Om postkort colabegjær, mettet marked, pyramider, salig Ponzi (og Bernie)

I 1968 var jeg ti år gammel. Norge levde i etterkrigstidens uskyld, landet rapet mett og forsynt etter Marshallhjelpen, og sosialdemokratiet holdt sin klamme hånd over spekulasjon og styggedom. Virksomheten på Oslo Børs var på den tiden nærmest ikke eksisterende. Oslo børs omsatte for tilsammen 200 millioner kroner i løpet av hele året 1968. Det er omtrent fire prosent av omsetningen på en eneste dag førti år senere, i året 2008.

En høstdag i 1968 ble jeg med en venn hjem. Han åpnet postkassen og hentet ut omtrent tjuefem postkort adressert til seg, postkort fra hele verden. Jeg hadde aldri sett en så populær person og var mektig imponert. Oppe på rommet sitt hadde han noe sånt som hundreogfemti postkort fra før, adressert til ham – fra hele verden. Han fortalte at det kom fler og fler for hver dag.

Min venn var med i et kjedebrev, det mest primitive verdipapir som finnes. Kjedebrev er helt uskyldig. Senere har jeg selv fått mange kjedebrev og vært lumpen og brutt kjeden. Når noen bryter kjeden, faller alt sammen.

Kjedebrevet fungerer slik: Du skriver et brev til f.eks tre venner og setter ditt navn under brevet. Hvis du det er du som starter kjeden skriver du ditt navn for eksempel ni ganger. I brevet ber du alle som får brevet, skrive et brev til de fem øverste navnene i rekken med navn som står nederst på arket, stryke, det øverste navnet og sett sitt navn nederst. Hvis alt går etter planen og kjeden ikke blir brutt, vokser nå mengden av brev eksponensielt. Du vil motta mengder av brev i løpet av kort tid.

Cola

Min venn kjedebrevmottakeren var en luring. Han skjønte systemet med kjedebrev. Nå tenkte han ut en måte å smi en liten gevinst. På eget initiativ lagde han en cola-kjede på skolen. Kjedebrevet var ganske likt utformet som postkortbrevet. Men hver mottaker skulle ikke lenger skrive brev til de som hadde navnet sitt på listen, hver mottaker av brevet skulle kjøpe tre flasker med cola. Gevinsten for hver mottaker var å motta mengder med cola i løpet av kort tid.

 Min venn mesket seg i cola. Et par andre kompiser likeså. De skjøv kasse på kasse med cola under sengen og lagde i bare velstand colabomber som de kastet på jentene, de helte cola ut på plenen bare for å gjøre andre grønne av misunnelse. Det virket. Jeg ville også ha cola. Min venn var nå godt inne i rollen som kapitalist. Han ville ikke blande rollene. En ting var å være kompis. Noe annet var å passe butikken. Han klappet meg på skulderen og ba meg være tålmodig og vente på brev. Før eller siden får du brev du også, forsikret han.

Jeg var nok ikke så populær som jeg trodde. Tiden gikk. Cola-velstanden hos de andre var provoserende og irriterende. Men endelig fikk jeg også brev. Lydig og spent brukte jeg ukepengene mine og kjøpte cola til gutta som hadde navnene sine øverst på brevet, for jeg førte mitt navn opp nederst.

Jeg ryddet under sengen og gjorde klar plass i skapet. Jeg fantaserte om hvordan jeg skulle bade i cola. Men isteden fikk jeg problemer med å bli kvitt kjedebrevene. Alle jeg spurte hadde fått brev fra før, de enten blåste av meg, eller truet meg med juling.  Ingen colabud ringte på døren sent om kvelden. Jeg mottok ikke en eneste flaske.

pyramide

            Markedet var mettet. Istedenfor å vinne, tapte jeg innsatsen. Og jeg var ikke alene. Vi var mange som sto nederst i pyramiden og i harme måtte se svindlerne meske seg i cola. Vi ble forbannet, selvfølgelig.

            Både den enkle postkortkjeden og colabrevet er varianter pyramidespill. Pyramidenavnet kommer av at spillet bygges som en pyramide. En mengde steiner må til for å holde oppe de få steinene på toppen.

Historien om cola-pyramiden kan også illustere forholdet mellom to viktige begreper i økonomifaget – forholdet mellom finansøkonomi og realøkonomi. På det personlige plan bestod min realøkonomi av ukepengene. Finansøkonomien var hva jeg gjorde med pengene. Jeg kunne satt pengene i banken. Isteden brukte jeg dem på cola.  Det er mitt valg og grei skuring. Forholdet mellom finansøkonomi og realøkonomi balanserer så lenge jeg kjøper så mye cola som jeg har penger til. Min realøkonomi var ti kroner. En kola kostet den gang to kroner og femti øre. Etterå  ha kjøpt tre cola, kunne jeg kjøpe spesial for to femti og var blakk inntil neste ukelønn.

Mitt marked var kretsen av gutter på skolen. Markedets realøkonomi var pengene vi til sammen disponerte. Finansøkonomien ble brukt til spekulasjon i cola etter et system som gjorde noen få gutter ble svært rike – slik at det store flertallet gutter ble stående tomhendte tilbake. Vi, som tapte innsatsen kunne like gjerne ha gitt bort pengene til de få.  Vi ville aldri gjort det frivillig. Årsaken til at vi allikevel endte opp med å gjøre det, var at vi ble bedratt. Vi ble lokket til å investere i cola fordi vi ble lovet en svær gevinst, samtidig som vi med egne øyne kunne se hvordan enkelte tjente enorme pengder på investeringen. Vi visste ikke nok om økonomi til å se gjennom bløffen. Vi visste ikke at finanøkonomien umulig ville greie å gjøre alle rike.  Det var ikke realøkonomisk grunnlag til at alle kunne bli rike. 

Pyramidespiller er et system som alltid handler om at de mange som strømmer til sist, beriker de få på toppen. I et stort og globalt marked kan pyramidespillet vare lenge – slik som de uskyldige postkortkjedene. Folk er med for gøy. Det står ingenting på spill. Og det er så mange potensielle brevskrivere i verden at det sjelden vil skje at noen føler seg bedratt.

Svakheten med pyramidespillet er at det velter overende hvis kjeden brytes. Jo større innsatsen blir, jo lettere er det at kjeden brytes. Det er altså bare én sikker måte å profittere på i et pyramidespill. Du må være tidlig ute. Helst må du være initiativtaker selv.

PONZI-METODEN

En variant av pyramidespillet er Ponzi-trikset. Ponzi var en italiensk emigrant i USA som ble en av de største svindlerne i amerikansk historie. Charles Ponzi kom fra Italia og gikk i land i USA 15. november 1903. Da hadde han to og en halv dollar i lomma, etter å ha spilt bort alle sparepengene sine på overfarten. Senere levde han av strøjobber, inntil han fikk jobb i en bank. Her fikk han sparken for sjekkforfalskning. Han fikk også en fengselsdom. Etter å ha slupppet ut fra fengsel gjorde han lynkarriere som pyramidespiller. I tiden etter første verdenskrig, sto han bak en av finanshistoriens mest spektakulære pyramider basert på kjøp  og salg av post-papirer. 

Ponzi

Ponzi oppdaget ved en tilfedlighet det som kalles IRC – international reply coupon. Dette var et post-verdipapir som på den tiden ble brukt til å sende penger over landegrensene. Man kjøpte brevet i ett land, sendte brevet til noen i et annet land og mottakeren kunne så veksle brevet inn i porto som igjen kunne veksles inn i penger. Men inflasjonen etter krigen hadde gjort frimerker mye billigere i Italia enn i USA. Hvis Ponzi kjøpte IRC i Italia, kunne han veksle dem inn i frimerker i USA og selge disse frimerkene med stor fortjeneste. Mannen fikk en idé!!!!

Ponzi fikk slektninger i Italia til å investere i svarkuponger og sende dem til seg. Han begynte nå å megle papirer. Han lokket venner i Boston til å investere i systemet og betalte dem tilbake flere hundre prosent fortjeneste. Den himmelske fortjenesten gjorde at disse selvfølgelig reinvesterte pengene sine. Ryktene gikk om de fantastiske fortjenestene som Ponzi utbetalte. Det ble en farsott. Folk pansatte hus og eiendommer for å investere i Ponzis Old Colony Foreign Exchange Company. Ponzi bosatte seg i en luksusbolig i Massachusets med svømmebasseng og tjenerskap. Men virksomheten hans høstet også skepsis. En finansanalytisker skrev en artikkel hvor han påsto at ingen investeringer kunne gi den formiddable fortjenesten som Ponzi påsto han var i stand til å gi. Ponzi saksøkte avisen. Loven i USA var den gang slik (du skal ikke se bort fra at loven kanskje er slik ennå – Gud vet) at den anklagende avis hadde bevisbyrden. Avisen klarte ikke overbevise retten om at Ponzi var en svindler. Det ble Ponzi som fikk rettens medhold og en halv million dollar i erstatning. Dette stoppet kjeften på andre kritikere.

Sannheten var at Ponzis investeringsmodell var en pyramide. Han kunne bare betale investorene fortjeneste så lenge det strømmet til nye investorer med friske penger.

Mens Ponzi fortsatt kunne tenne sigar med dollarsedeler

Avisen Boston Post kontaktet finansanalytikeren Clarence Barron og ba ham gå Ponzi etter sømmene. Barron fant ut at Ponzi – på tross av at han ga sine investorer formiddable fortjenester – ikke investerte sine egne penger i prosjektet sitt. Tydeligere kunne ikke Ponzi avsløre seg selv. Barron fikk nå blod på tann, gikk til postverket og fant ut at det sirkulerte omtrent 27 000 IRC-papirer. Men for å dekke Ponzis påståtte investeringer, måtte det være 160 millioner slike papirer i omløp. Her var det altså  garantert ugler i mosen.

Boston Post skrev artikler om Barrons funn. Avisartiklene skapte panikk. Ponzi måtte betale ut to millioner dollar kontant til en rasende mobb som stimlet sammen utenfor kontoret hans. Ponzi var like kald. Han gikk omnkring i mengden, delte ut penger, kaffe og kaker og ba folk ta det rolig. Mange lot seg påvirke av fløterøsten, ombestemte seg og reinvesterte pengene sine på stedet.

Men nå hadde myndighetene fattet interesse for Ponzi. Påtalemakten fant ut at Ponzi drev skittent spill. I realiteten ”ranet han Per for å betale Pål”. Boston Post fulgte opp med sensasjonsoppslag om den tildligere fengselsdommen. Nå var skandalen fullkommen og Ponzis dager som finansmann var talte.

Ponzi-trikset er en pyramidesvindel som skjer mellom investorer og en megler. Megleren lokker spekulanten til å plassere penger i et prosjekt med tanke på verdistigning. Så snart det er penger nok til å holde hjulene i gang, stikker megleren pengene i sin egen lomme. For å holde systemet i gang og for ikke å skape mistenksomhet, betaler han mannen tilbake gevinsten med innskudd fra nye investorer som strømmer til. Slik holder han på. Det blir fler og fler han bedrar, og det blir vanskeligere og vanskeligere å betale investorene gevinst. Han maler seg inn i et hjørne. Før eller siden kommer sannhetens øyeblikk og svindelen faller sammen – enten fordi kravet fra investorene blir for stort (det finnes ikke realøkonomisk dekning for kravene) , eller fordi noen med autoritet oppdager hva som skjer og kan avsløre bedragereiet.

En av historiens mest berømte Ponzi-svindlere fra de senere år, er Bernhard Madoff. Han svindlet investorer for svimlende 65 milliarder dollar og ble 29.juni 2009 dømt til 150 års fengsel.

Bernie

Madoff var en høyt respektert megler på Wall street før han ble bedrager. Han startet sitt investeringsselskap – Bernard L. Madoff Investment securities LLC i 1960. Han ble tidlig kjent som en forvalter som ga gode fortjenester tilbake til investorene sine. Var med å grunnla Nasdaq-børsen i 1971 og var styreleder der i mange år. Han har selv uttalt at han begynte på sin Ponzi-karusell i 1991. Hans hedge-fond  ga svært høy avkastning. Men for å opprettholde stilen i dårlige tider måtte han stjele av kakefatet. Fra 1991 betalte Madoff investorer høyere oppe i pyramiden med friske penger fra nyss ankomne kunder. I Desember 2008 hadde han ikke mere penger å betale ut, og tilsto overfor sine to sønner, som deretter meldte ham.

For at svindleren skal lykkes med Ponzi-metoden, må svindleren først og fremst opparbeide tillit. Tilliten skapes ved at de første investorene får tilbakebetalt gode gevinster og derfor re-investerer pengene sine. Dette lokker nye kunder til pyramiden.  En ponzi-trikser som Bernhard Madoff plasserte ofrenes penger i såkalte avanserte finansielle instrumenter. Men begrepet avanserte finansielle instrumenter menes at ofrene rett og slett ikke skjønner hva pengene blir plassert i. De stoler på at megleren styrer skuta riktig. Et mindre odiøst fremmedord for begrepet avanserte finansielle instrumenter er derivater.

Kron eller mynt? Opp eller ned?

Kjøp og salg av aksjer er en ganske kjedelig virkosmhet. Aksjekursen er en binær størrelse. Den kan bare gå opp eller ned. Men spillet med verdipapirer kan bli mer spennende hvis man endrer spillet noe. Hva om du kjøper aksjer uten å vite kursen på forhånd? Eller hva hvis du kjøper aksjer uten å vite om kursendringen før etter en viss tid? Nå er vi inne i gambling – virkelig spill. Det er fullt mulig å komme dit for en spekulant. Denne virksomheten kalles på fagspråket for derivater. Derivater, kan variere fra ganske enkle veddemål til opplegg som er svært komplissert å forklare.

Når noen etter en finansiell heisatur ender med skjegget i postkassen er det enklere for bedragerne å bruke begrep som avanserte finansielle instrumenter i maktspråket – fordi det kommuniserer to forhold som pissprateren vil oppnå:

1.     Noen dumme mennesker har gjort noe de ikke burde gjøre.

2.     De kan takke seg selv.

Egenskapen dumhet er i finansverdenen likestilt med grådighet. På samme vis som alle mennesker i følge Adam Smith er grådige er også alle dumme. Det finnes grader av grådighet på samme vis som det finnes grader av dumhet. 

Og nå en liten demonstrasjon av ironi i praksis: