaler begynte å ringe i forbindelse med rettssaken som starter i dag, hadde jeg lært. Jeg sa tvert nei. Da begynte de å ringe min agent i steden. Han begynte å mase. Det vil være nyttig for deg, messet han og bablet om å være en profil og bli lagt merke til. Så  – hvorfor allikevel si nei?

           

Berømmelse er vår tids mantra. Det handler om å bli sett, kjent, framhevet.  Men i vår tid er berømmelse samtidig en ferskvare som fort mugner. I takt med berømmelsens korte holdbarhet, kan de fleste – som Tom Ripley – snart gjøre hvilken som helst egenskap til et talent, uansett hvor bisarr egenskapen måtte være. De lokkes med berømmelse når de hentes opp fra anonymitet, hives inn i bunkerser eller opp på scener der de plassert i elektronisk gapestokk ydmykes av dommerpaneler og blir ledd av. De sterkeste kan slå tilbake med sitt talent. De kan bli berømte. Men i denne spiralen er ikke alltid en fin stemme nok til å nå fram. Stemmen trenger iscenesettelse. En het vinnerkombinasjon oppstår når den gode sangstemmen kobles med kontrasten: Et utgangspunkt som taper, det være seg fattigdom eller et lite flatterende utseende. Når en slik person synger blir publikum sterkere berørt. Den yngre generasjonen forstår iscenesettelsens betydning best. Unge ekshibisjonister velger sitt kvarters berømmelse ved å knulle på TV. Tiden som går fra innsjekk på Paradise Hotel til første TV-sendte paring har sunket betydelig for hver sesong. Ytterst på flanken av mennesker som for enhver pris vil bli sett og dyrket sitter psykopatene. Når disse bestiger scenen, gjør de det ved å drepe. Som regel velger de seg en skole der de skyter på kamerater og lærere inntil de blir plaffet ned selv. Det spiller liten rolle for dem. De er nemlig sikre på én ting. De har sikret seg sine femten mimutter i rampelyset. Etter sin død dyrkes de i såkalt historiske fjernsynsbilder eller i sosiale medier som Youtube, der publikum kan se vedkommende ta ladegrep, gjøre nazihilsener og skyte vilt rundt seg. Publikum kjører videoen om igjen og grøsser over det de ser. Det er underholdning som matcher vår tid.

Breivik valgte noe mer spektakulært. Han knotet ned noe han påsto var en politisk motivasjon. Han hadde selvfølgelig regnet med å bli drept – han som de andre skolemassakre-psykopatene. Derfor postet han sitt såkalte manifest før han satte i gang. Han visste at manifestet etter hans død ville bli gjennomdrøftet og gjennomanalysert i offentligheten. Han ville bli dyrket som en helt eller martyr i ekstreme miljøer. Før han satte seg i bombebilen og kjørte E6 sørover, lastet også han opp youtube-videoer, der han poserte med drapsvåpenet og pussige antrekk.

Dessverre for norsk offentlighet ble han ikke drept. Dermed klarte han å beseire forbannelsen om utelukkende 15 minutter i rampelyset. Det at Breivik overlevde betyr at norsk offentlighet må hanskes med ham etter de demokratiske prosedyrer og regler som gjelder i en rettsstat. Dermed blir offentligheten uten å ville det, tildelt roller i hans iscenesettelse. Pressen danser for Breivik. Aktoratet danser for ham, psykiaterne danser for ham. Hele teaterstykket som blir utspilt rundt hans tilregnelighet er en farse.

Jeg er sikker på at Anders Behring Breivik er en følelseskald psykopat, muligens også autist for den saks skyld. Men han er, og har hele tiden vært fullt tilregnelig. Han er et ekstremprodukt av vår tid. Han lar sin advokat uttale at han gleder seg til å sitte i rettssalen der han skal male ut og komme med ekstreme uttalelser slik at publikum kan grøsse på direktesending. Han er dukkemakeren Gepetto som drar i trådene til den dokka som norsk offentlighet i denne saken er blitt redusert til. Det er offentligheten som kjenner at nesen vokser. Jeg tviler på at neste psykopat som starter en massakre i Norge vil overleve møtet med politiet.

Som forfatter er det ikke bare min rett å la være å danse for iscenesetteren. Det er min plikt. Selvsagt skal jeg bruke Breivik i min litteratur. Jeg skal imidlertid gjøre det på min måte. Når jeg skriver mine bøker er det jeg som fester tråder til dokkene, også  den dokka som skulle komme til å hete Kommandøren fra Dårekisten. 

Endelig mer good greed! De heftige 80-åra

Begrepet japp er den norske varianten av det amerikanske ordet yuppie – forkortelse for Young Urban Proffessionals, en demografisk karakteristikk av en viss type mennesker i amerikansk (og norsk) forretningsliv som krøp ut fra mørke huler da solen begynte å skinne på 1980-tallet.

Hvor begrepet egentlig skriver seg fra, diskuteres stadig. Men yuppies skal ha vært etablert i USA som begrep på en generasjon økonomer allerede i 1983. I Norge ble ordet japp allemannseie gjennom pressedekningen av den såkalte ”kampen om Kosmos”, som var det første virkelig seriøse forsøket på rå takeover i Norsk business. Forsøket på oppkjøp ble frontet av Arne og Wilhelm Blystad, et brødrepar som hadde konfeksjonsformuen til Blystad-familien i baklomma. De kjørte dessuten omkring i Mercedes Geländerwagen, det tyske bilkonsernets lukseriøse terrengmodell med firehjulstrekk og vinkelmåler til kontroll av hellningen på underlaget. Geländerwagen var en av bilindustriens første SUVer som på åttitallet solgte stort i Norge. Slik ga de to også opphavet til et annet utskjellingsbegrep knyttet til de nye nyrike: Japper kjørte gjerne Børstraktor.

yuppie med "kjøttbeinet" – mobiltelefonen

Men grunnlaget for 1980-tallets børsjippo ble lagt tidligere – en må helt tilbake til 1940- og 1950-tallet for å se sammenhengen i hendelsene.

Det norske sosialdemokratiet hadde lagt strenge reguleringer på norsk økonomi. Årsaken var at det krevdes kontroll, reguleringer og måtehold for å bygge landet opp etter andre verdenskrig. Arbeiderpariet hadde gjerne rent flertall i Stortinget og kunne i praksis bestemme det meste uten innblanding fra opposisjonen. Målet var utjevning og velferdsstat. Det ble holdt generøse lønns- og jordbruksoppgjør. Minstemålet på velstand skulle være gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Bønder og fiskere skulle tjene like mye som industriarbeidere. Verden generelt og Norge spesielt seilte i smult farvann og solgangsbris inntil 1973. Araberstatene bestemte seg da for å ta staten Israel på sengen og startet et angrep på selve den jødiske helligdagen Yom Kippur. Norske skipsredere gned seg i hendene. De hadde tjent milliarder på denne konflikten i alle år. Bråk i Midtøsten betydde at Suezkanalen stengte. Oljefrakten fra Persiabukta ble derfor nødt til å gå den laaaaaaaange veien rundt Kapp det gode håp. Krig i Midtøsten var et annet ord for penger i kassen hos norsek redere. Denne høsten tok norske rederier julekvelden på forskudd og kontraherte supertankere over en lav sko. Men det alle trodde skulle skje, skjedde ikke. Araberstatene valgte en ny taktikk. De stengte igjen oljekranen, skrudde opp prisene og straffet land som støttet Israel. Det som da skjedde var at Den norske handelsflåten knakk sammen.  Nye supertankere gikk rett fra verftet til opplagsbøyer der de ble liggende og ruste. Den norske sjømann nærmest forsvant fra yrkeskartet. Den viktigste næringen i Norge – shipping –  gikk nedenom.

skipsverft - skiltet

Krisen som nå rammet norsk økonomi var alvorlig. En viktig drivkraft i økonomien var primærnæringene. Men MYE verdiskapning og sysselsetting vark nyttet opp mot shipping.  Gjennom hele etterkrigstiden hadde det vært skipsrederne som ga oppdrag til skipsverftene. Skipsverftene sysselsatte mennesker og ga oppdrag til underleverandører som igjen sysselsatte mennesker – skipsfarten var selve navet i det norske næringslivets hjul. Når skipsrederne nå lå med knukket rygg, innebar det kriseår for norsk økonomi, med motkonjunkturpolitikk og såkalte Kleppepakker, der arbeiderpartiet gjennom statsbudsjettene forsøkte å få næringslivet på beina igjen.

Ekofisk

På den annen skjedde det noe i Nordsjøen: Det ble i jula 1969 funnet olje på Ekofiskfeltet.

Indeksen på børsen hadde rundt 1970 begynt å stige ørlite. I 1971 "kjøpte staten hjem” Norsk Hydro fra utenlandske eiere. Oljeletingen ble nå statskontrollert. Dette avfødte både hete debatter og nye forestillinger om eierskap og oljens rikdommer og konsekvenser av utvinningen. Men hva oljefunnet mentalt sett gjorde med folk, så man først tegn til i mars 1973 da Norse Petroleum innviterte til nytegning av aksjer for hundre millioner kroner. Emisjonen var fulltegnet etter to dager. Antall aksjer per kjøper var begrenset. De som kjøpte, hadde derfor brukt navnet på slektninger, hunder og kanarifugler for å sikre seg flest mulig aksjer. Nytegningen ga støtet til begrepet tantetegning.

På tross av krisen i skipsfarten, gjorde oljen at mange folk i fedrelandet ble rikere opp gjennom syttitallet. Verftene som før hadde bygget tankere, begynte isteden å bygge oljerigger. Velferdsnivået vokste. Folk reiste på årvisse ferier til utlandet. Flere og flere husholdninger dipsonerte to biler osv.

Politikk

Det første alvorstegnet på ideologisk og økonomisk forandring, kunne man spore ved stemmeurnene. Det ble flere politiske interesser, noe som ble avspeilet i antall småpartier. Ideologiene vaklet. Arbeiderpartiet kunne ikke lenger stole på en massiv, lojal arbeiderklasse ved valgene. Det konservative partiet Høyre fikk plutselig stemmer fra velstående bønder og folk i grisgrendte strøk. Lederen, Erling Nordvik, ble oppfattet som folkelig. Partiet vokste. Ikke minst vokste det partiet som ikke eide ideologi i det hele tatt: Fremskrittspartiet.

Det skjedde klasseendringer i Norge, og man så konturene av krav om løsere restriksjoner. NRK-monopolet møtte press. Det første nederlaget NRK måtte ta, var oppblomstringen av en mengde reklamefinansierte nærradiokanaler. Så kom TV-selskapet JANCO, som senere fikk navnet TV-Norge. Snart var kringkastingsmonopolet en saga blott. Enkelte etablerte institusjoner i Norsk infrastruktur var i ferd med å gå i oppløsning.

Børs – stemningsfull

Det var bare et spørsmål om tid før det ville skje ting på børsen. Situasjonen var slik at børsen knapt hadde opplevd omsetning i det hele tatt etter krigen. Under oppropene satt den samme gamle gjengen på sine faste plasser og kjøpte og solgte de samme aksjene seg imellom. Noen få endringer hadde imidlertid oppstått med oljefunnene på Ekofisk. Da steg prisen på Hydroaskjser. Omsetningen på børsen steg sakte, sakte. En myte fra 1982 kan illustrere situasjonen. Da noteringslederen roper opp Dyno industrier, raser kursen plutselig med 15 kroner. Alle skvetter. Hva skjer? De oppdager at megleren som daglig ”tar seg av” Dyno ikke er på plass. Men så går døren opp. Megleren sjokker inn. Beskjemmet viser han fram en røket skolisse og setter seg. Noteringslederen gjentar oppropet på Dyno. Kursen ligger nå der den skal ligge og alle puster ut.

Når det på åttitallet ble sig i aksjesalget, fikk det som konsekvens at de som var først ute, fikk kjøpt aksjene billig. Når kjøperne strømmet til, kunne de som var tidlig ute, selge de samme aksjene til en mer ”riktig” kurs. Den som kjøpte billig og solgte i rett tid tjente enorme pengesummer på 1980-tallet. Vi ser altså at det var den regulerte økonomien i etterkirgstiden som la grunnlaget for de digre formuene til de første investorene. De som var først ute på børsen fikk utbetalt urimelig høy fortjeneste. Dette siste igjen, er som vi har sett, en av forutsetningene bak startskuddet for frislipp av det finnes alltid en større dust-loven.

båt - relatert til Blystad

Tilbake til brødrene Blystad. De to hadde allerede kuppet rederiet Nordenfjeldske og fusjonert dette inn i sitt eget selskap – Laly. De ivret for ny teknologi i Nordsjøen – flytende borerigger – og bekjentgjorde at de ville bruke det gamle hvalfanger-rederiet Kosmos til å nå målet. Kosmos var ikke hvilket som helst selskap. Kosmos var selve symbolet på hvalfangerbyen Sandefjord. Rederiet var bygget opp av byens store mann Anders Jahre. Kosmos hadde under Jahre og senere Bjørn Bettum vokst til et kjempedigert konsern som i tillegg til hvalfangst drev fergedrift og satt på svære eiendommer og aksjeposter både i  inn og utland. De ”gamle” eierne som satt på akjser i Kosmos mente Blystadbrødrenes hensikter var noe helt annet enn å drive moderne drift i Nordsjøen. De mente Laly ville kjøpe aksjemajoriteten i Kosmos for å slakte bedriften og stikke verdiene i egen lomme. Små-aksjonærene fra Sandefjord definerte kampen om Kosmos som en kamp om ære og historie. Kampen hadde alle ingredienser på hot stuff i pressen. Dette var noe nytt, maktkamp i business, slik som man leste om i kioskromaner. Interessen for dette var på topp hos et hele tiden voksende borgerskap av aksjeinteresserte amatører. Alle ville kjøpe aksjer. Alle ville bli rike.

Regjeringen Willoch hadde i 1984 ”sluppet løs” økonomien. Dette innebar at bankene skrev ut lån til alle som ba om det. Bedrifter i alle varianter og personer med postboksadresser fikk svære lån, nærmest uten på vise legitimasjon. De fikk låne til hva de ville, til bolig, til ny bil, til ny cabincruiser, til ny motorsykkel, til ny egenkaptial til en ny bedrift, til aksjekjøp på børsen. Ingen var nevnelig interessert i hva lånesummen skulle brukes til. Renten var høy og dermed var kredittgivning god butikk. De store massene ble fra regjeringen oppfordret til aksjesparing med skattefradrag. Dette førte til en eksplosiv vekst i antall fond som plasserte penger på børsen. I tillegg kom et vell av amatører som kjøpte aksjer på egenhånd. ”Aksjesparerforeningen” så dagens lys. Antall luksusbiler økte. Antall lystyachter,  havseilere og cabincruisere økte. Hyttebyggingen økte. Idretter som alpint, og golf, som tidligere ble ansertt snobbish, ble nå folkelige. 

kunst

Kunst ble igjen en bestselger. Auksjonshus poppet opp. Typisk for tiden var et byrå som kalte seg Kunst-invest AS. Flere av auksjonshusene solgte til svimlende priser kunst av utenlandske kunstnere som få hadde hørt navnet på hverken i Norge eller i utlandet. Utestedet Barock hengte opp graverte messingskilter i baren med navnene til kunder som bestilte magnumflaske med sjampanje. Motebildet var preget av utagerende festing. En ny og het bestselger både over disk og på postordre var  sexy undertøy.

Horene og hallikene gjorde sitt inntog i Norge. I puritanertiger-staden Oslo, der det før hadde gått rykter om et kamuflert bordell et sted på Majorstua,  der kvinnegruppa Ottar  få år tidligere hadde gjort furore med å spraylakke Horekunde på biler som kjørte i Rådhuskvartalet, poppet nå opp flere massasjeinstitutter som averterte avanserte intime tjenestetilbud i Dagbladet. Sextelefoner ble en ny bransje. En hel annonseside bak i Dagbladet lokket med tolv- og femtensifrede telefonnumre til skatteparadiser der Tanja eller Layla eller Bobbi hjalp kåte innringere til orgasme for femti kroner minuttet. Reaksjonene kom. Da Dagbladet nektet å stanse annonsene, prøvde puritanerne å ta saken inn for forbrukermyndighetene begrunnet i ureglemtert bruk av korrekturlakk, de mente at lokkeduenes øyne var for hvite på annonsebildene.

Både jappene og den nye livsstilen ble ideologisert i fiksjonen. En av de mest sette filmene på 1980-tallet var 91/2 weeks. Den langbente blondinen Kim Basinger (som i filmen tidsriktig nok jobber i et kunstgalleri) møter jappen John i Mickey Rourkes skikkelse. De ligger stort sett til sengs hele filmen igjennom – der de leker seg med håndjern og maske. En bestselger i litteraturen var Tom Wolfes Bonfire of the vanities (som igjen var inspirert av Thackerays klassiker Vanity fair – romanen over alle romaner om relasjonen vekst og fall i pengemakt knyttet opp mot kjærlighetens mange ekte og uekte fasetter). Kunstidealet, enten det var litterært, arkitektonisk, filmatisk eller billedlig, skulle være postmoderne. Dette var et sammensurium av stilarter der alt var tillatt, romantikk, realisme kubisme, surrealisme – idealisert gjennom den postmoderne franske spillefilmen Diva, basert på en krimroman av De la Corta. En småjente føk omkring på rulleskøyter i et forlatt fabrikklokale. Hun var elskerinnen til en superheltlignende kar som kjørte omkring i en formfullendt Citroén fra 1930-tallet, mens et femtenårig postbud som digget opera, utviklet en romanse med en farget operasangerinne som – i beste kapitalisstil – var vanvittig etterspurt fordi hun aldri hadde gitt ut noen innspilling på plate.

Svalbard

Ingen børsrus uten finansbobler. På Oslo børs poppet boblene opp på 1980-tallet. Den mest interessante var den som såpet inn et selskap som het Norsk Polarnavigasjon. Dette var et sovende selskap som hadde rettigheter til flyplass på Svalbard.  Tankene om flyplass på Svalbard ble brått et tema i Norge. Noen evnet å innbille de glade gutter på Oslo Børs at en kjempediger  internasjonal flyplass på Svalbard var den tingen verden savnet og bare måtte ha. Verden over satt det mengder av flypassasjerer og bare ventet i vill utålmodighet på å ta et fly til Svalbard for å bytte fly akkurat her og så reise til London, eller til New York eller til Shanghai eller til Dovre. Longyearbyen var verdens navle i framtiden. Det skjedde en enorm etterspørsel etter aksjer i Norsk Polarnavigasjon på Oslo Børs. Disse aksjene ble omsatt til eventyrlige priser. Ingen ropte at keiseren var naken. Norsk polarnavigajson var et selskap uten produkter, uten salg, uten ansatte. Men aksjene gikk unna som hakka møkk – prisen utelukkende drevet av  forventningen til framtiden. Boblen norsk polarnavigasjon var laget av tynnere luft enn tulipanboblen som sprakk i Holland i 1637.

Diamant (gammel)

En annen morsom idé fra åttitallet var det såkalte Diamanthuset. Dette var et selskap som påtok seg å investere folks sparepenger i diamanter. Slik skulle pengene yngle og gro, fordi diamanter alltid og garantert steg i verdi. Folk punget ut til Diamanthuset som investerte pengene i en drøss med skrapdiamanter fra Amsterdam. Hadde du lupe og godt syn kunne du muligens se noe diamantaktig i støvet som ble kjøpt. Diamanthuset ble snart avslørt som en bløff i aviser på venstresiden. Men isteden for å legge ned virksomheten, byttet selskapet navn. Nå kalte de seg DH Investia og blant investeringskåte lektorer og borgere med penger på bok,  klarte de å opprettholde interesse for virksomheten. Selskapet sprakk snart som den boblen det var. Som ventet tapte investorene pengene sine. I 1987 gikk en bunke investorer til erstatningssak og tapte. Nå måttte de i tillegg betale rettens saksomkostninger.

Det store rushet i åttitallets børsomsetning startet i 1983. Da hadde noteringslisten 118 selskaper. Verdien av disse tilsammen – var lavere enn verdien av selskapet Marx & Spencer på Londonbørsen. Men det varte ikke lenge. Totalindeksen steg hele 90,5 prosent på det ene året 1983. Investorene var norske og utenlandske. Den formidable verdistigningen gjorde at større dust-loven snart var i full virksomhet på Oslo børs. Spekulantene flokket seg om børsen. Strømmen av investorer som kom var internasjonal. Problemet var at de fleste investerte med lånte penger.  Mytene om hvor løst kreditten satt på denne tiden har gitt opphav til mange artige historier. Mange av disse handler om Oslobanken som ble opprettet det sagnomsuste året 1984. Her kunne folk spasere ut med lånte millioner i bæreposer – en av mytene skal ha det til at storsvindleren Ole Christian Bach fløy til Oslobanken i helikopter og forlot den med en koffert stappende full av sedler. 

Få eller ingen tenker over problemer knyttet til lånefinansierte aksjekjøp i oppgangstider. Misforhold mellom finansøkonomi og realøkonomi er usexy stoff i slike tider. De som på 1980-tallet helte malurt i begeret ble gjerne latterliggjort i media. Faktum var at totalindeksen steg og steg og steg, på samme måte som indeksen steg og steg og steg på LSE og på Wall street.

Allikevel: Det store spørsmålet enhver person med interesse for børs spør seg i oppgangstider er: Hvor lenge kan det vare? Det finnes en mengde morsomme orddtak og munnhell i så måte: Stocks in may – run away osv. Eller som  profilerte kapitalister gjerne sier: Når frisører taxisjåfører begynner å gi råd om aksjekjøp, er det sikrest å selge seg ut. 

På tross av storspekulerende frisører og drosjesjåfører, få eller ingen solgte seg ut. Den eksplosive veksten på åttitallet var en internasjonal boble som før eller siden måtte sprekke. Det skjedde 19 oktober 1987. I løpet av tre dager falt indeksen med 25 prosent på Oslo børs. Raset på børsene verden over var større enn raset i 1929. Tapet var størst for de som hadde kjøpt aksjer kortsiktig (les: spekulantene). De som satt langsiktig (les de ansvarlige eierne som ikke er ute etter fortjenester på kursbevegelser men som mener at bedriften de eier er nyttig for samfunnet) merket knapt fallet. I det lange løp ble kursfallet i 87 for dem et hakk på kurven.

Men fedrelandet ble rammet. Antall konkurser økte blant private folk og i næringslivet. Inflasjonen steg, antall arbeidsløse økte. Men noe tidstypisk for Norge er at krakket ga grobunn for en gryende bakkrise. Krisen for bankene gjorde at nordmenn anerkjente et nytt ord i språket: Gjeldsoffer. Den som hadde lånt penger over evne var nå et offer. Bankene hadde vært slemme. De hadde lurt vedkommende til å tro at å låne først en million til en leilighet og siden en halv million til oppussing – uten tanke for at lånet måtte betales tilbake.

Med andre ord: Bankene hadde vært for grådige. Selv påstod direksjonene at de hadde feilvurdert situasjonen og "ønsket for stor vekst". Daværende Christiania Bank og Kredittkasse ble  den første staten måtte redde. Den før omtalte Oslobanken ble avviklet i 1993, selvsagt med store tap.

Da, som alltid måtte det store fellesskapet ta regningen i form av skatter og avgifter. Det var folket som gjennom politisk styrt måtehold hadde finansiert de første kapitalistene i 83. Det samme folket tok regningen da kalaset var over i 1987.

Hva skjedde på børsen i november 1987 – altså i tiden etter krakket? Analyserte man krisen? Gikk man i seg selv og fant nye veier å gå, veier som trygget handel og verdier?

Neppe.

Selv om en børs krakker, faller nødvendigvis ikke kulturen som står bak krakket.

Det nye uttrykket folket begnyte å bruke i 1988 var børsbunad. En slik bunad besto av dress fra et hot motehus som Hugo Boss eller Armani, skjorte fra et italiensk skredderhus, slips i silke og armbåndsur fra de mer eksklusive fabrikantene som Rolex, Patek Pilippe eller IWC.

           

Aksjene var døde papirer etter 1987-krakket. Obligasjonene likeså. Ingen spekulant ville ta med ildtang i disse (med unntak av de langsiktige, som visste at krisen var forbigående og derfor kjøpte akjser nå, når de var billige og siden var nødt til å stige i verdi) Hva kunne herrene i børsbunad da kjøpe og selge? Ett eller annet sted måtte jo pengene hentes. Bunaden koster.

Vel, hva skjedde? Følg med på Good greed!!!

Endelig – Mer Good greed: Dottkom

Mer good Greed - dotcomboblen!

Den personlige datamaskinen som IBM lanserte i 1981, viste seg å bli grunnsteinen i et næringslivsmessig paradigmeskifte over hele verden. Allikevel var ikke minicomputere den gang noen ny oppfinnelse. Det var mange bedrifter som på 1970-tallet produserte maskiner som var ment å gjøre kontorarbeid enklere. Årsaken til at giganten IBM satset stort på dette markedet, var at Apple-konsernet noen år tidligere hadde lansert sin maskin Apple II med det innebygde elektroniske regnearket Visicalc. 

Dette regneprogrammet revolusjonerte alle operasjoner knyttet til regnskap og statistikk. Til da hadde man bare kunnet bruke regnestav eller kalkulator til å utføre avanserte regneoperasjoner. Med Visicalc ble disse instrumentene avlegs. 

På tross av at Apple var tidligst ute, ble det altså konsernet IBM som la egget. IBM-ingeniørene valgte nemlig å skille mellom to teknologier – datamaskinens maskinvare og dens programvare. Ingen programmer var innebygget i IBM-maskinen, bortsett fra den unike biosen som startet maskinen. Dette gjorde at en mengde miljøer også utenfor IBM nå kunne kaste seg på og drive utviklingen framover. Fra nå aksellererte utviklingen slik den bare gjør ved enkelte banebrytende oppfinnelser. I løpet av få år hadde hele den vestlige halvkule tilpasset seg teknologien som lå i hendene på utviklerne av programvare. Verden ville ha elektroniske arkiver, databaser, regneark, tekstbehandling og ikke minst dataspill. Den rytteren som red høyest av alle, var mannen som satt på rettighetene til operativsystemet MS-DOS og senere MS-Windows og MS Office – Bill Gates. Han og kompisen Paul Allen hadde startet bedriften Microsoft på studenthybelen en dag i 1976.

Bill G

To ting var grunnleggende for disse karenes suksess. Da de som tenåringer fikk i oppdrag fra en mindre maskinvareprodusent med å forbedre programmeringspråket BASIC, funderte de lenge over hvordan de skulle klare å beholde inntjening på programmet, selv om det ble solgt i Kina eller i Norge eller andre steder i verden.

Det var Bill Gates som fant løsningen. De som kjøpte programvare fra Microsoft skulle ikke få eiendomsretten til programmet, de skulle kjøpe programmet på lisens. Så lenge eiendomsretten ble værende i bedriften, kunne ikke folk ustraffet bare gi programmene videre.  Den andre lykkelige begivenheten for Gates var at han ble hyret inn av IBM til å lage operativsystemet til deres PC prototype – MS DOS.

Da IBMs PC fikk vind i seilene, var det i realiteten Microsoft som sto ved roret. Før ti år var gått, var Gates milliardær. Før femten år var gått var han verdens rikeste mann . Bill Gates ble et levende bevis på at det er mulig å bo på et gutteværelse og gå ut døren som eier av Onkel Skrues pengebinge hvis du bare gjør ting riktig, på rett sted, til rett tid.

Da det kommersielle internett så dagens lys på begynnelsen av 1990-tallet, representerte det et nytt teknologisk sprang videre. Grenseløs kommunikasjon mellom datamaskiner brakte den digitale verden til et høyere nivå.

I starten gikk utviklingen av nettet tregt. Men enkelte innovative aktører  lyktes tidlig med å gjøre kommersiell suksess på nettet, spesielt nettbokhandelen Amazon.com. Denne bokhandelen poppet opp på nettet og klarte å stjele markedsandeler fra bokhandlere i alle land. Folk i næringslivet lærte da to ting: Internett kan bli god butikk – og Internett kan bli en farlig eller nyttig konkurransefaktor, alt etter hvordan man selv håndterer verktøyet. Konsekvensen ble at flere og flere ville bruke nettet kommersielt.

Børser har gjerne lokal dresskode

Utover 1990-tallet, ble nettilgangen lettere og hurtigere og mer brukervennlig. Det kom på markedet programvare som ledet brukere lettere inn på nett samtidig som tele-operatørene økte kapasiteten først ved innføring av digitale  ISDN-telefonlinjer, siden bredbånd og optisk overføring. Skolene begynte å ta i bruk internett, bedriftene profilerte seg på nettet, men den største drivkraften bak utviklingen av internett, skjedde på børsene rundt omkring i verden.

De investorene som studerte Amazons forretningsvirksomhet på 1990-tallet, oppdaget at nettbokhandlen hadde gått mange år med underskudd før den tjente penger. Dermed ble det akseptert av de fleste at en kommersiell internettaktør må regne med å gå med svære underskudd i starten. Internetts potensiale lå i framtiden, ettersom flere og flere brukere kom til. Dessuten var denne framtiden innen rekkevidde. Telenettet var utbygget over hele verden og i de aller fleste land la man bredbåndstlinjer som ville revolusjonere nedlasting, som på dette tidspunktet var en flaskehals i nettbruken.  Det var bare et tidsspørsmål før mødre fedre, ungdommer, barn og bestemødre, alle var på nett og ville bruke internett til å kjøpe det de hadde lyst til.

Det oppsto enorm forventning til internett som kommersiell arena. Samtidig ble de digre underskuddene ved driften av nettselskaper bagatellisert. Slike underskudd ville jo rette seg over tid.  Det optimistene (les: de aller fleste aktører) ikke tenkte på, var forholdet mellom realkapital og finanskapital. Hvis en bedrift skal gå år etter år etter år med underskudd før de tjener penger, samtidig som aksjekursen er svært høy og oppadstigende, er kursbevegelsen mest sannsynlig  feil. Hvis dette er tilfelle for mange aksjer innenfor en og samme sektor, er dette et enda tydeligere faresignal for næringslivet som er involvert. Man svever da nemlig inne i en finansboble.

boble, julepynt

De fleste selskapene som siktet mot nettet tenkte likt. Alle ville kopiere Amazons suksess. Alle ville være det ene, suverene selskapet innenfor sin sektor. Men det kunne bare være én vinner i hver sektor. Slik ble det utløst en frenetisk oppkjøpsiver verden over. Gründere som hadde startet nettselskaper solgte sine selskaper til selskaper som var større. Gründer etter gründer trakk seg ut med feite lommebøker. Med andre ord: De som hadde vært tidlig ute, tjente enorm gevinst – Pyramideeefekten kunne ikke være tydeligere.

           

Det ble snart hysteri omkring internett. Næringslivet arrangerte seminarer og kjøpte ideer over disk. De villeste påfunn ble ansett som god butikk. Man kjøpte for å sikre seg ideer, for å slippe konkurranse og alle kjøp var initiert av framtidig forventning. Veksten av boblen var i gang.

Det svenske selskapet SPRAY kjøpte norske Nettavisen for 180 millioner fra fire gründere i august 1999.  I november samme år investerte selskapet Intel 47 millioner kroner i selskapet Opticom, kursen spratt opp i 2380 kroner per aksje (da smellen kom, falt kursen kjapt til kr 50,- per aksje).

I mars 2000 gikk nettrekrutteringsselskapet Stepstone på børsen og hentet inn NOK 1,7 milliarder i kapital,  Omtrent samtidig nådde Nasdaq-børsen all time high og begynte nedturen i et langdrygt krakk. Stepstone-gründernes bindingstid var et halvt år. Straks bindingstiden var ute, solgte den mest profilerte gründeren seg ut. 

Bø!

Et svenskinitiert, britisk nettselskap som kalte seg Boo.com brukte opp 188 millioner dollar på seks måneder. De skulle selge over nettet den store hiten på denne tiden – streetwear. Boo.com utviklet en nettside som var så avansert at brukerne ikke fikk lastet den ned. Klikket du deg inn på siden skulle olabukser og t-skjorter komme svevende mot deg i tredimensjonale bilder, men ingenitng skjedde. Boo.com fikk ikke solgt så mye som en caps.

Et sveitsisk selskap som kalte seg Think tools.com var i utgangspunktet et konsulentbyrå. Selskapet hadde utviklet programmet Think tools suite som skulle være et ledelsesverktøy, et genuint program som skulle hjelpe ledere til å løse beslutningsproblemer. Ulempen var bare at verktøyet ikke  hadde noen løsningsfunksjoner. Den som så gjennom keiserens nye klær ville finne at think tools suite egentlig var en digital notisblokk.  Samtidig hadde bedriften en markedsverdi på 2,5 milliarder sveitserfranc. Da de gikk på børs i Sveits, ble aksjen priset til 270 Sfr. Da det kom offentligheten for øre at selskapets gründer hadde tette forbindelser til World Economic forum, tok hysteriet over og akjsen steg til 1050 Sfr per stykk.  Snart ble selskapet anklaget for å ha plagiert programvaren. Litt etter kollapset salget og bedriften gikk sakte men sikkert under.

Bare få økonomer hadde is i magen. Magasinet The Economist ba allerede i 1998 den daværende lederen for USAs sentralbank, Alan Greenspan, om å heve renten for å få dotcomboblen til å sprekke. Greenspan lot være.

Det norske tidsskriftet Kapital nr 11 i 1999, sammenlignet prisingen på internettselskaper med tulipanhypen i Holland rundt 1630.


(vil du lese om tulipanhypen? Sjekk denne: Ja, jeg vil lese mer om tulipanhypen på 1600-tallet!

Etter mars 2000 brukte Nasdaq-børsen noen måneder på å falle nærmere tretti prosent. Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Nå kunne mans se fordelene med at teknologiaksjene i New York opererte på egen børs. Det var Nasdaq-børsen som fikk nedturen alene – ikke fondsbørsen NYSE. Denne gleden gjaldt derimot ikke for Oslo børs.

Den norske børsen er i hovedsak en råvarebørs. Omsetning er knyttet til olje, metaller og andre råvarer. Høsten 1998 begynte oljeprisen å falle. Den falt til helt under ti dollar fatet og det var virkelig krise. Den nye interessen for internett ble derfor børsens ”redning”. Når meglerhusene lanserte prospekter kunne enkelte av dem prise en IT-konsulent i en bedrift til NOK 20 000 000 per hode (!) Investorene bet på. Det ble satset på framtidig inntjening. Men krakket kom også til Oslo. I mars 2003 var indeksen tilbake på 1996-nivå.

Til forskjell fra andre land i verden har Norge penger på bok. Oljeproduksjonen gjør Norge til et rikt land selv om industrien er bygget ned. Det norske oljefondet spekulerer i aksjer for å øke potten som skal betale framtidige spekulasjoner. I land der folk har penger, er aksjesparing alltid et alternativ til pengesparing. Etter krisen i 2003 kom Oslo børs kjapt på bena igjen.


Det er alltid lett å være etterpåklok. Men det er allikevel et tankekors, at analytikere som Roach, i videoen under, ikke får gehør før boblen er sprukket og krisen er et faktum. Den samme diskusjonen gikk også på vårparten 2008, før det smalt. Feil. Den har gått hver gang. Like før det smeller.

Reprise - Ferdaminne: Maria, Maria

Capitol, Havana, en dag i februar 2003

Maria, Maria –

Havana – en dag i februar 2003

Mannen som henger ved siden av meg i baren har to glitrende sølvtenner i overmunnen. Det er et vinnende smil som nøytraliseres noe av de digre solbrillene, men som fullender en karakter kledd i lilla dressjakke, gule bukser og gul stråhatt. Han har utpekt seg selv som freelance-travel-guide. Han snakker tilnærmet feilfritt engelsk. Han har valgt seg ut meg. «Cuba’s big five,» sier han og teller opp finger for finger: «Rom, kvinner, sigarer, salza og sukker – i den rekkefølgen.»

Her inne, som i de fleste barer på Cuba er det umulig å unngå tre av de fem store. Salsamusikken drønner. Salsa er lyden av Cuba. Siden det eneste brennevinet du får kjøpt i baren er rom, kan du like gjerne bestille en drink som har sukker i seg – for eksempel Mojito. Da har du tre av de fem.

Jeg tenner en av robustoene som jeg kjøpte av en tobakksdyrker i Vinales.   Freelance travel-guiden ber om en sigar og får en. Nå er vi knyttet sammen. Han synger høyt med i refrenget og tar noen salsatrinn på et improvisert dansegulv foran baren til allmenn jubel. Han er en smidig mann i lilla jakke og med solbriller og sigar. Han ler så lyspærene reflekteres i sølvtennene, han blåser blå røyk mot taket. Han har plukket seg ut meg og tror at det jeg egentlig vil er å få tilgang til den femte og siste. Derfor begynner han å hviske navn på kvinner han kjenner. «Det finnes ikke maken», sier han, «ingen hofter er smidigere, ingen hud er mykere ingen lepper er ømmere – amore cubana – det finnes ikke maken på denne jord.» Han peker mot funkisbalkongen der en representant for arten kaster slengkyss til oss.

Jeg takker høflig nei. Men vet at den eneste måten å slippe unna på, er å forlate stedet. Det handler om timing. Jeg må forsvinne før forhandlingene begynner. Idet kvinnen på balkongen styrer mot trappen ned, går jeg ut.

Tre piker i tenårene sperrer fortauet. Den frekkeste spør hvem av dem jeg vil ha til sengs. Jeg avslår. Da foreslår hun at jeg legger meg med med to av dem samtidig, til samme pris, kanskje alle tre – jeg vil ikke angre. Hun er muligens atten år og det bor en hard flintstein innerst i de sorte øynene hennes. Venninnen er mer sjenert, og frodig. Hun slår blikket ned og skuler. Hvis en av disse tre er tyvaktig, er det henne. Sistemann kan ikke være en dag over fjorten. Hun er mager og vill i blikket. Hun ler høyt og blotter lange fortenner.  Jeg presser meg forbi og fortsetter mens de blir stående og kaste skjellsord etter meg: De kaller meg for en impotent homo.

En cameo dundrer forbi. Cubas kameler er lastebiler med en lang kontainer på lasteplanet. Kontaineren har et søkk på midten derfor ser det ut som lastebilen har to pukler. Trafikken i Havana er en salig blanding av amerikanske glis fra før revolusjonen, packarder, Buicker, Chryslere – iblandet Ladaer fra sovjettiden, gamle snutelastebiler, cameobusser, gamle motorsykler med og uten sidevogn og et lite fåtall moderne Peugeoter og Fiater – og et lite utvalg hestedrosjer myntet på turister alene.  Og det er på setet til en slik karjol at hun sitter, svart, og fager – Maria.

Ett ørlite sekund er jeg ukonsentrert og går i fella: Øyekontakt. Som den dyktige selger hun er, hopper hun straks ned og griper meg i armen. Det gjelder å få handelen i havn. Hun vet at halve jobben allerede er gjort. Nå består jobben i å få meg opp i vogna.

Jeg vet også dette. Og Maria vet at jeg vet. For jeg spøker og ler. Jeg liker henne, men nøler og gjør meg kostbar. Det er en flørt, men hun spiller med, selv om vi begge vet at flørten handler om dollar.

Hun har gyllen hud, håret er svart og rammer ansiktet inn  med lange lokker. Hun kniper øynene sammen og rynker på nesen når hun ler, og det er noe vennlig og samtidig sårbart over dette sjenerte smilet som hele tiden kommer tilbake og gjør ansiktet åpent. Jeg lurer på hvilken strategi hun vil velge. Jeg tipper mann/kvinne – relasjonen. Jeg får rett:

Hun spør om jeg er gift. Altså har hun allerede sett at jeg ikke bærer giftering. Ja, sier jeg som sant er, jeg er gift. Men nei, det kan hun ikke tro. jeg har jo ikke ring. «Hvorfor er du på Cuba, hvorfor kommer du hit, hvis du er gift og går uten ring på fingeren? Kommer du for å være sammen med cubanske kvinner?»

Hånden hennes hviler lett på overarmen min. hun ser meg inn i øynene. Hun vet at hun er vakker. Hun vet at jeg liker henne. Hun vet at jeg vet at hun vet. Og ansiktet revner i et nytt smil og jeg er betatt av denne nesen som rynker seg. Hun er flink. Hun er dreven. Hun har handelen innen rekkevidde. Det er for sent for meg å forsvinne nå -- uten å gi henne kompensjasjon. altså har hun allerede lyktes, handelen er nesten sluttet.

Hun velger å gi av seg selv. Hun snakker om Tyskland, at hun ble håndplukket på sigarfabrikken for å reise til Tyskland mot slutten av 1990-tallet for å lære tyske rikmenn å røyke sigarer. Hun rullet sigarer på fabrikken. Jeg spør om hun rullet på sine mørke lår. Det er ikke første gang hun får det spørsmålet, men hun bare ler drevent. Er jeg interessert i hennes lår? Hånden hviler på armen min igjen. Jeg, den såkalt gifte mann uten giftering, på Cuba, snakker om hennes lår. Hun aner at handelen oss imellom kan ha større dimensjoner enn hun først torde håpe på, og hun aner at jeg aner.

Jeg gjør meg kald og avvisende. Hun sanser det på sekundet. Ikke snakk om den slags. Hun er jo turistguide. Hun skal vise meg Havana fra hestedrosje. Hun snakker ikke bare flytende engelsk, men også litt tysk. Hun er en ærbar kvinne. Hun  har et barn som hun forsørger alene og nå har jeg tøyset bort så mye tid, mengder av kunder har hun gått glipp av på grunn av dette tøysete snakket vårt. vil jeg ha en omvisning – en time rundt i byen? Det vil koste ti dollar.

Bare ti dollar? For en times omvisning?

Jeg vet at prisen vil stige fromiddabelt i løpet av turen, allikevel klatrer jeg opp.

Hun smiler fornøyd når jeg tar plass og hånden hennes rører meg igjen. På låret mitt denne gangen, på mitt nakne lår i shorts, rett over kneet. Men kanskje var det ikke meningen, kanskje berørte hun låret mitt  bare fordi vi må sitte så tett.

Kusken, en eldre kar med værbarket hud under stråhatten, bart og cowboyhatt, smatter på hesten som rusler av sted over brosteinene.  Turen går omkring i Gamle Havana, med kurs for barokk-kirkene bygget av jesuitter på sekstenhundretallet.

«Er du interessert i kirker? Fin gammel kirke.»  Maria peker og snakker, men har ingen godt skolert bakgrunn. Marias kvalifikasjoner er utseendet, sjarmen og språkkunnskapene, og det faktum at hun er vokst opp i byen. Maria vet lite eller  ingenting om jesuittene, om Trientkonsilet eller om  pavemaktens strategier knyttet opp mot Spanias erobring av den nye verden for flere hundre år siden. Det blir jeg som foreleser for henne. Allikevel blir hun med meg inn i kirken og jeg spør om hun er kristen. Nei, hun er ikke kristen.

Jeg spør om hun dyrker Santeria.

Hun nøler. Hun  liker ikke denne pågåenheten min. Det skulle være omvendt, Det er hun som skal være pågående. Men for meg er nølingen hennes et godt tegn. «Ja,» innrømmer hun til slutt. Hun tilber Santeria – religionen som er den vestindiske sammensmeltingen av kristendom og afrikanske stammeriter. En annen person, en som var mindre troende enn henne, ville med stor sannsynlighet grepet fatt i min interesse for Santeria og tilbudt meg orkesterplass til eksotisk ofring av høns mot en neve dollar. Men ikke Maria. Hun tar troen sin på alvor. Eller, tenker jeg i neste sekund, kanskje hun bare holder fast ved  sin valgte strategi, kanskje hun jobber med sin første plan, å binde meg til seg ut fra det faktum at jeg kommer på besøk til Cuba uten giftering.

Vi klatrer opp i hestedrosjen på ny. Ferden fortsetter, mot jernbanestasjonen. Jeg sitter taus og repeterer for meg selv hva jeg har lest. Havanas universitet ble etablert i 1728 nesten hundre år før universitetet i Oslo. Cubas første jernbane ble etablert i 1837 sytten år før Norges første bane mellom Oslo og Eidsvoll ble åpnet. Dette fattige landet er ikke fattig på grunn av kort utvikling eller mangel på ressurser. Dette er et stolt land, et rikt land. Men Cuba er fattig på grunn av handelsblokade og aggressiv amerikansk imperialisme og utenrikspolitikk.

Jernbanestasjonen troner gul og mektig foran oss – og nå får Maria anledning til å snakke om det Cuba hun er stolt av: Jernbanen som knyter sammen dette rike landets ressurser – og hun peker på det Cubanske flagget høyt oppe på stasjonsveggen: Cuba er nøkkelen til Karibia. Da Columbus steg i land her i 1492, uttalte han at dette landet var det vakreste som noensinne var skuet av menneskeøyne.

Jeg får et glimt av noen markedsboder inne i en hall og vil av.

«Selvsagt,» sier hun. Dette var ikke med i planen hennes, men hun er fleksibel og påstår at jeg bestemmer hvor ruten går. «Jeg kan bære det for deg.» Hun tar kameravesken min og lar hånden berøre min samtidig. Vi veksler blikk et lite sekund. Hun står i rollen: Slår blikket ned og smiler svakt, men yndig.

Vi passerer fargesterke boder som tilbyr tomater, poteter, bønner, bananer, papaya, ananas. Fortsetter mot fiskeavdelingen. Det lukter ramt av saltvann og fiskeslo. Her sløyes tunfisk og red snapper. Digre, svarte og glinsende fisker får buken sprettet opp, hvitgrå innvoller plasker i golvet og blir spylt unna med vann. I den store kjøttavdelingen henger skrotter av griser og kalver flådde og røde og hvite og gapende fra kroker i taket, levende høns virrer panisk med hodene idet en artsfelle får hodet kappet av og fortvilet flakser med vingestumpene. Den tjukke lukten av blod og innvoller fyller nesen. «Øy! Ta bilde av meg!»  En slakter deler av et kotelettstykke med ett eneste hogg med øksen og blotter hvite tenner under barten. Torgselgerne  roper til Maria: «Hvem er denne mannen du drar med deg hit?» Og hun roper tilbake: «Han er en raring, han vil heller kikke på dere, her på markedet enn å se på katedralen til San Franciscus!»

Snart sitter vi på kjerren idet hesten trekker oss bedagelig av gårde, først tilbake mot Capitol, deretter videre mot bydelen Vedado.  Vi passerer sigarfabrikken Partagas og hun spør om jeg har kjøpt sigarer. «Ikke kjøp sigarer på fabrikken. Det er for dyrt. Jeg skaffer deg de fineste – billig – Cohiba Esplendidos. Røker du sigarer?»

«Ja,» svarer jeg.

Hun  blir straks usikker. Siden jeg er en sigarrøyker, har jeg mest sannsynlig sjekket ut svartebørsmarkedet, altså er jeg mest sannsynlig dreven på dette feltet. Hun tenker seg om før hun nølende spør: «Hvilket merke røker du?»

Jeg foretrekker å være vag, begynner å mislike denne iherdige jobbingen med å kategorisere meg – plassere meg i en bås slik at hun kan beherske meg.

«Har du kjøpt sigarer?»

«Ja.»

«På gaten?»

«Ja.»

«Hvilket merke?»

«Montechristo.»

«Nummer fire?»

«Ja.»

Hun blir først taus og tenker litt før hun fortsetter: «Jeg liker ikke Montechristo nummer fire. Alt for sterk, forferdelig sterk. Jeg kan skaffe deg Cohiba – de beste, billig.»

«Hvor mye for en kasse Cohiba Pyramidico,  femogtjue stykk?»

Hun drar på det. Dette er vanskelig. Det er lenge siden vi berørte hverandre nå. Stemningen er ikke så tett og jeg har initiativet i samtalen. Derfor ligner jeg i hennes øyne mer på en hestehandler enn en potensiell elsker. 

Hun bestemmer seg og tar sats: «Hundre dollar.»

Jeg flirer.

«Hvorfor ler du?» Min latter er åpningen hun har ventet på. Hun er en myk liten katt igjen, smiler inntakende, berører meg på armen. En gang til, på låret. «Si det da, hvorfor ler du?»

«Jeg kan få så mange Cohibas jeg vil for femogtjue dollar.»

Slik har jeg nok en gang avvist henne og penset samtalen over på  business. Hun legger ansiktet i forretningsmessige folder. Hun sitter foran meg: fagmennesket. Fabrikkens beste sigarruller. Hun som ble sendt til Tyskland som ambassadør for cubansk sigarindustri, som lærte tyske direktører i sine Hugo Boss-dresser å røyke sigar.

Hun snakker om kvalitet, at det som tilbys på gata er feik. Hun sier at hun kjenner mannen som sorterer tobakken som kommer inn  på fabrikken, eksperten som sorterer innhold og dekkblad til Cohiba, til Bolivar, til Romeo y Julieta, til Hoye de Monterrey, til Montechristo – hun kan disse tingene. Hun har kontakter i alle ledd på fabrikken: Rullerne, kvalitetskontrollørene, eskemakerne, magebelte-montørene – hun håndplukker de beste sigarene til sine kunder. Vet jeg hva fabrikkutslaget tar for en kasse Cohiba esplendidos? Over fire hundre dollar!

Hun gjentar beløpet med stort alvor: «Fire hundre dollar!» Og så skal liksom jeg tuske til meg den samme kvaliteten for tjuefem. Jeg må ikke være dum!  

Jeg ser til høyre. Herfra er det kort vei ned til sjøen og Malecon – promenadegaten, veibalustraden som er Havanas skanse mot havet. En kjede av skip balanserer på horisonten bortenfor. I dag er sjøen blank og rolig. Ingen dønninger slår og spruter havskum over Malecon, folk sitter på steingjerdene uten å bli våte.  Senere på dagen og kvelden vil folket i Havana spankulere der, bedagelig fram og tilbake. Været er ypperlig og temperaturen perfekt.

Vi sitter tause mens kjerra ruller inn i Chinatown. Jeg innser at Maria ikke likte vår sigarsamtale. Jeg klapper henne på kneet til trøst. «Cheer up, Maria!»

Vi veksler blikk og jeg leser at hun har bestemt seg for et nytt framstøt. Samtalen skal dreie seg om kvinner og menn. Hun forteller at hun er skilt.  Hun har et barn. Hun forteller at cubanske menn er no good. very machismo.

«Hva er machismo?» spør jeg.

«Cubanske menn viser lite respekt for kvinner. De bryr seg ikke om troskapsløfter, hvis det faller seg, er de sammen med andre kvinner, cubanske menn – no good. Cubanske menn – ikke som skandinaviske menn.»

«Skandinaver er også utro,» hevder jeg.

Hun ler. Skandinaviske menn er som engler å regne. Hun har jo sett det på TV, menn som triller barnevogn, menn som vasker opp, menn som går med bøtte og skurekost . . .

Jeg vil tilbake til hennes historie.  Jeg sier: «Det må ha vært en tøff beslutning i all denne fattigdommen – velge seg et liv alene med et barn»

Hun mørkner. Hun  er snart inne i sin egen lidelse og sine egne traumer. Hun snakker igjen stygt om cubanske menn. Det lyser sorg i de mørke øynene og jeg tenker: Du snakker stygt om én mann. din mann. Han som har sviktet deg. Bitterhet og sinne tar plass sammen med sorgen i øynene hennes. 

Jeg tenker at hun har gitt opp. Hun har sanset at jeg ikke kom til dette landet for å ligge med kvinnene. Hun har forsøkt, slik en maur forsøker å runde en ertende pekefinger. Jeg tenker: Hun har gitt opp kjærlighetsrelasjonen. jeg har delvis blokkert sigarvinklingen. Hva kommer hun til å satse på nå?

«Kubanske kvinner, da»? spør jeg, «Hvordan er de innerst inne?»

Hun blir sittende og tenke. Ti slutt sier hun. «Kubanske kvinner er veldig sjalu.»

Snakker hun om seg selv?

Nå ser hun rett på meg, ser meg inn i øynene. «Det må du huske på. kubanske kvinner er veldig sjalu. Men de er alltid trofaste!»  Maurens siste rundingsforsøk.  Hun snakker om seg selv. Det er både en advarsel og et løfte. Jeg må smile. Hun er straks med, leken:

«Hva ler du av? Hvorfor ler du hele tiden?»

Jeg svarer ikke, ser isteden ut på parken vi triller forbi: de typisk Cubanske palmene. De kneiser i været med rake stammer, ikke skrå eller lutende som kokospalmene på strendene i Griseebukta eller på Playa del Estes. Til gjengjeld har disse palmene underlige fasonger på stammene sine, enten de har kurver som en  kvinne eller har utvekster på midten som en ølmage. Jeg vet at barken brukes til å pakke tobakken i Pinar del rio, før den kjøres inn til Havana. Men jeg spør allikevel, litt for å spore henne av, litt for å holde samtalen i gang: «Hva heter disse palmene?»

Svaret er resignert. Heller ikke nå lot jeg meg invitere med på sjekkeleken: «Kongepalme,” sier hun, ”Palma royal.»

Hestekjerra beveger seg mellom bilene på veien. Målet med turen er nær. Vi kan allerede se den digre søylen med stauten av José Marti – friheltshelten som troner på Plaza de la Revuloción.

Mange har meninger om diktatorer og enda flere har meninger om diktatoren Fidel Castro, ikke minst kubanerne. allikevel: Én ting skal han ha: Han tvinger ikke folket til å dyrke seg selv gjennom avgudsbilder. Diktatorene lærte av Stalin, alle sammen. Kinas Mao, Romanias Ceaucesco, Iraks Saddam, Libyas Ghadaffi, Kenyas Moi – alle tvang folket til å tilbe seg selv i avbildninger.

Ikke Fidel. Propagandaen hersker selvsagt. Til stadighet dukker det opp bevingede sitater fra lederen – klistret opp på digre plakater, men de fleste som siteres er de falne: Marti og Che. Hasta la victoria siempre uttalte Che Guevara en gang, og sitatet pryder veier og bygninger over hele Cuba, hele Havana – sammen med det ikoniserte kitschbildet av samme mann, svarte skygger og resten hvitt. Portrettet av Che Guevara med langt hår, bart og ikledd sin beret med rød stjerne.

José Marti var den første revolusjonære helten på Cuba. Han dyrkes som nasjonens far på samme vis som inderne dyrker Gandhi. José Marti ble født i 1853, var poet og agitator, og døde i frigjøringskampene mot den spanske kolonimakten i 1895. Marti forsto at USA ikke var interessert i et fritt Cuba og advarte mot amerikanernes planer om å gjøre Cuba til lydrike – til sin egen sukkerprodusent og kjøkkenhage. Marti fikk rett. Fidel Castro bygde sin politikk på de samme analysene.

Plaza de la Revulotión er stygg. Den er enorm i utstrekning og østeuropisk i utforming Den er helt folketom.  Kitschportrettet av Che Guevara har fått plass på et østeuropeisk utseende kontorbygg. Bildet dekker hele husfasaden. Portrettet rager ikke så høyt som Marti – bare nesten.

            Vi er framme ved målet. Jeg er spent på Marias siste trekk.

Vi klatrer ned fra hestekjerren.

Jeg gir henne de tilmålte ti dollarene. Gir kusken tips og lurer på hvordan jeg skal avslutte møtet med Maria med verdigheten i behold.

Vi blir stående og se på hverandre, tause.

Til slutt peker hun ned på skoene mine. «Selg meg skoene dine.»

            Jeg kikker ned på mine egne sko. jeg burde visst det. Adidas. Jeg er vestlig i klærne.  De skoene er ettertraktet. Og blikket hun nå sender, forteller at det ikke blir flere berøringer. Hun har valgt å ta meg på alvor. Vi er to planeter som krysser hverandres baner. Jeg er den rike. Hun er den fattige. Det har ligget under hele tiden. Jeg har lest tankene hennes, jeg har sett kursen hennes, jeg har manøvrert og plassert meg selv et skritt foran hele tiden. Det betyr at jeg vet, jeg kjenner betingelsene. Og jeg leser i det brune blikket at hun nå ikke er interessert i å spille skuespill lenger. Hun er den fattige. jeg er den rike. Jeg vet, jeg kan historien, jeg er representant for den verden der folk har lommene full av penger – etter Spanjolenes nedslaktning av hennes forfedre, etter slavehandelen i Karibia, etter amerikanernes utbytting av hennes hjemland gjennom United Fruit, etter   Kennedys skammelige embargo mot hennes elskede Cuba, etter at Sovjet lot dem i stikken, etter at handelsblokaden ble strammet til – her står jeg som representanten for alle dem som påførte henne fattigdommen, som påførte henne et liv i daglig kamp for verdighet og daglig brød. Det er min verden som har gjort henne til den aggressive selgeren hun er. Det er menn fra min verden som reiser til Cuba for å børse billige sigarer, for å ligge med kubanske kvinner. Det er menn fra min verden som har skrevet det skuespillet vi to har spilt for hverandre på denne turen.

Vi to leser hverandre. Hun er vred. Hun er vred på min verden – ikke på meg spesielt. Men hun forventer at jeg nå spiller med i det spillet min verden tvinger henne til å spille. Så: Hvis jeg ikke vil kjøpe hennes kropp, ikke hennes sigarer. Hva skal jeg da yte henne? Vi vet begge to at det er her kontrakten ligger. Og jeg må resignert innse at det hun finner mest verdifullt ved min person er skoene jeg går omkring i.

Jeg trekker pusten og ser meg omkring. Den tilmålte timen er ute for lenge siden.

«Disse skoene er dine,» sier jeg og løsner lissene.