Synopsis

Jobber med ny roman. Surprise. Vel, Det blir den åttende i serien om Gunnarstranda. Tittelen er klar, men ikke helt klar for offentliggjøring. Dog har jeg skrudd plottet sammen og – synopsis er til nå på førti sider. Det – tenker jeg – er i overkant mye. Når det sjelettet skal polstres med kjøtt og vev og sinnrike detaljer, står manus i fare for å bli vel langt. Det er min hangup. Har et underliggende men prinsippielt mål om ikke å skrive laaaaaaaaange  krimromaner. De laaaaange kriminalromanene er en uting.

Det er sagt  at inflasjonen i laaaange bøker, kom med damaskinen og tekstbehandlingen. Da det ble mulig å redigere en side uten å skrive hele siden om igjen, vant forfatternes selvforelskelse sin viktigste seier over regelen om å kille darlings. 

Jeg synes det er noe motbydelig innvaderende i tjukke bøker. For meg blir alltid det uoverstigelige antall sider liggende mellom meg og fortellingen når jeg leser slike bøker – enten forfatteren vil det eller ikke. Faktum er: En laaang bok er tjukk, altså overvektig og derfor skjemmet av dødkjøtt.

Jeg har Francois Truffaut som et av mange forbilder – og han skrev ikke en gang kriminalromaner. Men han kunne lage fortellinger. Truffauts filmer er alltid klippet hardt. Bare de viktigste scenene er med – og hver scene redigert så langt ned som mulig. Akkurtat den kvaliteten gjør at filmene hans tåles å bli sett mange ganger. Ikke noe dødkjøtt.

Min oppgave med romanen fra nå av blir todelt: Bygge ut synopsis samtidig med å skrelle ned, få vekk dødkjøttet.

Finnes det en litterær Truffaut? Flere. James M. Cain, Jim Thompson, Cornell Woolrich – og på norsk – Arthur Omre. Og ja, de er alle litterære forbilder.

Som dere skjønner. Jeg har en jobb å gjøre.