Jeg vil slå et slag for en klassiker – en av de leseropplevelsene som handler om stille timer bare brutt av tikkingen fra klokken på veggen og lyden fra sidene du blar om. En bok du vil senke i ren begeistring gang etter gang, enten for å forlenge opplevelsen eller for å tenke grundigere over hva som skjer og hvorfor. Jeg snakker om Lord Jim av Joseph Conrad.
Han var én tomme, kanskje to under seks fot, kraftig bygd og litt lut i skuldrene, og han hadde det med å strene rett mot deg med bøyd hode og et litt skulende blikk som fikk deg til å tenke på en rasende okse. Stemmen var dyp og kraftig, og framferden hans tilkjennega en slags hardnakket selvhevdelse som slett ikke var aggressiv. Det virket som om denne selvhevdelsen var en livsbetingelse for ham, og den syntes å rette seg like mye mot ham selv som mot andre mennesker.
Slik blir han introdusert, og vi aner at det er noe i denne mannens fortid som har gjort ham offensiv og skulende.
Forfatteren het egentlig Jósef Teodor Konrad Korzeniowski og ble født i Ukraina, og vi skjønner at det var enklere å kalle seg Joseph Conrad når man skal gi ut bøkene sine i England.
Conrads foreldre var polske, men de ble deportert til Sibir. Jósef vokste opp hos en onkel i Krakow men dro til sjøs som 17-åring. Han mønstret først på franske, siden britiske båter. I 1886 fikk han britisk statsborgerskap. Det var faktisk mannens mangslugne bakgrunn som gjorde at jeg satte meg ned for å lese boka da jeg fant den som tenåring. Det er mektig av en utlending å befeste sin posisjon som en de største forfatterne i britisk litteraturhistorie.
Conrad var sjømann. Han seilte på India, Australia og Malakka. Han var i Belgisk Kongo. Her ble han alvorlig syk og begynte å skrive bøker istedenfor å seile. Forfatteren Conrad skriver ut erfaringene til sjømannen Conrad. Lord Jim ble gitt ut i 1900.
Fortelleren, Marlow, gir oss Lord Jims historie som starter da Jim er ung styrmann på skipet Patna, som skal føre 800 pilgrimer til Mekka. Når uværet bryter løs, må Jim gjøre sitt livs valg – som selvsagt får dype konskvenser. Han forlater skipet sammen med de andre offiserene, mens pilgrimene ikke blir varslet.
Dette skal ifølge forskningen bygge på en faktisk hendelse. Den 17. juli 1880 seilte SS Jeddah ut fra Singapore med kurs for Penang. Passasjerene var muslimer. 778 menn, 147 kvinner og 67 barn. De var på pilgrimsferd til Mekka. Båten seilte under britisk flagg og under britisk kommando. I en voldsom storm begynte skuta å ta inn vann. Kapteinen og underoffiserene gikk i livbåtene og lot passasjerene seile sin egen sjø. Livbåtene ble berget. Kapteinen og de andre fortalte en story om opptøyer og voldelige passasjerer. Men den 8 august ble Jeddah tauet inn til Aden av en annen båt. Alle pilgrimene levde i beste velgående. Nå fulgte en offentlig gransking som slo skipsoffiserenes fortelling i hjel.
Det samme skjer i romanen og Lord Jim står tilbake æresløs i rettsaken som følger. Boken dveler altså ved livsvalg, konsekvensen av våre handlinger og ikke minst moral. I fortellingen blir Jim en mann som forsøker å flykte ftr sin egen fortid. Han slår seg ned på ukjent sted og starter med blanke ark. Men så en dag passerer skjebnen forbi, i form av en Marlow eller en avisleser med hukommelse. Hver gang skammen innhenter denne mannen bryter han opp og reiser til nytt sted, starter på bar bakke – inntil ryktet innhenter ham igjen.
Noe av det kanskje mest elegante med romanen er disposisjonen. Marlow forteller til en gruppe tilhørere, og innimellom blir det også plass til disse tilhørernes fortellinger. Jims historie framstår brokkevis, noe jeg tror er noe av nøkkelen til fascinasjonen. Med dette fortellergrepet dras leseren med aktivt og kobler sammen brokkene for å ta inn helheten.
Jim velger til slutt å reise dypt inn i jungelen til Patusan hvor han opparbeider seg en posisjon blant de innfødte og får oppnavnet Tuan –Lord. Her forelsker han seg i kvinnen som heter Jewel og opparbeider seg respekt blant de innfødte ved å bruke sin erfaring og sine kunnskaper til å beskytte dem mot korrupte ledere og andre kjeltringer. På den annen side: Når noen vil frata andre privilegier bygger det seg opp nye konflikter og det dukes selvsagt for et større oppgjør. Spørsmålet er da om han er fri fra sin skjebnesvangre handling fra mange år tilbake.
Boka ble oversatt av Sigurd Hoel og første gang utgitt her i landet i 1932. Ny utgave oversatt avBjørg Hawthorn med forord av Jacob Lothe ble gitt ut i 2004.
Lord Jim er en bok jeg har lest mange ganger. Jeg kommer til å lese den enda flere ganger. Hvorfor? Vel, dette er en viktig bok for meg. Det er en stor fortelling om et menneskes strevsomme vandring gjennom livet fortalt av en veldig klok forfatter. Lord Jim er rett og slett en usedvanlig god roman. På samme vis som en annen bok jeg setter høyt – Den Store Gatsby av Scott Fitzgerald, dveler boka ved fundamentale spørsmål som jangår de fleste av oss. (interessert i Gatsby? Sjekk ut denne linken: Scott).
Den første sitatet over var i Bjørg Hawthorns oversettelse. Her følger den samme - av Sigurd Hoel:
Han manglet en tomme eller kanskje to på seks fot og var kraftig bygget. Når han kom gående rett mot en med litt lutende skuldrer, med senket hode og hardt blikk oppunder øyenbrynene, lignet han en okse som går til angrep. Stemmen var dyp og kraftig, og hele måten hans ga uttrykk for en slags sta selvhevdelse, som allikevel var uten fiendskap. Den lot til å være nødvendig for ham, og etter alt å dømme var den rettet like meget mot ham selv som mot noen annen.
Jeg ser ikke noe poeng i å telle punktum i de ulike oversettelsene – eller å se på ordvalgene. Men allikevel gir det et tankekors å sammenligne de to tekstene.
Jeg leste Lord Jim første gang da jeg var omtrent sytten år – i Sigurd Hoels oversettelse. Jeg kjøpte boka på loppemarked på Bislett stadion mens jeg gikk på videregående. Romanen er gitt ut på Gyldendal i 1951. Jeg har lest den utgaven i alle fall to ganger til. En gang på slutten av 1980-tallet (husker det fordi jeg husker sofaen jeg lå og leste på, den sofaen klarte barna å ødelegge og jeg kjørte selv sofaen på dynga i en orangsje folkevognbuss som jeg solgte i 1988). Så leste jeg den en sommerferie i Portør på 1990-tallet (det regnet hver dag og en kompis kom på besøk. Han likte også den boka og han bodde da i Risør husker jeg, og vi drøftet Lord Jim og Marlow da vi fisket makrell i silregnet, og han fortalte om skilsmissen og sin nye leilighet). Bjørg Hawthornes oversettelse ble gitt ut på Kagge i 2004. Jeg fikk den av forleggeren og leste den like etterpå. Når jeg nå sitter og ser på de to tekstene, får jeg bare innmari lyst itl å lese romanen om igjen. Snart. Originalen. På engelsk.
Han var én tomme, kanskje to under seks fot, kraftig bygd og litt lut i skuldrene, og han hadde det med å strene rett mot deg med bøyd hode og et litt skulende blikk som fikk deg til å tenke på en rasende okse. Stemmen var dyp og kraftig, og framferden hans tilkjennega en slags hardnakket selvhevdelse som slett ikke var aggressiv. Det virket som om denne selvhevdelsen var en livsbetingelse for ham, og den syntes å rette seg like mye mot ham selv som mot andre mennesker.
Slik blir han introdusert, og vi aner at det er noe i denne mannens fortid som har gjort ham offensiv og skulende.
Forfatteren het egentlig Jósef Teodor Konrad Korzeniowski og ble født i Ukraina, og vi skjønner at det var enklere å kalle seg Joseph Conrad når man skal gi ut bøkene sine i England.
Conrads foreldre var polske, men de ble deportert til Sibir. Jósef vokste opp hos en onkel i Krakow men dro til sjøs som 17-åring. Han mønstret først på franske, siden britiske båter. I 1886 fikk han britisk statsborgerskap. Det var faktisk mannens mangslugne bakgrunn som gjorde at jeg satte meg ned for å lese boka da jeg fant den som tenåring. Det er mektig av en utlending å befeste sin posisjon som en de største forfatterne i britisk litteraturhistorie.
Conrad var sjømann. Han seilte på India, Australia og Malakka. Han var i Belgisk Kongo. Her ble han alvorlig syk og begynte å skrive bøker istedenfor å seile. Forfatteren Conrad skriver ut erfaringene til sjømannen Conrad. Lord Jim ble gitt ut i 1900.
Fortelleren, Marlow, gir oss Lord Jims historie som starter da Jim er ung styrmann på skipet Patna, som skal føre 800 pilgrimer til Mekka. Når uværet bryter løs, må Jim gjøre sitt livs valg – som selvsagt får dype konskvenser. Han forlater skipet sammen med de andre offiserene, mens pilgrimene ikke blir varslet.
Dette skal ifølge forskningen bygge på en faktisk hendelse. Den 17. juli 1880 seilte SS Jeddah ut fra Singapore med kurs for Penang. Passasjerene var muslimer. 778 menn, 147 kvinner og 67 barn. De var på pilgrimsferd til Mekka. Båten seilte under britisk flagg og under britisk kommando. I en voldsom storm begynte skuta å ta inn vann. Kapteinen og underoffiserene gikk i livbåtene og lot passasjerene seile sin egen sjø. Livbåtene ble berget. Kapteinen og de andre fortalte en story om opptøyer og voldelige passasjerer. Men den 8 august ble Jeddah tauet inn til Aden av en annen båt. Alle pilgrimene levde i beste velgående. Nå fulgte en offentlig gransking som slo skipsoffiserenes fortelling i hjel.
Det samme skjer i romanen og Lord Jim står tilbake æresløs i rettsaken som følger. Boken dveler altså ved livsvalg, konsekvensen av våre handlinger og ikke minst moral. I fortellingen blir Jim en mann som forsøker å flykte ftr sin egen fortid. Han slår seg ned på ukjent sted og starter med blanke ark. Men så en dag passerer skjebnen forbi, i form av en Marlow eller en avisleser med hukommelse. Hver gang skammen innhenter denne mannen bryter han opp og reiser til nytt sted, starter på bar bakke – inntil ryktet innhenter ham igjen.
Noe av det kanskje mest elegante med romanen er disposisjonen. Marlow forteller til en gruppe tilhørere, og innimellom blir det også plass til disse tilhørernes fortellinger. Jims historie framstår brokkevis, noe jeg tror er noe av nøkkelen til fascinasjonen. Med dette fortellergrepet dras leseren med aktivt og kobler sammen brokkene for å ta inn helheten.
Jim velger til slutt å reise dypt inn i jungelen til Patusan hvor han opparbeider seg en posisjon blant de innfødte og får oppnavnet Tuan –Lord. Her forelsker han seg i kvinnen som heter Jewel og opparbeider seg respekt blant de innfødte ved å bruke sin erfaring og sine kunnskaper til å beskytte dem mot korrupte ledere og andre kjeltringer. På den annen side: Når noen vil frata andre privilegier bygger det seg opp nye konflikter og det dukes selvsagt for et større oppgjør. Spørsmålet er da om han er fri fra sin skjebnesvangre handling fra mange år tilbake.
Lord Jim er en bok jeg har lest mange ganger. Jeg kommer til å lese den enda flere ganger. Hvorfor? Vel, dette er en viktig bok for meg. Det er en stor fortelling om et menneskes strevsomme vandring gjennom livet fortalt av en veldig klok forfatter. Lord Jim er rett og slett en usedvanlig god roman. På samme vis som en annen bok jeg setter høyt – Den Store Gatsby av Scott Fitzgerald, dveler boka ved fundamentale spørsmål som jangår de fleste av oss. (interessert i Gatsby? Sjekk ut denne linken: Scott).
Den første sitatet over var i Bjørg Hawthorns oversettelse. Her følger den samme - av Sigurd Hoel:
Han manglet en tomme eller kanskje to på seks fot og var kraftig bygget. Når han kom gående rett mot en med litt lutende skuldrer, med senket hode og hardt blikk oppunder øyenbrynene, lignet han en okse som går til angrep. Stemmen var dyp og kraftig, og hele måten hans ga uttrykk for en slags sta selvhevdelse, som allikevel var uten fiendskap. Den lot til å være nødvendig for ham, og etter alt å dømme var den rettet like meget mot ham selv som mot noen annen.
Jeg ser ikke noe poeng i å telle punktum i de ulike oversettelsene – eller å se på ordvalgene. Men allikevel gir det et tankekors å sammenligne de to tekstene.
Jeg leste Lord Jim første gang da jeg var omtrent sytten år – i Sigurd Hoels oversettelse. Jeg kjøpte boka på loppemarked på Bislett stadion mens jeg gikk på videregående. Romanen er gitt ut på Gyldendal i 1951. Jeg har lest den utgaven i alle fall to ganger til. En gang på slutten av 1980-tallet (husker det fordi jeg husker sofaen jeg lå og leste på, den sofaen klarte barna å ødelegge og jeg kjørte selv sofaen på dynga i en orangsje folkevognbuss som jeg solgte i 1988). Så leste jeg den en sommerferie i Portør på 1990-tallet (det regnet hver dag og en kompis kom på besøk. Han likte også den boka og han bodde da i Risør husker jeg, og vi drøftet Lord Jim og Marlow da vi fisket makrell i silregnet, og han fortalte om skilsmissen og sin nye leilighet). Bjørg Hawthornes oversettelse ble gitt ut på Kagge i 2004. Jeg fikk den av forleggeren og leste den like etterpå. Når jeg nå sitter og ser på de to tekstene, får jeg bare innmari lyst itl å lese romanen om igjen. Snart. Originalen. På engelsk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar