Den skrattande polisen/Døden kjører buss

DEN SKRATTANDE POLISEN - reprise

Artikkelen er en hommage til det svenske forfatterparet Sjöwall & Wallhö. Første gang publisert som forord i den internasjonale utgaven av forfatterparets roman Den skrattande polisen – nyugivelsen av serien om Martin Beck i 2006. Norsk utgave: Piratforlaget.

ISBN:

978-82-8143-047-1, 82-8143-047-8

Forfattere er flinke til å juge og enda flinkere til å stjele. Og vi har alle forbilder. Den gode boka oppstår aldri av ingenting. Den vokser langsomt fram og er farget av både protest og av jubel. Raymond Chandler uttalte en gang om Dashiell Hammett at han hentet mordet ut fra tesalongene og slengte det ut på gata hvor det hørte hjemme. Hammett forandret kriminalsjangeren, gjorde den mer virkelighetsnær enn det snobbete britiske rebusmysteriet for folk i en annen verden og annen tid.  Men han beholdt enkelte grunnleggende elementer: Et mordmysterium som driver handlingen, karakter som leserne husker når boka lukkes – og så la han til for egen del: Hardt og konsist språk, eksotiske miljøer, men aldri lenger vekk enn at det speilet sider ved leserens egen virkelighet. En god krim er ikke sann. Mordet har ikke skjedd. Men det kunne ha skjedd.

Da jeg leste Den skrattande polisen første gang, skjønte jeg straks at jeg leste en bok av to forfattere som forandret sjangeren igjen, som gjorde kriminalromanen mer virelighetsnær enn monologene til hardkokte amerikanske privatdetektiver. Denne fantastiske historien skjedde jo i Sverige, i Stockholm, Skandinavia. Det kunne vært Oslo, Norge. Det kunne vært på bussen som peste forbi blokka jeg bodde i, at åtte mennesker var skutt og drept – og Martin Becks datter kunne vært en jente i min egen klasse på skolen – en av de som bodde i blokk og hadde foreldre som slet med ekteskapet.

Det var i 1972. Jeg var fjorten år. Den skrattande polisen var mitt første møte med Martin Beck og kollegene hans i Stockholmspolitiet. Jeg fant den i bokhylla til faren min. Jeg var da inne i en hardkokt periode som krimleser. Det gikk i Chandler, Hammett, Ross MacDonald, Jim Thompson, James M. Cain og Len Deighton. Derfor hadde jeg unngått denne romanen. For det første virket det litt døvt at en roman var skrevet av to personer. Dessuten var de jo svenske. Så feil kan man ta. Men man vet jo aldri hvor skatten skjuler seg før man åpner kisten. Etter å ha lest boka, gikk jeg straks gjennom hyllene etter flere bøker av Sjöwall og Wallhö. Lesingen ble en reise inn i et litterært univers med mysterier, spenning, enestående og uforglemmelige karakterer som Martin, Gunvald og Lennart – og ikke minst solide doser humor. Noe av gleden ved å lese Den skrattande polisen, var introduksjonen til politikollektivet, altså til flere karakterer med ulike og spennende personlighetstrekk.

Sjöwall og Wallhö skrev ti bøker om Martin Beck og karene i Stockhomspolitiet. Men det er noe spesielt med Den skrattande polisen. Den traff leserne over hele verden – og traff så grundig at de i 1971 fikk The Edgar Award for boken – utmerkelsen for beste kriminalroman utgitt i USA! To år senere gestaltet Walter Matheau rollen som sersjant Martin i Hollywoodfilmen The laughing policeman. Vel, bokens suksess er én ting. Noe annet er de forfatternes rolle som pionerer. Sjöwall og Wallhö inntok med denne romanen territorier som til da ikke var tilgodesett forfattere fra små land og små språkområder. Den skrattande polisen var den første virkelig store kriminalromanen fra Skandinavia. Det var med denne at Sjöwall og Wallhö erobret verden, samtidig som de både inspirerte og la grunnlaget for nye generasjoner forfattere – som meg selv. 

For meg handler all litteratur om den personlige opplevelsen – den er enten god eller ikke så god.  Og da koker spørsmålet ned til hva som gir den opplevelsen. Hva gjør Den skrattende polisen til en bok som jeg kan lese om igjen med stor glede i dag, over tretti år etter at jeg leste den første gang?

Mye av svaret ligger i den intimitet som oppstår mellom politikarakterene og leseren. Ordet antihelt får ny valør med Sjöwall og Wallhös bøker. Når Martin endelig sovner på sofaen i stua, er leseren fortsatt irritert på Inga. Vi opprøres over Gunvald Larssons bulldoserfakter. Men i Den skrattande polisen er særlig Lennart Kolberg sentral. Det er i denne fortellingen han manifisteres som erotikeren og hedonisten i korpset av etterforskere. Romanens syn på seksualitet og spesielt kvinnelig seksualitet klinger som sjarmerende ekko fra det frilyndte seksittallet, særlig scenen der Lennart går hjem til kona for å ”bli vaksinert” mot Åsa Torell. 

Plottet – intrigen er klassisk bygget opp – som at en sak fra fortiden dukker opp og får betydning for etterforskning i nåtiden, eller grepet med at én person blant ofrene på bussen ikke straks lar seg identifisere. Det er nettopp i dette feltet Sjöwall og Wallhö briljerer. De bruker klassiske grep – men de ender opp med å lage sin egen helt selvstendige og spennende pageturner. Spesielt elegant er grepet med å bygge forholdet mellom politiet og intrigen. Det står tilsynelatende lite på spill for Martin Beck og de andre. Politiromanen er slik. Politimannen er den offentlig autoriserte protagonist, hovedpersonen som kommer utenfra, som får lønn for å gjøre jobben sin – løse mysteriet. Men blant de drepte på bussen i Stockholm finnes Åke Stenstrøm – politimann. Dermed er politiet innvolvert i saken, en av deres egne er brutalt skutt ned av ukjent gjerningsmann. Altså står mye på spill – samtidig som intrigen blir tilført flere mysterier. 

Sammenlignet med forfatternes andre bøker, er en av Den skrattande polisens sterke sider at så mange ulike politimenn bidrar til oppklaringen. Blant Sjöwall og Wallhös bøker er dette den virkelige kollektivromanen. Selv om hovedfokus også her hviler på  Beck, Kollberg og Larsson, får også mer perifere karakterer som Rønn, Melander, Månsson og Nordin, rikelig plass til å utfolde seg. De glir under huden på leseren, vi unner Rønn og Månsson å lykkes med sine intiativer. Dermed tar leseren del i hele registeret av etterforskning, fra det å tyde båndopptak og betvile vitners observasjonsevne til selve pågripelsen.

Den skrattande polisen er en klassiker, ikke bare i svensk, men i internasjonal krim. Årsaken er ganske enkelt at det er en en roman som bærer med seg det beste fra de beste i sjangeren, samtidig som den på sitt vis er nyskapende. Massedrapet på bussen er en brutal men samtidig troverdig scene fra et moderne og sammensatt Skandinavia – som på seksti- og syttitallet, etter økende industrialisering og arbeidsinnvandring plutselig utgjør en integrert del av en uforutsigbar og voldelig verden.

Den samme boka som jeg leste som fjortenåring står nå i min egen hylle, nesten lest i filler – slik gode krimbøker skal se ut – når de har fått noen år på baken. 

Som andre nordiske krimforfattere står jeg i gjeld til Sjöwall og Wallhö. Da jeg leste boka første gang fikk jeg bevis for to ting: God krim er god litteratur. Dessuten at det var mulig å skrive god krim i Sverige. Det fikk meg til å tro at det samme kunne gjøres i Norge.