Litt boknyheter

Høsten nærner seg. Jeg går igjen for sakprosa i årets bokhøst. En bok om en liten grå traktor. Ferguson TE-20. Tittelen er  Gråtass – traktoren som bygde landet. Det er en fortelling om veteranmaskinen som fortsatt gjør en hard og god jobb på mange bruk rundt omkring. Det er en fortelling om mannen bak oppfinnelsen, hvorfor akkurat denne maskinen revolusjonerte landbruket og landbruksindustrien. Og, ikke minst – det er en bok om miljøene – de som har hatt og som har et sterkt forhold til maskinen. Boka gis ut på Pax forlag og planlagt lansering er 29. august.

Utlandet:
Det er nå klart at Russland kjøper de to første bøkene i serien om Gunnarstranda. Han brer om seg. Jeg er ikke helt sikker på hvor langt øst han har vært tidligere, men Albania, Tjekkia, Slovakia, Kroatia og Polen er det i hvert fall.

Utlandet dette året:
Isbaderen gjør så godt den greier i Frankrike, Tyskland og Italia. Jeg skal på litteraturfestivalen Una Torre di Libri i nærheten av Torino i midten av Juli. Skal snakke om boken. Det blir stas.

Tiden framover
Jeg har fått med meg at det der ute hersker en oppfatning om at jeg har snudd ryggen til kriminallitteraturen. Neste år blir spennende i så måte. Da er det romanutgivelse. Blir det krim? Eller blir det noe helt annet? Den som følger med får se. Derfor: Heng med!

Gunnarstrandas lammelår

Følgende epistel trykkes på oppfordring fra lesere som ønsker å kjenne politmannen Gunnarstrandas forhold til den norske retten lammestek. I god tid før påske (som kommer tidlig i år) trykkes herved  et utdrag fra romanen SVART ENGEL – bok nummer seks i serien om Gunnarstranda. Boka kom ut i 2007 og har følgende data: 
ISBN: 978-82-489-0723-7

Lydbok lest inn av Anders Ribu: ISBN 978-82-421-2369-5

Altså: Til alle som elsker kombinasjonen lam/rødvin samt de som måtte ha en hangup i Håvamål. Gunnarstranda er i dette kapittelet på besøk hos sine gamle venner - de to homsene Hilmar og Laurits. Oppskriften anbefales. Enjoy:

Forholdet mellom Laurits og Hilmar var grunnlagt og utviklet gjennom to lidenskaper: Mat og litteratur. Det eneste stedet i leiligheten hvor det ikke var overflod av bøker, var på kjøkkenet.

Her hadde Laurits drapert sin magre kropp i et grønt kjøkkenforkle og manglet bare hette og munnbind for ikke å se ut som en kirurg i aksjon. På benken lå utvalgte grønnsaker som tomater, sikori, endivie, asparges og sukkererter. Resten av ingrediensene var veid og målt og lå klare: Marinade og mortet krydder dandert i små skåler mellom grønnsakene.

Hilmar ville ikke slippe temaet alder. ”Det viktige spørsmålet er når vi blir gamle nok,” fortsatte han og skjenket  i et glass fra en nesten tom vinflaske.

”Til hva?”

”Til å gruble over hva som er meningen med alt sammen. Hva gjør du når du våkner om morgenen?”

Gunnarstranda tok glasset imot og skakket på hodet. ”Det vanlige. Jeg spør meg selv hvem jeg er, hvor jeg går og hvor jeg kommer fra.”

”Og etterpå?”

”Går på badet, ser meg i speilet og blir like overrasket – hver gang.”

            ”Naboen vår,” sa Hilmar, ”han er åttifire år og sier at det er synd man må bli døden nær for å forstå tilværelsens gåte. Vi hadde snakket om global oppvarming og jeg ble ganske nysgjerrig på tilværelsens gåte, så jeg ba om løsningen.”

             Laurits løftet glasset og avbrøt: ”Vår tids optimale kulturelle uttrykk må være å reflektere over livets meningsløshet samtidig som man spiser og drikker og gledes over den samme runddansen. Skål!”

De drakk.

”Og hva var hemmeligheten?” spurte Gunnarstranda.

”Hvilken?”

”Hva er løsningen på tilværelsens gåte?”

”Alt forandrer seg. Hele tiden, alt eldes. Naboen vår blir gammel og dør, nye  barn fødes, du og jeg eldes, trærne, fjellene, alt er i forandring – på vei mot alderdommen og døden – det gjelder selvsagt også for jorden.”

”Det andre kaller fatalisme, kaller han tilværelsens gåte, er han prest?” undret Gunnarstranda skuffet.

”Ikke langt unna,” flirte Laurits, ”bilselger.”

            Hilmar blunket til politimannen. ”Fortell Laurits om ærendet ditt.”

            ”Ærend?” utbrøt Laurits, ”mener du at din gamle klassekamerat oppsøker oss av andre og mer pekuniære årsaker enn å dyrke den intime varmen fra gammelt vennskap?”

            ”Purken her har lest dagboka til en forsvunnet advokat og funnet en gåte, Laurits. Fortell Laurits hva som sto der! Laurits elsker gåter!”

            Gunnarstranda løftet glasset sammen med de andre: ”Møte løgn med løgn på én linje og ordet umulig på linjen under”

            ”Umulig å møte løgn med løgn? Og det skal liksom være skrevet av en jurist?” Laurits rynket pannen skeptisk.

            ”Enig. Det virker litt underlig.”

Hilmar la den ene hånden på brystet som om han hadde fått sjokk og utbrøt:”Og så du, Gunnarstranda, du som jo er en belest mann!”

            ”Så dette burde jeg vite selv?”

            ”Mannen som noterte ordene, hva slags type var han, hadde han karakter?”

            ”Han er borte og muligens død,” sa Gunnarstranda. ”Husker du Arne, Hilmar?”

”Arne?”

”Fra skolen.”

Hilmars panne rynket seg som et vaskebrett idet han anstrengte hukommelsen.

”Faren hans solgte pølser i kiosken på Jordal.”

”Han må vel du huske,” fortsatte Hilmar lett. ”Dere vanket jo sammen, plukket blomster og presset i herbarium, fant fugleskjeletter i skogen og viste fram for lærerinnen, frøken Hartmann.”

Hilmar snudde seg mot Laurits. ”Frøken Hartmann kunne gi oss latterkrampe ved å snakke om skatter av purt gull eller da hun fortalte om sine oppvekstår på landet der trærne vekket henne ved å pikke på ruten.”

”Vanket jeg sammen med Arne?”

”Har du glemt det?” gliste Hilmar. ”Så mye er altså et gammelt vennskap verdt.”

Gunnarstranda knep øynene sammen. ”Jeg kan bare ikke huske det.”

            Hilmar sa: ”Men nå er Arne muligens  . .  .?”

            ”Foreløpig bare forsvunnet. Meldt savnet.”

”Hvor lenge har han vært borte?”

”En uke – pluss pluss.”

            Laurits åpnet stekeovnen for å sjekke steketermometeret, men rygget tilbake av møtet med varm stekeos idet han ropte: ”Jeg vet noe som aldri dør! Dommen over den som er død.”

Hilmar hyttet irritert med glasset til samboeren sin. ”Nå skal ikke du hjelpe til!” Han helte mer vin i glassene, fra en nyåpnet flaske denne gangen. ”Prøv denne, min favoritt.” Han tok seg i det, sa: ”Hvordan kan jeg si noe slikt? Går det an å vite hvordan vin smaker før vi har smakt på den? Hm? Jeg bare sier det, apropos visdomsordet som advokaten hadde skrevet ned. Akk ja, visdomsord og visdomsord, du må jo vite hvor det står at man skal vente med å si noe pent om kona til etter at hun er brent helt opp!”

”Og du ber meg la være med å hinte,” sa Laurits med nesen nede i en kjele.

Hilmar overhørte kommentaren. Han fortsatte med øynene lukket: ”Eller: Vente med å skryte av datteren til du har fått giftet henne bort, tampen brenner ? Hva? Skål!”

            Gunnarstranda drakk glasset ut. Det var alltid slik hos Laurits og Hilmar. Man svimlet hurtig. Han satte glasset ned. ”Håvamål!” ropte han triumferende.

            ”Jeg vil si en anelse syrlig markjordbær med en teint av solbær ispedd ørliten snev av honning,” sa Hilmar og rullet vinslumpen omkring i sitt glass. ”Visste du at Hermitage antakelig er det eldste vinområdet i Rhône-dalen? Den sies at det var fønikere som i år 600 før kristus kom sjøveien, rodde elven opp fra Marseille og plantet vin i åssidene. Fønikerne var jo kultiverte mennesker, de hadde garantert lest Vergil som hevder at vinstokker elsker luften og utsikten fra åpne åssider.”

            ”Bortsett fra at Vergil ble født senere, i år 70 før Kristus,” skjøt Laurits inn. ”Skal vi prøve en chianti til maten, Hilmar?”

            ”Brunello, Laurits, når vi først dyrker nostalgia oss i mellom.”

De to blunket kjærlig til hverandre.

            ”Javel,” sa Gunnarstranda for å spore tilbake til saken. ”Welhaven har altså notert ned en linje  fra Håvamål. Men vet du åssen det gikk med Arne – da han ble voksen?”

”Det må jo du vite, jeg trodde han var en politisak?”

”Jeg vet ingenting. Jeg husker ikke en gang at vi vanket sammen.”

”Jeg mener at han giftet seg med Emma,” sa Hilmar. ”Husker du Emma som alle fantaserte om når hendene jog under dynene, vel, ikke jeg da, av en eller annen grunn tenkte jeg på Kuppern og Ballangrud og slike karer.”

”Det var det jeg visste,” smilte Laurits, ”din interesse for skøyteløp bunner i de frekke trikot-buksene som løperne bruker.”

Gunnarstranda stirret fraværende ned i glasset sitt.

”Hva er det?”

”Arne er enkemann,” sa Gunnarstranda.

”Stakkars Emma,” sa Hilmar og drakk ut glasset. ”Fred over hennes minne.”

”Hm,” sukket Gunnarstranda tungt og drakk mer vin.

”Skål,” brølte Laurits og alle tre løftet glassene igjen.

”Men Håvamål har flere hundre vers,” sa Gunnarstranda tungt. ”Hva står i resten av dette verset med løgnen?”

            De to drakk ut. Hilmar ble først ferdig, satte glasset fra seg på benken og sa med en dråpe vin rennende nedover en rynke på siden haken: ”Problemet er at advokaten fornekter Håvamål, han siterer ikke. I Håvamål står det at man skal møte løgn med løgn, ikke at det er umulig å gjøre det.

Laurits satte sitt glass ned. Han deklamerte: ”Einkvan ba meg til bords, enda eg ikkje var svolten, eg hade nyss ete kjøtlår hos den trugne venen som hadde to.”

            Hilmar gliste bredt. ”Kjøtlår! Laurits byr på lammesteik!” Han trakk politimannen til side og hvisket: ”Laurits avskyr den klassisk norske måten med å tilberede lammelår med rosmarin og vitløk. Laurits har hemmeligheter og denne består av utvalgte grønnsaker marinert i lammets kraft under stekingen, for ikke å snakke om marinaden. Jeg må gå ut når han blander ingredisensene. Det eneste jeg vet om er innslagene av estragon og dijonsennep. Du skal i dag nyte en smak av lam som vil gå i graven med Laurits og meg. Her, drikk!”

            ”Som om det skulle være galt å ha hemmeligheter,” sa Laurits og smelte igjen stekeovnsdøren. ”Ikke glem at vi er tre personer til stede. Du vet jo at det som én er alene om å vite, er ike lenger en hemmelighet hvis kunnskapen deles med en annen – for det som tre vet, det vet alle.”

            Gunnarstranda, som ikke ville miste tråden, ba Hilmar fortsette. ”Verset, verset med løgnen!”

Hilmar løftet det tomme glasset og betraktet det med drømmende blikk. ”Hasselbackpoteter, Laurits, jeg simpelthen krever å få Hasselbackpoteter til lammet. Hva sier du Gunnarstranda?”

            ”Jeg har aldri brydd med om poteter. Jeg trodde hemmeligheten lå bevart i sausen.”

            ”Slik snakker en konnassør, utbrøt Laurits og skjenket i mere vin.

            ”Forsiktig, Laurits,” sa Hilmar mildt, ” spar på kruttet. Du vet, skjelden er de kloke særlig glade – i hjertet.”

            Sitatet dro Gunnarstranda ut av slummeren. ”Nok av dette jåleriet. Fortell meg resten av det som står i det bedritne verset.”

            ”Kjære deg, vi siterer jo hele tiden.”

            ”Ikke hør på Laurits, sa Hilmar trøstende. ”Han elsker å erte. Men han er en kløpper til å lage saus. Han legger følelser i sausen.”

            ”Nettopp derfor bør noen være forsiktig med hva man sier!” sa Laurits tilgjort fornærmet. ”Kanskje jeg skulle legge helt feil følelser til rette, hva? 1994! Hilmar, denne vinen har modnet halve samlivet vårt!”

            Gunnarstranda holdt glasset fram.

            Laurits skjenket i. Hva ville du gjøre hvis du mislikte meg, purk?

            ”Mislike deg?”

            Hilmar slo ut med armene og deklamerte med innlevelse: ”Veit du ein annan som ille du trur, og du fagnad vil likevel få: du fagert mæle, men falskt tenkje, og ljuging møte med lygn. Altså:  Hvis du misliker noen, men likevel vil ha mannens respekt, hva gjør du? Jo: Du smisker, tenker falskt og møter løgn med løgn.”

            ”Le med når han ler, sa Laurits, ”lat som du er venn.”

            ”Arnes notat ser ut som en fornektelse, han tror ikke det er mulig. Han har fått en skikkelig trøkk vil jeg tippe. Eller hva vet vel du eller jeg om øyeblikkets inspirasjon? Kanskje ordene bare datt ned i hodet hans mens han drømte. Kanskje han våknet og noterte dem ned for  ikke å glemme?”

            Hva sier Håvamål om relasjonen far og sønn?” spurte politimannen og måtte innse at han sluret i uttalen.

            ”Stol ikke på en åker som er tidlig sådd, og ikke tro for snart på en sønn, været rår for åkeren, vettet styrer gutten, det er usikkert med begge deler.”

            ”Håvamål altså, ikke annet enn et jævla ordspråk,” sukket Gunnarstranda fjernt og drakk glasset ut igjen.

            ”Som i Bibelen, kong Salomos skikk og bruk, samme greia,” sa Hilmar, ” Håvamål var vikingenes kulturbank rett og slett. Datidens ordspråk.”

            ”Salomos ordspråk,” rettet Gunnarstranda, ”datidens skikk og —”

            ”Einer,” ropte Laurits. ”Hører du, Hilmar, jeg morter einerbær til sausen.”

            ”Hilmar,” sa Gunnarstranda. ” Du har et for jævlig latterlig navn. Dessuten har du to hoder.”

            ”Snakker du om latterlige navn? En ting jeg lurer på. Tok han pennen med seg?”

”Hvilken penn?”

”Pennen som han skrev ned ordene med?”

”Det vet vel ikke jeg,” sa Gunnarstranda sløvt.

            ”Hilmar!”  ropte Laurits, nå med hodet over den osende stekepannen. ”Kan ikke du fortelle om den gangen da du mistet tennene dine ned i bensintanken på bilen til hun med julekortene!”

            ”Gunnarstranda er politimann og  har ikke tid til sånt.”

            ”Jeg sitter jo her, uansett, ” sa Gunnarstranda, og nå har jeg to glass også!” Han strakte hånden fram og de to glassene smeltet sammen til ett. Han drakk.

            Laurits viftet smilende med stekespaden. ”Hilmar kom kjørende og oppdaget dette stakkars kvinnfolket som sto der i veikanten uten å få start på bilen. Hilmar vet jo ikke opp og ned på en bil, men hadde altså forslag til løsning. Han skulle blåse bensinrestene —”

            ”Ikke hør på Laurits,” avbrøt Hilmar, ”han bare vaser.”

            ”Han hadde en hypotese om at tanken ikke kunne være helt tom, han forutsatte derfor at det i enkelte groper og hulninger i tanken stadig lå rester av bensin. Og så fikk han denne ideen om at han skulle blåse bensinrestene inn i forgasseren,” fortsatte Laurits ufortrødent.

”Det er jo elementært, egentlig,” avbrøt Hilmar. ”Hvis en gjennomsnitts forbrenningsmotor i dag bruker null komma seks liter bensin på ti kilometer kjøring, ville hun ikke trengt mye bensin for å kjøre de to kilometrene—”

”— Så han åpnet lokket, gapte over munningen og blåste hele gebisset sitt ned i bensintanken!”

            ”Han bare vaser,” hvisket Hilmar med stort alvor, ”straks han får litt for mye å drikke, begynner han å vase, han er helt umulig.”

            ”Og disse tennene hadde jo kostet tretti tusen kroner.”

            ”Som sagt, han er helt umulig,” hvisket Hilmar og hevet stemmen: ”konsentrer deg om sausen nå, Laurits.”

            ”Det endte med at de fikk ringt etter en slepebil. På verkstedet måtte karene skru løs hele bensintanken åpne den som en tomatboks  og hente ut gebisset. Den regningen kom bare på atten tusen. Men damen i veikanten fikk jo astma og pusteproblemer fordi hun holdt på å le seg i hjel.”

            ”Sympatisk dame,” sa Hilmar, ”veldig sympatisk, jobber i toll- og avgiftsdirektoratet og hun sender julekort hvert år.”

De skrivende narsissister

Jeg føler av og til at jeg er med i en obskur gruppe. Det å være forfatter kan tidvis minne litt om å være medlem i Det norske hattemakerlauget eller norsk polygafteknologisk forbund – eller, for den saks skyld – Norges kommunistiske parti. En gammel venn av meg dukket opp en høstdag og fortalte at han var en av fire medlemmer i en lokalavdeling av NKP et sted på Østlandet. Hvorfor gidder du, spurte jeg. Muren falt for over tjue år siden. Kina og Russland er blitt kapitalistiske stormakter som er blitt lekegrinda til oligarkene.

Men det er så jævla gøy, sa han. Det er intriger hele tiden. De andre kaderne er over åtti alle sammen, de bor på sykehjem og bruker rullator for å komme til butikken og medlemsmøtet. Men når de endelig er framme, krangler de så busta fyker og intrigerer og eksluderer hverandre i ett sett. Finnes ikke morsommere underholdning. Å bi medlem av NKP var det smarteste han hadde gjort på denne siden av tusenårskiftet.

Hva skal man si? Vel, her er sammenligningen:

Hvis jeg kikker på en av mine bøker på for eksempel amazon.co.uk, kan jeg lese hva mine lesere mener om bøkene mine. De gir terningkast. Eller rettere sagt, de gir stjerner. Noen kritikker er gode. Noen er halvveis. Noen er drittdårlige. Det er en del av dritten du må tåle når du er forfatter. Lesere mener ting. De intrigerer og krangler så busta fyker. De roper ut vinnere - meg eller andre. Og de eksluderer – meg eller andre.

Så kan man sitte der og håpe at andre lesere har egne meninger og ikke skjeler til den slags.Ikke velger etter den slags anbefalinger.  Tøys og tull. Det er jo sosiale medier som er løsenet nå om dagen. Leserne mener for hverandre og velger for hverandre. Noen vinner og noen taper på det, men it's a part of the game, like it or not.

Trodde jeg.

Men så viser det seg at spillet ikke er fair. Det viser seg at jeg uten å vite det har vært med i en sånn NKP-falangs. Det viser seg at en masse forfattere skriver egne kritikker av egne bøker under falske navn – på sosiale medier - som amazon. Disse forfatterne til og med skriver dritt om sine kollegers bøker – under falske navn – på sosiale medier.

Avsløringen kom i Daily Telegraph i forrige uke. Les selv: Flere navngitte britiske forfattere forteller om hvordan de hauser opp egen litteratur og sabler ned kollegers - anonymt, på sosiale medier.

Telegraph om Ellorys selvpromotering

Avsløringen av RJ Ellory ble gjort av forfatterkollega Jeremy Duns. Og Ellory er ikke dårligere enn at han tar en "Stoltenberg":

"The recent reviews – both positive and negative – that have been posted on my amazon accounts are my responsibility and my responsibility alone," he said.

Så får vi se da, om han fjerner den, eller om de fortsatt står når medietrykket har lagt seg.

Den andre siden av saken er opplagt: Det er anonyme blogger som er toneangivende bokanmeldere i Norge i dag. Det er bokelskere og bokelskerinner histen og pisten, skrivere som "ingen" vet hvem er. Disse bloggerne skryter av noen og sabler ned andre bøker. Kan det være en konkurrent som sabler deg ned? Kan det være forfatteren selv som skryter seg selv opp i skyene?

Kanskje er det en forlegger?

Sjekk VGs nyhetsoppslag om saken.

Det ser altså ut til at partikadrene har en del å lære av bokbransjen når det gjelder intrigemakeri.

Sykdomstegn i sjangerfortellingen

Som en oppfølger til utsagnet om nåtidens legeromaner i Aftenposten tidligere i sommer, presenteres her en kort oversikt over aktuelle sykdommer som lett oppstår i kategorien.

Når noen skranter, er det tegn på at de bærer på noe, en kommende sykdom eller noe har slått ut i feber eller gitt generell svekket allmenntilstand. Slik er det også med sjangerfortelinger. En krimroman kan som all annen litteratur bære på svekkelser av litterær art. Men for sjangerromanen finnes det et sett andre sykdommer som annen fiksjon lettere går klar av. På den annen side har alle disse sykdommene en tendens til å smitte, og blir verre å kategorisere jo flere sykdommer boken er smittet av.

Agatha-syken

I disse bøkene er et drap bare interessant for oppklaringens skyld. Et tapt menneskeliv skildres uten tilstedeværelse av sorg eller eksistensielle traumer. Leserens oppgave er å dilte etter fortellingens hovedperson gjennom en labyrint som myten sier at leseren selv skal finne veien ut av. Sannheten er at veien ut er så hinsides, søkt og usannsynlig at den bare kan finnes ved kvalifisert gjetning.

Wallander-syken

Denne sykens fremste kjennetegn er at etterforskerens allmenntilstand har en mer framtredende posisjon enn fortellingen han/hun opptrer i. Seriens dynamikk oppstår i spenningen knyttet til hovedpersonens velbefinnende: Vil han i neste bok være kvitt sin diaré? Vil han kunne se sin datter i øynene? Fortellingens protagonist forsøker å speile den gjennomsnittlige lesers kriser. Det  faktum at en grillfest kan bli mislykket på grunn av regn kan i denne typen bøker bli et stort tema. Forfatteren frir til folkets trivielle fortvilelser når han/hun prøver å skape identifikasjon.

Sherlock-syken

Forfattere av bøker med denne syken har en hang til å presentere serier med tilsynelatende uforklarlige momenter som på finurlig vis henger sammen. Et lik blir funnet ved siden av en sovende frosk. Samtidig ringer en nødtelefon på Hamar. En person finner et avskåret øre i Johannesburg og  en fyrbøter spiser kålstuing i Oslo. Kriminalfortellingen binder alt sammen. Hensikten er god, forfatterens ønske er å presentere et tilsynelatende uløselig mysterium som fortellingen skal oppklare. Ulempen er at jo villere utgangspunkt, jo mer søkt blir sammenhengen.

Splattersyken

Her frir forfatteren til leseres grunnleggende fascinasjon av det ekle. En person har druknet i snørr eller dødd av 58 timers langsom testikkel-tortur. En horekunde voldtar sine ofre med en bajonett montert i skrittet, eksemplene kan varieres i det uendelige. En svært sjelden personlighetsforstyrrelse driver nonner til å trekke ut øynene på prester med en korketrekker. Gjerne vil tilfeldighetene at også hovedpersonen selv eller hans/hennes mormor har denne sykdommen. Derfor blir oppklaringen gjerne en smertefull psykologisk prosess. Problemet med historiene er at båndene til virkeligheten kappes av. Bokens to permer rammer inn et univers med egendefinert moral basert på bestialiteter få eller ingen virkelige personer kan forholde seg til.

Morgan Kane-syndromet

Syndromet oppstår når usympatiske trekk og personlighetsforstyrrelser ukritisk overføres på moderne helter. Den moderne Kane har som hovedtrekk at han i det ytre bærer alle tegn på at han er et null. Han er narkoman eller alkoholisert, eller har store nerveproblemer, han har fysiske skavanker osv. Men på mirakuløst vis er det bare en eneste person i verden som kan redde den samme verden – nemlig dette vraket. Disse bøkenes styrke er at leseren hele tiden vet hvem han skal heie på. Ulempen er at bøkene blir forutsigbare. Bøkene skrives etter mottoet – Drit i verden leve Toten. Det som er viktig er at hovedpersonen dreper den slemme, hensynet til en universell menneskelig etikk  er underordnet.

Frøken Detektiv-syken

Her utspiller handlingen seg i et univers som er forsøkt tegnet innenfor en ramme av realistiske elementer, men hvor resultatet allikevel ender opp med svært lite virkelighetsnærhet. En journalist eller en sminkedame på slottet finner et lik i dronningens seng. Når hun går ut for å fortelle den grufulle nyheten til kongen er han også drept, hogget i hjel med en hellebard fra den utstilte rustningen i prinsessens sovekammer. Til slutt klarer frøken detektiv å lure skurken i en felle der politiet venter og hører alt, før hun tar seg en kopp styrkende kakao. Det er utallige varianter av frøken detektiv-syken. Det er rystende mordhistorier i skjærgården hvor hovedpersonen vokste opp og nå er på besøk. Det er seriedrap i nabolaget til hennes barndoms forelskelse.

Dataspill-syken

Denne syken oppstår når det for forfatteren bare er en person som er interessant, helten. Mot helten kommer det en stim av skurker lik roboter. I moderne kriminalbøker er de gjerne serbiske torpedoer med hestehale og store biceps. Deres misjon i fortellingen er å slå, skyte og dø. De har ikke noe liv, ingen venner, ingen familie, ingen følelser. De banner mye. De kan komme susende på ski nedover en fjellside i Himalaya, og de skyter samtidig. Bilene de kjører eksploderer. Selv om to hundre likesinnede ligger kvestet på bakken, går de på like uforstyrret. De kjemper for den slemme med ubrytelig lojalitet helt inn i døden.  

Diktator-syken

Dette er fortellinger hvor skurken har for stort ego. Han vil vinne over hele verden. Han har et våpen som kan få hele USAs befolkning til å dø på tre sekunder. Derfor vil han ha alt gullet. Når helten kommer, har skurken fanget prinsessen og bundet henne fast. Til slutt faller skurken for eget grep og må sloss mot helten på kanten av en foss eller en vulkan eller på toppen av en heisekran tre hundre meter over bakken.

Drep et barn-syken

En del forfattere har som mål og skape det markedsførerne kaller uhyggelig spenning. Siden kriminalfortellinger i sjelden grad evner å skremme leserne, brukes trikset som skal vekke leserens innerste følelser. Det skildres et overgrep på et individ som er absolutt forsvarsløst, en utviklingshemmet person, en eldre kvinne i rullestol, et uskyldig barn, et rådyr. Problemet er at et krav til all litteratur er at hendelser og årsakskjeder skal være utløst av og motivert i fortellingens indre logikk. Her blir et skildret overgrep utelukkende brukt som lokkemiddel for å løfte leseren videre i en svak fortelling.

Bastard-syken

Denne spores i bøker av skjønnlitterære forfattere med større og mindre grad av skrivesperre. Her er kriminalfortellingen brukt som innpakningspapir. Forfatteren vil gjerne skrive om en slekt i Telemark eller om sin problematiske mor. Men han får det ikke til. Derfor pakkes fortellingen inn i kriminalromanens papir: En mann i busserull blir drept med sigd på låven i Telemark, eller et lik blir funnet i mammas badekar. Deretter fortelles det i det vide og det brede om slekt og mødre inntil en morder ramler ut av skapet på siste side. Grepet med kriminalintrigen er utelukkende brukt for å lure leseren gjennom noe helt annet.

Leser du en syk roman i sommer? Vær sporty og analyser på stranden, det kan være både morsomt og lærerikt!

Une femme et un livre

Kvinnen i plast – på fransk – og med lekkert omslag, solid overstatt av stødige Alain Gnaedig. Min fjerde bok i Serie Noir. Kult. For å si det som VG: teksten fortsetter under bildet!

Baksideteksten, for alle frankofile!

Tyrkleifen

I hele høst fikk jeg mailer om en tyrkleif mot slutten av romanen Isbaderen. Til og med anmelderen i VG gjorde et nummer av den. Tror jeg har svart på de aller fleste mailene. Har lovet at korrekturleseren skulle kjølhales og feilen bli rettet opp.

Jeg satte min lit til det nye opplaget som kom i desember. Da jeg fikk mine frieksemplarer fra Forlagssentralen, var det første jeg gjorde å rive ut en bok og bla opp. Den samme feilen var der!!! Krise!!

Men – de eksemplarene viste seg å være de siste i bunken fra førsteopplaget.

I dag kom endelig mitt eksemplar av annetopplaget i postkassa. Feilen er rettet!!! Juhu!!!

Hva slags feil? Kjøp Isbaderen, hvis du er heldig finner du en som ikke er lytefri. Les og se om du finner den!

Tilståelser

Første tilståelse:
I dise e-bok tider, med alt engasjementet i frontene, har jeg denne lørdagen med kniv skåret opp et nyinnkjøpt eksemplar av Rimbauds Illuminationer, gjendiktet av Helmer Lång, illustrert av Max Svanberg, utgitt av AB Allhem i 1958.

Andre tilståelse:
Det var verdt det!

Fabeldjur rörde sig behagfullt i sagolik skönhet.

16 dager igjen

til ISBADEREN inntar bokhandelen nær deg – og en gledelig nyhet i så måte. Isbaderen er solgt til Like forlag i Finland. Dermed holder finnene koken med Gunnarstranda & co. Kult!

Dessuten - mens vi venter på at Kvinnen i plast skal ut i Frankrike på nyåret: Gallimard har bestemt seg for å gi ut nye opplag av Mannen i vinduet!

Vil du vite mer om ISABDEREN, roman nummer åtte i serien om Gunnarstranda?

Sjekk denne!

Tre nye utgivelser

I tillegg til at Isbaderen skal ut i bokhandel nå i september, er det et par utenlandsutgivelser på trappene.
Som tidligere annonsert skal min britiske forlegger Faber & Faber nå gi ut min debutbok:

sjekk coveret:

Dødens investeringer fikk altså korrekt oversettelse på tittelbladet, i motsetning til forrige utgivelse, En liten gyllen ring som fikk  tittelen The last fix. Dette at forlaget har gitt ut fire av Gunnarstranda-seriens bøker i feil rekkefølge, skal vi ikke ta opp nå, men glede oss over at bok #1 foreligger. Jeg har foretatt gjennomlesing, og synes boka holder seg. Litt skryt der, denne boka ga Gyldendal ut første gang i 1993. Hvem sa at bøker er forbruksvarer med kort levetid? Oversettelsen av Lethal Investements er selvfølgelig av Don Bartlett. 

Fra England til Tyskland. Min tyske forlegger gir i disse dager ut Kvinnen i plast. Lübbe har altså rekkefølgen inne, men de fiklet litt på tittelen.  sjekk omslaget:

Oversettelsen av Kvinnen i Plast er denne gang, som alltid gjort av Kerstin Hartmann. Utgivelsen er litt spennende for min del. Boka kommer i ny og fresh design. De første bøkene i serien var litt påkostede hardbackutgaver med kart over Oslopå innbretten osv. Nå har designeren blåst opp forfatternavnet og antydet i blodrød skrift ved siden av kirkens spir at dette er en krim fra Norge. Jeg ønsker i alle fall begge bøker lykke til i livet! 

P.S. hvis du lurer på årets norske utgivelse, finner du ut mere her: ISBADEREN, ÅTTENDE BOK I SERIEN OM GUNNARSTRANDA

Det katalanske fjellet

Manuel Vásquez Montalbán.

Bare to av Manuels bøker er oversatt til norsk, noen fler til dansk, svensk og engelsk, men langt fra det meste. Manuel var journalist, poet og forfatter av en lang rekke bøker. Kriminallitteraturen var bare én side av hans litterære virksomhet. 

Manuel ble født i 1939 i Barcelona. Han vokste opp i Raval, Barcelonas arbeiderklassestrøk, hvor motstanden mot Francoregimet var sterk. Innbyggerne i Barcelona på førtitallet hadde det  ikke lett under Franco. Regimet betraktet katalanere som skyldige i tre kardinalsynder: Ateisme, kommunisme og separatisme. Franco gikk hardt inn for å knuse katalansk kultur. I Raval kunne bander med fascister komme farende på raid og banke opp tilfeldige barn og uskyldige bare fordi de dristet seg til å snakke sitt eget språk.

Bakgrunnen fra Raval preget Manuels utvikling og hans forfatterskap. Da han begynte å studere, ble han straks aktiv i antifascistisk politikk. Han ble arrestert i 1961, ble banket opp av den fryktede torturisten Vicente Creix og etterpå kastet i fengsel. Mens han satt inne, ble han medlem av kommunistpartiet og slapp ut først i 1963.

Montalban arbeidet lenge som journalist og var lenge spaltist i avisen El Pais, også etter at han var godt etablert som forfatter.  Manuel døde av hjerteinfarkt på flyplassen i Bankok i 2003. Da var han på vei hjem fra Australia, der han hadde vært på turné og promotert bøkene sine.

Det er særlig kriminalserien om Pepe Carvalho som har nådd utover Spanias grenser. Pepe Carvalho er en karakter som i enkelte trekk kan spores tilbake til Chandlers Philip Marlowe. Typisk nok er Pepe privatdetektiv, typisk nok har han hjertet sitt hos ”vanlige” folk og typisk nok framstår han som en antihelt med personlighet farget av en livserfaren kynisme i kombinasjon  med lakonisk språkføring. Allikevel aner man en ikke ubetydelig evolusjon i Carvalho. Det hefter blant annet et rykte om at han en gang har jobbet for CIA. Jeg har ikke lest den første romanen om ham, men den heter tross alt Jeg skjøt Kennedy. Muligens er det herfra agenttilhørigheten kommer. I bøkene som er oversatt til engelsk og til nordiske språk, er Pepes fortid i  CIA lite relevant.

Manuels titler var gjerne poetisk inspirert. En tittel som Tatuaje (Det tatoverede lig) henspeiler på en strofe av den katalanske poeten Rafael De León. Mottoet i Los Mares del Sur (Sydhavet) er en strofe av den italienske poeten Salvatore Quasimodo. I Quinteto  en Buenos Aires (Buenos Aires kvintetten) er mottoene av Borges og Eduardo Mallea, fra de respektive forfatteress hyllester til nettopp Buenos Aires.

To av Manuels bøker er gitt ut på Cappelen forlag. Den første jeg kom over, var Sydhavet (Los Mares del Sud, utgitt  i 1991 – spansk utgave 1979). Sydhavet er en kriminalroman som i tillegg til en god intrige, har slående original stemme og et språk preget av humor, vidd og ikke minst dialogføring av høy kvalitet. Boka har dessuten et originalt og fascinerende typegalleri tegnet av en forfatter med litterære ambisjoner på sjangerens vegne. Man behøver ikke lese mer enn noen sider, før man skjønner at man her har å gjøre med en forfatter som i kriminalromanen ser muligheten til å skrive litteratur som er større enn remsene om pistol og kruttlapper som preger mye av dagens krim. Manuel bruker sjangeren til å skrive om tema som vennskap, kjærlighet, erotikk, politikk, enkeltmenneskets relasjon til poltikken, om livsvalg og konsekvensene de fører med seg – og ikke minst Manuels kanskje største lidenskap: Det gode måltid.

Handlingen i Sydhavet er en forsvinningsgåte knyttet til en byggeboom i Barcelona. Boligspekulanten og kunstsamleren Stuart Pedrell er sporløst borte. Flere spor leder mot noen sydhavsøyer. Enkelte mener at Pedrell har tatt en "Gaugin" – startet en ny tilværelse et annet sted under solen. Vi som leser mye krim vet selvsagt bedre. Men Pepe Carvalho vet aller best. En viktig karakter i Sydhavet er Ana Briongos, en fabrikkarbeider som også er medlem av kommunistpartiet. Hun vet at det ikke har noen hensikt å flykte til en fantasiverden. Det er Ana som avslører for Pepe dekadensen innad i kommunistpartiet, hvordan pampene har gått med på innføringen av det spanske monarkiet mot legalisering av partiet som motytelse. Siden beviser Ana hvordan partiet har signert en pakt med regjeringen om å avstå fra lønnskrav for å holde inflasjonen nede. Vi aner her slektskap med 70-tallets nordiske sosialrealisme i sjangeren, bøker skrevet av f.eks Jon Michelet og Sjöwall og Wallhö. Som karakter er Ana Briongos en sterk kvinne, hun firer ikke på idealene – selv ikke når hun utfordres av partibok eller krav om lojalitet. Og Pepe tar leseren i hånden gjennom Barcelonas bakgater og promenadegater, små og ukjente restauranter, politiske spøkelser i skapet og økonomisk svindel – en reise mellom slum og overklasse, kaféer, måltider, og originalene på Ramblas.

En av gjengangerne i persongalleriet i bøkene om Pepe Carvalho, er Biscuter.  Dette er en mann fra rennesteinen, en tidligere biltyv som nå avtjener sitt daglige brød som detektivens kokk. Biscuter er en kokk med høy kompetanse på katalansk kjøkken, høy selvrespekt men samtidig med ydmykhet nok til å forstå når Pepe må bruke gastronomiens vitenskap til kontemplasjon og sjelemessig innhenting. Da overlater Biscuter sjenerøst kjøkkenet til sjefen. Og leseren tas med, gjerne helt fra innkjøp av råvarer, gjennom oppskriften, tilberedelsen og det etterfølgende måltidet.

Pepe Carvalho er en hedonist som ubeskjedent forsyner seg av alle de gleder livet har å by på. Han skal i starten ha blitt introdusert med en tøff fysisk profil, på samme vis som Hammetts Sam Spade. Dette rimer lite med den Pepe vi møter i de senere bøkene, der han er en reflektert karakter med større dybde enn de fleste protagonister i sjangeren. Der Spade vifter med revolver, har Pepe en hang til å brenne bøker. Når han skal fyre i peisen på en kald dag, er han omhyggelig med å velge en virkelig klassiker, gjerne av Shakespeare, i alle fall en tittel med litteraturhistorisk tilsnitt. Dessuten liker han å banke opp halliker. Denne lysten er relatert til en annen og meget viktig karakter i Pepes univers: Charo. Dette er Pepes elskerinne. Hun lever som prostituert. En tredje og viktig karakter i dette universet er skopusseren Bromuro, som er Pepes hjelper slik Watson er for Sherlock Holmes.

Cappelen forlag prøvde seg på to bøker av Manuel: Før Sydhavet hadde forlaget i 1990 gitt ut Varslet mord (El delantero centro fue asesinado al atardecer). Bakteppet for handlingen er fotball og klubben i Manuels hjerte: Barcelona FC. Romanen kom ut i Spania i 1988 og handler om drapet på den engelske spissen Mortimer som er hentet inn for å redde klubben – og alle som vil, kan i offeret lese inn en hommage til den britiske goalgetteren Gary Lineker som gjorde stor suksess i klubben fra 1986-89 Dette var før Barcelona FC var den gigantomane pengemaskinen klubben er blitt i dag, og dette med å hente inn en brite til å banke inn mål, falt ikke alle fans like lett å akseptere i 1986. Men her som alltid dykker Pepe dypere, inn bak jubelbrusene og gleden over de spektakulære nettkjenningene. Pepe løser mysteriet ved å følge pengestrømmen.

Etter 1991 var det slutt hos Cappelen. Det norske krimpublikum har nok aldri stormet bokhandlene ned etter krim med eminent språk, politisk brodd og poetisk undertekst. Men det underlige  er – hvis du går inn på nettsiden til Cappelen Damm i dag, finner du ikke navnet til Manuel på listen over forfattere. Så høyt verdsetter altså dette forlaget sine internasjonale kapasiteter.

Enkelte av bøkene varierer noe kvalitativt. Romanen som heter El balneario (Kurbadet – på dansk i 1991)  opplever jeg som  et venstrehåndarbeid. Intrigen er et lukket rom-mysterium i og med at det utløses en mengde drap på et kurbad hvor dørene er låst og antall pasienter begrenset. Pepe er altså utenfor lekegrinden Barcelona. Han liker seg ikke, de litterære referansene blir slappe (et tvillingpar heter f eks Faber og Faber).  Romanen har dessuten et slags metaprosjekt idet en forfatter på kurbadet, en som ligner svært på Manuel, viser seg å være morderen.

La Rosa de Alejandria (Alexandriarosen dansk utgave 1990) er på den annen side en opptur, for selv om intrigen er tynnere enn i de aller beste, holder Manuel flagget hevet mht matlagingen og typegalleri. Det samme gjelder El labirinto griego (Den græske labyrint på dansk i 1993) og Sabotaje olimpico (Olympisk sabotage –på dansk i 1994, med tematikk knyttet til de politiske intrigene rundt olympiaden i 1992)

Foruten Sydhavet er mine favoritter romanen som heter Direktørens ensomhet (Le soledad De Manager), Mord i centralkomiteen (Asesinato en el comité sentral), Fuglene fra Bankok (Los pajoros de Bangkok) og romanen som heter Buenos Aires kvintetten (Quinteto  en Buenos Aires).

I romanen Direktørens ensomhet (1977 – dansk utg 1988)) etterforsker Pepe drapet på Antonio Jauma som blir funnet drept med en par kvinnetruser i lommene. Pepe ser gjennom sexismen og finner ut at Jauma ble drept fordi han avslørte at det multinasjonlae selskapet han ledet, var med på å finansiere militærkuppet i Chile i 1973 og at penger fra selskapet nå blir sluset inn til å finansiere fascistgrupper i Spania. Romanen har en usminket men samtidig lavmælt stil. Pepe er i storform romanen har mange av de samme kvalitetene som Sydhavet.

Mord i centralkomiteen (dansk utg. 1989) er en tour de force i de fallerte sosialisters fastlåshet i fortiden. Partibokas lise er tegnet komisk og tragisk på samme tid. Manuel uttalte selv at den handler om krisen i det spanske kommunistpartiet. Men alle som har vært medlem i en forening eller parti vil ha glede av boka som tar internt organisasjonsliv på kornet både med humor og satire – også når det gjelder typegalleri samt ironiseringen over organisasjonslivets formalisme.

I Fuglene fra Bankok (Danmark 1990) reiser Pepe Carvalho til Thailand. Denne kyniker med gastronomi som hobby får et mangeartet og mildt sagt interessant møte med dette landet og dets gryende turistindustri – et land som Manuel skulle bli glad i og besøke mange ganger siden (ironisk nok var det også her han døde). Kvaliteten med boka er at Manuel evner å framstille Pepe med den samme stil og eleganse slik  leserne liker ham – på tross av at han forlater Barcelona. Denne boka baner dermed vei for en højdare som Buenos Aires kvintetten.

Den første boken om Pepe Carvalho: Jeg drepte Kennedy  er, så langt jeg har kunnet bringe på det rene, ikke oversatt til nordiske språk. (Yo maté a Kennedy – impressione, observasiones y memorias de un guardaspaldas) Men bok nummer to, (Tatuaje) ble gitt ut i Danmark i 2009 med tittelen Det tatoverede lig.

Den store romanen om Pepe Carvalho er etter min mening Buenos Aires kvintetten (på dansk i 2002). Nok en gang skal Pepe finne ut av en forsvinning. Vedkommende er forsvunnet i nettopp det landet som har inngravert begrepet forsvinning i sin moderne historie: Aregentina. Pepe reiser til Buenos Aires og vikles inn i en ny kriminalgåte straks han sitter på flyet. Boka er et overskuddshorn. Argentina er synonymt med Tango, Jorge Louis Borges, fotball, mat og er et land med mengder av politiske lik i den historiske lasten. Mannen som Pepe skal forsøke å lokalisere, var aktiv motstander av militærdiktaturet, ble fengslet og flyktet til Spania straks han slapp ut av fengsel. Etter mange år reiste han tilbaketil hjemlandet  for å finne sin datter, som også forsvant under diktaturet – en sjebne hun delte med mange nyfødte barn av regimets motstandere. Pepe Carvalho er i sitt ess i denne romanen. Han nyter argentinske kvinner, argentinsk mat, argentinsk poesi og han brenner bøker som han aldri før har gjort. Romanen er ambisiøs, spennende og ikke minst morsom, med et språk som får deg til å glede deg til å lese den på nytt. Dessuten er den en rendyrket hyllest til Argentinas stjernegalleri: Borges, Tango og Maradona.

Om han ikke er mye lest i Norge, har Manuels bøker stor utbredelse internasjonalt. Spesielt bøkene om Pepe Carvalho har hatt innflytelse på mange forfattere. Sicilianske Andrea Camilieri, har for eksempel hedret Manuel med å døpe sin egen protagonist etter ham: Il Commissario Montalbano.

En digresjon til slutt:

Jeg ble i 2005 ble invitert til Barcelona sammen med flere andre europeiske krimforfattere for for å minnes Manuel Vásquez Montalbán i et arrangement i regi av byens politiske ledelse. Bildet under viser forsamlingen etter en høytidelighet i Barcelonas rådhus. Manuels enke, Anna Sallés, nummer tre fra venstre i første rekke.

Likte du det du leste?
Sjekk ut andre stories om forfattere på denne bloggen:

Scott

R. D. Wingfield

Joseph Conrad

Unntakstilstand - reprise

En liten bokanbefaling,  du finner den knapt i en bokhandel. Gå på antikvariat.

Unntakstilstand,

av Jean Francois Vilar. Romanen er utgitt på norsk av Gyldendal, i Den Svarte Serie 1986 


ISBN: 82-05-16761-3
Oversatt av Tom Lotherington

Bokens handling er lagt til Venezia. Det er tidlig åttitall. Filmregissøren Adrien Lech er kommet til byen for å feire karnevalet. Han går på byen og treffer en usedvanlig fascinerende kvinne på Harry’s Bar. Hun bærer selvsagt maske og kappe, men hun senker masken for ham. Hun er vakker. De går sammen fra stedet og setter seg på Florian  på Piazza San Marco når stedet er i ferd med å stenge.  De går siden langs moloen utenfor Dogepalasset. De kysser hverandre. Noen unge mennesker kommer og ber om Adrien Lechs autograf. I samme øyeblikk smeller et skudd og kvinnen faller.

Det viser seg at attentatet er utført av de harde syttiårenes italienske terrorister. Disse benytter karnevalstiden til å få oppmerksomhet, til å presse italienske myndigheter til å løslate fanger. Byen er fullstappet av turister, og blant dem enkelte skruppelløse medlemmer av De røde brigader.

Kvinnen er selvsagt ikke hvem som helst, for i denne romanen,  er jakten på offeret like viktig som jakten på gjerningsmannen. Det som gjør denne boken så vellykket er to ting: Det er forfatterens språk og det er hans sjangerbevissthet. Alle elskere av Venezia vil straks innse at stedet er ypperlig som scene for en bok hvor mørkets kontrast mot lys spiller en stor og stemningsbyggende rolle. Det gjelder tåken som ligger over byen i karnevalstiden, det er de spektakulære kostymene som på underlig vis glir inn i bybildet med pregnant naturlighet, og det er de tette smugene, for ikke å snakke om mørket og stillheten. Å bevege seg i Venezia om natten vinterstid, det er som å bevege seg i en film fra femtitallet, f.eks i åpningsscenene til Detour, tåke, natt, flakkende lys og gjenklang fra ens egne hæler mot brustein. Forfatterens store prestasjon er at han er dette bevisst for hver eneste linje han skriver. En by som Venezia er ikke skummel, den er stygg, den er vakker, den er erotisk, den er vulgær, den er elegant, og den er dekadent. I skjæringspunktet mellom disse elementene er det at byen finner sitt særpreg. Derfor må byen beskrives med patos. Og her ligger mye av årsaken til at forfatterenslykkes. Vilar tar leseren med til rytterstatuen Colleoni, han rekvirerer en egen motoscaffo og reiser f.eks til Ezra Pounds grav på San Michele, hvor han og contessaen har seg med poetens gravsten som leie.

Det er Adrien Lech som hele tiden forteller. Han har en resignert stemme som finner sin gjenklang i romanens metalitterære prosjekt, bokens dypereliggende og egentlige tema, nemlig Adrien Lechs fallitt som kunstner i egne øyne. Den gåtefulle kvinnen som ligger i respirator på hospitalet, jakten på hennes fortid og jakten på morderen blir dermed rammer om en for romanen annen handling: Jakten på Adrien selv. Den jakten går om hans kunst, hans filmer, hans motivasjon for å gjøre film, ansvaret for hva han gjør med livet sitt, hans medansvar for verdens tilstand samt forholdet til den ene kvinnen i hans liv: Sara. Hun som har hatt hovedrollen i alle hans filmer.

I spennet mellom disse to motpolene av kvinner: Sara og den gåtefulle, finner vi romanens femme fatale, skuespillerinnen Carla Bennoni, en contessa, direkte etterkommer av en byens berømt kurtisaner som ble adlet for sin virksomhet. Som ekte femme fatale må hun dø, selvsagt en storslagen død, omkranset av det patos bare den mest fallerte av alle monumentale byer kan frembringe. Hun drepes under scenisk fremføring av Underverdenen, i en teateroppsetting inne på selve Arsenale, Venezias gamle militære hovedkvarter. I den pyntede gondolen som flyter mot bryggene ligger en naken kvinnekropp.

Bipersonene er også verdt en kommentar, f.eks politimannen Gozzi som pleier sitt utseende mer omsorgsfullt enn noen filmstjerne. Legen som har som sitt store livsprosjekt å kopiere byen i miniatyr.-DeSoto, hanreien som inkvarterer jetsettet i sitt palass langs Canal Grande. Joachim Solo, den uforutsigbare forfatteren som lever ut sin kunst gjennom sin apetitt på flasken og rødhårede kvinner. Guido, gondolieren som kjenner alle de hemmelige vannportene samt skrevne og uskrevne regler for trafikk på kanalene, - bare for å nevne noen. 

En av årsakene til kvaliteten på boken er selvsagt oversettelsen. Den står Tom Lotherington for - og han har gjort seg flid med oppgaven.

KOdahl - innlegget ble publisert første gang på Kjelloladahl.no i 1997


Gudfaren

Gudfaren I, II og III
1972, 1974, 1990

Regi: Francis Ford Coppola
Med: Marlon Brando, Robert DeNiro, Robert Duvall, Sterling Hayden, Al Pacino, Diane Keaton, James Caan, Al Lettieri, John Cazale, Andy Garcia, Bridget Fonda m.fl.

Mitt første møte med Vito Corleone skjedde per bok. Det var i 1972, og da hadde Mario Puzos roman ligget på hytta et par år allerede. Jeg leste den egentlig i protest, fordi jeg ble nektet inngang i døra på kinoen. Men jeg tror nok jeg hadde mye større glede av boka enn de eldre gutta hadde av filmen. Jeg fikk nemlig hele historien med en gang. 

Kinogjengerne måtte vente hele to år på Gudfaren II. Dessuten ble det mine egne bilder, min egen film. Og det skal jeg si: Hestehodet i senga var en mye kraftigere scene inne i hodet mitt enn på filmen. Det samme var drapet på Sonny, for ikke å snakke om mordet på kona til Michael på Sicilia. Bare det å se Fredo på film senere var en nedtur. Og så Fay – jeg ville aldri ha plukket Diane Keaton til den rollen. Moe Green (gangsteren i Las Vegas, han som får en kule gjennom brillene i den store oppgjørsscenen mot slutten) – da jeg så filmen fikk han meg til å tenke på Odd Børre. Var det en jeg aldri tenkte på da jeg leste boka, var det Odd Børre.

Vi som leste boka visste mye mer enn filmgjengerne – for eksempel visste vi hvorfor dama til Sonny skreik så innmari da hun og Sonny hadde seg på bryllupsfesten i åpningen av ener'n. Vi gikk sammen med Michael gjennom tvilen, hans forakt for alt som faren sto for, omveltningen, adapsjonen til siciliansk kultur – fordi vi var inne i hodet hans. Og vi var inne i hodet på Luca Brasi da han fikk en kniv gjennom hånda da han skulle konfrontere Solozzo og ble tatt på senga– bare for å nevne et par småting.

Når det er sagt, skal jeg være den første til å innrømme at jeg digget filmen da jeg endelig fikk se den. Det skjedde på et motellrom på Key West i november 1980. Da gikk Gudfaren I ogII – to kvelder på rad på TV. Det var for øvrig under en orkan. Merkelig nok slo orkanen skikkelig til først etter at Gudfaren II var ferdig. Et par dager etterpå vasset vi til knes i gatene på et strømløst Key West mens nyhetshelikoptere sveipet i luften over oss. Men dette var en digresjon. Det jeg skjønte da jeg endelig fikk sett filmen, var at jeg ikke hadde sett gamlefar Vito Corleone før Marlon Brando serverte meg hodet hans på sølvfat. Det er stadig mine favoritter – scenene med Brando. Åpningsscenen med begravelsesagenten, appelsiner-utover-gata-før-han-blir-skutt-scenen, Marlon-i senga-når-Michael-passer på-scenen, hjerteinfarkt-scenen osv osv.

Siden vi er i gang, må jeg nevne de skuespillerne jeg mener sammen med Brando er med på å gjøre filmen virkelig stor: Al Lettieri som Solozzo, Sterling Hayden som Kaptein McCluskey og Robert Duvall som Tom Hagen. Og ikke minst – Robert De Niro. Sekvensene der den unge Vito tar saken i egne hender og fotfølger gammelgangsteren over hustakene i Little Italy er filmhistorie.

Det alle må bøye seg i støvet for er Francis Ford Coppolas prosjekt. Forme noe som kunne blitt et kjedelig kostymedrama til to (eh . . . 3) av filmhistoriens største filmer – ryke på denne boka, gjøre den om til filmen om det moderne Amerika, filmen om familen, filmen om verdienes endelikt eller bare forfall, filmen om amerikansk-siciliansk kultur. 

Men jeg skal gjøre én innrømmelse: Jeg har aldri skjønt at Al Pacino fikk rollen som Michael. Jeg har hørt at det var fordi han på audition tok sitt klassiske stunt med stålblikket. Og et par sånne scener funker ennå – som når han tar sitt legendariske oppgjør med søsteren etter å ha drept sin egen bror samt hennes ektemann. Men – vel – jeg vet egentlig ikke. Det er noe med sleiken hans tror jeg, eller det at han virker litt drittunge-aktig i noen av scenene.

De som nå frykter at jeg skal kjede livet av dere med et handlingsreferat, kan slappe helt av. Man behøver ikke å gjenta hva Gudfaren handler om. Den er i realiteten den innkokte buljongen som alle gangsterfilmer ønsker å være. Sagaen om en familie som definerer som business det vi andre definerer som kriminelle handlinger. Episk fortalt i flere plan – fra den lille gutteflyktningen rømmer Sicilia – hans vekst og hans fall inntil hans yngste sønn vel har etablert seg som keiser over familiens imperium. (Og - fordi jeg er kriminalfilmens siste legionær: Ja, det er en tragedie med stor T, en tragedie om de store tema, livet, døden, kjærligheten, vennskap, familen, svik, besettelser, i en film som ikke har sin like over de samme tema – i filmhistoren – noen spørsmål?)

Så til det store uforløste spørsmål: Er III-ern verdig en plass på linje med II-ern og I-ern? De to første bygger på Puzos roman. Manuset til III-ern ble skrevet direkte for film – riktignok av Puzo, men den kommer femten år etter de andre. Det gir selvsagt et lite kick å se heltene som «gamle» – men storyen vil åkkesom framstå som en tilhenger til de første. Puzos prosjekt står det respekt av: Billedgjøringen av den gamle gangsters ønske om å hvitvaske sin virksomhet. Og én ting skal III'ern ha. Den drar inn pavemakten som buffer mellom politikk og gangstere. Dermed er vi tilbake i historiens vogge, da konflikten sto mellom Roma og Konstantinopel og Vatikanets hadde rollen som intrigemaker. Historien biter seg selv i halen, billedgjort i en film om gangstere. Joda, III'ern er med.

Lord Jim

LORD JIM – Roman av Joseph Conrad.

Jeg vil slå et slag for en klassiker – en av de leseropplevelsene som handler om stille timer bare brutt av tikkingen fra klokken på veggen og lyden fra sidene du blar om. En bok du vil senke i ren begeistring gang etter gang, enten for å forlenge opplevelsen eller for å  tenke grundigere over hva som skjer og hvorfor. Jeg snakker om Lord Jim av Joseph Conrad.

Han var én tomme, kanskje to under seks fot, kraftig bygd og litt lut i skuldrene, og han hadde det med å strene rett mot deg med bøyd hode og et litt skulende blikk som fikk deg til å tenke på en rasende okse. Stemmen var dyp og kraftig, og framferden hans tilkjennega en slags hardnakket selvhevdelse som slett ikke var aggressiv. Det virket som om denne selvhevdelsen var en livsbetingelse for ham, og den syntes å rette seg like mye mot ham selv som mot andre mennesker.


Slik blir han introdusert, og vi aner at det er noe i denne mannens fortid som har gjort ham offensiv og skulende.

Forfatteren het egentlig Jósef Teodor Konrad Korzeniowski og ble født i Ukraina, og vi skjønner at det var enklere å kalle seg Joseph Conrad når man skal gi ut bøkene sine i England.

Conrads foreldre var polske, men de ble deportert til Sibir. Jósef vokste opp hos en onkel i Krakow men dro til sjøs som 17-åring. Han  mønstret først på franske, siden britiske båter. I 1886 fikk han britisk statsborgerskap. Det var faktisk mannens mangslugne bakgrunn som gjorde at jeg satte meg ned for å lese boka da jeg fant den som tenåring. Det er mektig av en utlending å befeste sin posisjon som en de største forfatterne i britisk litteraturhistorie.

Conrad var sjømann. Han seilte på India, Australia og Malakka. Han var i Belgisk Kongo. Her ble han alvorlig syk og begynte å skrive bøker istedenfor å seile. Forfatteren Conrad skriver ut erfaringene til sjømannen Conrad.  Lord Jim ble gitt ut i 1900.

Fortelleren, Marlow, gir oss Lord Jims historie som starter da Jim er ung styrmann på skipet Patna, som skal føre 800 pilgrimer til Mekka. Når uværet bryter løs, må Jim gjøre sitt livs valg – som selvsagt får dype konskvenser. Han forlater skipet sammen med de andre offiserene, mens pilgrimene ikke blir varslet.

Dette skal ifølge forskningen bygge på en faktisk hendelse. Den 17. juli 1880 seilte SS Jeddah ut fra Singapore med kurs for Penang. Passasjerene var muslimer. 778 menn, 147 kvinner og 67 barn. De var på pilgrimsferd til Mekka. Båten seilte under britisk flagg og under britisk kommando. I en voldsom storm begynte skuta å ta inn vann. Kapteinen og underoffiserene gikk i livbåtene og lot passasjerene seile sin egen sjø. Livbåtene ble berget. Kapteinen og de andre fortalte en story om opptøyer og voldelige passasjerer. Men den 8 august ble Jeddah tauet inn til Aden av en annen båt. Alle pilgrimene levde i beste velgående. Nå fulgte en offentlig gransking som slo skipsoffiserenes fortelling i hjel.

Det samme skjer i romanen og  Lord Jim står tilbake æresløs i rettsaken som følger. Boken dveler altså ved livsvalg, konsekvensen av våre handlinger og ikke minst moral. I fortellingen blir Jim en mann som forsøker å flykte ftr sin egen fortid. Han slår seg ned på ukjent sted og starter med blanke ark. Men så en dag passerer skjebnen forbi, i form av en Marlow eller en avisleser med hukommelse. Hver gang skammen innhenter denne mannen bryter han opp og reiser til nytt sted, starter på bar bakke – inntil ryktet innhenter ham igjen.

Noe av det kanskje mest elegante med romanen er disposisjonen. Marlow forteller til en gruppe tilhørere, og innimellom blir det også plass til disse tilhørernes fortellinger. Jims historie framstår brokkevis, noe jeg tror er noe av nøkkelen til fascinasjonen. Med dette fortellergrepet dras leseren med aktivt og kobler sammen brokkene for å ta inn helheten.

Jim velger til slutt å reise dypt inn i jungelen til Patusan hvor han opparbeider seg en posisjon blant de innfødte og får oppnavnet Tuan –Lord. Her forelsker han seg i kvinnen som heter Jewel og opparbeider seg respekt blant de innfødte ved å bruke sin erfaring og sine kunnskaper til å beskytte dem mot korrupte ledere og andre kjeltringer. På den annen side: Når noen vil frata andre privilegier bygger det seg opp nye konflikter og det dukes selvsagt for et større oppgjør. Spørsmålet er da om han er fri fra sin skjebnesvangre handling fra mange år tilbake.

Boka ble oversatt av Sigurd Hoel og første gang utgitt her i landet i 1932. Ny utgave oversatt avBjørg Hawthorn med forord av Jacob Lothe ble gitt ut i 2004.

Lord Jim er en bok jeg har lest mange ganger. Jeg kommer til å lese den enda flere ganger. Hvorfor? Vel, dette er en viktig bok for meg. Det er en stor fortelling om et menneskes strevsomme vandring gjennom livet fortalt av en veldig klok forfatter.  Lord Jim er rett og slett en usedvanlig god roman. På samme vis som en annen bok jeg setter høyt – Den Store Gatsby av Scott Fitzgerald, dveler boka ved fundamentale spørsmål som jangår de fleste av oss. (interessert i Gatsby? Sjekk ut denne linken: Scott).

Den første sitatet over var i Bjørg Hawthorns oversettelse. Her følger den samme - av Sigurd Hoel:

Han manglet en tomme eller kanskje to på seks fot og var kraftig bygget. Når han kom gående rett mot en med litt lutende skuldrer, med senket hode og hardt blikk oppunder øyenbrynene, lignet han en okse som går til angrep. Stemmen var dyp og kraftig, og hele måten hans ga uttrykk for en slags sta selvhevdelse, som allikevel var uten fiendskap. Den lot til å være nødvendig for ham, og etter alt å dømme var den rettet like meget mot ham selv som mot noen annen.


Jeg ser ikke noe poeng i å telle punktum i de ulike oversettelsene – eller å se på ordvalgene. Men allikevel gir det et tankekors å sammenligne de to tekstene.

Jeg leste Lord Jim første gang da jeg var omtrent sytten år – i  Sigurd Hoels oversettelse. Jeg kjøpte boka på loppemarked på Bislett stadion mens jeg gikk på videregående. Romanen  er gitt ut på Gyldendal i 1951. Jeg har lest den utgaven i alle fall to ganger til. En gang på slutten av 1980-tallet (husker det fordi jeg husker sofaen jeg lå og leste på, den sofaen klarte barna å ødelegge og jeg kjørte selv sofaen på dynga i en orangsje folkevognbuss som  jeg solgte i 1988). Så leste jeg den en sommerferie i Portør på 1990-tallet (det regnet hver dag og en kompis kom på besøk. Han likte også den boka og han bodde da i Risør husker jeg, og vi drøftet Lord Jim og Marlow da vi fisket makrell i silregnet, og han fortalte om skilsmissen og sin nye leilighet). Bjørg Hawthornes oversettelse ble gitt ut på Kagge i 2004. Jeg fikk den av forleggeren og leste den like etterpå. Når jeg nå sitter og ser på de to tekstene, får jeg bare innmari lyst itl å lese romanen om igjen. Snart.  Originalen. På engelsk.