Min farfar kom fra en liten plass ikke langt fra der jeg nå bor. De var åtte søsken. Min farfar var nummer to i rekken og slik sett dømt til å finne et annet levebrød enn å drifte den lille plassen videre. Han tok ”en Thon” – slo seg opp på den måten som rike folk elsker å slå i bordet med når de blir gamle. Min farfar solgte jordbær på torget og sparte opp penger til han fikk råd til å gå Handelsskolen. Han ble kramkar. Hadde egen butikk i Geitmyrsveien i Oslo. Etter noen år solgte han butikken og slo seg ned i hjembygda. Han døde under Den Andre Verdenskrig, lenge før jeg ble født.
En av min farfars brødre var smugler under forbudstiden. Da lå tyske skip fullastet med spritkanner i Skagerrak. Onkel Lars hadde en smal og lang hurtigående båt som han lett kjørte fra tollerbåtene etter å ha lastet opp sprit i åpen sjø ved Færder fyr. Den lynraske båten pløyde bølgene som en torpedo. Onkel Lars suste gjennom sjøsprøyten inn mot kundene i Oslo der det ventet penger, pokerspill og hete kvinner. Han holdt på lenge, men ble tatt til slutt, fikk dom og satt noen år på Bayern, som fengselet ble kalt. Onkel Lars holdt seg på matta etter fengselsdommen. Men han var kreativ. Han syntes det manglet kommunikasjon her langs riksveien på vestsiden av Mjøsa, og fikk startet en bussrute mellom Eidsvoll og Skreia. Han endte sin karriere som bussjåfør. Da han ble pensjonist kjørte han bussen fortsatt, som en grå eminense på bakerste seterad. Som smågutt hendte det jeg hilste på eminensen idet bussen suste forbi, en gåtefull profil med krøllet lugg og skjevt smil bak glassruten.
I Norge varte forbudstiden fra 1915 til 1927.
Studiet av et samfunns kriminalitet gir bakgrunn til å forstå hvordan samfunnet er sammensatt og hvilke maktstrukturer som gjelder. Studiet av kriminalitet medfører et nyansert og moderne syn på mennesket. Skal man ta det kristne etos bokstavelig, skyldes onde handlinger djevelen. Et slikt paradigme drar oss over i diskusjonen om den frie viljen. Hvor ansvarlig er man egentlig for sine egne handlinger? Selv om man ender på at mennesket har fri vilje, fins det stadig oppegående folk som fratar mennesket ansvar. Dagens psykiatere kommer gjerne i sine utredninger til at enkelte forbrytere ikke var tilregnelige i gjerningsøyeblikket. Eller de kan påstå at vedkommende var syk, schizofren, psykotisk, kanskje så påvirket av rusmidler at vedkommende ikke kan lastes på grunn av Blackout. Det finnes også mennesker som hevder at de eller andre er besatt av demoner og derfor ikke kan ta ansvar for hva de gjør eller har gjort. Tilnærmer man seg kriminalitet fra en sosiologisk synsvinkel, kan man komme til at det finnes etablerte maktstrukturer i samfunnet som må ta medansvar for kriminelle handlinger. Det enkleste eksempelet er dogmet fra 1970-tallet om at ungdom uten offentlige fritidstilbud isteden måtte henge foran inngangen til et kjøpesenter. Her brukte de rusmidler, prostituerte seg og ranet hverandre og eldre – mens skylden gjerne ble påført ”systemet” som ikke evnet å håndtere urbaniseringens sosiale utfordringer.
Smuglerne under forbudstiden ble kriminelle ved å anskaffe varene til forbrukere som ikke var kriminelle. Stortingspolitikeren som ivret for avholdssaken, behøvde også forsyninger av dram til sin datters bryllup. Det samme gjorde presten og biskopen. Dette var noe som alle visste. Dermed måtte folk innta en dobbel relasjon til samfunnet: De måtte forholde seg til virkeligheten slik den tilsynelatende skulle være og slik den faktisk var. På den annen side har folk alltid evnet å skifte mellom en slik pseudo-virkelighet og den reelle virkeligheten. Den enslige manns samboer ble en gang i tiden kalt husholderske og framsto som en slags lønnet tjener, men de aller fleste visste at slike par gjerne delte seng når natten falt på. De færreste snakket om det. Homofili var forbudt, mens flere ”venninnepar” eller to mannlige ”gode venner” delte bolig og tid sammen livet ut. To virkeligheter alle steder. Men i tider med oppblomstring av organisert kriminalitet, blir kontrasten mellom pseudovirkeligheten og den egentlige virkeligheten forsterket på mange områder.
For at min grandonkel Lars skulle greie å smugle og leve godt av det, trengte han en fungerende infrastruktur som sto til rådighet for distribusjon av sprit. Smuglingen var betinget av at det fantes nettverk av oppkjøpere, selgere, omsetningssteder og ikke minst kunder. Smuglingen behøvde med andre ord organisering for å virke. Slik organsiert kriminalitet holdes i live gjennom en svart økonomi som eksisterer på siden av samfunnets offisielle økonomi. Denne svarte økonomien sprenger seg vei sosiologisk i samfunnet. Det blir skapt nye formuer, i utgangspunktet fattige mennesker blir plutselig rike, andre blir skandalisert og faller kanskje fra et paranass familen har besittet i lange tider. Det skjer klasseendringer. Vi ser konturene av et samfunn med en avansert infrastruktur og hvor moral ikke lenger har sterkt og urokkelig meningsinnhold. Slike fenomen er ikke alene knyttet til spritforbud eller narkotikaforbud. I samfunn med innslag av korrupsjon skjer det samme. Den svarte økonomien har en nitid og sterk selvoppholdelsesdrift. Da jeg rundt årtusenskiftet gjorde research på en roman som skulle skrives med handling fra Øst-afrika, ble bilen jeg kjørte med jevne mellomrom stanset av politisperringer som kontrollerte den. Egentlig kontrollerte de ikke bilen. Det hele var et skuespill satt i scene. De skulle ha en bestikkelse for at jeg skulle få kjøre videre. Veisperringen var offisiell og den var driftet av det offentlige, mens den i praksis fungerte som ledd i den svarte økonomiens infrastruktur. Politmannen jeg betalte, var fattig og hadde kjempet for denne jobben, hvor bestikkelser ga ham en sårt trengt ekstrainntekt. Han tviholdt på jobben sin. Han satt heller ikke igjen med så mye. Store deler av bestikkelsene måtte han betale til sin overordnede, som igjen betalte sin overordnede. Hvis det ble brudd i kjeden, ville det få alvorlige konsekvenser for alle.
I samfunn med innslag av organisert kriminalitet, kan i utgangspunktet fattige mennesker tjene seg rike på kriminalitet, opparbeide seg store formuer, hvitvaske formuene og kjøpe seg plass og posisjoner som var utenkelige uten lovverket som gjør at de kan opparbeide seg den illegale formuen.
De amerikanske Forente staters forbudstid varte fra 1919 til 1933, og var en en tid med betydelig oppblomstring av organisert kriminalitet. Under forbudstiden var det ikke lenger like lett å holde oversikt over hvem som var fin og hvem som var mindre fin, hvem som var respektabel og hvem som så ut som han var respektabel men som egentlig ikke var det. Den amerikanske gangsteren Al Capone ble under forbudstiden i USA søkkrik på spritsmugling, utpressing og andre kriminelle handlinger. Han skydde hverken vold eller drap som metode. Allikevel ble han dyrket av folket som en helt. Ingen i det offisielle maktapparatet torde heller å ta ham for det han gjorde, han hadde noe på alle, han hadde kjøpt politikere og politifolk som du og jeg kjøper melk og brød. Da de amerikanske myndighetene endelig innså at de måtte stanse ham, holdt de seg godt unna alt som het sprit i anklagene. De dømte ham for skattesnyteri.
Enkelte ynder å omtale denne perioden som Det glade tjuetall. Men begrepet er delvis misvisende. I USA omtaler man 1920-tallet som the roaring twenties – altså det hylende, skrikende latterdrønnende tjuetall. Begrepet har i seg noe hysterisk, krampaktig og faretruende som det norske adjektivet glad ikke evner å dekke opp.
I amerikanske byer under forbudstiden var det viktig å kunne å skille mellom virkeligheten og pseudovirkeligheten. Offisielt fantes det på grunn av forbudet ingen barer i USA. Men det var et vell av illegale barer. De ble omtalt som speakeasys. Navnet forteller at dette var innretninger man snakket lavt eller hvisket om. Her inne drakk gangstere og fine borgere sammen med politifolk som stakk innom fra patruljerunden. Her inne nøt spritsmugleren freden og roen, mens han utenfor var fritt vilt for politiet. Enkelte kilder hevder at det bare i New York city var mellom tretti tusen og ett hundre tusen speakeasys. Dette forteller i sin tur noe om hvor diger den svarte økonomien var under forbudstiden.
Det var president Woodrow Wilson som 1917 erklærte krig mellom USA og Tyskland. Det førte til framgang for de allierte og Tysklands kapitulasjon i 1918. Selv om landet bare deltok i litt over ett år i verdenskrigen, ble USA krigens absolutte vinner, – både økonomisk og prestisjemessig. Wilsons etterfølger var president Warren G. Harding, som også ledet den armerikanske delegasjonen på traktatmøtene i Versailles. Her ble Tyskland dømt til å betale nesten 7 milliarder britiske pund i krigserstatning. Dette var et formiddabelt beløp og ble oppfattet av mange i Tyskland som dypt urettferdig og et stort presisjenederlag. Harding døde i 1923 , før presidentperioden var omme. Hans visepresident, Calvin Coolidge ble nå president. Coolidge ble gjenvlagt i 1924 og ledet USA i en periode med blomstring og vill økonomisk vekst.
Politisk og sosialøkonomisk var forholdet mellom USA og Europa et herre mot trell-forhold i tiden etter krigen. De fleste europeiske land sto i dyp krigsgjeld til USA. Men det viktigste trekket ved amerikansk økonomi på tjuetallet var framveskten av en økonomisk boble i et finansmarked uten kontroll og styring.
Om det var fritt fram for jobbegale fruer og visergutter på Oslo Børs under verdenskrigen, var det ingenting mot det som skjedde på motsatt side av Atlanterhavet etter krigen. Kursene pekte bare én vei – oppover. Selvsagt hadde USA opplevd både finansbobler og økonomiske kriser tidligere. Men før 1920-tallet var aksjespekulasjon knyttet til en priviligert stand. Det nye med spekulasjonen i USA på tjuetallet var det samme som skjedde i Norge noen år tidligere. Sammen med en voksende stamme såkalt seriøse investorer, ble hundetusenvis av ”vanlige” folk lokket til å spekulere på Wall street i et kontinuerlig voksende marked – med andre ord: Større dust-loven fikk regjere uten grenser og motforestillinger. (Ahhhhh - du lurer på hva Større dust-loven er – vel – følg med på etiketten good greed) De investorene som allerede var i markedet, hadde fått eventyrlige gevinster. En annen viktig faktor som spilte inn, var myten om Amerika. De som flokket til børsen var barn og barnebarn av migranter som alle hadde lovprist the promised land. I USA var alle sin egen lykkes smed. Det var ikke bare mulig å bli rik, velstand og økonomisk vekst var en menneskerett som var en funksjon av å bo på dette kontinentet. Det var fritt fram for absolutt alle til Wall street. De som ikke hadde penger til å investere, opptok lån til aksjekjøp. Bankene lånte villig ut. Pilene pekte jo bare oppover. Det ble ansett som god butikk å låne bort penger til folk som hadde vett til å investere i verdipapirer.
Den økonomiske veksten under Coolidge var i virkeligheten en spekulasjonsboble som verden aldri har sett make til – på grunn av at store deler av handelen som foregikk på børsen var lånefinansiert. Enkelte kilder hevder at hele 8,5 milliarder dollar var i utlån mot slutten av tjuetallet og at dette beløpet var større enn den totale pengemengden som var i omløp i USA på den tiden.
Få eller ingen oppfattet den økonomiske veksten som en skjør finansboble. USA hadde opplevd økonomiske kriser og finansbobler tidligere, f.eks knyttet opp mot jernbaneaksjer da denne bransjen var ny og lovende. Det hadde vært et nesten-krakk på Wall street i 1907. Men i all rettferdighet må man si at man i 1929 ikke hadde samme forutsetninger som dagens økonomer til å tolke krisetegn. En skal huske på at verden på tross av den industrielle revolusjon ett halvt århundre tidligere, stadig var et jordbrukssamfunn. Få evnet å begripe hvilken eksplosiv kraft det lå i ubalansert handelsvirksomhet og misforhold mellom real- og finansøkonomi. Makro-økonomen Keynes hadde ennå ikke publisert sine teorier om sosialøkonomiske sammenhenger. Verdenshandelen hadde aldri tidligere vært såvidt globalisert, som på slutten av 1920-tallet og verden hadde aldri tidligere opplevd virkelig store, globale økonomiske krakk.
Det hjalp heller ikke til å stagge spekulasjonsbølgen at det fra 1929 var en erklært liberalist som inntok det hvite hus. President Herbert Hoover trodde utelukkende på det personlige initiativ og mente at for mye offentlig innblanding i økonomien ville ødelegge folks vilje og evne til å arbeide selvstendig.
I dagene før krakket var indeksen på Wall street ustabil. Den sank og tok seg inn og sank igjen. Forestill deg at du lenge har kjørt en maskin drevet av en støyende skrikende motor på full steam og den plutselig begynner å hoste idet svart røyk velter opp fra huller og ventiler mens det rykker og dirrer i skroget. Enkelte aktører stanset nok opp og betraktet hverandre spørrende den uken som ble innledet mandag 21. oktober. Det første store fallet i indeksen inntrådte torsdag 24 oktober – den såkalte Black thursday. En rekke bankdireksjoner samlet seg da i et krisemøte og bestemte en strategi for å dempe kaoset. De gikk til motangrep. Banksjefene hadde erfaring fra en lignende panikk i 1907 og da hadde de klart å stanse panikken ved å gripe inn i på børsgolvet. Nå forsøkte de det samme ved å legge inn bud på US Steel til en pris langt over gjeldende kurs. Etterpå gjorde man det samme med flere andre såkalte Blue chip- aksjer (høyt priset, solide – blue chip er den feteste sjetongen i et kasino). Tiltaket så ut til å virke fredag den 25 oktober. Men så var det helg. Mandag, da børsene på ny åpnet, var tradere og andre aktører svært spente. Mandag den 28 oktober – viste seg å gli inn i historien som Black monday. Indeksen sank nye 13 prosent. Panikken tok over fullstendig. Fallet fortsatte dagen etter, Black tuesday – nye tolv prosent. Slik ble mange formuer spist opp til null og niks på fire dager. Verst ble det selvsagt for alle de som hadde lånefinansiert kjøpene sine. Plutselig satt en stor mengde spekulanter med enorm gjeld og ingen penger å betale med. De var mange. Dette førte til at bankene brakk ryggen én etter én. Krakket som innledet depresjonen og de harde trettiåra var et faktum.
President Hoover forsøkte siden å benekte det, men de fleste av Hoovers kritikere hevder han satt med stort ansvar for at depresjonen ble så dyp og lang som den faktisk ble på trettitallet. Hans skatteminister Mellon ivret åpent for en ”leave it alone”- holdning til depresjonen, og Hoovers kritikere mener han var påvirket av denne politikken.
Selv om det buldret og dunket av party på motsatt side av Atlanterhavet, er det litt underlig at vi i Norge opererer med et begrep som det glade tjuetallet. I virkeligheten var det ingen lett og glad bevegelse i Norge på denne tiden. Norge hadde tatt det glade tjuetallet på forskudd. Etter jobbetiden som falt sammen med verdenskrigens slutt i 1918, falt den norske finansøkonomien i et langdrygt krakk som varte hele mellomkrigstiden. Aktiviteten sank jevnt og trutt. 1920-tallet var i Norge preget av bankkriser og arbeidsløshet blant folk flest. Krakket på New York børsen i 1929 forsterket nedturen ytterligere og gjorde trettitallet vanskeligere for nordmenn, selv om det skjedde viktige hendelser f.eks når det gjalt kommunikasjon. Dovrebanen ble åpnet i 1921. Radioen var en ekstrem nyvinning, og i 1924 kringkastet NRK den første barnetimen. Roald Amundsen nådde i 1926 nordpolen med luftskipet Norge.
Depresjonen på trettitallet ble global og rammet også Norge. Aksjeomsetningen på Oslo børs sank fra 207 millioner kroner i 1919 til 4 millioner kroner i 1932.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar