Denne rekka ser ut til å være populær, blant studenter vil jeg anta. Husk på det når du leser, stoffet står her, men kildene får du aldri! Good luck charm. Her en liten pamflett om børser:
Eksistensen av børser er betinget av samfunnsmessig organisering og klassestruktur. I mer primitive samfunn, foregår handel i flere og mer lukkede kretser og i enklere former.
I epoken etter middelalderen skjedde en omfattende urbanisering i Europa. Til nå hadde føydalstaten vært det rådende samfunnssystemet. Rikdom, posisjoner og eiendomsrett gikk i arv. Eneherskerne og adelen deres, bodde på digre gods og livnærte seg av husmennenes og leilendingenes arbeidsinnnsats.
Bydannelsene gjorde at gods- og leilendingssystemet gradvis opphørte. I byene vokste det fram et borgerskap bestående av håndtverkere og handelsmenn. Behovet for bokbindere, byggmestere, smeder, glassblåsere, møbelsnekkere, seilmakere og andre spesialister eksploderte med bydannelsen – på samme vis som handelsvirksomheten vokste og fikk bedre infrastruktur. Jo større byene vokste, jo bedre ble de organisert politisk. Byer som f.eks Genova, Firenze og Venezia ble til bystater som annekterte store omkringliggende områder. Disse mektige bystatene kjempet også innbyrdes om makt og handelshegemonier. Venezia var på en tid den mektigste staten i verden, og hersket over middelhavsområdet så langt som til Konstantinopel. I disse bystatene fikk markedsøkonomien fotfeste gjennom handel og produksjon. Fra femtenhundretallet forflyttet handelsmakten seg vestover gjennom Europa, først til Austburg og Nürnberg, men fra sekstenhundretallet ble det hollendere og engelskmenn som tok over og dominerte verdenshandelen. Særlig viktig for deres makt var etableringen av det hollandske Ostindiske kompani og det britiske Ostindiske kompani.
Disse selskapene begynte sin virksomhet med krydderhandel, men utviklet seg til handelsimperier som i praksis gjennomførte kolonialiseringen av verden – østover mot Mesopotasmia, India, indonesia og Java – sørover gjennom det afrikanske kontinentet. Med de nye imperiene fulgte de første aksjeselskapene, seddelbankene og børsene.
Bydannelsene gjorde at gods- og leilendingssystemet gradvis opphørte. I byene vokste det fram et borgerskap bestående av håndtverkere og handelsmenn. Behovet for bokbindere, byggmestere, smeder, glassblåsere, møbelsnekkere, seilmakere og andre spesialister eksploderte med bydannelsen – på samme vis som handelsvirksomheten vokste og fikk bedre infrastruktur. Jo større byene vokste, jo bedre ble de organisert politisk. Byer som f.eks Genova, Firenze og Venezia ble til bystater som annekterte store omkringliggende områder. Disse mektige bystatene kjempet også innbyrdes om makt og handelshegemonier. Venezia var på en tid den mektigste staten i verden, og hersket over middelhavsområdet så langt som til Konstantinopel. I disse bystatene fikk markedsøkonomien fotfeste gjennom handel og produksjon. Fra femtenhundretallet forflyttet handelsmakten seg vestover gjennom Europa, først til Austburg og Nürnberg, men fra sekstenhundretallet ble det hollendere og engelskmenn som tok over og dominerte verdenshandelen. Særlig viktig for deres makt var etableringen av det hollandske Ostindiske kompani og det britiske Ostindiske kompani.
Disse selskapene begynte sin virksomhet med krydderhandel, men utviklet seg til handelsimperier som i praksis gjennomførte kolonialiseringen av verden – østover mot Mesopotasmia, India, indonesia og Java – sørover gjennom det afrikanske kontinentet. Med de nye imperiene fulgte de første aksjeselskapene, seddelbankene og børsene.
Ordet børs stammer fra det middelalderlatinske ordet for pengepung – bursa, på fransk bourse. Børsen var i praksis et sted der handelsmenn møttes – gjerne i et hus – for å handle med hverandre. Holland var først ute. Antwerpen fikk sin børs i 1531, Lyon og Toulouse i 1549, London 1566, Amsterdam 1608.
De som eide andeler i Det Hollandske Øst-India- kompaniet, kunne ikke løse inn andelene sine mot penger hvis de ønsket det. På den annen side kunne de selge andelene på det åpne markedet. Den første aksjehandelen på Antwerpenbørsen dreide seg derfor om kjøp og salg av andeler i dette handelskompaniet. Å investere i det hollandske Øst-India-kompaniet var svært lukrativt. De første fem årene ga hver investering en avkastning på 35 prosent. På denne måten oppsto grunnlaget for børsen som omsetningssted for aksjer og verdipapirer. Men utbredelsen av rene fondsbørser som spesialiserte seg på kjøp og salg av aksjer, skjedde først med industrialiseringen på attenhundretallet da det internasjonalt ble boom i jernbaneaksjer og andre industri-aksjer.
De første tegn til industrisamfunn i Europa, var knyttet til utvinning av metaller – sølvverkene og jernverkene. Verksbyer som f.eks Kongsberg ble til samfunn med stor og sammensatt infrastruktur. En stor mengde av arbeiderne jobbet i gruver. En oppfinnelse som kom i kjølvannet av gruvedrift var dampmaskinen. Den ble brukt til å pumpe vann ut av gruvene. Dette var lenge maskinens eneste oppgave. Men det var bare et tidsspørsmål før noen fikk øynene opp for hva dampmaskinen kunne utrette av andre gjøremål.
Med damplokomotivet, framveksten av jernbane og senere bomullsveverier, strikkemaskiner osv – endret verden karakter og utseende gjennom den industrielle revolusjon. Fabrikkpipene skjøt i været over hele Europa. Det skjedde en ny klassestruktur – mengder av mennesker flokket til byene for å få lønnsarbeid. Arbeiderklassen ble født. Slik ble samfunnet nok en gang polarisert i to klasser. Der det før var adelskap og leilendinger, var det nå arbeidere og bedriftseiere. Allikevel var det en betydelig forskjell: I det gamle stendersamfunnet ble forskjellene opprettholdt av kasten, altså slektskapet. I industrisamfunnet ble klassedelingen opprettholdt av tilgangen til kapital. Eierskap til fabrikkene besto av aksjepapirer som ble omsatt på børsene rundt omkring i byene.
Med damplokomotivet, framveksten av jernbane og senere bomullsveverier, strikkemaskiner osv – endret verden karakter og utseende gjennom den industrielle revolusjon. Fabrikkpipene skjøt i været over hele Europa. Det skjedde en ny klassestruktur – mengder av mennesker flokket til byene for å få lønnsarbeid. Arbeiderklassen ble født. Slik ble samfunnet nok en gang polarisert i to klasser. Der det før var adelskap og leilendinger, var det nå arbeidere og bedriftseiere. Allikevel var det en betydelig forskjell: I det gamle stendersamfunnet ble forskjellene opprettholdt av kasten, altså slektskapet. I industrisamfunnet ble klassedelingen opprettholdt av tilgangen til kapital. Eierskap til fabrikkene besto av aksjepapirer som ble omsatt på børsene rundt omkring i byene.
Allerede før denne veksten i industriell utbygging, var London blitt verdens finansielle tyngdepunkt. Den organiserte fondsbørsen London Stock Exchange (LSE) ble etablert så tidlig som i 1773. London skrøt av å være the sun in the financial solar system.
I New York startet 24 meglere kjøp og salg av aksjer ute i det fri. De møttes under et tre i området hvor nåværende Wall street ligger. Dette markedet ble formelt konstituert i 1817.
I tillegg til å være et sted hvor det foregikk kjøp og salg, ble børsene samtidig maktsentra. Det var her formuene skiftet eiere. Det var her man gjorde de gode handler og befestet sine framtidige inntekter. Det var her folk gikk konkurs. Det var her makt og innflytelse ble demonstrert til daglig.
Den kanskje mest kjente myten fra eldre tids børser er den om hvordan Nathan Rotschield tusket til seg sine enorme formuer etter Napoleonskrigene. Den britiske/prøysiske alliansen bestemte seg for å stanse Napoleon da han dro på krigertokt etter å ha forlatt Elba i 1815. Det avgjørende slaget sto på gressmatten utenfor den belgiske byen Waterloo.
Natan Rotschield var en rik og beryktet kjøpmann i London. Han visste bedre enn noen at dette slagets utfall ville få store konsekvenser for Europa. Napoleon var jo en reformator. Han herjet med eiendomsretten og endret lovverket over alt hvor han slo seg fram. Hva ville han vel ikke gjøre for skadeverk hvis han fikk makten? Rotschield visste som andre at kampene ved Waterloo var det avgjørende slaget om Europa. Skulle den franske hæren nå gå av med seieren, ville Napoleon snu opp ned på det Storbrittania alle kjente. Rotschield var et hestehode foran andre pengefolk. Han plasserte like godt sine egne spioner på valplassen. Da Napoleon til slutt led nederlaget, var disse spionene lynkjappe og sendte beskjed om utfallet med brevduer til Rotschield på den andre siden av den brtiske kanalen – med den konsekvens at Rotschield visste om Wellingtons seier før alle andre aktører på børsen. Rotschield var verdens første virkelig store innsidehandler. Han iscenesatte nå en bløff som siden er gått inn i verdenshistorien.
Han stilte seg opp på børsgolvet og ropte ut til salgs alle sine eiendommer og alle sine varer. Folk kjøpte. Snart skjønte de andre aktørene at noe var på gang. Hvorfor solgte Rotschield alt han eide? Jo, tenkte de – han visste om utfallet av krigen. Napoleon måtte ha vunnet, og Rotshield var i ferd med å redde stumpene. De andre kastet seg på - alle solgte. De gjorde nettopp det som den gamle reven hadde forutsett. Panikken bredte om seg og prisene falt som stener. Da kaoset var på sitt høyeste og prisene var på det laveste, satte Rotchield i verk fase 2 i sin djelvelske plan. Rotschield begynte å kjøpe. Før de andre hadde rukket å fatte hva som skjedde, hadde han kjøpt seg opp halve Storbrittannia for en slikk og ingenting.
Den kanskje mest kjente myten fra eldre tids børser er den om hvordan Nathan Rotschield tusket til seg sine enorme formuer etter Napoleonskrigene. Den britiske/prøysiske alliansen bestemte seg for å stanse Napoleon da han dro på krigertokt etter å ha forlatt Elba i 1815. Det avgjørende slaget sto på gressmatten utenfor den belgiske byen Waterloo.
Natan Rotschield var en rik og beryktet kjøpmann i London. Han visste bedre enn noen at dette slagets utfall ville få store konsekvenser for Europa. Napoleon var jo en reformator. Han herjet med eiendomsretten og endret lovverket over alt hvor han slo seg fram. Hva ville han vel ikke gjøre for skadeverk hvis han fikk makten? Rotschield visste som andre at kampene ved Waterloo var det avgjørende slaget om Europa. Skulle den franske hæren nå gå av med seieren, ville Napoleon snu opp ned på det Storbrittania alle kjente. Rotschield var et hestehode foran andre pengefolk. Han plasserte like godt sine egne spioner på valplassen. Da Napoleon til slutt led nederlaget, var disse spionene lynkjappe og sendte beskjed om utfallet med brevduer til Rotschield på den andre siden av den brtiske kanalen – med den konsekvens at Rotschield visste om Wellingtons seier før alle andre aktører på børsen. Rotschield var verdens første virkelig store innsidehandler. Han iscenesatte nå en bløff som siden er gått inn i verdenshistorien.
Han stilte seg opp på børsgolvet og ropte ut til salgs alle sine eiendommer og alle sine varer. Folk kjøpte. Snart skjønte de andre aktørene at noe var på gang. Hvorfor solgte Rotschield alt han eide? Jo, tenkte de – han visste om utfallet av krigen. Napoleon måtte ha vunnet, og Rotshield var i ferd med å redde stumpene. De andre kastet seg på - alle solgte. De gjorde nettopp det som den gamle reven hadde forutsett. Panikken bredte om seg og prisene falt som stener. Da kaoset var på sitt høyeste og prisene var på det laveste, satte Rotchield i verk fase 2 i sin djelvelske plan. Rotschield begynte å kjøpe. Før de andre hadde rukket å fatte hva som skjedde, hadde han kjøpt seg opp halve Storbrittannia for en slikk og ingenting.
OSLO BØRS
En norsk handelsmann ved navn Morten Paulsen foreslo opprettet en børs i Christianina i 1708. Virksomheten kom snart i gang men opphørte like kjapt. København var i praksis sentrum for handelen i Danmark-Norge. Norge hadde ingen nasjonal bank, det var ikke laget for egen finansiell virksomhet i denne utposten. Først i 1818 vedtok det norske Stortinget å etablere en børs, som i starten holdt hus i Madame Jørgen Pløens hus i Tollbodgaten, også kjent som Treschow-gården. Dagens lokaler i Tollbugata 2 ble oppført i årene 1827-29 etter tegninger av arkitekt Christian Heinrich Grosch. Bygningen er bygget i klassisistisk stil. Grosch er tydelig inspirert av arkitektur fra antikken og renessansen. Fasadene består av trekantede gavler båret oppe av doriske søyler. Byggingen av børsen ble muliggjort gjennom finansiering fra en av tidens nyrike investorer – ølbrygger Thor Olsen. Det kan synes underlig, men faktum var at flere av de etablerte embedsmennene som til da hadde dominert handelslivet i hovestaden, hadde fått skudd for baugen på begynnelsen av attenhundretallet. Carsten Anker var konkurs etter at salget av sagtømmer sviktet mot engleskmennene under napoleonskrigene. Den britiske blokaden hadde selvsagt rammet mange fler enn ham. I Christiania fikk mange rikfolk påført store tap gjennom den voldsomme brannen i Bjørvika i 1820. Uforsikret trelast for titusenvis av pund gikk opp i røyk. Denne brannen rammet i tillegg til før nevnte Carsten Anker, også en mann som Otto Collett, som igjen ble en av dem som måtte melde oppbud og gikk bankerott.
Oslo Børs er ombygget flere ganger. Den opprinnelige bygningen i Tollbugata 2 var mye mindre enn dagens børs. Den største endringen skjedde rundt 1910 etter tegninger av arkitekt Carl Michaelsen.
I Christiania var det omsetning av valuta og veksler (ihendehaver-obligasjoner) som i begynnelsen dominerte aktiviteten på børsen. Varebørs ble Oslo børs først på nittenhundretallet.
I starten foregikk all handel direkte mellom kjøpere og selgere. Men etter 1914 har handelen foregått gjennom meglere som må ha lisens for sin virksomhet.
Det ble opprettet mange lokale børser i Norge på attenhundretallet. Trondheim fikk sin børs i 1819, Bergen 1837, Drammen 1839, Stavanger 1878, Kristiansund 1894, Skien 1895, Ålesund 1905, Sandefjord 1912, Haugesund, 1914, Fredrikstad 1921. Virksomheten på disse børsene kan spores tilbake til handelen knyttet mot lokalt næringsliv som trelast, hermetikkindustri, sildefiske, tørrfisk- og klippfiskproduksjon. Etter første verdenskrig og senere etter krakket i 1929, har disse lokale børsene ikke beskjeftiget seg med kjøp og salg av aksjer. Disse børsene er i dag omgjort til festlokaler, bibliotek o.l. mens det er Oslo børs som tar seg av finansmarkedet.
Aksjehandel har og har hatt mange navn. Aksjehandel, spekulasjon, jobbing. Det er klart at et begrep som investor lyder bedre og mindre odiøst i folks ører enn spekulant, børsbaron eller trader.
En investor er en person som kjøper og selger aksjer – altså eierskap i bedrifter. Askjekjøpet kan være begrunnet i ett av to: enten for å styrke bedriftens eierskap og høste utbytte av bedriftens virksomhet (sitte langsiktig) eller for å profittere på aksjens kursbevegelser (spekulere – sitte kortsiktig).
Investoren melder sine interesser for megleren som i praksis gjennomfører handelen. Ting kan skje underveis i prosessen, betingelser kan endres seg kjapt. Megleryrket er et hektisk og til tider svært stressende yrke. Megleren oppnår provisjon på handelen – såkalt kurtasje. Nå for tiden er det meglerhuset som tjener provisjoenene, mens megleren høster bonuser fra meglerhuset han arbeider i.
Helt fram til slutten av 1980-tallet, foregikk handelen på Oslo børs gjennom et såkalt oppropssystem. Noteringslederen ropte opp etter tur aksjene på børslisten, og for de ulike meglerne gjaldt det å by gjennom å rope tilbake. I 1988 tok dataalderen over på Oslo Børs. Oppropsordningen ble erstattet av et elektronisk system, ved at det ble montert data-terminaler inne på selve børsen. Senere (fra 1999) har meglerne kunnet kjøpe og selge aksjer online. Meglerne driver nå sin virksomhet fra sine kontorplasser i meglerhusene. I dag er Oslo Børs i praksis redusert til et kontorbygg som huser Oslo Børs AS. Ingen aksjehandel skjer i dag inne på huset. Oslo børs administrerer virksomheten og presenterer sine noteringslister og indekser.
På en moderne børs skjer altså omsetning av valuta, akjser, obligasjoner, varer og derivater. Kjøp og slag av aksjer og obligasjoner skjer i avdelingen som kalles fondsbøren. I Christiania ble fondsbørsen åpnet for første gang i 1881. Det ble da kjøpt og solgt eierskap i 23 selskaper og 16 obligasjonsserier – lånepapirer. Da var statsobligasjonene fra Norges Bank inkludert. Sakte men sikkert vokste virksomheten. Felles kursliste ble første gang presentert i 1897. Lenge ble det omsatt valuta bare på fredager. Daglig valutahandel startet i 1907.
Alle børser beregner indekser for sin virksomhet. I Norge er det handelen med selskapene på noteringslisten som danner grunnlaget for hovedindeksen.
Den første nasjonale indeksen ble på Oslo børs vedtatt satt til hundre i 1939. Etter annen verdenskrig gikk fondsbørsen nærmest i dvale. Den regulerte økonomien i gjennoppbyggingstiden fikk som følge at det nesten ikke foregikk kjøp og salg av aksjer. På 1980-tallet ble restriksjonene gradvis opphevet og boomen satte i gang. En ny indeks ble opprettet under navnet Totalindeksen i 1983. Men etter noen år ble det klart at Oslo Børs trengte en indeks som var sammenlignbar på et internasjonalt plan. I år 2001 ble Totalindeksen omgjort. Indeksen kalles nå hovedindeksen eller OSEBX – Oslo Stock Exchange Benchmark Index.
Den første nasjonale indeksen ble på Oslo børs vedtatt satt til hundre i 1939. Etter annen verdenskrig gikk fondsbørsen nærmest i dvale. Den regulerte økonomien i gjennoppbyggingstiden fikk som følge at det nesten ikke foregikk kjøp og salg av aksjer. På 1980-tallet ble restriksjonene gradvis opphevet og boomen satte i gang. En ny indeks ble opprettet under navnet Totalindeksen i 1983. Men etter noen år ble det klart at Oslo Børs trengte en indeks som var sammenlignbar på et internasjonalt plan. I år 2001 ble Totalindeksen omgjort. Indeksen kalles nå hovedindeksen eller OSEBX – Oslo Stock Exchange Benchmark Index.
Askjer som ikke er børsnoterte blir også omsatt. I starten ble denne virksomheten betegnet som gråmarkedet, og handelen foregikk utenom børsen. I dag foregår også dette salget på en egen liste på børsen, og det er kriterier for å være på denne listen også.
I 1990 startet Oslo Børs handelen med derivater. Handel med derivater har imidlertid skjedd så lenge det har vært aksjeomsetning. Foran hvert eneste store krakk er derivatmarkedet i høykonjunktur.
Følg med på good greed!
I 1990 startet Oslo Børs handelen med derivater. Handel med derivater har imidlertid skjedd så lenge det har vært aksjeomsetning. Foran hvert eneste store krakk er derivatmarkedet i høykonjunktur.
Følg med på good greed!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar