Reisebrev – Tåke i Dallas

Tåke i Dallas


Det var sen høst og innspurten i valgkampen mellom Ronald Reagan og Jimmy Carter.  Jeg ble kjørt omkring i USA i Greyhoundbuss og fikk plutselig et innfall om å følge valgnatta fra dypeste Reaganland.

Beslutningen ble tatt idet bussen jeg satt i var i ferd med å passere en evigvarende hveteåker i Texas. Det ble mørkere og mørkere ute. Frontlyktene falt på den samme evigvarende åkeren i time etter time. Det sosiale livet i bussen var gått fra å være jovialt til å bli ganske vennskapelig. De passasjerene som hadde stått og sett på hverandre i innlagte pauser på ulike truckstops, begynte å kjenne ansiktene til hverandre. Vi begynte å danne en type gruppestruktur som oppstår mellom passasjerer på lange reiser: Oss og de andre.

Ett utslag av felleskapsfølelsen ble håndtert av en sliten hippie som satt bakerst i bussen.  Med jevne mellomrom fyrte han opp og sendte rundt en tjukk og ulmende joint. Det ble stille da den gikk fra sete til sete. Snart begynte bussjåføren å sniffe med nesen, løfte hodet og kikke i speilet. Hver gang lød stemmen hans i høyttaleren:

–La-dies and Ge-ntleme-e-n, if I reckon’ this smell of pot once more in my buz, I’ll drive to the nearest poh-lice-station and drop ya'll off.

Replikken høstet dempet latter hver gang. Følelsen av å være på skoletur ble forsterket.

Da den uendelige åkeren endelig endte, kjørte vi langt om lenge inn i Downtown Dallas og jeg gikk av. Det nærmet seg midnatt og jeg så ikke et eneste menneske. Ikke så rart, tenkte jeg. Det er jo valgnatt.  Utenfor busstasjonen ség seig og tjukk tåke gjennom gatene. Noen gule gatelykter ulmet som båtlanterner langt borte. Sikten var minimal. Bussen bakket ut og kjørte videre. Jeg sto igjen, alene, på en folketom bussterminal. Jeg heiste den grønne militærsekken på skulderen og labbet i vei. De eneste menneskene jeg kunne se, var noen uformelige bylter – hjemløse, som hadde rullet seg sammen for å sove i noen portrom.

Jeg gikk på måfå bortover en tom og øde gate. Men snart kunne jeg skimte omrisset til en firkantet bygning i tåken. På hjørnet lyste fem gule bokstaver under hverandre: H-O-T-E-L.

Jeg skjøv opp døren og kom inn i en smal resepsjon. Den besto av nakne, grå murvegger. En trapp ledet opp til etasjen over. Ved siden av trappen, til høyre. var en brun tredør. Den døren så usedvanlig stengt ut. Det er jo slik at enkelte stengsler virker mer lukket ut enn andre. Det er forskjell på et le bygget av hesjestaur og døren til et bankvelv. Denne porten var så tung og tjukk at den virket skuddsikker. Den hadde sår og fliser i lakken, noe som fikk meg til å tenke at denne døren hadde folk forgjeves forsøkt å åpne i generasjoner. Ved siden av den usedvanlig stengte døren var det en gitterglugge i veggen.  Gitteret var laget av tjukke armeringsjern. Luken minnet om vinduet til en fengselscelle på Akershus slott.  Bak gitteret kunne jeg skimte et rynkete fjes, Det tilhørte en eldre kar med hengebarter og med bowler på hodet. Under bowleren hvilte to øyebryn like buskete som barten, og under disse hårtafsene plirte to grå og lure øyne.

Plutselig lød et brak rett bak meg. Utgangsdøren slo opp. Inn kom en tilårskommen Elvis lookalike med motorsykkeljakke, koteletter på kinnene og spisse sko. Bak ham kom en overvektig ungjente i olabukser.  Den tykke piken vraltet uten videre forbi og opp trappen. Elviskopien, som hadde flere tjukke gullringer på hånden, skjøv meg til side. Han kalte fyren i luka for Bernie og ba om en nøkkel.

–Fifty dollars, kvekket Bernie med en raspende nærmest uhørlig stemme og viftet med en diger metallnøkkel bak gitteret. Elvis II skjøv inn sedler. Bernie talte dem opp før han skjøv nøkkelen ut mellom sprinklene.

Jeg ble stående og se etter Elvis som tok seg bryet med å stoppe opp og tenne en sigarett i trappa.

–You want a room?

Det var ansiktet bak gitteret som nå snakket til meg.

            Jeg nikket.

            Figuren reiste seg opp. Det skramlet i stoler og smelte i skuffer der inne. Deretter skranglet det i metall bak den brune døren som sakte gled opp, mens det klirret i kjettinger. Da åpningen var omtrent tretti centimeter bred, ålte en liten og smal skikkelse seg ut på krokete ben. Bernie med bowleren hadde på en fillete vest over en fillete trøye. Buksene ble holdt oppe med bukseseler. Den lute skikkelsen skyndte seg bort til utgangsdøren og vred om låsvrideren. Deretter sjekket han at utgangsdøren virkelig var låst ved å dra og røske i den, før han besluttsomt kastet med hodet til meg og  gikk foran opp trappen. Da vi nådde andre etasje stanset han og sa:

–This floor is for regulars.

Han løftet en pekefinger mot taket. –For tourists.
Deretter gikk han bort til en diger gitterport som stengte for trappen videre opp i etasjene. Tredje etasje var et fengsel, rett og slett. Han klirret med nøklene og stakk den største av dem inn i låsen på stålgrinda. Han vred om flere ganger, trakk ut nøkkelen og skjøv en annen nøkkel inn i et hull lenger oppe. Det skrek i de rustne hengslene da gitterporten endelig gled opp. Bernie skottet opp på meg.

–Security reasons.

Deretter fortsatte vi opp trappen til tredje. Han forklarte:  –Jeg låser etter meg når jeg går ned. Hvis du vil ut, så bare ring meg i resepsjonen. Vi betjener gitterporten alle døgnets tjuefire timer.

Vi stanset utenfor en dør med et slitent nitall hengende midt på.

–Hundre dollars, krevde Bernie.

            Jeg nølte, tenkte på Elvis II som hadde fått en nøkkel for femti dollars. Tok mot til meg og sa det også.

–The other guy, he pays fifty . . .

–You get a color-TV, sa Bernie tonløst. Telefon, toalett . . .

            –Kakerlakker? spurte jeg.

            –Vil du ha kakerlakker, det er greit. Du skal få kakerlakker.

            Vi to hadde ikke mer å snakke om.

Da han var gått, ble jeg sittende foran TV og forsøkte å slå den på. Den hadde et hjul med en tallskive for ulike kanaler. Men hvor mye jeg enn vred på hjulet. bildet var og ble bare snø. 

Jeg gikk til vinduet og kikket ut. Mørk natt. Tåke. Jeg var sulten. Nei jeg var tørst. Jeg løftet av telefonrøret. Det ringte. Langt om lenge ble røret hektet av.

–Lobby.

–Jeg skal ut, sa jeg, er gitteret åpent?

            –Just a moment, sir.

Da jeg skulle til å forlate værelset, hørte jeg et rabalder ute på gangen. Lyd av løpende føtter. Jeg åpnet. Men korridoren var tom. Lengre borte gjorde korridoren en sving. Jeg fikk det for meg at noen sto og voktet på meg bak hjørnet. Jeg tok mot til meg og gikk mot hjørnet. Da hørte jeg det igjen. Løpende føtter. En dør som smalt igjen. Jeg kikket rundt hjørnet: En tom korridor med lukkede dører.

            Jeg tok trappen ned.

Bernie ventet ved gitteret. Han virket litt bekymret og spurte hvor jeg skulle. Jeg sa jeg var sulten. Var det noen coffee-shops i nærheten?

Joda, nede ved terminalen.

Jeg spurte om de hadde TV der.

–Åssen det?

            –Valget, sa jeg.

            –Hvilket valg?

            –Presidentvalget.

            –Du driter vel i presidentvalget, du som er utlending.

Vi var framme ved utgangsdøren og jeg gikk ut. Jeg hadde aldri hatt noen forestillinger om denne byen, men allikevel overrasket det meg hvor stille det var ute på gaten. Det var over midnatt, ja. det var tåke, ja. Men jeg hørte ikke en eneste bil, ikke en stemme, ikke en lyd bortsett fra gjenlyden av egne fottrinn og mjauingen fra en ensom katt i en bakgate. Gatelyktene svevde stadig som mystiske lanterner i den svømmende tåken og langsomt åpenbarte det seg gule og selvlysende bokstaver horisontalt plassert på et hushjørne. Denne gangen: B-A-R.

Jeg nølte noen sekunder utenfor døren. Bortsett fra Bernie, Elvis II og den tjukke piken, var dette huset eneste tegn på menneskelig aktivitet så langt i Dallas. Jeg sto derfor og lyttet for høre om det virkelig kunne være en bar der inne.  Jo da, jeg hørte lyden av glass som klirret mot glass, dempede stemmer, en biljardkule som traff et bordvant før den smalt tilbake og traff en annen kule som falt ned i hullet med en hul lyd. Beroliget skjøv jeg døren opp.

Fem hoder snudde seg mot meg. En skallet barkeeper med poser under øynene stanset med å tørke av glasset han holdt i hendene. En ubarbert mann med krøllete hår under cowboyhatten svingte rundt på barkrakken. En fyr med tykke lepper og halvåpen munn reiste seg opp ved biljardbordet og støtte køen i golvet. Det kjentes som om jeg spilte i en dårlig film på TV.

Den fjerde fyren hadde antakelig vært på vei mot toalettet. Han hadde jakke med frynser og stanset helt opp. Lengst bort i hjørnet satt en fyr med svarte solbriller og caps på hodet. Han trakk inn fra en sigarett, inhalerte og beholdt røyken i lungene. Ingen sa et ord. Ikke en lyd var å høre, bortsett fra det seige knirket fra døren som  slo igjen bak meg.  Jeg svelget, forsøkte å nikke og begynte å gå mot baren.

Ingen sa noe. Ingen rørte seg. Alle fulgte meg med blikket.

            –Beer, please.

            –Bud?

            –Okay.

            –To go?

            Skulle jeg ta den med eller bli værende? Egentlig kom jeg for å kikke på TV.  Men lokalet var stille som graven. Jeg  så speilbildet mitt i solbrillene til mannen som røkte ved vinduet. Ingen hadde rørt seg. Ingen hadde sagt et ord. Jeg nikket. –To go, sa jeg og tok ølboksen imot. Den var pakket inn i en brun papirpose med strikk rundt.

Baren vendte tilbake til normal tilstand da jeg fikk overrakt ølboksen. Lyden av en kø som traff en kule brøt stillheten. Fyren med frynser på jakken gikk inn på do. Men det at ingen ennå hadde slått meg i hjel eller bedt meg bli med utafor, gjorde meg overmodig. Jeg ombestemte meg og åpnet ølboksen. Den hvislende lyden fra boksen skar støyende gjennom rommet. Jeg slikket skum og merket hvordan stillheten nok en gang slo ned.  Hoder snudde seg min vei. Det var tydelig hva de tenkte. Denne karen var spenna gærn. Han kjøpte en øl til å ta med seg ut, og så endte han med å åpne den inni butikken.

            Jeg senket posen med boksen og smilte nervøst. Fortsatt var nysgjerrigheten på hvem som skulle vinne valget, levende. Og stillheten kunne jeg utnytte til min fordel. Jeg kremtet.

–You got a TV set? spurte jeg mannen bak bardisken.

            Nok et idiotisk spørsmål. TV-en hang over hodet hans, på veggen.

            Han fulgte blikket mitt, vred på hodet og kikket opp. Så snudde han seg mot meg igjen. Svaret var kort og konsist. –Nope.

            Mannen med biljardkøen støtte den i bakken og skiftet fot for å minne meg på hvilken rolle jeg skulle spille i den dårlige Tv-filmen.

            Jeg rygget mot døren og tuslet ut.

Bernie med bowlerhatten satt og tvinnet tommeltotter da jeg var tilbake. Da han skulle låse meg inn gjennom fengselsporten til tredje etasje, bestemte jeg meg for å lage bråk:

 –The TV doesn’t work.

            De lure øyene hans plirte mot meg mens han tenkte. –Ok, jeg skal ringe reparatøren.

            –Og når kommer han?

            –I morgen.

            –Da er jeg reist.

            –Vel, det er jo jævlig synd.

            –­Men jeg vil ikke betale hundre dollar for et rom med en TV som ikke virker, sa jeg, selv om jeg allerede skimtet nederlaget i horisonten.

            Han ble stående og tenke.  Det var tydelig at han ikke hadde lyst til å betale meg tilbake.

            –Du kan se på TV’n til Laura.

            –Laura?

            –Naboen din. Han nikket opp trappen. –Hun bruker aldri Tv’n sin. Hun bare sitter og koper. Lager ikke noe fuzz. Bare bank på døra hennes og spør om å få se TV.

            –Nei takk, sa jeg. –Lås meg inn.

            Det klirret og skranglet  da han fomlet med nøklene. Han ble avbrudt.

Elvis og hun tjukke var ferdige. De kom ut fra et værelse og vinket til oss. Elvis slo av en vits om meg. Tjukka gliste og heiste på buksene.

Bernie løftet en dirrende pekefinger mot meg og sa: -Don’t move.

Dermed løp han på krokete ben forbi paret og ned trappen. Jeg hørte han låste dem ut, låste døren etter dem, røsket i døren for å sjekke at den var låst og kom subbende tilbake.

            Han var blitt andpusten av all jobbingen. Dessuten hadde han tenkt litt.  –Ikke ta det så tungt, sa Bernie. –Reagan vinner, det er ikke mer å snakke om, take it easy.

            –Åssen kan du vite det? Spurte jeg.

            –Vi vi’kke ha peanøttfarmere som presidenter her hos oss.

            –USA er litt større enn Texas, hadde jeg tenkt å si, men lot være.

            Jeg hadde halve ølboksen igjen. Jeg lå på senga og kikket på kakerlakkene som klatret oppover gardinet. Når en av dem ramlet ned på golvet, løp den som et lyn mot lyset fra nattbordlampen. Da løftet jeg skoen og slo den i hjel med hælen. Det knaste. Det ble et rituale. Strikken rundt papirposen var det perfekte våpen. Jeg brukte strikken til å skyte på gardinet. Hvis strikken traff hardt nok, ramlet det ned en kakerlakk som løp mot lyset og møtte døden i form av en hæl. Jeg merket ikke at tiden gikk. Merket ikke at jeg sovnet.

Jeg våknet med klærne på. 

Sola skjøt inn gjennom sprekken i gardinet og traff  en hvit ledningestump som hang bakpå TV’n. Det var antennen. Med den hvite tråden tilkoblet, var bildet på TV like klart som et barneblikk om morgenen.

Det var nyheter. Ronald Reagan var blitt ny president.

Jeg gikk til vinduet og kikket ut. Byen tok seg annerledes ut i dagslys. Skyskrapere, glass og betong. Biler. Lyd av trafikk og sirener. Et musikkorps marsjerte i en tverrgate litt lenger borte. Byen så ganske normal ut. 
Der ute ble Kennedy skutt en gang i tiden. Jeg  tenkte at det kanskje var et sted og se seg ut. Kryss i margen. Been there, done that. Men så kom tåka sigende. Det var som den gjorde det på gøy, dalte ned mellom skyskraperne og pekte nese. 
Da pakket jeg den grønne sekken og labbet ned til bussterminalen. 
© Kjell Ola Dahl