Reisebrev - Å lete etter engler i englenes by

Dette reisebrevet ble første gang publisert på Kjelloladahl.no i 1999 og publisert for annen gang i boka Kjell Ola Dahls beste, Gyldendal forlag 2007 isbn 978-82-05-36381-6

Det klassiske scenebildet åpenbarer seg under innflyvning: Menneskets forbruk av lys – gatelys, billys, lys fra alle husene som er konsentrert om det felles mål å dekke en sektor av landområdet fra Rocky Mountains til Stillehavet. En stjernehimmel på bakken bokstavelig talt, et sted inne i mylderet ligger Hollywood.

Det skjer fiktive drap i Oslo, i Paris, i London og små engelske landsbyer, i Roma – til og med i Moss, det har jeg selv sørget for i Seksognitti. Men hva er det med LA? Hva er det som er spesielt med akkurat disse husene og boulevardene? Det er jo så forbannet søvnig alt sammen. Hvordan er det mulig at det i denne byen skjedde en revolt etter saken mot Rodney King? Hvordan kunne denne byen få kontinentet til å skjelve? Hvor er suget, blodtørstigheten og dragningen mot vannvidd?

Ikke prøv å gå et kvartal til fots. Er du riktig uheldig kan du gå like langt som til Kikut og tilbake igjen før du kommer til et gatekryss. Det virker i alle fall slik. Til gjengjeld finnes enkelte busser. Problemet med bussene er at de kjører og stanser og kjører og stanser og aldri kommer langt nok. Den som vil utforske hva som gjør denne byen til kulisse for de fleste av verdens mest kjente krim- og spenningsfortellinger på film og i bok, oppdager at LA ikke har tyngdepunkt, ingen magnet som trekker, slik som andre byer. Dermed blir det straks en gåte hvorfor noen kan bruke byen som handlingsmiljø i det hele tatt. Husene i LA fordeler seg på områder, Beverly Hills, San Fernando, Pasadena, Riverside, Anaheim Culver City etc etc. Områder med hus, bygninger og atter bygninger. Dermed er den første konklusjonen klar. For å oppnå noe som helst må boulevardene forseres med bil.

Bilkjøring medfører en renselse i ulike stadier. Første stadium kan kalles Feelin' Free. Den kan man ta ut på en vanlig Highway – Mulholland Drive hvis du digger bilscenen i True Romance – ligg på lur og følg så etter en åpen jeep full av blonde babes, et knippe levendegjorte barbiedokker kledd i rumpekorte olashorts og bluser som er skjødesløst knyttet i livet. De flirer og peker nese når du følger etter i 70 og 80 miles i timen med lokalradio på full blaster, heavy-met og gitarriff før noen i høytalerne skriker velkommen til KXL osv osv og radioen går over i skurr og du leter etter en ny kanal mens bertene suser ut til høyre, antakelig for å plukke opp ansiktspene snørrgutter med vaskebrettmager, baseballcaps og surfbrett.

Selv tar du turen inn i Griffith Park, eller skog er kanskje et bedre ord, denne parken er så diger og øde at den visstnok brukes som droppested for mafiaen når de kvitter seg med lik, og unge gjengmedlemmer og hangarounds morer seg med å leke kverke hverandre i skumringen. Men her er det ingen å se, hverken levende eller døde. Her ligger solobservatoriet. Jeg husker dette stedet for tyve år siden, med lasershow – da lokalet var fullstappet av dopeheads som lente seg tilbake i stolene og kikket mot det fargesprakende taket mens Pink Floyd, Grateful Dead og Led Zeppelin drønnet i høyttalerne. Skyer av marihuanarøyk steg mot fargeflashene og hver gang det oppsto en fet effekt, så applauderte salen for fyren som kjørte laseren. Men nå er dørene stengt.

Neste fase i bilkjøringen kan kalles hvilepuls. Roligere musikk. Sitte i rushtidskø uten å bli irritert. Stanse for rødt lys i krysset Sunset & Wine. Motoren går på tomgang på samme sted som Walter Neff satte av Louisa i Double Indemnity. Grønt lys, så lenge var man i litteraturhistorien. Et gatekryss, tenker man og skrur radioen høyere. Sunset & Wine. Navnet på gatekrysset er som et dikt, som en haiku over farlig begjær. Man skjønner James M. Cain. Selvsagt skjønner man Cain. Hvis jeg skulle sette av en ung og vakker kvinne i denne byen, så ville også jeg gjort det der. Sunset & Wine.

Så glir man over til tut og kjør-fasen. Du kolliderer nesten med meksikanere i små pickuper med armen ut av vinduet, du tråkker gassen i bånn og passerer flere blondiner i hotpants og solbriller som kjører åpne jeeper. Santa Monica og Wilshire, Eller La Brea, finnes det en krimroman fra LA som ikke er innom La Brea? Ivar Avenue. Jeg har selv oversatt en punk noir med handling fra Ivar Avenue. Dessuten var det på hjørnet Franklin & Ivar at William Holden ... jeg mener Gillis ... bodde før han havnet i kåken til Norma Desmond i Sunset Boulevard. – og du fatter hvordan tiden går – for her så det lite beboelig ut.

Santa Monica Boulevard ender i Ocean Boulevard. Stillehavet. Til høyre: Piren i Santa Monica. Humphrey Bogart ved natt i rollen som Philip Marlove – Raymond Chandler og liket i bilen i The Big Sleep – et drap som selv Chandler måtte innrømme at han ikke skjønte noe av – men den bilen ble kanskje fisket opp fra havet på piren i Malibu eller piren i Venice? I alle fall var det på piren i Venice Beach at Robert Duvall plaffet ned Michael Douglas etter at han hadde hevnet alle vanlige folks frustrasjoner i Falling Down.

Adressen til Norma Desmond var 10086 Sunset Boulevard. Huset lå visstnok et annet sted, på Wilshire, så man cruiser skuffet tilbake langs plenrabatten melllom kjørefeltene på Sunset, her jogger de unge og vakre – det er nærhet til stars, til drømmer som brast og en haug med korrumperte wannabes – innimellom morgenfriske homsegutter. En av dem stikker hodet inn av vinduet på rødt lys. Den lille horegutten lager trutmunn og kniser og sier at han trodde jeg var Anthony Hopkins. Jeg ser meg i speilet. Ser jeg så gammel ut? Jeg smiler trett til yndlingen og gir gass. Fett strøk, fete hus skjermet av palmehekker. Rødt Lys igjen. En bil ruller opp på siden og skal til venstre i krysset, sideblikket avslører en Rolls, en skikkelig sølvfarget veteran, klassebil med skjermer som hvilende kvinners hoftebuer. En Rolls. Okay, en Rolls. Hva så? Skru radioen høyere. Men hvem er dama som snur på hodet i rollsen? Hvem der? Julia Roberts? Fy faen! Grønt, gi gass, gi gass. Dæven. Jeg var en meter fra Julia Roberts!!!

Man leter videre, minuttene tikker og Wilshire boulevard slutter aldri. Et eller annet sted i lufta her lå funkisleiligheten til Mike Hammer i Kiss Me, Deadly. Det dukker opp noen skyskrapere. En skyline. Heller ikke det får de til i denne byen. En skikkelig by ville plassert en sånn linje ved kysten, slik som silhuetten mot himmelen på Manhattan i New York eller Embarcadero i San Fransisco. Her, et sted i midten av pannekaka Los Angeles så slipper man ned noen skyskrapere. Meningsløst. Det er ikke engang folk å se her. Vel, er dette Wilshire? Hvor er Ambassador? Stedet der Robert Kennedy ble skutt. Speide. Joda, Bryson Apartment hotel, denne kåken brukte Chandler i Lady in the lake. Ja, så har man vært der også. Men huset til Norma Desmond er borte. Synd. 4121 Wilshire som Billy Wilder brukte i Sunset Boulevard er erstattet av en korny betongsak. Mere asfalt. Folk dukker opp igjen. Mest unge mennesker. Ingen gamle mennesker. Denne byen må ha lav gjennomsnittsalder – hvis ikke alle de gamle gjemmer seg bak hekkene i Beverly Hills. Det å kjøre bil er tingen. Feelin' free i repetisjonsfasen, bom-bom reggaemusikk på full guffe, nedrullede vinduer og vinke til babes som sikkert er med på det meste, bryster som danser under t-trøyene, solbrillene brukt som hårbøyler. Ny rushtid, kø. Konklusjon: LA er en ordinær by, nei, en stor drittby. En time til hotellet, minst. Like greit å ta seg litt mat, strekke bena.

Og akkurat i det sekundet skjer det, i det samme man står på fortauet og spør seg: Hvorfor i helvete skulle noen gidde å bruke denne byen som kulisse for drama i det hele tatt?

Jeg krysser gaten og stirrer over mot en swimmingpool i en privat hage. Det er nær virkeligheten, nær avenyen og jeg føler meg straks som ubedt gjest. En diva slanger seg på solseng. Hun er så harry at jeg ikke får blikket fra henne: Brun i huden og med kunstig platinablondt hår og rosa string bikini. Hun kjeder livet av seg og myser over kanten på lilla solbriller. Hun tar dem helt av og oppdager meg, kikkeren. Hun biter i brilleskaftet. Michelle Pfeiffer lookalike - hun kjeder seg slik Michelle Pfeiffer pleide å kjede livet av seg ved siden av svømmebassenget i Scarface. Men var den filmen fra LA? Var ikke det i Miami? Michelle Lookalike slikker i alle fall solbrillen og smiler skrått. Ved siden av henne sitter en feit og gammel gangster. Han er hårete som en ape og svetter sterkt. Han røyker sigar slik bare folk i Hollywood røyker sigar. Den er grønn og tjukk og står rett ut av kjeften hans, det er som han forsøker å spise agurk med hendene på ryggen. Fyren balanserer et glass på magen og kikker i været.

Det er tyve meter og et gjerde mellom meg og paret. Jeg kikker meg over ryggen og der står den ved motsatt fortauskant, min egen leiebil med motoren på tomgang. The run away car. Jeg ser det allerede for meg, hun og jeg bortover motorveien i denne kjerra, det er natt, de gule stripene suges inn under panseret og i radioen mjauer en slidegitar i noe som er en krysning av rånerock og slick surfejam. Jeg åpner øynene. På den andre siden av gaten ligger en pantelåner – en pawn shop – og det får meg til å svette. Ingen kvinner som har sett Hitchcockcs Psycho vil uforbeholdent ta dusj i et badekar. Ingen mann som har sett Tarantinos Pulp Fiction vil passere en pantelåner i LA uten å svette. The scene of the crime, tenker jeg og snur meg tilbake mot svømmebassenget. Hun har reist seg og ser på meg. Hun ser på meg slik Alice Wakefield ser på Pete Dayton i Lost Highway av David Lynch. Det kan være Alice Wakefield som står der. Den nakne hoften er buet som en gaffel, og alt hun dekker seg med er to sett med rosa hyssinger. Denne dama er seriøs. Hun vil jeg skal slå agurkenes konge i skallen med noe hardt før vi tar penga hans og kjører til Mexico der vi skal ta inn på et møkkete hotell og knulle og klore hverandre inntil vi begynner å krangle om penga og hun kjører en kniv i ryggen min og stikker av til en tøffere kar. Sekunder senere viser han seg. The bodyguard. Bukser med legg og dressjakke, hestehale, ring i øret og solbriller. Han kommer ut av huset som disse folka bor i. Han strener dovent ut mot svømmebassenget og myser mot ny dag. Han har en utent sigarett mellom leppene. Han roter i lommene etter fyr. Kvinnen enser ham ikke, hun vrikker avgårde mot badetrappen i høye hæler. En kvinne i bikini og stiletthæler i sølvsandaler – live. Unbelievable! Dette er Amerika, dette er Hollywood. Hun kipper av seg hæltøyet og paraderer baklengs ned trappen og ut i vannet. Baken hennes er rundere enn epler, den er full av kjøtt, hun vet det og vrikker til ære for meg "Oh, oh" utbryter hun kokett idet stumpen møter vann. Hun har lange, røde klør som skinner i solen. Hun slipper trappen og svømmer mot meg. Avstanden blir kortere. Plutselig forsvinner hun, jeg ser en lang skygge under vannet. Hun dukker opp med håret klistret til hodet og hun smiler hvitt med vanndråper i øyevippene, vanndråper som blinker i solskinnet.

Ro deg ned nå, jente, tenker jeg. Rolig, tenker jeg. Fordi jeg kjenner blikket til verstingen med hestehalen brenne mot høyre skulder. Hun trår vannet og ser på meg. Hun smiler bredt og trår og trår i vannet mens verstingen skuler på meg slik Bruce Willis skuler på degenerte kommunister før han fyrer av en 38 i kjeften deres. Verstingen innhalerer irritert og kommer gående mot meg med kjappe skritt, han går som på film. Han kommer og jeg har sett nok. Too late babe, eller too early. Jeg har oppdaget hemmeligheten og rygger tilbake til bilen. Get the hell outa here.

De tapte englers by. Du kjører forbi strippeklubber og toppløsbarer der dørene er stengt, og inngangspartiet vitner om søndags morra blues – knuste seidler, brukte kondomer i rennesteinen og en klase med spy foran blodflekken på fortauet. En hjemløs med strikkelua trukket ned i pannen rusler avgårde med en trillevogn full av tomme ølbokser, og på hjørnet står et morragrettent ludder og vakler på høye platåsko. Hun sliter med å tenne en sigarett og hun kveler en gjesp idet hun oppdager blikket fra mann i bil.

Sunset boulevard headin'east. Et nasjonalt minnesmerke. Skiltene er originale. Dette er en bit av Route 66. Nasjonalt minnesmerke. Rått – Route 66 opptas av kulturdepartementet på samme måte som Jerry Garcia er kanonisert i San Fransisco. I dette landet har norske politikere noe å lære. Jeg ser kuppelen til Union Station og skjønner at jeg er Downtown.

I Norge forbinder man begrepet Sentrum med et midtpunkt geografisk. Sentrum er gjerne et område uten større mengder av beboere, et knutepunkt dominert av handelsvirksomhet og administrasjon. De aller fleste byers sentrum oppfyller forventinger om menneskemengder og yrende liv, med ett unntak: Los Angeles.

Hva som egentlig er Downtown Los Angeles er vanskelig å vite uten kart for hånden. Downtown er noen støvete, folketomme gater, et utsnitt av en ghosttown, enkelte tomme bygninger med knuste glassruter, skilt som knirker i vinden, mørke, fuktskjemte krinkelkroker som lukter av piss, hulrom til inngangsdører hvor enkelte fillete bylter med hjemløse har kroket seg sammen mot den nye dagen. Her skal det parkeres mens syttitallsmusikken rumler i anlegget. Området er helt dødt. Jeg vet at i et av disse lagerbyggene, akkurat nå, så er det en gal psykopat som skjærer øret av en purk bundet til en stol. Han svinger seg litt til takten av søttitallsrock før han begynner å helle bensin på golvet. Jeg vet det, for jeg har sett Reservoir Dogs. Ett eller annet sted i dette distriktet ligger også The nite owl, kaffebaren som ble åsted for den store massakren i L.A Confidential. Og nå skjønner jeg hvor opprøret i 91 kunne ha startet.

Sekundet etterpå står du i Little Tokyo. Det ligner på en foretningsgård med overdekning av vaktmestere. Man må ligge på kne for å finne støvkorn. Sushien koster like mye som en flyreise og jeg prøver å se for meg universet i boken/filmen Rising sun, der japsene knullet som kaniner, tok kvelertak på hvite luksusluddere og drepte dem – i Little Tokyo. Gata er litt lenger enn Lille Grensen i Oslo og det skal bo en halv million japser her. Jeg ser ikke et menneske, og tenker på Kurt Wonnegut, han køddet en gang med den såkalte gule fare i romanen Slapstick. Hovedpersonen i boka hadde en teori om at kinesere krympet seg for å få plass i hjemlandet. Til slutt ble de så små at de føyk avgårde med vinden og andre folk pustet dem inn og fikk influensa. Men den boka handlet ikke om Los Angeles.

Man rusler en gate opp og en gate ned. Så står man i Olivera Street, og man kunne gjerne vært på et marked i Mexico City. Vevde håndvesker og ponchos, bestemødre som snatrer avgårde på spansk. Man fortsetter ned til det fallerte palass for togreisende: Union Station.

En gang i tiden var Union Station verdens flotteste og kanskje mest trafikkerte jernbanestasjon. Den er stadig den flotteste. Men en gang passerte oppunder en million reisende gjennom Union Station hver dag. Nå passerer det toppen hundre. Jeg aner at jeg nærmer meg noe. Jeg står stille midt på flisgolvet og merker at det er som å komme inn i en katedral. Solstrålene skjærer inn gjennom vinduene, og i ventehallen står det rekke på rekke nedover med lenestoler trukket med lær. Slik ventet man på tog for sytti år siden. Det er noe i dette huset som er – det har å gjøre med de gule fargene – de rene flisene – og palmene i den lille hagen utenfor. En kinesisk utseende mann klenger seg innpå og skal selge noen korny trefigurer han har laget selv. Fyren påstår at han er utdannet lege, men lever av å lage figurer på grunn av manglende arbeidstillatelse. Jada, jeg nærmer meg noe. Jeg stryker hånden langs veggene og kjenner at dette er som å bevege seg i Polanskis Chinatown. Asiat-amerikaneren skygger unna. Det er i dette øyeblikk kun to mennesker i hele denne gigantiske hallen. Det er meg, og ventende i en av de mange hundre lenestolene av lær sitter Evelyn Mulwray, nei – det er Bonnie Parker, nei det er ikke henne, for hun ble skutt i stykker for over femti år siden. Kvinnen sitter med ryggen til. I denne gigantiske hallen er det bare henne – og meg. Jeg sakner farten og nærmer meg langsomt dette mennesket. Hun sitter totalt avslappet, nesten som hun venter på et tog, men det toget må ha gått i 1930, for dette er ingen surfbabe med silikonpupper og oppblåsbare lepper. Dette er la femme – pardon my expression – og hun er iført en åletrang, grå kjole som dekker svenneprøven til jordens skaper. Hun har en svart alpelue over det lange håret. Jeg nærmer meg fra siden, og hun lar seg ikke merke med noe. Hun spiller i en film, tenker jeg. Og jeg spiller hovedrollen. Med langsomme bevegelser stikker hun en sigarett i munnen – en sigarett i et munnstykke av alle ting. Det er som hun kysser meg på munnen når leppene fanger det munnstykket. Hun ser rett fram for seg med et blikk som sier: Jeg vet at du ser, og hvis jeg gidder så skal jeg svare på blikket ditt i det øyeblikk jeg slipper å snu på hodet. Hun har en føflekk på kinnet, og hun har hvite hansker på hendene. Jeg stanser. Det er to meter som skiller oss, de eneste menneskene i en katedral som kan romme ti tusener. Jeg ser på henne. Hun ser rett fram. Luften dirrer. Men ingen av oss sier et ord. Tiden faller, tenker jeg i det øyeblikket. Jeg ser tiden falle rundt oss, falle ned mellom støvkornene i lyset som skjærer inn gjennom vinduene høyt oppe. Endelig ser jeg et smil om de vakre leppene. Smilet er ment for meg, men det kommer uten at hun verdiger meg et blikk. Hun reiser seg, og med ryggen mot meg går hun mot utgangen. En kvinne i alpelue, grå, åletrang kjole og plagsomt tilstedeværende sømmer opp langs strømpeleggene. Jeg får ikke blikket fra baken hennes. Den nyter rullingen fra bedagelig svingende hofter. Hun stanser i døren. Solskinnet stråler gjennom kjolen og kler henne naken. Hun venter. Jeg vet at det er min siste sjanse. Men jeg står jo i en roman, i en film, i et mirakel. Jeg klarer ikke røre meg, så sterk er denne følelsen av å være fanget i fortellingens tidløshet der alt kan skje. Derfor renner øyeblikket ut mellom fingrene mine, som sand. Da jeg løper mot den åpne døren er hun forsvunnet, borte. Og når jeg forvirret står i døren og stirrer ut mot den meningsløse trafikken av biler og pulserende by, så finnes hun ikke lenger. Hun er overhodet ikke å se, samtidig vet jeg ikke om det hele var en drøm eller noe som virkelig skjedde. Lost Angels.

Idet jeg låser opp bildøren, setter meg inn og skifter gir fra P til D, så er jeg ikke den samme lenger, og heller ikke synet jeg har på de brede gatene er det samme. Jeg har vært der og jeg kjenner hemmeligheten. Jeg er tross alt blitt forlatt av en engel – i englenes by.