Jeff Beck i Feiring

Et innlegg om musikk denne gangen. For noen uker siden ble jeg invitert til en kompis for å beundre hans nye hjemmekinoanlegg i låven på farmen som han sliter med å lage funksjonelle planer for. Dette slitet har da blant annet resultert i en imponerende hjemmekino med en endevegg på femten kvadrat som lerret. Åpningen  ble markert med en musikk-DVD og for meg et gledelig gjensyn med Jeff Beck.

Jeg opplevde Beck in concert første gang i 1978 på Hortenfestivalen – og Jeff Beck var det definitive høydepunktet sett fra gressmatta den gangen. Det til tross for at jeg egentlig bare var fortrolig med én av låtene: Becks Bolero. Men jeg ble, som de aller fleste, trollbundet av fyrens umiskjennelige tekniske ferdigheter, som han den gang som nå evnet å variere med melankolske og – blå melodiske  tema.

Beck tok over etter Clapton i salige Yarbirds på sekstitallet. Mer ante jeg egentlig ikke, bortsett fra at han siden dannet Jeff Beck Group og med blues som utgangspunkt hadde utviklet seg på egne premisser i retning av fusion og jazz.

Men altså, nytt gjensyn tretti år senere i låven. Konserten ble spilt inn live på Ronnie Scott's jazzclub i London i 2007. Lite lokale med andre ord. Som Beck sier selv: «No comfort sone between the audience and yourself. They can even see your shoelaces». Denne nærheten øker presset mot å prestere. Det lille, tette lokalet gir en intimitet som ingen stadion eller megabowl er i stand til å skape. Bandet har tatt seg god tid med å tilpasse forsterkere og miks slik at lydbildet på denne DVD-en er usedvanlig klart.

Jeg har en gammel LP med Yarbirds i hylla hjemme, men innser kjapt at Beck har beveget seg langt som instrumentalist. Ett av de råeste numrene i starten er McLaughlins Eternity's Breath som går over i Billy Cobhams komposisjon Stratus. (jeg husker Eternity's breath fra McLaughlins LP Devotion som jeg digget sene kvelder i 73 tror jeg det var, jeg hadde lånt den av en kompis – Dag – som hadde tjuvlånt den fra sin eldre bror og jeg hadde spilt verket inn på c90 kasett chromdioxid(for lydens skyld) . Når det gjelder Stratus, finnes originalen – tror jeg – på en av skivene til Mahavishnu Orchestra. Ny digresjon:  Dette bandet gikk inn i en musikkideologisk kamp i min krets på 70-tallet. De kuleste instrumentalistene i strøket digget fusion mens noen av oss andre hadde en hang til Pink Floyd/Emerson Lake & Palmer. Uansett, Billy Cobham var en trommis med høy stjerne hos alle  og Stratus var en låt man bare kjente. Rått gjenhør med andre ord, for meg, der i hjemmekinolåven. Her tar Jeff den helt ut. Bare sjekk selv:

(Legg merke til bassisten, Tal Wilkenfeld, 21 år gammel (2007)):




Et sånt klipp gjør at man MÅ nevne resten av orkesteret: På keyboards – Jason Rebello (som har spilt i mange år sammen med Sting) og slagverket blir traktert av Vinnie Colalula - mannen som headhuntet basssisten til bandet.

Eksempelet over viser at Jeff Beck spiller fusion så nakkehårene reiser seg. Men han er også den melankolske  gitarens mester. Komposisjonen Nadia er signert Nithin Sawney:



Showet på Ronnie Scott's starter med Becks Bolero og kulminerer med den usedvanlig vakre gitarversjonen av A day in the life. Tal Wilkenfeld har en rå bassolo på Stevie Wonders Cause we ended as lovers. Jeff Beck er en generøs artist og gir rom for strålende gjesteopptreder med Joss Stone og Imogen Heap som tilfører konserten sangnumre – og i to av esktranumrene blir Slowhand himself, Eric Clapton, invitert opp på scenen. Han og Beck spiller blant annet Muddy Waters-klassikeren Little Brown Bird.

Ekstramaeriale på DVD-en er f.eks intervjuer. Da konserten var over oppdaget Beck at gamle kompiser som Jimmy Page og Jon Bon Jovi satt i salen. Hvorfor han ikke hadde oppdaget dem?

«Du skjønner jeg er så konsentrert når jeg spiller, kan ikke kikke opp, mister du en eneste tone i dette materialet, er løpet kjørt.»

Hvis du bare skal unne deg en eneste unik konsertopplevelse i førjulsstria, så gjør som jeg gjorde etter endt forestilling. Jeg kjøpte denne DVD-en i gave til meg selv.