Film: Tarkovskij –Andrej Rubljov

MER FILM:

Andrej Tarkovskij: Andrej Rubljov

Andrej  Rubljov  er en film som starter og avsluttes med forsøk på å storme himmelen. I åpningen møter vi Efim, det gale geniet som i den mørke middelalder opphever menneskets gudsbestemte lenker til jorden. Han vil fly og han får det til. Han klarer å fylle sin skinnballong med oppdrift og kappe tauene før presteskapet får stanset ham. Jublende lar han ballongen trekke seg mot himmelen. Han er ørnen som sveiper over landskapet, han hyler og vinker til kjente, han ser verden i et perspektiv ingen andre har gjort tidligere. Og han vet det ikke da. Men han har spent buen for høyt. Han har brukt all energi og oppfinnsomhet mot det å fly. Kunsten å lande har han ikke ofret mange tankene.

Filmens to viktigste karakterer er Andrej (Anatoli Solonitsyn)og  Kiril (Ivan Lapikov). De er begge ikonmalere. Men de har ulike forutsetninger. Den ene har fått naturtalentet i gave  fra Gud. Den andre,  Kiril , elsker sitt arbeide, men han vet samtidig at han ikke har samme potensiale som sin venn. Det har gjort ham misunnelig og farlig. Denne misunnelsen binder disse to malerne til hverandre.  Kirils besettelse om å mestre kunsten – gjør ham besatt av Andrejs talent. Og han sparer ikke på stikkene: «Jeg forstår ikke hvordan du kan male under slike forhold. Du godtar til og med ros.»

Jeg betrakter Andrej Rubljov fra 1966 som en film om kunst. Det er en film om mennesket og om livet, relasjonen til guddommen og til egne evner, om hva kunst er i stand til å gjøre med mennesket og hva mennesket er i stand til, på godt og vondt. Temaene behandles og gjentas i flere variasjoner og  en av de fineste sekvensene er fortellingens elegant plasserte skillelinje mellom kunst og posering. Både Andrej og  Kiril  er elever av mesteren Danila (Nicolai Grinko). Hva som dypest sett  driver  Kiril  til å oppsøke den store mester Theofanes (Nocilai Sergejev) i Moskva er usikkert, det kan være ærlig og ekte ambisjon, det kan være utslag av sjalusi, et redelig og  åpent ønske om å studere grekerenes mesterverker eller bare det å ville noe mer enn å være Danilas elev i klosteret. Møtet med Theofanes stiller ham imidlertid overfor han livs valg – å bli grekerens læregutt eller ikke. Dette er et tilbud ingen ikonmaler egentlig kan avslå. Men posøren i ham vinner. Kiril sier ja, men stiller samtidig én betingelse: Theofanes må gjenta anmodningen i klosteret, foran Danila og Andrej  Rubljov .  Han vil vise dem. Han vil triumfere: Se, hvem den store mester vil ha i sin stall! Han valgte meg, Kiril! Han forstår ikke at han ved å sette en slik slu betingelse har avslørt sin manglende kjærlighet til kallet og kunsten og  dermed begravd sjansen han fikk. Grekerens kurér ankommer Danilas kloster, men det er ikke  Kiril  som tilbys posisjonen, det er Andrej  Rubljov, som aksepterer stillingen uten å tenke seg om.

Hestene blir egne karakterer  i denne filmen. Mennesker har aldri sett disse vakre dyrene i slike situasjoner på film verken før eller siden. Tartarene spiser hestekjøtt og drikker gjæret hoppemelk, de angriper fra hesteryggen og sjenerer seg ikke for å ri inn i katedralene med løftede sverd og spre død. Når Tarkovski skal billedgjøre ballongførerens dødskamp, lager han en montasje med en fallende hest.

Andrej  Rubljov  er en biografisk person. Han levde fra ca 1370- til ca 1430 og regnes av flere kilder som Russlands betydeligste ikon- og freskomaler. Han viet sitt liv til kunsten og hans livs arena var middelalderens gresk-ortodokse katedraler. I filmversjonen slites han mellom kunsten, Gudstro og fyrstene. Tarkovskij lar ham møte utålmodige elever med følgende replikk: «Jeg vasket Danilas pensler i tre år før han betrodde meg et ikon.»

Vi trer inn i Andrejs liv pånytt idet han har fått i oppdrag å dekorere fyrstens store katedral.  Rubljov  får ingenting til. Han er den beste ikonmaleren, men hans talent er i transformasjon. Assistentene hans må vente i passivitet. Rubljov orker ikke lenger tanken på å illustrere Guds tempel med helvetes pinsler. Han vil noe annet – og venter. Hans utvikling er kommet så langt at han vil ut av tradisjonen. Han vil male sine egne ting og prøver la seg inspirere av den vakre bekjennelsen om kjærlighet som Paulus skriver i første korinterbrev. Ironisk nok blir det helvete som snart inntar katedralen. Fyrstens sjalu bror har alliert seg med tartarene. Et oppgjør mellom brødre må nødvendigvis bli grusomt, selv om målet er banalt nok – makt og rikdom. Det dukes for krig på middelaldersk vis. Der hvor vold er kultur har volden sin egen poesi. Krig på film er ikke nytt. Men det er forskjell på film og film. Jeg har med hånden på hjertet aldri sett en mer brutal film enn Andrej  Rubljov . Men grusomhetene i denne filmen skjer ikke på lerretet, de skjer inne i hodet på publikum, i fantasien. Årsaken er Tarkovskijs nennsomme evne til å fortelle, til å regissere, til å klippe og det handler om cast. Når han befinner seg i helvete lar Andrej seg friste av djevelen. Han dreper et menneske og dømmer etterpå seg selv til streng straff. Han vier seg til munkegjerningen i evig taushet, aldri mer mæle et ord.

Andrej og Kiril skal møtes igjen. Det skjer i filmens absolutte klimaks, i en egen fortelling i  fortellingen. Det har vært pest i landet og fyrsten skal bygge en ny katedral. Han sender sine menn til byen der klokkestøperne bor, for å hente den store mester til å støpe klokken. Men fyrstens menn kommer til en by hvor pesten har lagt alle døde – untatt én person, klokkemakerens sønn, tenåringen Boriska (Nikolay Burlajev). Kurerene vil ri tilbake med uforettet sak. Boris tigger om å være med. Han sier han kan støpe klokken. Hans far lærte ham klokkens hemmelighet før han døde. På et vis kan fortellingen om Boriska og støpingen av klokken være et bilde på det å gjennomføre noe hvor mye står på spill: Det å lage en film, å reise et byggverk, realisere en opera, lage en skulptur fra den første spede idé til øyeblikket da kledet faller. Igjen: Kunsten, det å storme himmelen. Hvis Boris feiler er det ikke bare han som faller. Fyrsten mister ansikt. Folket vil bli berøvet det en katedral handler om. På sett og vis er katedralen, folket og fyrsten avhengig av denne lille og spede tenåringen som innerst inne vet, men som ikke kan tillate og ta faktum inn over seg, så lenge målet er urealisert. Boris møter motgang. Det er mange som knives og han må ta helt sentrale avgjørelser basert på den kunnskapen bare han mestrer: Hvor skal støpegropen graves? Hva slags leire skal brukes til å lage formen? Hvor mye leire behøves, vil den tåle varmen fra smeltet metall og hvor finnes den rette leiren? Når skal leiren brennes? Hvilken legering skal brukes i metallet, hvor mye sølv, hvor mye kobber? Klokkens hemmelighet, den bare Boriska kjenner er det å få klokken til å klinge mektig med Guds stemme. Feil valg av leire, eller feil form eller feil brenning eller feil temperatur på metallet kan forårsake en brist eller svakhet i klokkens form. Eksamen nærmer seg. Den store dagen. Folket flokker til plassen langveisfra og i store menger. Fyrsten og hans hoff ankommer med celebert besøk, ambassadørene fra Italia og andre stater – utelukkende for å bivåne beviset på mesterverkets identitet. Å høre Gud kalle folket inn i sitt hus med den basun han gjennom Boriskas evner har skjenket dem. Boriska har gått på automatgir i måneder, han har knapt sovet, han har latt sine venner piske for å adlyde, for å arbeide, for å nå målet. Klokken heises. Øyeblikket er inne. Hammeren begynner å svinge. Vil klokken slå eller ikke? Da bryter Boris sammen og tilstår overfor den stumme munken Andrej: Hans far lærte ham aldri noen hemmelighet. Han hater sin far som tok klokkens hemmelighet med seg i døden. Nå kjenner Boriska presset så steinhardt at han ikke makter å stå oppreist men kravler langs bakken. Andrej  Rubljov , som har fulgt Boriskas arbeid fra sidelinjen, har gjennom å være vitne til prosessen fått troen tilbake på livet, på kunsten og på Guds kjærlighet. Han sier: «Du støper klokker, jeg maler ikoner. La oss dra til Troitsa sammen og gjøre det vi er ment til å gjøre.»  Her aner vi Tarkovskij selv snakke: Evner kan ikke arves. Alle må leve sitt eget liv og arbeide fram sitt eget uttrykk. Som ikonmaler hadde Andrej lært seg å se verden med sine læremesteres blikk. Da han forsto det, klarte han ikke å gjøre noe. Det var først når han levde sitt eget liv og gikk botsgang for sine handlinger at kunstneren i ham ble forløst.

Den originale filmen er 205 minutter lang. Den versjonen jeg har sett noen ganger er 175 minutter lang. Det er altså en halv time som er borte. Jeg tilstår det åpent. Jeg aner ikke hvor sensur og produsenter har klippet. Men det blir ganske tydelig i sekvensen med naturdyrkene at noen har gått hardt til verks med saksen. Jeg aner at scenen handler om kjærlighet og svik. Uansett –om denne filmen er tre timer og et kvarter lang eller to timer og 55 minutter lang. Du nyter hvert eneste bilde.

Det er få scener i denne filmen hvor én handling får utvikle seg alene. Tarkovskij evner å sette paralelle handlinger og mengder av mennesker i scene på samme tid, enten det gjelder dialog mellom to soldater under en slagscene eller noe så enkelt som ankomsten av en person til et nytt sted. Det er en dynamikk til stede i bildene. Som i virkeligheten  var i ferd med å skje mens noe nytt starter idet publikum ankommer. Under:  Ett viktig øyeblikk i Andrejs liv, kirken står fortsatt udekorert med hans ikoner, Andrej memorerer korinterbrevet (størst av alt er . . . og  barnet er hennes kongelige høyhet tsarinaen)

Reisebrev - Å lete etter engler i englenes by

Dette reisebrevet ble første gang publisert på Kjelloladahl.no i 1999 og publisert for annen gang i boka Kjell Ola Dahls beste, Gyldendal forlag 2007 isbn 978-82-05-36381-6

Det klassiske scenebildet åpenbarer seg under innflyvning: Menneskets forbruk av lys – gatelys, billys, lys fra alle husene som er konsentrert om det felles mål å dekke en sektor av landområdet fra Rocky Mountains til Stillehavet. En stjernehimmel på bakken bokstavelig talt, et sted inne i mylderet ligger Hollywood.

Det skjer fiktive drap i Oslo, i Paris, i London og små engelske landsbyer, i Roma – til og med i Moss, det har jeg selv sørget for i Seksognitti. Men hva er det med LA? Hva er det som er spesielt med akkurat disse husene og boulevardene? Det er jo så forbannet søvnig alt sammen. Hvordan er det mulig at det i denne byen skjedde en revolt etter saken mot Rodney King? Hvordan kunne denne byen få kontinentet til å skjelve? Hvor er suget, blodtørstigheten og dragningen mot vannvidd?

Ikke prøv å gå et kvartal til fots. Er du riktig uheldig kan du gå like langt som til Kikut og tilbake igjen før du kommer til et gatekryss. Det virker i alle fall slik. Til gjengjeld finnes enkelte busser. Problemet med bussene er at de kjører og stanser og kjører og stanser og aldri kommer langt nok. Den som vil utforske hva som gjør denne byen til kulisse for de fleste av verdens mest kjente krim- og spenningsfortellinger på film og i bok, oppdager at LA ikke har tyngdepunkt, ingen magnet som trekker, slik som andre byer. Dermed blir det straks en gåte hvorfor noen kan bruke byen som handlingsmiljø i det hele tatt. Husene i LA fordeler seg på områder, Beverly Hills, San Fernando, Pasadena, Riverside, Anaheim Culver City etc etc. Områder med hus, bygninger og atter bygninger. Dermed er den første konklusjonen klar. For å oppnå noe som helst må boulevardene forseres med bil.

Bilkjøring medfører en renselse i ulike stadier. Første stadium kan kalles Feelin' Free. Den kan man ta ut på en vanlig Highway – Mulholland Drive hvis du digger bilscenen i True Romance – ligg på lur og følg så etter en åpen jeep full av blonde babes, et knippe levendegjorte barbiedokker kledd i rumpekorte olashorts og bluser som er skjødesløst knyttet i livet. De flirer og peker nese når du følger etter i 70 og 80 miles i timen med lokalradio på full blaster, heavy-met og gitarriff før noen i høytalerne skriker velkommen til KXL osv osv og radioen går over i skurr og du leter etter en ny kanal mens bertene suser ut til høyre, antakelig for å plukke opp ansiktspene snørrgutter med vaskebrettmager, baseballcaps og surfbrett.

Selv tar du turen inn i Griffith Park, eller skog er kanskje et bedre ord, denne parken er så diger og øde at den visstnok brukes som droppested for mafiaen når de kvitter seg med lik, og unge gjengmedlemmer og hangarounds morer seg med å leke kverke hverandre i skumringen. Men her er det ingen å se, hverken levende eller døde. Her ligger solobservatoriet. Jeg husker dette stedet for tyve år siden, med lasershow – da lokalet var fullstappet av dopeheads som lente seg tilbake i stolene og kikket mot det fargesprakende taket mens Pink Floyd, Grateful Dead og Led Zeppelin drønnet i høyttalerne. Skyer av marihuanarøyk steg mot fargeflashene og hver gang det oppsto en fet effekt, så applauderte salen for fyren som kjørte laseren. Men nå er dørene stengt.

Neste fase i bilkjøringen kan kalles hvilepuls. Roligere musikk. Sitte i rushtidskø uten å bli irritert. Stanse for rødt lys i krysset Sunset & Wine. Motoren går på tomgang på samme sted som Walter Neff satte av Louisa i Double Indemnity. Grønt lys, så lenge var man i litteraturhistorien. Et gatekryss, tenker man og skrur radioen høyere. Sunset & Wine. Navnet på gatekrysset er som et dikt, som en haiku over farlig begjær. Man skjønner James M. Cain. Selvsagt skjønner man Cain. Hvis jeg skulle sette av en ung og vakker kvinne i denne byen, så ville også jeg gjort det der. Sunset & Wine.

Så glir man over til tut og kjør-fasen. Du kolliderer nesten med meksikanere i små pickuper med armen ut av vinduet, du tråkker gassen i bånn og passerer flere blondiner i hotpants og solbriller som kjører åpne jeeper. Santa Monica og Wilshire, Eller La Brea, finnes det en krimroman fra LA som ikke er innom La Brea? Ivar Avenue. Jeg har selv oversatt en punk noir med handling fra Ivar Avenue. Dessuten var det på hjørnet Franklin & Ivar at William Holden ... jeg mener Gillis ... bodde før han havnet i kåken til Norma Desmond i Sunset Boulevard. – og du fatter hvordan tiden går – for her så det lite beboelig ut.

Santa Monica Boulevard ender i Ocean Boulevard. Stillehavet. Til høyre: Piren i Santa Monica. Humphrey Bogart ved natt i rollen som Philip Marlove – Raymond Chandler og liket i bilen i The Big Sleep – et drap som selv Chandler måtte innrømme at han ikke skjønte noe av – men den bilen ble kanskje fisket opp fra havet på piren i Malibu eller piren i Venice? I alle fall var det på piren i Venice Beach at Robert Duvall plaffet ned Michael Douglas etter at han hadde hevnet alle vanlige folks frustrasjoner i Falling Down.

Adressen til Norma Desmond var 10086 Sunset Boulevard. Huset lå visstnok et annet sted, på Wilshire, så man cruiser skuffet tilbake langs plenrabatten melllom kjørefeltene på Sunset, her jogger de unge og vakre – det er nærhet til stars, til drømmer som brast og en haug med korrumperte wannabes – innimellom morgenfriske homsegutter. En av dem stikker hodet inn av vinduet på rødt lys. Den lille horegutten lager trutmunn og kniser og sier at han trodde jeg var Anthony Hopkins. Jeg ser meg i speilet. Ser jeg så gammel ut? Jeg smiler trett til yndlingen og gir gass. Fett strøk, fete hus skjermet av palmehekker. Rødt Lys igjen. En bil ruller opp på siden og skal til venstre i krysset, sideblikket avslører en Rolls, en skikkelig sølvfarget veteran, klassebil med skjermer som hvilende kvinners hoftebuer. En Rolls. Okay, en Rolls. Hva så? Skru radioen høyere. Men hvem er dama som snur på hodet i rollsen? Hvem der? Julia Roberts? Fy faen! Grønt, gi gass, gi gass. Dæven. Jeg var en meter fra Julia Roberts!!!

Man leter videre, minuttene tikker og Wilshire boulevard slutter aldri. Et eller annet sted i lufta her lå funkisleiligheten til Mike Hammer i Kiss Me, Deadly. Det dukker opp noen skyskrapere. En skyline. Heller ikke det får de til i denne byen. En skikkelig by ville plassert en sånn linje ved kysten, slik som silhuetten mot himmelen på Manhattan i New York eller Embarcadero i San Fransisco. Her, et sted i midten av pannekaka Los Angeles så slipper man ned noen skyskrapere. Meningsløst. Det er ikke engang folk å se her. Vel, er dette Wilshire? Hvor er Ambassador? Stedet der Robert Kennedy ble skutt. Speide. Joda, Bryson Apartment hotel, denne kåken brukte Chandler i Lady in the lake. Ja, så har man vært der også. Men huset til Norma Desmond er borte. Synd. 4121 Wilshire som Billy Wilder brukte i Sunset Boulevard er erstattet av en korny betongsak. Mere asfalt. Folk dukker opp igjen. Mest unge mennesker. Ingen gamle mennesker. Denne byen må ha lav gjennomsnittsalder – hvis ikke alle de gamle gjemmer seg bak hekkene i Beverly Hills. Det å kjøre bil er tingen. Feelin' free i repetisjonsfasen, bom-bom reggaemusikk på full guffe, nedrullede vinduer og vinke til babes som sikkert er med på det meste, bryster som danser under t-trøyene, solbrillene brukt som hårbøyler. Ny rushtid, kø. Konklusjon: LA er en ordinær by, nei, en stor drittby. En time til hotellet, minst. Like greit å ta seg litt mat, strekke bena.

Og akkurat i det sekundet skjer det, i det samme man står på fortauet og spør seg: Hvorfor i helvete skulle noen gidde å bruke denne byen som kulisse for drama i det hele tatt?

Jeg krysser gaten og stirrer over mot en swimmingpool i en privat hage. Det er nær virkeligheten, nær avenyen og jeg føler meg straks som ubedt gjest. En diva slanger seg på solseng. Hun er så harry at jeg ikke får blikket fra henne: Brun i huden og med kunstig platinablondt hår og rosa string bikini. Hun kjeder livet av seg og myser over kanten på lilla solbriller. Hun tar dem helt av og oppdager meg, kikkeren. Hun biter i brilleskaftet. Michelle Pfeiffer lookalike - hun kjeder seg slik Michelle Pfeiffer pleide å kjede livet av seg ved siden av svømmebassenget i Scarface. Men var den filmen fra LA? Var ikke det i Miami? Michelle Lookalike slikker i alle fall solbrillen og smiler skrått. Ved siden av henne sitter en feit og gammel gangster. Han er hårete som en ape og svetter sterkt. Han røyker sigar slik bare folk i Hollywood røyker sigar. Den er grønn og tjukk og står rett ut av kjeften hans, det er som han forsøker å spise agurk med hendene på ryggen. Fyren balanserer et glass på magen og kikker i været.

Det er tyve meter og et gjerde mellom meg og paret. Jeg kikker meg over ryggen og der står den ved motsatt fortauskant, min egen leiebil med motoren på tomgang. The run away car. Jeg ser det allerede for meg, hun og jeg bortover motorveien i denne kjerra, det er natt, de gule stripene suges inn under panseret og i radioen mjauer en slidegitar i noe som er en krysning av rånerock og slick surfejam. Jeg åpner øynene. På den andre siden av gaten ligger en pantelåner – en pawn shop – og det får meg til å svette. Ingen kvinner som har sett Hitchcockcs Psycho vil uforbeholdent ta dusj i et badekar. Ingen mann som har sett Tarantinos Pulp Fiction vil passere en pantelåner i LA uten å svette. The scene of the crime, tenker jeg og snur meg tilbake mot svømmebassenget. Hun har reist seg og ser på meg. Hun ser på meg slik Alice Wakefield ser på Pete Dayton i Lost Highway av David Lynch. Det kan være Alice Wakefield som står der. Den nakne hoften er buet som en gaffel, og alt hun dekker seg med er to sett med rosa hyssinger. Denne dama er seriøs. Hun vil jeg skal slå agurkenes konge i skallen med noe hardt før vi tar penga hans og kjører til Mexico der vi skal ta inn på et møkkete hotell og knulle og klore hverandre inntil vi begynner å krangle om penga og hun kjører en kniv i ryggen min og stikker av til en tøffere kar. Sekunder senere viser han seg. The bodyguard. Bukser med legg og dressjakke, hestehale, ring i øret og solbriller. Han kommer ut av huset som disse folka bor i. Han strener dovent ut mot svømmebassenget og myser mot ny dag. Han har en utent sigarett mellom leppene. Han roter i lommene etter fyr. Kvinnen enser ham ikke, hun vrikker avgårde mot badetrappen i høye hæler. En kvinne i bikini og stiletthæler i sølvsandaler – live. Unbelievable! Dette er Amerika, dette er Hollywood. Hun kipper av seg hæltøyet og paraderer baklengs ned trappen og ut i vannet. Baken hennes er rundere enn epler, den er full av kjøtt, hun vet det og vrikker til ære for meg "Oh, oh" utbryter hun kokett idet stumpen møter vann. Hun har lange, røde klør som skinner i solen. Hun slipper trappen og svømmer mot meg. Avstanden blir kortere. Plutselig forsvinner hun, jeg ser en lang skygge under vannet. Hun dukker opp med håret klistret til hodet og hun smiler hvitt med vanndråper i øyevippene, vanndråper som blinker i solskinnet.

Ro deg ned nå, jente, tenker jeg. Rolig, tenker jeg. Fordi jeg kjenner blikket til verstingen med hestehalen brenne mot høyre skulder. Hun trår vannet og ser på meg. Hun smiler bredt og trår og trår i vannet mens verstingen skuler på meg slik Bruce Willis skuler på degenerte kommunister før han fyrer av en 38 i kjeften deres. Verstingen innhalerer irritert og kommer gående mot meg med kjappe skritt, han går som på film. Han kommer og jeg har sett nok. Too late babe, eller too early. Jeg har oppdaget hemmeligheten og rygger tilbake til bilen. Get the hell outa here.

De tapte englers by. Du kjører forbi strippeklubber og toppløsbarer der dørene er stengt, og inngangspartiet vitner om søndags morra blues – knuste seidler, brukte kondomer i rennesteinen og en klase med spy foran blodflekken på fortauet. En hjemløs med strikkelua trukket ned i pannen rusler avgårde med en trillevogn full av tomme ølbokser, og på hjørnet står et morragrettent ludder og vakler på høye platåsko. Hun sliter med å tenne en sigarett og hun kveler en gjesp idet hun oppdager blikket fra mann i bil.

Sunset boulevard headin'east. Et nasjonalt minnesmerke. Skiltene er originale. Dette er en bit av Route 66. Nasjonalt minnesmerke. Rått – Route 66 opptas av kulturdepartementet på samme måte som Jerry Garcia er kanonisert i San Fransisco. I dette landet har norske politikere noe å lære. Jeg ser kuppelen til Union Station og skjønner at jeg er Downtown.

I Norge forbinder man begrepet Sentrum med et midtpunkt geografisk. Sentrum er gjerne et område uten større mengder av beboere, et knutepunkt dominert av handelsvirksomhet og administrasjon. De aller fleste byers sentrum oppfyller forventinger om menneskemengder og yrende liv, med ett unntak: Los Angeles.

Hva som egentlig er Downtown Los Angeles er vanskelig å vite uten kart for hånden. Downtown er noen støvete, folketomme gater, et utsnitt av en ghosttown, enkelte tomme bygninger med knuste glassruter, skilt som knirker i vinden, mørke, fuktskjemte krinkelkroker som lukter av piss, hulrom til inngangsdører hvor enkelte fillete bylter med hjemløse har kroket seg sammen mot den nye dagen. Her skal det parkeres mens syttitallsmusikken rumler i anlegget. Området er helt dødt. Jeg vet at i et av disse lagerbyggene, akkurat nå, så er det en gal psykopat som skjærer øret av en purk bundet til en stol. Han svinger seg litt til takten av søttitallsrock før han begynner å helle bensin på golvet. Jeg vet det, for jeg har sett Reservoir Dogs. Ett eller annet sted i dette distriktet ligger også The nite owl, kaffebaren som ble åsted for den store massakren i L.A Confidential. Og nå skjønner jeg hvor opprøret i 91 kunne ha startet.

Sekundet etterpå står du i Little Tokyo. Det ligner på en foretningsgård med overdekning av vaktmestere. Man må ligge på kne for å finne støvkorn. Sushien koster like mye som en flyreise og jeg prøver å se for meg universet i boken/filmen Rising sun, der japsene knullet som kaniner, tok kvelertak på hvite luksusluddere og drepte dem – i Little Tokyo. Gata er litt lenger enn Lille Grensen i Oslo og det skal bo en halv million japser her. Jeg ser ikke et menneske, og tenker på Kurt Wonnegut, han køddet en gang med den såkalte gule fare i romanen Slapstick. Hovedpersonen i boka hadde en teori om at kinesere krympet seg for å få plass i hjemlandet. Til slutt ble de så små at de føyk avgårde med vinden og andre folk pustet dem inn og fikk influensa. Men den boka handlet ikke om Los Angeles.

Man rusler en gate opp og en gate ned. Så står man i Olivera Street, og man kunne gjerne vært på et marked i Mexico City. Vevde håndvesker og ponchos, bestemødre som snatrer avgårde på spansk. Man fortsetter ned til det fallerte palass for togreisende: Union Station.

En gang i tiden var Union Station verdens flotteste og kanskje mest trafikkerte jernbanestasjon. Den er stadig den flotteste. Men en gang passerte oppunder en million reisende gjennom Union Station hver dag. Nå passerer det toppen hundre. Jeg aner at jeg nærmer meg noe. Jeg står stille midt på flisgolvet og merker at det er som å komme inn i en katedral. Solstrålene skjærer inn gjennom vinduene, og i ventehallen står det rekke på rekke nedover med lenestoler trukket med lær. Slik ventet man på tog for sytti år siden. Det er noe i dette huset som er – det har å gjøre med de gule fargene – de rene flisene – og palmene i den lille hagen utenfor. En kinesisk utseende mann klenger seg innpå og skal selge noen korny trefigurer han har laget selv. Fyren påstår at han er utdannet lege, men lever av å lage figurer på grunn av manglende arbeidstillatelse. Jada, jeg nærmer meg noe. Jeg stryker hånden langs veggene og kjenner at dette er som å bevege seg i Polanskis Chinatown. Asiat-amerikaneren skygger unna. Det er i dette øyeblikk kun to mennesker i hele denne gigantiske hallen. Det er meg, og ventende i en av de mange hundre lenestolene av lær sitter Evelyn Mulwray, nei – det er Bonnie Parker, nei det er ikke henne, for hun ble skutt i stykker for over femti år siden. Kvinnen sitter med ryggen til. I denne gigantiske hallen er det bare henne – og meg. Jeg sakner farten og nærmer meg langsomt dette mennesket. Hun sitter totalt avslappet, nesten som hun venter på et tog, men det toget må ha gått i 1930, for dette er ingen surfbabe med silikonpupper og oppblåsbare lepper. Dette er la femme – pardon my expression – og hun er iført en åletrang, grå kjole som dekker svenneprøven til jordens skaper. Hun har en svart alpelue over det lange håret. Jeg nærmer meg fra siden, og hun lar seg ikke merke med noe. Hun spiller i en film, tenker jeg. Og jeg spiller hovedrollen. Med langsomme bevegelser stikker hun en sigarett i munnen – en sigarett i et munnstykke av alle ting. Det er som hun kysser meg på munnen når leppene fanger det munnstykket. Hun ser rett fram for seg med et blikk som sier: Jeg vet at du ser, og hvis jeg gidder så skal jeg svare på blikket ditt i det øyeblikk jeg slipper å snu på hodet. Hun har en føflekk på kinnet, og hun har hvite hansker på hendene. Jeg stanser. Det er to meter som skiller oss, de eneste menneskene i en katedral som kan romme ti tusener. Jeg ser på henne. Hun ser rett fram. Luften dirrer. Men ingen av oss sier et ord. Tiden faller, tenker jeg i det øyeblikket. Jeg ser tiden falle rundt oss, falle ned mellom støvkornene i lyset som skjærer inn gjennom vinduene høyt oppe. Endelig ser jeg et smil om de vakre leppene. Smilet er ment for meg, men det kommer uten at hun verdiger meg et blikk. Hun reiser seg, og med ryggen mot meg går hun mot utgangen. En kvinne i alpelue, grå, åletrang kjole og plagsomt tilstedeværende sømmer opp langs strømpeleggene. Jeg får ikke blikket fra baken hennes. Den nyter rullingen fra bedagelig svingende hofter. Hun stanser i døren. Solskinnet stråler gjennom kjolen og kler henne naken. Hun venter. Jeg vet at det er min siste sjanse. Men jeg står jo i en roman, i en film, i et mirakel. Jeg klarer ikke røre meg, så sterk er denne følelsen av å være fanget i fortellingens tidløshet der alt kan skje. Derfor renner øyeblikket ut mellom fingrene mine, som sand. Da jeg løper mot den åpne døren er hun forsvunnet, borte. Og når jeg forvirret står i døren og stirrer ut mot den meningsløse trafikken av biler og pulserende by, så finnes hun ikke lenger. Hun er overhodet ikke å se, samtidig vet jeg ikke om det hele var en drøm eller noe som virkelig skjedde. Lost Angels.

Idet jeg låser opp bildøren, setter meg inn og skifter gir fra P til D, så er jeg ikke den samme lenger, og heller ikke synet jeg har på de brede gatene er det samme. Jeg har vært der og jeg kjenner hemmeligheten. Jeg er tross alt blitt forlatt av en engel – i englenes by.

Natt på amerikansk, film og virkelighet og filmet virkelighet

En av de fineste sekvensene i Truffauts La Nuit Américaine er den hvor Jaqueline Bisset har måttet tilstå sin utroskap overfor sin ektemann på telefon og regissøren Ferrand kommer for å å hente henne til settet. Bisset forteller med stor patos og med tårer i øynene at hun ikke klarer å fullføre innspillingen, at hun er knust og vil bort, vekk fra alt som har med film å gjøre. Når hun senere på kvelden får tildelt nytt manus for opptak neste dag er det hennes egen samtale med regissøren som utgjør replikkene hun skal pugge til opptaket.

Ikke all film om film er like smart laget som nettopp denne.  Tittelen La Nuit Américaine henspiller på uttrykket Day for Night – en teknikk med å gjøre nattopptak på dagtid, der nattlyset skapes med filter på kamera – altså juks.

Lureriet blir denne filmens overbyggende metafor idet karakterer på liksom agiterer virkelige og lager en film som liksom skal speile virkeligheten. Med andre ord: Speil som speiler speil som speiler speil som speiler . . . Forutsetningen for filmopplevelsen er den samme som konklusjonen: Film er, som all litteratur, bare løgn og forbannet dikt uansett hvilke pretensjoner regissør eller forfatter måtte ha.  Det er nettopp løgnen som gjør det til opplevelser.

Bisset (Baker/Pamela) og Truffaut (Ferrand)

Filmteamet i La Nuit Américaine skal lage fortellingen om Pamela – en ung kvinne som forelsker seg i sin ektemanns far og rømmer sammen med ham.  Filmen vi ser handler om den fortellingen, om opptakene og om karakterenes  ”fiktivt virkelige” egne liv, fra skript og rekvisitør,  lydmann, og stuntmann til stjernene og regissøren. Bisset spiller altså Julie Baker som igjen spiller Pamela. Jean Pierre Leaud spiller Alphonse, som igjen spiller Bakers hanrei av en ektemann. Ironisk nok er det Leaud som blir bedratt i filmens ”virkelige” liv og ironisk nok er det Bisset som gir trøst ved å gå til sengs med ham.

Stewart som kikker (naboblokka i kameralinsen)

Francois Truffaut elsket film som ble metafiksjon. Mer enn noen var det han som kanoniserte Hitckcocks geni som filmkunster, spesielt med sin beundring for Rear Window der Hitchcock lar James Stewarts karakter sitte lenket til rullestol med  sin telelinse og kikke på naboer og fantasere opp fortellingene om deres liv. En slik film kunne blitt hva som helst, men fordi Hitckcock var så teknisk og kunstnerisk bevisst alt han foretok seg, er denne klassikeren av en film om film samtidig blitt en klassiker i kategorien handlingsmettet thriller. 

Til Forskjell fra vindu mot bakgården er La Nuit Américaine en rendyrket montasje av filmens narrespeil der humor og ironien ved våre fattige liv er det gull som gløder i hver scene. De filmene jeg liker best i denne sjangeren foruten denne, er Fellinis 81/2 og Jean Luc Godards Le Mepris.

Lerretet er naboblokkas vindu (fra Lecontes Monsieur Hire)

Filmer som Billy Wilders Sunset Boulevard og Robert Altmans The Player er, selv om de flørter med Hollywoodmyter og flasher en mengde av tidens filmkjendiser,  mer i samme gate som den før nevnte Vindu mot bakgården og Patrice Lecontes Monsieur Hire – fordi det er thrillerelementet ved historiene som legitimerer kikkerelement og metafiskjon.

I Fellinis 8 1/2 kretser alt omkring Marcello Mastroiannis karakter, regissøren Guido Anselmi. Aldri har en regissør vært mer auteur i en filmrelasjon. Guido leter etter historien i filmen han skal lage samtidig som han leter etter fast fundament i seg selv. Til forskjell fra Truffauts film, kretser all handling i 8 ½ omkring regissøren – enten han tar en beslutning i cast, han drømmer møter med sin døde far eller har seg med sin elskerinne.

Mastroiannis fot (drømmesekvens i filmens åpning – 8 1/2)

 I La Nuit Américaine er regissøren Ferrand som regel til stede i scenene, men hver gang tilbaketrukket. De gangene vi møter ”den virkelige” Ferrands liv utenfor settet, skjer det  gjennom en kort drømmesekvens som gjentas tre ganger. Han drømmer om (min – publikums tolkning:)  seg selv som liten gutt (en drøm som selvsagt skal det vise seg – relaterer seg til film).  Truffauts spesielle sjakktrekk og som gjør regissøren like tilstedeværende i denne filmen som Anselmi i Fellinis historie, er at Truffaut selv spiller regissøren Ferrand. Dermed blir fortellingens serier av narrespeil i La Nuit Américaine for alltid lenket til virkeligheten.

Der Fellini fokuserer på regi, fokuserer Godard på manus, forfatteren og det som skjer rundt innspillingen. I Le Mépris spiller Brigitte Bardot  Camille som er gift med manusforfatteren Paul spilt av Michel Piccoli.

Camille (Brigitte) i Godards Le Mepris

Jean Luc Godard må ha vært dødelig forelsket da han lagde denne filmen. Åpningssekvensen er det nærmeste en filmscene kan komme forspillet til et samleie. Kamera lar publikum kjærtegne Camilles kropp mens vi tjuvlytter til en intim dialog mellom henne og ektemannen om hennes hud, ankler, knær rumpe, bryster idet Bardot i dus belysning ligger naken ved siden av (en påkledt) Piccoli. Deretter slås lyset på og vi får en bildepanorering og kan bekrefte hva vi tror vi har sett før lyset dempes på  nytt og dialogen fortsetter.  

Paul skal  skrive manus til en nyinnspilling av Odyssén med regi av selveste Fritz Lang (som spiller seg selv og dermed lenker fortellingen til fast grunn). Paul speiler Odyssevs og Camille speiler Penelope. Men denne fortellingen er hennes. 

Godard vil både drive metafiksjon og si noe om kjærlighet (som Piccolis karakter konkluderer i åpningen): «Min kjærlighet til deg er total, den er øm, den er tragisk.» Dette får sin prøve kort etter gjennom Camilles  oppfatning av ektemannens motivasjon for å la henne kjøre bil sammen med produsenten Prokosch (spilt av Jack Palance).  Istedenfor å bli en montasje av speil som speiler speil, omhandler  denne historien i større grad det å  lete etter årsaken bak årsaken som ligger bak årsaken. Camille og produsent kjører av gårde i bil og når Paul kort etter møter kona på nytt er ekteskapet i realiteten over.

Bardot og Piccoli (Camille og Paul)

Fra nå kretser handlingen i filmen om noe vi ikke har sett: Hva som måtte ha skjedd mellom Camille og produsenten underveids. Det eneste vi kan være sikre på er at Camille forakter sin mann. Utgangspunktet er strålende metafiksjon. I all lesing av bøker og i all filmopplevlese er det slik at leser/publikum i trekker tråder mellom opphold i tid og sted for å skape seg bilder av helheten. Uansett hvor dyktig en forfatter eller filmskaper ønsker å være – en bok/film klarer aldri å fortelle alt. Publikum må være med å fylle ut mellomrommene. Vi ser Camille og Prokosch kjøre av gårde. Vi ankommer huset der bilen nå står parkert. Man kan diskutere Le Mepris i all evighet  – rett og slett fordi vi ikke har sett hva som skjedde på bilturen. Vi vet heller ikke hvorfor Paul kommer så sent for å slutte seg til dem. Han sier han ble forsinket fordi den første taxien kolliderte og bla bla bla. Camille tror ham ikke. Protosch er åpenlyst uinteressert. Publikum må selv ta stilling. Tro på Paul eller mistro ham slik Camille gjør? Publikum er matet godt med fordommer i setup-et. Prokosch gliser som en liten guttunge når han ser havfruene bade nakne i Langs film og han lanserer straks sin teori om at Odyssevs hustru Penelope var utro, etterfulgt av et betenkt blikk fra Paul. Senere på dagen, i filmens annen akt, da det blir tydelig for alle at Camille forakter sin mann, får vi også vite at de har pengeproblemer og muligens må selge leiligheten. 

Fritz Lang tar seg bryet med sitere Brech i sitt syn på film (Det kan de fleste forfattere også skrive under på): «Hver morgen, for å tjene mitt brød, går jeg til torget der de selger løgner. Håpefull stiller jeg meg opp blant selgerne.»

Filmen i filmen spør: Hvorfor bruker Ossyevs ti år på å returnere fra Troja? I denne filmen reiser  Paul og Camille til Troja sammen – i filmens virkelighet – Capri.

Her blir hun sviktet for andre gang. Spørsmålet er om dette er hans eller hennes svik. Nå er nemlig forholdet mellom ektefellene helt annerledes enn i scenen ved bilen. Nå har hun i dagevis åpent foraktet ham. Det som måtte være hemmelig ved første svik er ikke hemmelig lenger etter det andre.  

Le Mepris er en ekte tragedie. Den ender med døden og det blir Fritz Lang som får det siste ordet: «Stillhet».

filmsett i filmsett (La nuit américaine)

Det er meningsløst å sammenligne filmer, kunst, skulptur eller bøker etter kvalitative kriterier. Det er bare for selgere og journalister at det er interessant å si at noe er bedre enn noe annet. 

Alle de tre filmene lyser strålende side om side. Men til forskjell fra 8 1/2 og Le Mépris fokuserer La Nuit américaine på det totale filmteamet. Skuespillerrollen blir hyllet i flere sekvenser og med flere nyanser. Den mest gripende scenen er kanskje den hvor Severine (spilt av Valentine Cortese) skal spille inn en scene med ektemannen Alexandre (spilt av Jean Pierre Aumont). Karakteren Severine er rammet av alderens tyngde og har bittert måtte erfare bransjens nådeløse forbruk av kvinner. Fra å ha vært den vakre stjernen er Hollywood ferdig med henne, nå er hun tilbake i Europa der hun forsøker å karre seg over i en posisjon som diva. Men hun begynner å bli alkoholisert og har fått problemer med å huske replikker. Når kamera går, feiler hun igjen og igjen. Alle ser hva som skjer, alle vet hva som foregår men alle er så fokusert på målet og alle er så bevisst sine egne personlige lyter at de bærer over med henne.  Deres generøsitet gjør at ”barnet”, som ser keiseren uten klær og som også er tilstede, ikke slipper til (Liliane, spilt av Dani). Scenen er en studie av ypperlig skuespillerkunst med lag på lag av sårbarhet, humor, vidd og overbærenhet – samtidig som den elegant forteller om noe av det mest brutale ved bransjens forbruk av mennesker.  

I denne historien er døden også til stede. I filmen som teamet forsøker å realisere, skal karakteren Alexandre bli skutt av sin sønn i siste scene. Alexandre forteller Ferrand: «Jeg har dødd 24 ganger i 80 ulike filmer. To ganger drept i den elektriske stol, to ganger er jeg blitt hengt, Jeg er blitt knivstukket, jeg har begått selvmord, jeg har omkommet i  ulykker, men aldri fått lide en naturlig død. Men det spiller ingen rolle, jeg ser ikke på døden som noe naturlig.» Ironisk nok dør karakteren Alexandre på vei til flyplassen før han rekker å bli skutt på settet. En skal selvsagt ikke tolke dette for langt, men det er naturlig å tenke dette som et bevisst innlagt speil fra regissørens side.

Dorleac  og Desailly i La peau douce

En av Truffauts fineste filmer fra 1960-tallet er La peau douce. Her spilte den vakre  Francoise Dorleac som døde i en tragisk bilulykke få år senere. La peau douce handler om en gift skribent (Jean Desailly) som innleder et forhold til en flyvertinne (Dorleac). Det er en sår trekanthistorie som blir en meditasjon over umulig kjærlighet fordi forholdet mellom skribenten og elskerinnen hviler på bedrag og løgn. Ett av de elskendes ømme øyeblikk framstilles gjennom en montasje hvor en kattunge spiller en viktig rolle. Etter at de to har hatt en natt sammen på motell og har spist frokost, åpner flyvertinnen iført nattkjole døren og setter brettet på dørmatten. Hun lukker døren. Kamera hviler fortsatt på frokostbrettet. En kattunge kommer og snuser på matrestene og slikker i seg litt melk. Scenen har i seg alle Truffauts signaturer. I vår film – La nuit américaine – blir det filmen som imiterer film: Teamet skal skyte en scene der Pamela og svigerfaren har flyktet og hatt sin første natt på motell. De har spist frokost på sengen og Pamela setter frokostbrettet utenfor døren og lukker den. Kamera hviler nå på filmteamet i arbeid.  Ferrand roper: «Katten!» Rekvisitøren henter opp en kattunge som han etter eget utsagn har sulteforet i tre dager. Sju opptak går uten at katta vil nærme seg brettet i  det hele tatt. Som Ferrand sier til rekvisitøren: «Vi tar en pause og begynner ikke igjen før du har klart å finne ei katte som kan oppføre seg foran kamera!»

Truffaut leker seg og hyller sine forbilder. Når Ferrand får en pakke med posten er det bøker om Bunuel, Bergman, Rosselini, Hawks, Hitckcock og Godard og i en annen montasje hylles Fellinis mektige åpning av La Dolce Vita der en skulptur flys over Roma i helikopter. I denne filmen blir en like merkelig skulptur kjørt omkring på en sliten tralle  i den imiterte virkeligheten.

Regissøren Ferrand blir som sagt gestaltet av Truffaut selv. Det at Alphonse blir spilt av Jean-Pierre Leaud tilfører filmens speilmontasje ytterligere dybde, siden det var Leaude som spilte Truffaut på biografisk vis i filmer som På vei mot livet (Les quatre cents coup), Stjålne kyss (Baisers volés) og Domicile conjugal (som jeg ikke husker den norske tittelen på). Vi kjenner igjen karakteren Doinel i karakteren Alphonse – han er umoden og selvopptatt, som Liliane sier før hun stikker av med Stuntmannen: «Han skal ha hele verden til å betale for en vanskelig oppvekst».

Det som gjenstår da er musikken. Den er Mozart verdig. Kammermusikk og strykere som går over i  et blåsertema som ville gjort Salieri grønn av misunnelse. Men vi bør egentlig la musikken tale for seg selv. Encore – Georges Delerue:

Om postkort colabegjær, mettet marked, pyramider, salig Ponzi (og Bernie)

I 1968 var jeg ti år gammel. Norge levde i etterkrigstidens uskyld, landet rapet mett og forsynt etter Marshallhjelpen, og sosialdemokratiet holdt sin klamme hånd over spekulasjon og styggedom. Virksomheten på Oslo Børs var på den tiden nærmest ikke eksisterende. Oslo børs omsatte for tilsammen 200 millioner kroner i løpet av hele året 1968. Det er omtrent fire prosent av omsetningen på en eneste dag førti år senere, i året 2008.

En høstdag i 1968 ble jeg med en venn hjem. Han åpnet postkassen og hentet ut omtrent tjuefem postkort adressert til seg, postkort fra hele verden. Jeg hadde aldri sett en så populær person og var mektig imponert. Oppe på rommet sitt hadde han noe sånt som hundreogfemti postkort fra før, adressert til ham – fra hele verden. Han fortalte at det kom fler og fler for hver dag.

Min venn var med i et kjedebrev, det mest primitive verdipapir som finnes. Kjedebrev er helt uskyldig. Senere har jeg selv fått mange kjedebrev og vært lumpen og brutt kjeden. Når noen bryter kjeden, faller alt sammen.

Kjedebrevet fungerer slik: Du skriver et brev til f.eks tre venner og setter ditt navn under brevet. Hvis du det er du som starter kjeden skriver du ditt navn for eksempel ni ganger. I brevet ber du alle som får brevet, skrive et brev til de fem øverste navnene i rekken med navn som står nederst på arket, stryke, det øverste navnet og sett sitt navn nederst. Hvis alt går etter planen og kjeden ikke blir brutt, vokser nå mengden av brev eksponensielt. Du vil motta mengder av brev i løpet av kort tid.

Cola

Min venn kjedebrevmottakeren var en luring. Han skjønte systemet med kjedebrev. Nå tenkte han ut en måte å smi en liten gevinst. På eget initiativ lagde han en cola-kjede på skolen. Kjedebrevet var ganske likt utformet som postkortbrevet. Men hver mottaker skulle ikke lenger skrive brev til de som hadde navnet sitt på listen, hver mottaker av brevet skulle kjøpe tre flasker med cola. Gevinsten for hver mottaker var å motta mengder med cola i løpet av kort tid.

 Min venn mesket seg i cola. Et par andre kompiser likeså. De skjøv kasse på kasse med cola under sengen og lagde i bare velstand colabomber som de kastet på jentene, de helte cola ut på plenen bare for å gjøre andre grønne av misunnelse. Det virket. Jeg ville også ha cola. Min venn var nå godt inne i rollen som kapitalist. Han ville ikke blande rollene. En ting var å være kompis. Noe annet var å passe butikken. Han klappet meg på skulderen og ba meg være tålmodig og vente på brev. Før eller siden får du brev du også, forsikret han.

Jeg var nok ikke så populær som jeg trodde. Tiden gikk. Cola-velstanden hos de andre var provoserende og irriterende. Men endelig fikk jeg også brev. Lydig og spent brukte jeg ukepengene mine og kjøpte cola til gutta som hadde navnene sine øverst på brevet, for jeg førte mitt navn opp nederst.

Jeg ryddet under sengen og gjorde klar plass i skapet. Jeg fantaserte om hvordan jeg skulle bade i cola. Men isteden fikk jeg problemer med å bli kvitt kjedebrevene. Alle jeg spurte hadde fått brev fra før, de enten blåste av meg, eller truet meg med juling.  Ingen colabud ringte på døren sent om kvelden. Jeg mottok ikke en eneste flaske.

pyramide

            Markedet var mettet. Istedenfor å vinne, tapte jeg innsatsen. Og jeg var ikke alene. Vi var mange som sto nederst i pyramiden og i harme måtte se svindlerne meske seg i cola. Vi ble forbannet, selvfølgelig.

            Både den enkle postkortkjeden og colabrevet er varianter pyramidespill. Pyramidenavnet kommer av at spillet bygges som en pyramide. En mengde steiner må til for å holde oppe de få steinene på toppen.

Historien om cola-pyramiden kan også illustere forholdet mellom to viktige begreper i økonomifaget – forholdet mellom finansøkonomi og realøkonomi. På det personlige plan bestod min realøkonomi av ukepengene. Finansøkonomien var hva jeg gjorde med pengene. Jeg kunne satt pengene i banken. Isteden brukte jeg dem på cola.  Det er mitt valg og grei skuring. Forholdet mellom finansøkonomi og realøkonomi balanserer så lenge jeg kjøper så mye cola som jeg har penger til. Min realøkonomi var ti kroner. En kola kostet den gang to kroner og femti øre. Etterå  ha kjøpt tre cola, kunne jeg kjøpe spesial for to femti og var blakk inntil neste ukelønn.

Mitt marked var kretsen av gutter på skolen. Markedets realøkonomi var pengene vi til sammen disponerte. Finansøkonomien ble brukt til spekulasjon i cola etter et system som gjorde noen få gutter ble svært rike – slik at det store flertallet gutter ble stående tomhendte tilbake. Vi, som tapte innsatsen kunne like gjerne ha gitt bort pengene til de få.  Vi ville aldri gjort det frivillig. Årsaken til at vi allikevel endte opp med å gjøre det, var at vi ble bedratt. Vi ble lokket til å investere i cola fordi vi ble lovet en svær gevinst, samtidig som vi med egne øyne kunne se hvordan enkelte tjente enorme pengder på investeringen. Vi visste ikke nok om økonomi til å se gjennom bløffen. Vi visste ikke at finanøkonomien umulig ville greie å gjøre alle rike.  Det var ikke realøkonomisk grunnlag til at alle kunne bli rike. 

Pyramidespiller er et system som alltid handler om at de mange som strømmer til sist, beriker de få på toppen. I et stort og globalt marked kan pyramidespillet vare lenge – slik som de uskyldige postkortkjedene. Folk er med for gøy. Det står ingenting på spill. Og det er så mange potensielle brevskrivere i verden at det sjelden vil skje at noen føler seg bedratt.

Svakheten med pyramidespillet er at det velter overende hvis kjeden brytes. Jo større innsatsen blir, jo lettere er det at kjeden brytes. Det er altså bare én sikker måte å profittere på i et pyramidespill. Du må være tidlig ute. Helst må du være initiativtaker selv.

PONZI-METODEN

En variant av pyramidespillet er Ponzi-trikset. Ponzi var en italiensk emigrant i USA som ble en av de største svindlerne i amerikansk historie. Charles Ponzi kom fra Italia og gikk i land i USA 15. november 1903. Da hadde han to og en halv dollar i lomma, etter å ha spilt bort alle sparepengene sine på overfarten. Senere levde han av strøjobber, inntil han fikk jobb i en bank. Her fikk han sparken for sjekkforfalskning. Han fikk også en fengselsdom. Etter å ha slupppet ut fra fengsel gjorde han lynkarriere som pyramidespiller. I tiden etter første verdenskrig, sto han bak en av finanshistoriens mest spektakulære pyramider basert på kjøp  og salg av post-papirer. 

Ponzi

Ponzi oppdaget ved en tilfedlighet det som kalles IRC – international reply coupon. Dette var et post-verdipapir som på den tiden ble brukt til å sende penger over landegrensene. Man kjøpte brevet i ett land, sendte brevet til noen i et annet land og mottakeren kunne så veksle brevet inn i porto som igjen kunne veksles inn i penger. Men inflasjonen etter krigen hadde gjort frimerker mye billigere i Italia enn i USA. Hvis Ponzi kjøpte IRC i Italia, kunne han veksle dem inn i frimerker i USA og selge disse frimerkene med stor fortjeneste. Mannen fikk en idé!!!!

Ponzi fikk slektninger i Italia til å investere i svarkuponger og sende dem til seg. Han begynte nå å megle papirer. Han lokket venner i Boston til å investere i systemet og betalte dem tilbake flere hundre prosent fortjeneste. Den himmelske fortjenesten gjorde at disse selvfølgelig reinvesterte pengene sine. Ryktene gikk om de fantastiske fortjenestene som Ponzi utbetalte. Det ble en farsott. Folk pansatte hus og eiendommer for å investere i Ponzis Old Colony Foreign Exchange Company. Ponzi bosatte seg i en luksusbolig i Massachusets med svømmebasseng og tjenerskap. Men virksomheten hans høstet også skepsis. En finansanalytisker skrev en artikkel hvor han påsto at ingen investeringer kunne gi den formiddable fortjenesten som Ponzi påsto han var i stand til å gi. Ponzi saksøkte avisen. Loven i USA var den gang slik (du skal ikke se bort fra at loven kanskje er slik ennå – Gud vet) at den anklagende avis hadde bevisbyrden. Avisen klarte ikke overbevise retten om at Ponzi var en svindler. Det ble Ponzi som fikk rettens medhold og en halv million dollar i erstatning. Dette stoppet kjeften på andre kritikere.

Sannheten var at Ponzis investeringsmodell var en pyramide. Han kunne bare betale investorene fortjeneste så lenge det strømmet til nye investorer med friske penger.

Mens Ponzi fortsatt kunne tenne sigar med dollarsedeler

Avisen Boston Post kontaktet finansanalytikeren Clarence Barron og ba ham gå Ponzi etter sømmene. Barron fant ut at Ponzi – på tross av at han ga sine investorer formiddable fortjenester – ikke investerte sine egne penger i prosjektet sitt. Tydeligere kunne ikke Ponzi avsløre seg selv. Barron fikk nå blod på tann, gikk til postverket og fant ut at det sirkulerte omtrent 27 000 IRC-papirer. Men for å dekke Ponzis påståtte investeringer, måtte det være 160 millioner slike papirer i omløp. Her var det altså  garantert ugler i mosen.

Boston Post skrev artikler om Barrons funn. Avisartiklene skapte panikk. Ponzi måtte betale ut to millioner dollar kontant til en rasende mobb som stimlet sammen utenfor kontoret hans. Ponzi var like kald. Han gikk omnkring i mengden, delte ut penger, kaffe og kaker og ba folk ta det rolig. Mange lot seg påvirke av fløterøsten, ombestemte seg og reinvesterte pengene sine på stedet.

Men nå hadde myndighetene fattet interesse for Ponzi. Påtalemakten fant ut at Ponzi drev skittent spill. I realiteten ”ranet han Per for å betale Pål”. Boston Post fulgte opp med sensasjonsoppslag om den tildligere fengselsdommen. Nå var skandalen fullkommen og Ponzis dager som finansmann var talte.

Ponzi-trikset er en pyramidesvindel som skjer mellom investorer og en megler. Megleren lokker spekulanten til å plassere penger i et prosjekt med tanke på verdistigning. Så snart det er penger nok til å holde hjulene i gang, stikker megleren pengene i sin egen lomme. For å holde systemet i gang og for ikke å skape mistenksomhet, betaler han mannen tilbake gevinsten med innskudd fra nye investorer som strømmer til. Slik holder han på. Det blir fler og fler han bedrar, og det blir vanskeligere og vanskeligere å betale investorene gevinst. Han maler seg inn i et hjørne. Før eller siden kommer sannhetens øyeblikk og svindelen faller sammen – enten fordi kravet fra investorene blir for stort (det finnes ikke realøkonomisk dekning for kravene) , eller fordi noen med autoritet oppdager hva som skjer og kan avsløre bedragereiet.

En av historiens mest berømte Ponzi-svindlere fra de senere år, er Bernhard Madoff. Han svindlet investorer for svimlende 65 milliarder dollar og ble 29.juni 2009 dømt til 150 års fengsel.

Bernie

Madoff var en høyt respektert megler på Wall street før han ble bedrager. Han startet sitt investeringsselskap – Bernard L. Madoff Investment securities LLC i 1960. Han ble tidlig kjent som en forvalter som ga gode fortjenester tilbake til investorene sine. Var med å grunnla Nasdaq-børsen i 1971 og var styreleder der i mange år. Han har selv uttalt at han begynte på sin Ponzi-karusell i 1991. Hans hedge-fond  ga svært høy avkastning. Men for å opprettholde stilen i dårlige tider måtte han stjele av kakefatet. Fra 1991 betalte Madoff investorer høyere oppe i pyramiden med friske penger fra nyss ankomne kunder. I Desember 2008 hadde han ikke mere penger å betale ut, og tilsto overfor sine to sønner, som deretter meldte ham.

For at svindleren skal lykkes med Ponzi-metoden, må svindleren først og fremst opparbeide tillit. Tilliten skapes ved at de første investorene får tilbakebetalt gode gevinster og derfor re-investerer pengene sine. Dette lokker nye kunder til pyramiden.  En ponzi-trikser som Bernhard Madoff plasserte ofrenes penger i såkalte avanserte finansielle instrumenter. Men begrepet avanserte finansielle instrumenter menes at ofrene rett og slett ikke skjønner hva pengene blir plassert i. De stoler på at megleren styrer skuta riktig. Et mindre odiøst fremmedord for begrepet avanserte finansielle instrumenter er derivater.

Kron eller mynt? Opp eller ned?

Kjøp og salg av aksjer er en ganske kjedelig virkosmhet. Aksjekursen er en binær størrelse. Den kan bare gå opp eller ned. Men spillet med verdipapirer kan bli mer spennende hvis man endrer spillet noe. Hva om du kjøper aksjer uten å vite kursen på forhånd? Eller hva hvis du kjøper aksjer uten å vite om kursendringen før etter en viss tid? Nå er vi inne i gambling – virkelig spill. Det er fullt mulig å komme dit for en spekulant. Denne virksomheten kalles på fagspråket for derivater. Derivater, kan variere fra ganske enkle veddemål til opplegg som er svært komplissert å forklare.

Når noen etter en finansiell heisatur ender med skjegget i postkassen er det enklere for bedragerne å bruke begrep som avanserte finansielle instrumenter i maktspråket – fordi det kommuniserer to forhold som pissprateren vil oppnå:

1.     Noen dumme mennesker har gjort noe de ikke burde gjøre.

2.     De kan takke seg selv.

Egenskapen dumhet er i finansverdenen likestilt med grådighet. På samme vis som alle mennesker i følge Adam Smith er grådige er også alle dumme. Det finnes grader av grådighet på samme vis som det finnes grader av dumhet. 

Og nå en liten demonstrasjon av ironi i praksis:

            

Jeff Beck i Feiring

Et innlegg om musikk denne gangen. For noen uker siden ble jeg invitert til en kompis for å beundre hans nye hjemmekinoanlegg i låven på farmen som han sliter med å lage funksjonelle planer for. Dette slitet har da blant annet resultert i en imponerende hjemmekino med en endevegg på femten kvadrat som lerret. Åpningen  ble markert med en musikk-DVD og for meg et gledelig gjensyn med Jeff Beck.

Jeg opplevde Beck in concert første gang i 1978 på Hortenfestivalen – og Jeff Beck var det definitive høydepunktet sett fra gressmatta den gangen. Det til tross for at jeg egentlig bare var fortrolig med én av låtene: Becks Bolero. Men jeg ble, som de aller fleste, trollbundet av fyrens umiskjennelige tekniske ferdigheter, som han den gang som nå evnet å variere med melankolske og – blå melodiske  tema.

Beck tok over etter Clapton i salige Yarbirds på sekstitallet. Mer ante jeg egentlig ikke, bortsett fra at han siden dannet Jeff Beck Group og med blues som utgangspunkt hadde utviklet seg på egne premisser i retning av fusion og jazz.

Men altså, nytt gjensyn tretti år senere i låven. Konserten ble spilt inn live på Ronnie Scott's jazzclub i London i 2007. Lite lokale med andre ord. Som Beck sier selv: «No comfort sone between the audience and yourself. They can even see your shoelaces». Denne nærheten øker presset mot å prestere. Det lille, tette lokalet gir en intimitet som ingen stadion eller megabowl er i stand til å skape. Bandet har tatt seg god tid med å tilpasse forsterkere og miks slik at lydbildet på denne DVD-en er usedvanlig klart.

Jeg har en gammel LP med Yarbirds i hylla hjemme, men innser kjapt at Beck har beveget seg langt som instrumentalist. Ett av de råeste numrene i starten er McLaughlins Eternity's Breath som går over i Billy Cobhams komposisjon Stratus. (jeg husker Eternity's breath fra McLaughlins LP Devotion som jeg digget sene kvelder i 73 tror jeg det var, jeg hadde lånt den av en kompis – Dag – som hadde tjuvlånt den fra sin eldre bror og jeg hadde spilt verket inn på c90 kasett chromdioxid(for lydens skyld) . Når det gjelder Stratus, finnes originalen – tror jeg – på en av skivene til Mahavishnu Orchestra. Ny digresjon:  Dette bandet gikk inn i en musikkideologisk kamp i min krets på 70-tallet. De kuleste instrumentalistene i strøket digget fusion mens noen av oss andre hadde en hang til Pink Floyd/Emerson Lake & Palmer. Uansett, Billy Cobham var en trommis med høy stjerne hos alle  og Stratus var en låt man bare kjente. Rått gjenhør med andre ord, for meg, der i hjemmekinolåven. Her tar Jeff den helt ut. Bare sjekk selv:

(Legg merke til bassisten, Tal Wilkenfeld, 21 år gammel (2007)):




Et sånt klipp gjør at man MÅ nevne resten av orkesteret: På keyboards – Jason Rebello (som har spilt i mange år sammen med Sting) og slagverket blir traktert av Vinnie Colalula - mannen som headhuntet basssisten til bandet.

Eksempelet over viser at Jeff Beck spiller fusion så nakkehårene reiser seg. Men han er også den melankolske  gitarens mester. Komposisjonen Nadia er signert Nithin Sawney:



Showet på Ronnie Scott's starter med Becks Bolero og kulminerer med den usedvanlig vakre gitarversjonen av A day in the life. Tal Wilkenfeld har en rå bassolo på Stevie Wonders Cause we ended as lovers. Jeff Beck er en generøs artist og gir rom for strålende gjesteopptreder med Joss Stone og Imogen Heap som tilfører konserten sangnumre – og i to av esktranumrene blir Slowhand himself, Eric Clapton, invitert opp på scenen. Han og Beck spiller blant annet Muddy Waters-klassikeren Little Brown Bird.

Ekstramaeriale på DVD-en er f.eks intervjuer. Da konserten var over oppdaget Beck at gamle kompiser som Jimmy Page og Jon Bon Jovi satt i salen. Hvorfor han ikke hadde oppdaget dem?

«Du skjønner jeg er så konsentrert når jeg spiller, kan ikke kikke opp, mister du en eneste tone i dette materialet, er løpet kjørt.»

Hvis du bare skal unne deg en eneste unik konsertopplevelse i førjulsstria, så gjør som jeg gjorde etter endt forestilling. Jeg kjøpte denne DVD-en i gave til meg selv.

Ny liste - ti andre

Husker ikke hvorfor denne listen ble sydd sammen eller hvem som ba om den. Men som sagt, siden det bare er krimbøker på listen,  er sikkert dette også ment å ende som sidefyll i et påskenummer av en eller annen avis. Det interessante er at ingen av de forrige titlene er med. Det betyr ikke at noen bøker er dårligere enn andre, det betyr bare at dette listemenasjeriet som folk pynter seg med er tøvete.

Vel, alle ti kan anbefales på det varmeste:

Omre på cella

Arthur omre Flukten. En bok om å gjøre desperate valg og måtte ta konsekvensene av dem. Intens spennende om en mann på flukt, samtidig en vakker historie om kjærlighet i ulike valører samt et dokument fra fiskerihistorien på Vestlandet. Arthur omre visste hva han skrev om og var selv tidvis på flukt fra poliiet.

Dashiell Hammett. Red harvest. Den fremmede som kommer til byen og som befinner seg midt i en evig konflikt mellom to rivaliserende gjenger. En bok om å manøvrere, splitte og herske, igjen –  om å gjøre valg med mørke konsekvenser. De som aldri gidder å lese bøker har sett historien på film.

Dashiell Hammett. Malteserfalken. Den evige roman om å skape et levebrød i et samfunn i endring. En tilsynelatende tilfeldighet får voldsomme etterspill. Kjærligheten har små kår i et samfunn preget av depresjon og en moral spisset i konflikten mellom kostnad og nytte.

James Ellroy. LA Confindetial. Intriger og begjær i femtitallets USA. Konflikter i gråsonene mellom moral og lovverk, fotsoldater og intelligentsia – igjen valgets kvaler og følgene det får når man kaster seg utfor stupet. Hvorfor blir man purk og hva gjør dette yrket med dem som velger det? Svarene bor i fortellinger som er mange og selvsagt preget av tiden de oppstår i. Og i det tidsbildet som her skildres har Amerika nettopp vunnet krigen, de har en filmindustri som flagger verdens vakreste kvinner, de har en bilpark der design og størrelse bare står tilbake for motorytelse. Ingen vet hva sunt kosthold eller moderasjon er for noe. En manns profil har alt å bety, men den er ingenting uten hatt og sigarett.

Jim Thompson: The killer inside me. En intens og spennende beretning lagt i munnen på en psykopat og drapsmann.  Han er politi i en støvet og stille by. Han har makt i kraft at sin stilling og sitt kjønn. Men han har heller dårlig styring med sin egen psyke. Selvsagt er denne romanen forsøkt filmet – Heldigvis uten hell. Ingen leser denne boka uten at den fester seg. Jim Thompson  snakker her med en litterær stemme som savner sidestykke. Hverken mer eller mindre.

P.D. James: Intriger og Begjær: Et britisk mysterium med usedvanlig odiøse karakterer, flørting med stigmata og kriminallitteraturens mest tilbakelente etterforsker – hobbypoeten Dalgliesh. P.D. James viser her hvordan et menneskes handlinger er formet av det mennesket man har utviklet seg til. Nåtiden er en funksjon av historien. Ingen kan løpe fra sin egen fortid. 

Manuel Vasques Montalban: Buenos Aires-kvintetten. Montalban avslutter med denne sin beretning om Pepe Cavalho. Pepe tar flyet til Buenos Aires og møter en mystisk person. Pepe innser at det eneste han vet om Argentina er bøkene til Borges, Maradonas begavelse – og at folket her dyrker tango. Herfra er boka en tour de force om nettopp disse tingene: Tango, Maradona og Borges – og om politiske og korporlige lik i lasten ved overgang til ny tid. Boka er en litterær nytelse og siste reise sammen med Pepe. Men – sorry – du må til Danmark eller England for å lese denne - hvis du da ikke behersker spansk.

James Crumley: The last good kiss. Uforglemmelig åpning der hovedpersonen drikker seg full på bar sammen med en enda tørstere bikkje. Derfra er dette en klassiker på høyde med Chandler (Hva? Er ikke Chandlers bøker på listen? Det ligger nok flere lister og støver ned i skuffen skal du se) Det siste gode kyss (utgitt på Oktober)  er en roman om en privatdetektiv i syttitallets ånd, en bok om fyllas poesi og mangel på sådant, hippiedrømmens fallitt i et svært  dekadent USA.

Sjöwall og Wallhö: Døden tar buss. Originalen heter Den skrattande polisen. Og det var for denne boka de fikk den gjeve Edgar Award, prisen som er oppkalt etter Edgar Allan Poe. En politifortelling fra Stockholm – en syntese av puslespillmysterium og syttitallets sosialrealistiske drøm samt en elegant demonstrasjon av fortidens ubønnhørlige tilstedeværelse i nåtiden. Det handler om en massakre på en buss i sosialdemokratiets Stockholm – og blant de døde befinner seg Martin Becks unge kollega. Som dere ser: denne boka har jeg lest mange ganger.

Stein Riverton: Storhertuginnen av speilsalen. Alle Rivertons sjarmtentakler på plass: Vakre kvinner i åpne automobiler, jazzekstase på Grand hotell og en advokat med det prosaiske etternavnet: Utvej. Unskyld Sven Elvestad på bildet – det er skulpturen av ham, som står i Halden.

Fem anbefalinger - bøker

Forfattere blir alltid spurt om bøker de anbefaler. Denne lista sendte jeg for noen år siden til Dagbladet. Det må ha vært en påske– siden det bare er krimbøker på listen. Slike lister endrer seg med humør og andre ting, men denne holder seg bemerkelsverdig bra. Altså er det ingen  grunn til å holde listen hemmelig. Her er fem favoritter for Kjell Ola Dahl

Sydhavet av Manuel Velasques Montalban. Handler om privatdetektiven Pepe Carvalho som er gourmetkokk, som bedrar sin prostituerte kjæreste og som har bokbrenning som hobby: En fyr blir drept på en byggeplass. Han har vært borte fra jobb og heim i månedsvis. Og så går det slag i slag, opp og ned Barcelonas gater, inn og ut av restauranter gjennom vanvittige måltider, kynisk avleverte replikker og passelige doser illusjonsløshet. Boka er som en sju retters middag med vin til. Du sovner garantert med smil om leppene etterpå.

Unntakstilstand av Jean Francois Vilar, en bok av en franskmann med handlingen fra karnevalet i Venezia. Hovedpersonen er filmregissør og dritlei sine egne filmer, sitt publikum og spesielt anmeldere. Han er forelsket i en kvinnelig dommer som selvsagt er gift med en annen. En veneziansk Contessa forsøker å hjelpe ham gjennom krisen, og de har seg på eksostiske turiststeder mens de diskuterer Ezra Pounds fascistiske tilbøyeligheter. Bokas kriminelle alibi er seriedrap som viser seg å være lenket til en eller annen visjon for Italias Røde Brigader. Men det er mindre viktig  enn den burleske reisen mot oppklaring.

Denne – nummer tre – er skikkelig sær for særlinger. Finnes dessverre ikke på norsk. Den er skrevet av argentinske Jorge Luis Borges og tittelen kan oversettes til noe slikt som Seks mysterier for Don Isidro Parodi. En ekte parodi som tar sjangeren på alvor. Parodi sitter i fengsel for mord og løser mordgåter angjeldende medfanger og borgere av Buenos Aires. Hvem som helst kan   dukke opp i fengselet, søke Don Isidro og fortelle sin historier med fortvilelse. Parodi tenker gjennom saken og gjenforteller historien men nå med elementene ørlite stokket om, eller bare med justert innfallsvinkel – og dermed løses knutene. Imponerende fortellerkunst.  En novelleklassiker.

Scerbanenco

Giorgio Scerbanenco: Venus på Piazza Milano. Scerbanenco  var egentlig fra Kiev, men bodde mesteparten av livet i Italia. Helten heter Duca Lamberti og skal egentlig bare få en ung mann fra Milano ut av fylla. Så viser det seg at gutten er konstant dritings fordi han tror han har drept ei dame åssåvidere åssåvidere. Lamberti er helt konge og forfatteren er sylskarpt ironisk over sjangerens ritualer.

Djevelen kjeder seg av Stein Riverton. En norsk industrimagnat forelsker seg ei hore i København. Så blir han forsøkt shanghaiet på bordellet av skurken Mr. Johnson, men klarer seg. Etterpå reiser han sammen med hora, en detektiv, en svensk adelsmann og diverse andre på ferie til Middelhavskysten. Her fordriver skurker og gentlemen tiden med rulett og poker, maskerer seg og slår hverandre ned etter tur. Når du er ferdig  er du ikke helt sikker på hva poenget var, bortsett fra at boka var morsom – og at Elvestad sikkert fikk penger til en ny runde poker da han leverte manus.