Kjøttsuppe med Klot

KJØTTSUPPE MED KLOT - utdrag fra romanen Siste skygge av tvil av Kjell Ola Dahl 

En dag i år 2000 fikk jeg en henvendelse fra Det Franske Kultursenteret i Oslo. Fyren som tok kontakt hadde registrert en viss begeistring for fransk krimlitteratur på min nettside. Vi hadde deretter et fuktig møte på Lorry hvor vi drøftet  fransk/norsk kulturutveksling angående krimlitteratur.  Emmanuel Rimbert viste seg å være en drivende fyr som fikk arrangert en litteraturfestival i Oslo året etter. Festivalen gikk av stabelen med pomp og prakt og ble støttet av flere forlag. Norsk krim møtte fransk krim. En kveld under denne festivalen ble jeg stående og pimpe vin sammen med en av deltakerne fra Frankrike. Han påsto at han var forlegger. Han fablet om å lage en felleskulturell kokebok. I denne boken skulle de franske og norske kriminalromanenes tekster om mat sirlig skrives inn. Det ble selvsagt aldri noe av. Personlig tente jeg på ideen. Er det noe som det virkelig er verdt å skrive om – spesielt i krim - er det mat. Jeg sverger i så måte til suppe. Det er mulig denne fyren snakket meg etter munnen. Blir det sent og mye vin blir jeg ofte revet med. Denne forlegger er i så måte ikke den første som har merket det. Men her - min hyllest til kjøttsuppe med klot innsendt et fransk forlag jeg ikke husker navnet på til en forlegger jeg ikke husker navnet på i det herrens år 2002. 


Epistelen er sakset fra min roman Siste skygge av tvil første gang utgitt 1998.

Du finner romanen som hørespill, på e-bok – men for alle som foretrekker å lese papir: 
ISBN: 82-05-25408-7, ib, 82-05-26261-6, ib,82-05-26523-2, h, 82-05-31593-0, h, 978-82-05-36381-6, ib,978-82-05-36670-1, h.

Kjøttsuppe med klot

En usedvanlig aromatisk duft av mat slo ut i gaten.  En middelaldrende mann med melankolske øyne fylte døråpningen. På overleppen hadde han et nærmest usynlig arr etter et hareskår.

            --Ja se på det du, sa mannen og strøk seg over leppen. --Det er fedrenes synder, slik er det med arbeidsløshet og trange dalfører. Vi får det igjen, vi som kommer etterpå.

            Stemmen hadde den astmatiske undertonen til en innbarket røker. Oppover armene hadde han store bleke felter, det lignet delvis leget eksem.  Han var skallet. Den blanke issen fløt som en elv mellom to bredder av glissent, tilbakestrøket hår, rød steinbunn i elven.

            --Lukter godt, sa Hammersten.

            --Kjøttsuppe.

            --Mm, sa Hammersten.

            --På den ordentlige måten, kjøttsuppe med rotgrønnsaker, kokt på knoke og margben med klot i.

            --Klot?

            --Melboller. Det er tre hemmeligheter med god kjøttsuppe vettu. Det er grønnsakene. De må være norske. Det er lyset skjønner du, midnattssol. Ingen grønnsaker får slik smak som de grønnsakene som vokser ute om sommeren her i landet. Lyset, det er lyset som gir smak. Nummer to er klot, og til slutt løksausen. Til kjøttet altså. For man tar opp kjøttet  og serverer det med kokt kålrot og sur løksaus. Det må være eplesidereddik i den sausen. Og helst Beate poteter, eller Laila, de går også an. Hovedsaken er at de ikke meler.

            --For et par  år siden bodde det en mann i den øverste leiligheten her. Han het Abel Raag. Husker du ham?

            Mannen nikket. --Stille, rolig kar. Bodde her et års tid. Ble borte.

            --Borte?

            --Han bare forsvant. Stakk fra husleien. Men det gjorde ikke så mye. Han hadde jo betalt depositum. Det er lenge siden nå. To  år kanskje. Jeg husker det godt, på grunn av svogeren min.  Du tar vel litt kjøttsuppe?

            Han forsvant innover. Hammersten fulgte etter ham.

            Kjøkkenet var blåmalt og ryddig. Komfyren var grønn. Kjelen som kokte var diger. Lokket klirret svakt. Spisebordet var av den gamle typen med dreide ben, bordplaten brun av elde. Fyren fant en blomstret tallerken i et skap, skjenket i suppe og skjøv asjetten mot Hammersten.

            Mannen tente en sigarett mens Hammersten spiste. 

            --Du er ikke den første som spør etter fyren. Det var en fra kommunen her også. Han fikk første ladning.

            Mannen reiste seg og gikk ut gjennom en dør. Hammersten spiste. Mannen romsterte med noe i naborommet. Han bannet. Det ble stille.

            --Vet du hvorfor jeg er forbannet på  den fyren -- Abel Raag? ropte han der inne fra. --Det var ikke på grunn av husleia, for det hadde han jo dekket med depositum,  men det jeg aldri tilgir er at han bare stakk av. For da fikk jeg ikke avertert. Og siden jeg ikke fikk avertert, så kom jeg aldri unna svogeren min. Han er en drittsekk. Han betaler ikke husleie.

            Mannen kom til syne i døråpningen med en blåstripete  plastbærepose under armen. Han tok et siste trekk og kastet sigaretten i utslagsvasken der den slokket med et lite fres.

            --Bare spis, spis nå!

            Hammersten blåste på skjeen og spiste.

            Mannen satte seg møysommelig. --Og vet du hvordan man ser at svogeren min er en dritt? På fortenna. De er helt hvite og sikkert av høy kvalitet, men  det kan ikke skjules at de er kunstige.  Han bygde en gang hytte sammen med kona mi, og dermed ble jeg også involvert. De to opererer med særeie, alt er skrevet over på henne, på kona, så kommer skattefuten og tar pant i hytta! Er det rart man blir forbanna? 'Jeg er nødt,' sa han 'har ikke råd til annet,' sa han, 'tenna mine kosta jo tredve tusen'.

            --Tredve tusen? sa Hammersten mellom to skjeer suppe. --For et par tenner?

            --Jada, og  han gjorde det på faenskap akkurat som den gangen han la seg sjuk foran Stortinget for å slippe et annet krav, det var ikke rare tenna han hadde først, vettu, de var grå og  litt skeive var de også. Men han sto på stige og malte, så stupte han rett i bakken og så gikk alle tenna. Det var forresten på den hytta han malte ... jaja, men det er en annen historie. Da er det noe annet å simulere foran  Stortinget. Han hadde kjøpt en eiendom, en bygård  på tvangsauksjon, øverst på Grünerløkka, det var før alle overklassebarna fra vestkanten flytta inn på Grünerløkka, det var en sånn gammel og fæl gård de viste på TV bestandig,  der det lekker i taket og det er rotter og det ligger døde ungdommer under trappene, du vet han hadde planer om  oppussing, skulle bli hushai vettu. Men så gikk ikke det da, for det bodde en utrolig drittsekk i den gården, og denne drittsekken fant seg ikke i å bli kastet ut, en kverulant, der møtte han sin overmann, nesten. La det være sagt med det samme. Kverulanten kjente mange advokater. Svoger fikk  haugevis av krav om mangler og reparasjoner, den forrige eieren hadde jo luktet lunta og aldri vist seg fram, for da slapp han jo og tette alle lekkasjer på bad og kjøkken og slikt.  Hvordan var suppa?

            Hammersten med munnen full av mat, vinket opprømt med skjeen.

            Mannen la plastposen på bordet og begynte å ta ut konvolutter og reklamebrosjyrer. --For å slippe alle regningene og maset,  stupte svoger foran Stortinget, påsto sjøl han hadde fått hjerteinfarkt, men legene fant ingenting. Men da var det huskestue, han ble kjørt i ambulanse, det var på  TV  til og med, for det var en politiker som holdt i lanken hans inne i sykebilen, hun var jo lege vettu, og hun snublet jo nesten i fyren, da hun kom ut fra Stortinget, og alle disse TV--kameraene som pekte, så måtte hun bortpå hun også, da ble han sykemeldt,  og slapp unna hele dritten, alle kravene, ja det skal jeg si, den mannen der er litt av en karamell. Så da kan du tro hvor mye husleie jeg får. Han tente på huset sitt også, jaja, det satt han forresten inne for, det er gjort opp som vi sier, så det skal han ikke plages med lenger,  nei, forresten så tror jeg  det var underslaget han satt inne for, huset tror jeg han fikk brent ned uten problemer, etterpå mener jeg,  jeg husker ikke lenger, hvis han brente ned huset før underslaget, så fikk han vel forsikringspremien utbetalt, det er så mye med svogeren min, det er ikke godt å holde rede på alt sammen.

            Hammersten  tørket seg rundt munnen med håndbaken. --Noe er det  med oss alle ...

            --Du kan så si. Han forrige som var her og spurte  etter Abel Raag, han kom fra kommunen, men det er ikke du, det ser man jo på lang avstand. Du er vel en gammel kamerat tenker jeg, bare ti still, du behøver ikke si noe. Men jeg har altså tatt inn posten hans. Fyren har ikke fått mye post på denne tiden. Bortsett fra all reklamen da, så har det stort sett vært selvangivelsen. Og det var den som fyren fra kommunen var så interessert i. Da reagerer de vettu, når de ikke får skattepenga sine. Det er mulig han var fra politiet også, jeg vet ikke. Han fikk i alle fall det som var av post.

            --Når var dette?

            --Et  år siden kanskje. Jeg hadde jo tatt inn mye post. Men det var lite private ting. Det er jo litt av et kunststykke og bare bli borte, men det er vel som svogeren min. Foreldrene må ta skylden. De var noen fæle nazister, jeg husker faren deres, hvordan han drev med disse polakkene, under krigen var det å plage dem og drepe dem og etter krigen stuet han dem inn på små hybler og fikk dem til å jobbe for seg døgnet rundt.

            Hammersten smattet og skjøv tallerkenen fra seg. --Takk for maten.

            --Ja det var fæle greier, de torde ikke reise hjem etter krigen de polakkene, de var redde for å bli tatt for spioner vettu,   faren til kona mi var stor nazist, han satt jo i fengsel også, da er det  ikke rart at det gikk slik med svogerne mine ...

            --Ja nazistunger, de fikk vel  gjennomgå etter krigen.

            --Men  han  er god til å marsjere, svogeren min, du vet det er ikke rart at han bærer fanen i 17.mai--toget, så stram kar og blir ikke sliten heller...

            --Nydelig suppe, sa Hammersten. --Det grønne, var det kål?

            --Javisst, kål setter smak. Men den andre svogeren min er ikke håret bedre. En gang knuste han tretti biler eller noe slikt, slo dem i stykker med en slegge, det var  tretti biler som sto  parkert på en badeplass.

            --Han må ha blitt sliten, sa Hammersten.

            --Ja og tenk du, med slegge og tretti biler, for en jobb, han må jo ha blitt helt pumpa av alt arbeidet. Han hadde helt ny bil sjøl, husker jeg, den kasta de jo i vannet, de som eide bilene han ødela. Og hans bil, den de skjøv ut i vannet, det var en helt ny Saab, synd og skam var det, for det var ikke lett å kjøpe seg ny bil i den gangen, i femtiåra. Men jeg snakker meg bort. Huset til svogeren min brant opp da, og han var helt på styr etter leiligheten der oppe. Til slutt fikk han flytte inn, men jeg måtte bryte opp døra. Da hadde det stått tomt der i to--tre måneder. Og vet du hva? Det var helt tomt.

            --Jeg tror det når du sier det,  sa Hammersten.

            --Jeg tenkte jo jeg måtte ringe politiet og få orden på saker og ting, løsøre. Men det var ikke noe der. Ikke så mye som en skitten underbukse, ikke en sigarettsneip.

            --Han hadde flyttet med andre ord? Tatt med seg møbler og alt?

            Mannen tente en ny sigarett. --Nettopp. Og derfor kunne den dritten jeg har til svoger bare flytte rett inn. Men du? Dette depositumet, det regner jeg som foreldet, hvis han skulle komme og mase mener jeg ...

            --Skulle bare mangle. Du er sikker på at leiligheten var helt tom?

            --Tom som nøtta til fanden i eventyret.

            --Han etterlot ingen ny adresse?

            --Niks.

            --Og du har overhodet ikke sett noe til Abel Raag,  du har overhodet ikke sett fyren senere?

            --Ikke et livstegn. Ingenting. Jeg ga jo faen i hele fyren. Han bare flyttet, stakk av fra alt sammen. Stakk av fra ingenting, fra denne posen med post.

            --Og bortsett fra typen som kom fra folkeregisteret eller skattevesenet, har det vært andre og spurt etter ham?

            --Ingen.

            --Ikke politi engang?

            --Som sagt det er mulig han typen som fikk posten  var fra politiet. Han sto her og mumla om adresser og plikt til å melde adresseforandringer. Jeg hadde laget bacalao husker jeg,  han ville ikke smake. Bacalaoen, den hadde kokt ferdig akkurat og jeg forsøkte med tabasko istedenfor piri piri, det var ikke særlig vellykket. Peppersmaken ble mere sterk enn smaksrik for å si det slik. Du kan sammenligne det med å bruke sekstiprosent når du egentlig skal ha whisky,  jeg ble litt skuffet over etterbrenningen. Mere suppe?

            Hammersten gned seg over magen. --Nei takk. Jeg tror jeg har spist for flere dager.

            --Det er melbollene, helt sikkert melbollene.

            --Ja, de var gode.

            --Det er konsistensen som er hemmeligheten, en slags tjukk pannekakedeig, bare ikke glem sukker. Det må være sukker i kloten.

            --Det skal jeg huske på, sa Hammersten. --Vær sikker.