torsdag 31. mars 2011

Endelig – Mer Good greed: Dottkom



Mer good Greed - dotcomboblen!


Den personlige datamaskinen som IBM lanserte i 1981, viste seg å bli grunnsteinen i et næringslivsmessig paradigmeskifte over hele verden. Allikevel var ikke minicomputere den gang noen ny oppfinnelse. Det var mange bedrifter som på 1970-tallet produserte maskiner som var ment å gjøre kontorarbeid enklere. Årsaken til at giganten IBM satset stort på dette markedet, var at Apple-konsernet noen år tidligere hadde lansert sin maskin Apple II med det innebygde elektroniske regnearket Visicalc

Dette regneprogrammet revolusjonerte alle operasjoner knyttet til regnskap og statistikk. Til da hadde man bare kunnet bruke regnestav eller kalkulator til å utføre avanserte regneoperasjoner. Med Visicalc ble disse instrumentene avlegs. 

På tross av at Apple var tidligst ute, ble det altså konsernet IBM som la egget. IBM-ingeniørene valgte nemlig å skille mellom to teknologier – datamaskinens maskinvare og dens programvare. Ingen programmer var innebygget i IBM-maskinen, bortsett fra den unike biosen som startet maskinen. Dette gjorde at en mengde miljøer også utenfor IBM nå kunne kaste seg på og drive utviklingen framover. Fra nå aksellererte utviklingen slik den bare gjør ved enkelte banebrytende oppfinnelser. I løpet av få år hadde hele den vestlige halvkule tilpasset seg teknologien som lå i hendene på utviklerne av programvare. Verden ville ha elektroniske arkiver, databaser, regneark, tekstbehandling og ikke minst dataspill. Den rytteren som red høyest av alle, var mannen som satt på rettighetene til operativsystemet MS-DOS og senere MS-Windows og MS Office – Bill Gates. Han og kompisen Paul Allen hadde startet bedriften Microsoft på studenthybelen en dag i 1976.

Bill G
To ting var grunnleggende for disse karenes suksess. Da de som tenåringer fikk i oppdrag fra en mindre maskinvareprodusent med å forbedre programmeringspråket BASIC, funderte de lenge over hvordan de skulle klare å beholde inntjening på programmet, selv om det ble solgt i Kina eller i Norge eller andre steder i verden.

Det var Bill Gates som fant løsningen. De som kjøpte programvare fra Microsoft skulle ikke få eiendomsretten til programmet, de skulle kjøpe programmet på lisens. Så lenge eiendomsretten ble værende i bedriften, kunne ikke folk ustraffet bare gi programmene videre.  Den andre lykkelige begivenheten for Gates var at han ble hyret inn av IBM til å lage operativsystemet til deres PC prototype – MS DOS.

Da IBMs PC fikk vind i seilene, var det i realiteten Microsoft som sto ved roret. Før ti år var gått, var Gates milliardær. Før femten år var gått var han verdens rikeste mann . Bill Gates ble et levende bevis på at det er mulig å bo på et gutteværelse og gå ut døren som eier av Onkel Skrues pengebinge hvis du bare gjør ting riktig, på rett sted, til rett tid.

Da det kommersielle internett så dagens lys på begynnelsen av 1990-tallet, representerte det et nytt teknologisk sprang videre. Grenseløs kommunikasjon mellom datamaskiner brakte den digitale verden til et høyere nivå.


I starten gikk utviklingen av nettet tregt. Men enkelte innovative aktører  lyktes tidlig med å gjøre kommersiell suksess på nettet, spesielt nettbokhandelen Amazon.com. Denne bokhandelen poppet opp på nettet og klarte å stjele markedsandeler fra bokhandlere i alle land. Folk i næringslivet lærte da to ting: Internett kan bli god butikk – og Internett kan bli en farlig eller nyttig konkurransefaktor, alt etter hvordan man selv håndterer verktøyet. Konsekvensen ble at flere og flere ville bruke nettet kommersielt.

Børser har gjerne lokal dresskode
Utover 1990-tallet, ble nettilgangen lettere og hurtigere og mer brukervennlig. Det kom på markedet programvare som ledet brukere lettere inn på nett samtidig som tele-operatørene økte kapasiteten først ved innføring av digitale  ISDN-telefonlinjer, siden bredbånd og optisk overføring. Skolene begynte å ta i bruk internett, bedriftene profilerte seg på nettet, men den største drivkraften bak utviklingen av internett, skjedde på børsene rundt omkring i verden.

De investorene som studerte Amazons forretningsvirksomhet på 1990-tallet, oppdaget at nettbokhandlen hadde gått mange år med underskudd før den tjente penger. Dermed ble det akseptert av de fleste at en kommersiell internettaktør må regne med å gå med svære underskudd i starten. Internetts potensiale lå i framtiden, ettersom flere og flere brukere kom til. Dessuten var denne framtiden innen rekkevidde. Telenettet var utbygget over hele verden og i de aller fleste land la man bredbåndstlinjer som ville revolusjonere nedlasting, som på dette tidspunktet var en flaskehals i nettbruken.  Det var bare et tidsspørsmål før mødre fedre, ungdommer, barn og bestemødre, alle var på nett og ville bruke internett til å kjøpe det de hadde lyst til.

Det oppsto enorm forventning til internett som kommersiell arena. Samtidig ble de digre underskuddene ved driften av nettselskaper bagatellisert. Slike underskudd ville jo rette seg over tid.  Det optimistene (les: de aller fleste aktører) ikke tenkte på, var forholdet mellom realkapital og finanskapital. Hvis en bedrift skal gå år etter år etter år med underskudd før de tjener penger, samtidig som aksjekursen er svært høy og oppadstigende, er kursbevegelsen mest sannsynlig  feil. Hvis dette er tilfelle for mange aksjer innenfor en og samme sektor, er dette et enda tydeligere faresignal for næringslivet som er involvert. Man svever da nemlig inne i en finansboble.
boble, julepynt


De fleste selskapene som siktet mot nettet tenkte likt. Alle ville kopiere Amazons suksess. Alle ville være det ene, suverene selskapet innenfor sin sektor. Men det kunne bare være én vinner i hver sektor. Slik ble det utløst en frenetisk oppkjøpsiver verden over. Gründere som hadde startet nettselskaper solgte sine selskaper til selskaper som var større. Gründer etter gründer trakk seg ut med feite lommebøker. Med andre ord: De som hadde vært tidlig ute, tjente enorm gevinst – Pyramideeefekten kunne ikke være tydeligere.
           
Det ble snart hysteri omkring internett. Næringslivet arrangerte seminarer og kjøpte ideer over disk. De villeste påfunn ble ansett som god butikk. Man kjøpte for å sikre seg ideer, for å slippe konkurranse og alle kjøp var initiert av framtidig forventning. Veksten av boblen var i gang.

Det svenske selskapet SPRAY kjøpte norske Nettavisen for 180 millioner fra fire gründere i august 1999.  I november samme år investerte selskapet Intel 47 millioner kroner i selskapet Opticom, kursen spratt opp i 2380 kroner per aksje (da smellen kom, falt kursen kjapt til kr 50,- per aksje).

I mars 2000 gikk nettrekrutteringsselskapet Stepstone på børsen og hentet inn NOK 1,7 milliarder i kapital,  Omtrent samtidig nådde Nasdaq-børsen all time high og begynte nedturen i et langdrygt krakk. Stepstone-gründernes bindingstid var et halvt år. Straks bindingstiden var ute, solgte den mest profilerte gründeren seg ut. 

Bø!
Et svenskinitiert, britisk nettselskap som kalte seg Boo.com brukte opp 188 millioner dollar på seks måneder. De skulle selge over nettet den store hiten på denne tiden – streetwear. Boo.com utviklet en nettside som var så avansert at brukerne ikke fikk lastet den ned. Klikket du deg inn på siden skulle olabukser og t-skjorter komme svevende mot deg i tredimensjonale bilder, men ingenitng skjedde. Boo.com fikk ikke solgt så mye som en caps.

Et sveitsisk selskap som kalte seg Think tools.com var i utgangspunktet et konsulentbyrå. Selskapet hadde utviklet programmet Think tools suite som skulle være et ledelsesverktøy, et genuint program som skulle hjelpe ledere til å løse beslutningsproblemer. Ulempen var bare at verktøyet ikke  hadde noen løsningsfunksjoner. Den som så gjennom keiserens nye klær ville finne at think tools suite egentlig var en digital notisblokk.  Samtidig hadde bedriften en markedsverdi på 2,5 milliarder sveitserfranc. Da de gikk på børs i Sveits, ble aksjen priset til 270 Sfr. Da det kom offentligheten for øre at selskapets gründer hadde tette forbindelser til World Economic forum, tok hysteriet over og akjsen steg til 1050 Sfr per stykk.  Snart ble selskapet anklaget for å ha plagiert programvaren. Litt etter kollapset salget og bedriften gikk sakte men sikkert under.

Bare få økonomer hadde is i magen. Magasinet The Economist ba allerede i 1998 den daværende lederen for USAs sentralbank, Alan Greenspan, om å heve renten for å få dotcomboblen til å sprekke. Greenspan lot være.

Det norske tidsskriftet Kapital nr 11 i 1999, sammenlignet prisingen på internettselskaper med tulipanhypen i Holland rundt 1630.


(vil du lese om tulipanhypen? Sjekk denne: Ja, jeg vil lese mer om tulipanhypen på 1600-tallet!

Etter mars 2000 brukte Nasdaq-børsen noen måneder på å falle nærmere tretti prosent. Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Nå kunne mans se fordelene med at teknologiaksjene i New York opererte på egen børs. Det var Nasdaq-børsen som fikk nedturen alene – ikke fondsbørsen NYSE. Denne gleden gjaldt derimot ikke for Oslo børs.

Den norske børsen er i hovedsak en råvarebørs. Omsetning er knyttet til olje, metaller og andre råvarer. Høsten 1998 begynte oljeprisen å falle. Den falt til helt under ti dollar fatet og det var virkelig krise. Den nye interessen for internett ble derfor børsens ”redning”. Når meglerhusene lanserte prospekter kunne enkelte av dem prise en IT-konsulent i en bedrift til NOK 20 000 000 per hode (!) Investorene bet på. Det ble satset på framtidig inntjening. Men krakket kom også til Oslo. I mars 2003 var indeksen tilbake på 1996-nivå.

Til forskjell fra andre land i verden har Norge penger på bok. Oljeproduksjonen gjør Norge til et rikt land selv om industrien er bygget ned. Det norske oljefondet spekulerer i aksjer for å øke potten som skal betale framtidige spekulasjoner. I land der folk har penger, er aksjesparing alltid et alternativ til pengesparing. Etter krisen i 2003 kom Oslo børs kjapt på bena igjen.


Det er alltid lett å være etterpåklok. Men det er allikevel et tankekors, at analytikere som Roach, i videoen under, ikke får gehør før boblen er sprukket og krisen er et faktum. Den samme diskusjonen gikk også på vårparten 2008, før det smalt. Feil. Den har gått hver gang. Like før det smeller.




tirsdag 22. mars 2011

Reprise - Ferdaminne: Maria, Maria

Capitol, Havana, en dag i februar 2003

Maria, Maria –

Havana – en dag i februar 2003


Mannen som henger ved siden av meg i baren har to glitrende sølvtenner i overmunnen. Det er et vinnende smil som nøytraliseres noe av de digre solbrillene, men som fullender en karakter kledd i lilla dressjakke, gule bukser og gul stråhatt. Han har utpekt seg selv som freelance-travel-guide. Han snakker tilnærmet feilfritt engelsk. Han har valgt seg ut meg. «Cuba’s big five,» sier han og teller opp finger for finger: «Rom, kvinner, sigarer, salza og sukker – i den rekkefølgen.»

Her inne, som i de fleste barer på Cuba er det umulig å unngå tre av de fem store. Salsamusikken drønner. Salsa er lyden av Cuba. Siden det eneste brennevinet du får kjøpt i baren er rom, kan du like gjerne bestille en drink som har sukker i seg – for eksempel Mojito. Da har du tre av de fem.

Jeg tenner en av robustoene som jeg kjøpte av en tobakksdyrker i Vinales.   Freelance travel-guiden ber om en sigar og får en. Nå er vi knyttet sammen. Han synger høyt med i refrenget og tar noen salsatrinn på et improvisert dansegulv foran baren til allmenn jubel. Han er en smidig mann i lilla jakke og med solbriller og sigar. Han ler så lyspærene reflekteres i sølvtennene, han blåser blå røyk mot taket. Han har plukket seg ut meg og tror at det jeg egentlig vil er å få tilgang til den femte og siste. Derfor begynner han å hviske navn på kvinner han kjenner. «Det finnes ikke maken», sier han, «ingen hofter er smidigere, ingen hud er mykere ingen lepper er ømmere – amore cubana – det finnes ikke maken på denne jord.» Han peker mot funkisbalkongen der en representant for arten kaster slengkyss til oss.
Jeg takker høflig nei. Men vet at den eneste måten å slippe unna på, er å forlate stedet. Det handler om timing. Jeg må forsvinne før forhandlingene begynner. Idet kvinnen på balkongen styrer mot trappen ned, går jeg ut.

Tre piker i tenårene sperrer fortauet. Den frekkeste spør hvem av dem jeg vil ha til sengs. Jeg avslår. Da foreslår hun at jeg legger meg med med to av dem samtidig, til samme pris, kanskje alle tre – jeg vil ikke angre. Hun er muligens atten år og det bor en hard flintstein innerst i de sorte øynene hennes. Venninnen er mer sjenert, og frodig. Hun slår blikket ned og skuler. Hvis en av disse tre er tyvaktig, er det henne. Sistemann kan ikke være en dag over fjorten. Hun er mager og vill i blikket. Hun ler høyt og blotter lange fortenner.  Jeg presser meg forbi og fortsetter mens de blir stående og kaste skjellsord etter meg: De kaller meg for en impotent homo.

En cameo dundrer forbi. Cubas kameler er lastebiler med en lang kontainer på lasteplanet. Kontaineren har et søkk på midten derfor ser det ut som lastebilen har to pukler. Trafikken i Havana er en salig blanding av amerikanske glis fra før revolusjonen, packarder, Buicker, Chryslere – iblandet Ladaer fra sovjettiden, gamle snutelastebiler, cameobusser, gamle motorsykler med og uten sidevogn og et lite fåtall moderne Peugeoter og Fiater – og et lite utvalg hestedrosjer myntet på turister alene.  Og det er på setet til en slik karjol at hun sitter, svart, og fager – Maria.

Ett ørlite sekund er jeg ukonsentrert og går i fella: Øyekontakt. Som den dyktige selger hun er, hopper hun straks ned og griper meg i armen. Det gjelder å få handelen i havn. Hun vet at halve jobben allerede er gjort. Nå består jobben i å få meg opp i vogna.
Jeg vet også dette. Og Maria vet at jeg vet. For jeg spøker og ler. Jeg liker henne, men nøler og gjør meg kostbar. Det er en flørt, men hun spiller med, selv om vi begge vet at flørten handler om dollar.
Hun har gyllen hud, håret er svart og rammer ansiktet inn  med lange lokker. Hun kniper øynene sammen og rynker på nesen når hun ler, og det er noe vennlig og samtidig sårbart over dette sjenerte smilet som hele tiden kommer tilbake og gjør ansiktet åpent. Jeg lurer på hvilken strategi hun vil velge. Jeg tipper mann/kvinne – relasjonen. Jeg får rett:
Hun spør om jeg er gift. Altså har hun allerede sett at jeg ikke bærer giftering. Ja, sier jeg som sant er, jeg er gift. Men nei, det kan hun ikke tro. jeg har jo ikke ring. «Hvorfor er du på Cuba, hvorfor kommer du hit, hvis du er gift og går uten ring på fingeren? Kommer du for å være sammen med cubanske kvinner?»

Hånden hennes hviler lett på overarmen min. hun ser meg inn i øynene. Hun vet at hun er vakker. Hun vet at jeg liker henne. Hun vet at jeg vet at hun vet. Og ansiktet revner i et nytt smil og jeg er betatt av denne nesen som rynker seg. Hun er flink. Hun er dreven. Hun har handelen innen rekkevidde. Det er for sent for meg å forsvinne nå -- uten å gi henne kompensjasjon. altså har hun allerede lyktes, handelen er nesten sluttet.

Hun velger å gi av seg selv. Hun snakker om Tyskland, at hun ble håndplukket på sigarfabrikken for å reise til Tyskland mot slutten av 1990-tallet for å lære tyske rikmenn å røyke sigarer. Hun rullet sigarer på fabrikken. Jeg spør om hun rullet på sine mørke lår. Det er ikke første gang hun får det spørsmålet, men hun bare ler drevent. Er jeg interessert i hennes lår? Hånden hviler på armen min igjen. Jeg, den såkalt gifte mann uten giftering, på Cuba, snakker om hennes lår. Hun aner at handelen oss imellom kan ha større dimensjoner enn hun først torde håpe på, og hun aner at jeg aner.

Jeg gjør meg kald og avvisende. Hun sanser det på sekundet. Ikke snakk om den slags. Hun er jo turistguide. Hun skal vise meg Havana fra hestedrosje. Hun snakker ikke bare flytende engelsk, men også litt tysk. Hun er en ærbar kvinne. Hun  har et barn som hun forsørger alene og nå har jeg tøyset bort så mye tid, mengder av kunder har hun gått glipp av på grunn av dette tøysete snakket vårt. vil jeg ha en omvisning – en time rundt i byen? Det vil koste ti dollar.
Bare ti dollar? For en times omvisning?
Jeg vet at prisen vil stige fromiddabelt i løpet av turen, allikevel klatrer jeg opp.
Hun smiler fornøyd når jeg tar plass og hånden hennes rører meg igjen. På låret mitt denne gangen, på mitt nakne lår i shorts, rett over kneet. Men kanskje var det ikke meningen, kanskje berørte hun låret mitt  bare fordi vi må sitte så tett.

Kusken, en eldre kar med værbarket hud under stråhatten, bart og cowboyhatt, smatter på hesten som rusler av sted over brosteinene.  Turen går omkring i Gamle Havana, med kurs for barokk-kirkene bygget av jesuitter på sekstenhundretallet.
«Er du interessert i kirker? Fin gammel kirke.»  Maria peker og snakker, men har ingen godt skolert bakgrunn. Marias kvalifikasjoner er utseendet, sjarmen og språkkunnskapene, og det faktum at hun er vokst opp i byen. Maria vet lite eller  ingenting om jesuittene, om Trientkonsilet eller om  pavemaktens strategier knyttet opp mot Spanias erobring av den nye verden for flere hundre år siden. Det blir jeg som foreleser for henne. Allikevel blir hun med meg inn i kirken og jeg spør om hun er kristen. Nei, hun er ikke kristen.

Jeg spør om hun dyrker Santeria.
Hun nøler. Hun  liker ikke denne pågåenheten min. Det skulle være omvendt, Det er hun som skal være pågående. Men for meg er nølingen hennes et godt tegn. «Ja,» innrømmer hun til slutt. Hun tilber Santeria – religionen som er den vestindiske sammensmeltingen av kristendom og afrikanske stammeriter. En annen person, en som var mindre troende enn henne, ville med stor sannsynlighet grepet fatt i min interesse for Santeria og tilbudt meg orkesterplass til eksotisk ofring av høns mot en neve dollar. Men ikke Maria. Hun tar troen sin på alvor. Eller, tenker jeg i neste sekund, kanskje hun bare holder fast ved  sin valgte strategi, kanskje hun jobber med sin første plan, å binde meg til seg ut fra det faktum at jeg kommer på besøk til Cuba uten giftering.

Vi klatrer opp i hestedrosjen på ny. Ferden fortsetter, mot jernbanestasjonen. Jeg sitter taus og repeterer for meg selv hva jeg har lest. Havanas universitet ble etablert i 1728 nesten hundre år før universitetet i Oslo. Cubas første jernbane ble etablert i 1837 sytten år før Norges første bane mellom Oslo og Eidsvoll ble åpnet. Dette fattige landet er ikke fattig på grunn av kort utvikling eller mangel på ressurser. Dette er et stolt land, et rikt land. Men Cuba er fattig på grunn av handelsblokade og aggressiv amerikansk imperialisme og utenrikspolitikk.

Jernbanestasjonen troner gul og mektig foran oss – og nå får Maria anledning til å snakke om det Cuba hun er stolt av: Jernbanen som knyter sammen dette rike landets ressurser – og hun peker på det Cubanske flagget høyt oppe på stasjonsveggen: Cuba er nøkkelen til Karibia. Da Columbus steg i land her i 1492, uttalte han at dette landet var det vakreste som noensinne var skuet av menneskeøyne.
Jeg får et glimt av noen markedsboder inne i en hall og vil av.
«Selvsagt,» sier hun. Dette var ikke med i planen hennes, men hun er fleksibel og påstår at jeg bestemmer hvor ruten går. «Jeg kan bære det for deg.» Hun tar kameravesken min og lar hånden berøre min samtidig. Vi veksler blikk et lite sekund. Hun står i rollen: Slår blikket ned og smiler svakt, men yndig.

Vi passerer fargesterke boder som tilbyr tomater, poteter, bønner, bananer, papaya, ananas. Fortsetter mot fiskeavdelingen. Det lukter ramt av saltvann og fiskeslo. Her sløyes tunfisk og red snapper. Digre, svarte og glinsende fisker får buken sprettet opp, hvitgrå innvoller plasker i golvet og blir spylt unna med vann. I den store kjøttavdelingen henger skrotter av griser og kalver flådde og røde og hvite og gapende fra kroker i taket, levende høns virrer panisk med hodene idet en artsfelle får hodet kappet av og fortvilet flakser med vingestumpene. Den tjukke lukten av blod og innvoller fyller nesen. «Øy! Ta bilde av meg!»  En slakter deler av et kotelettstykke med ett eneste hogg med øksen og blotter hvite tenner under barten. Torgselgerne  roper til Maria: «Hvem er denne mannen du drar med deg hit?» Og hun roper tilbake: «Han er en raring, han vil heller kikke på dere, her på markedet enn å se på katedralen til San Franciscus!»

Snart sitter vi på kjerren idet hesten trekker oss bedagelig av gårde, først tilbake mot Capitol, deretter videre mot bydelen Vedado.  Vi passerer sigarfabrikken Partagas og hun spør om jeg har kjøpt sigarer. «Ikke kjøp sigarer på fabrikken. Det er for dyrt. Jeg skaffer deg de fineste – billig – Cohiba Esplendidos. Røker du sigarer?»
«Ja,» svarer jeg.
Hun  blir straks usikker. Siden jeg er en sigarrøyker, har jeg mest sannsynlig sjekket ut svartebørsmarkedet, altså er jeg mest sannsynlig dreven på dette feltet. Hun tenker seg om før hun nølende spør: «Hvilket merke røker du?»
Jeg foretrekker å være vag, begynner å mislike denne iherdige jobbingen med å kategorisere meg – plassere meg i en bås slik at hun kan beherske meg.
«Har du kjøpt sigarer?»
«Ja.»
«På gaten?»
«Ja.»
«Hvilket merke?»
«Montechristo.»
«Nummer fire?»
«Ja.»
Hun blir først taus og tenker litt før hun fortsetter: «Jeg liker ikke Montechristo nummer fire. Alt for sterk, forferdelig sterk. Jeg kan skaffe deg Cohiba – de beste, billig.»
«Hvor mye for en kasse Cohiba Pyramidico,  femogtjue stykk?»
Hun drar på det. Dette er vanskelig. Det er lenge siden vi berørte hverandre nå. Stemningen er ikke så tett og jeg har initiativet i samtalen. Derfor ligner jeg i hennes øyne mer på en hestehandler enn en potensiell elsker. 
Hun bestemmer seg og tar sats: «Hundre dollar.»
Jeg flirer.
«Hvorfor ler du?» Min latter er åpningen hun har ventet på. Hun er en myk liten katt igjen, smiler inntakende, berører meg på armen. En gang til, på låret. «Si det da, hvorfor ler du?»
«Jeg kan få så mange Cohibas jeg vil for femogtjue dollar.»
Slik har jeg nok en gang avvist henne og penset samtalen over på  business. Hun legger ansiktet i forretningsmessige folder. Hun sitter foran meg: fagmennesket. Fabrikkens beste sigarruller. Hun som ble sendt til Tyskland som ambassadør for cubansk sigarindustri, som lærte tyske direktører i sine Hugo Boss-dresser å røyke sigar.

Hun snakker om kvalitet, at det som tilbys på gata er feik. Hun sier at hun kjenner mannen som sorterer tobakken som kommer inn  på fabrikken, eksperten som sorterer innhold og dekkblad til Cohiba, til Bolivar, til Romeo y Julieta, til Hoye de Monterrey, til Montechristo – hun kan disse tingene. Hun har kontakter i alle ledd på fabrikken: Rullerne, kvalitetskontrollørene, eskemakerne, magebelte-montørene – hun håndplukker de beste sigarene til sine kunder. Vet jeg hva fabrikkutslaget tar for en kasse Cohiba esplendidos? Over fire hundre dollar!
Hun gjentar beløpet med stort alvor: «Fire hundre dollar!» Og så skal liksom jeg tuske til meg den samme kvaliteten for tjuefem. Jeg må ikke være dum!  

Jeg ser til høyre. Herfra er det kort vei ned til sjøen og Malecon – promenadegaten, veibalustraden som er Havanas skanse mot havet. En kjede av skip balanserer på horisonten bortenfor. I dag er sjøen blank og rolig. Ingen dønninger slår og spruter havskum over Malecon, folk sitter på steingjerdene uten å bli våte.  Senere på dagen og kvelden vil folket i Havana spankulere der, bedagelig fram og tilbake. Været er ypperlig og temperaturen perfekt.
Vi sitter tause mens kjerra ruller inn i Chinatown. Jeg innser at Maria ikke likte vår sigarsamtale. Jeg klapper henne på kneet til trøst. «Cheer up, Maria!»

Vi veksler blikk og jeg leser at hun har bestemt seg for et nytt framstøt. Samtalen skal dreie seg om kvinner og menn. Hun forteller at hun er skilt.  Hun har et barn. Hun forteller at cubanske menn er no good. very machismo.
«Hva er machismo?» spør jeg.
«Cubanske menn viser lite respekt for kvinner. De bryr seg ikke om troskapsløfter, hvis det faller seg, er de sammen med andre kvinner, cubanske menn – no good. Cubanske menn – ikke som skandinaviske menn.»
«Skandinaver er også utro,» hevder jeg.
Hun ler. Skandinaviske menn er som engler å regne. Hun har jo sett det på TV, menn som triller barnevogn, menn som vasker opp, menn som går med bøtte og skurekost . . .
Jeg vil tilbake til hennes historie.  Jeg sier: «Det må ha vært en tøff beslutning i all denne fattigdommen – velge seg et liv alene med et barn»
Hun mørkner. Hun  er snart inne i sin egen lidelse og sine egne traumer. Hun snakker igjen stygt om cubanske menn. Det lyser sorg i de mørke øynene og jeg tenker: Du snakker stygt om én mann. din mann. Han som har sviktet deg. Bitterhet og sinne tar plass sammen med sorgen i øynene hennes. 

Jeg tenker at hun har gitt opp. Hun har sanset at jeg ikke kom til dette landet for å ligge med kvinnene. Hun har forsøkt, slik en maur forsøker å runde en ertende pekefinger. Jeg tenker: Hun har gitt opp kjærlighetsrelasjonen. jeg har delvis blokkert sigarvinklingen. Hva kommer hun til å satse på nå?
«Kubanske kvinner, da»? spør jeg, «Hvordan er de innerst inne?»
Hun blir sittende og tenke. Ti slutt sier hun. «Kubanske kvinner er veldig sjalu.»
Snakker hun om seg selv?
Nå ser hun rett på meg, ser meg inn i øynene. «Det må du huske på. kubanske kvinner er veldig sjalu. Men de er alltid trofaste!»  Maurens siste rundingsforsøk.  Hun snakker om seg selv. Det er både en advarsel og et løfte. Jeg må smile. Hun er straks med, leken:
«Hva ler du av? Hvorfor ler du hele tiden?»
Jeg svarer ikke, ser isteden ut på parken vi triller forbi: de typisk Cubanske palmene. De kneiser i været med rake stammer, ikke skrå eller lutende som kokospalmene på strendene i Griseebukta eller på Playa del Estes. Til gjengjeld har disse palmene underlige fasonger på stammene sine, enten de har kurver som en  kvinne eller har utvekster på midten som en ølmage. Jeg vet at barken brukes til å pakke tobakken i Pinar del rio, før den kjøres inn til Havana. Men jeg spør allikevel, litt for å spore henne av, litt for å holde samtalen i gang: «Hva heter disse palmene?»
Svaret er resignert. Heller ikke nå lot jeg meg invitere med på sjekkeleken: «Kongepalme,” sier hun, ”Palma royal.»

Hestekjerra beveger seg mellom bilene på veien. Målet med turen er nær. Vi kan allerede se den digre søylen med stauten av José Marti – friheltshelten som troner på Plaza de la Revuloción.
Mange har meninger om diktatorer og enda flere har meninger om diktatoren Fidel Castro, ikke minst kubanerne. allikevel: Én ting skal han ha: Han tvinger ikke folket til å dyrke seg selv gjennom avgudsbilder. Diktatorene lærte av Stalin, alle sammen. Kinas Mao, Romanias Ceaucesco, Iraks Saddam, Libyas Ghadaffi, Kenyas Moi – alle tvang folket til å tilbe seg selv i avbildninger.
Ikke Fidel. Propagandaen hersker selvsagt. Til stadighet dukker det opp bevingede sitater fra lederen – klistret opp på digre plakater, men de fleste som siteres er de falne: Marti og Che. Hasta la victoria siempre uttalte Che Guevara en gang, og sitatet pryder veier og bygninger over hele Cuba, hele Havana – sammen med det ikoniserte kitschbildet av samme mann, svarte skygger og resten hvitt. Portrettet av Che Guevara med langt hår, bart og ikledd sin beret med rød stjerne.
José Marti var den første revolusjonære helten på Cuba. Han dyrkes som nasjonens far på samme vis som inderne dyrker Gandhi. José Marti ble født i 1853, var poet og agitator, og døde i frigjøringskampene mot den spanske kolonimakten i 1895. Marti forsto at USA ikke var interessert i et fritt Cuba og advarte mot amerikanernes planer om å gjøre Cuba til lydrike – til sin egen sukkerprodusent og kjøkkenhage. Marti fikk rett. Fidel Castro bygde sin politikk på de samme analysene.

Plaza de la Revulotión er stygg. Den er enorm i utstrekning og østeuropisk i utforming Den er helt folketom.  Kitschportrettet av Che Guevara har fått plass på et østeuropeisk utseende kontorbygg. Bildet dekker hele husfasaden. Portrettet rager ikke så høyt som Marti – bare nesten.
            Vi er framme ved målet. Jeg er spent på Marias siste trekk.
Vi klatrer ned fra hestekjerren.
Jeg gir henne de tilmålte ti dollarene. Gir kusken tips og lurer på hvordan jeg skal avslutte møtet med Maria med verdigheten i behold.
Vi blir stående og se på hverandre, tause.
Til slutt peker hun ned på skoene mine. «Selg meg skoene dine.»
            Jeg kikker ned på mine egne sko. jeg burde visst det. Adidas. Jeg er vestlig i klærne.  De skoene er ettertraktet. Og blikket hun nå sender, forteller at det ikke blir flere berøringer. Hun har valgt å ta meg på alvor. Vi er to planeter som krysser hverandres baner. Jeg er den rike. Hun er den fattige. Det har ligget under hele tiden. Jeg har lest tankene hennes, jeg har sett kursen hennes, jeg har manøvrert og plassert meg selv et skritt foran hele tiden. Det betyr at jeg vet, jeg kjenner betingelsene. Og jeg leser i det brune blikket at hun nå ikke er interessert i å spille skuespill lenger. Hun er den fattige. jeg er den rike. Jeg vet, jeg kan historien, jeg er representant for den verden der folk har lommene full av penger – etter Spanjolenes nedslaktning av hennes forfedre, etter slavehandelen i Karibia, etter amerikanernes utbytting av hennes hjemland gjennom United Fruit, etter   Kennedys skammelige embargo mot hennes elskede Cuba, etter at Sovjet lot dem i stikken, etter at handelsblokaden ble strammet til – her står jeg som representanten for alle dem som påførte henne fattigdommen, som påførte henne et liv i daglig kamp for verdighet og daglig brød. Det er min verden som har gjort henne til den aggressive selgeren hun er. Det er menn fra min verden som reiser til Cuba for å børse billige sigarer, for å ligge med kubanske kvinner. Det er menn fra min verden som har skrevet det skuespillet vi to har spilt for hverandre på denne turen.

Vi to leser hverandre. Hun er vred. Hun er vred på min verden – ikke på meg spesielt. Men hun forventer at jeg nå spiller med i det spillet min verden tvinger henne til å spille. Så: Hvis jeg ikke vil kjøpe hennes kropp, ikke hennes sigarer. Hva skal jeg da yte henne? Vi vet begge to at det er her kontrakten ligger. Og jeg må resignert innse at det hun finner mest verdifullt ved min person er skoene jeg går omkring i.
Jeg trekker pusten og ser meg omkring. Den tilmålte timen er ute for lenge siden.
«Disse skoene er dine,» sier jeg og løsner lissene.

søndag 20. mars 2011

lørdag 5. mars 2011

Det katalanske fjellet

Manuel Vásquez Montalbán.


Bare to av Manuels bøker er oversatt til norsk, noen fler til dansk, svensk og engelsk, men langt fra det meste. Manuel var journalist, poet og forfatter av en lang rekke bøker. Kriminallitteraturen var bare én side av hans litterære virksomhet. 

Manuel ble født i 1939 i Barcelona. Han vokste opp i Raval, Barcelonas arbeiderklassestrøk, hvor motstanden mot Francoregimet var sterk. Innbyggerne i Barcelona på førtitallet hadde det  ikke lett under Franco. Regimet betraktet katalanere som skyldige i tre kardinalsynder: Ateisme, kommunisme og separatisme. Franco gikk hardt inn for å knuse katalansk kultur. I Raval kunne bander med fascister komme farende på raid og banke opp tilfeldige barn og uskyldige bare fordi de dristet seg til å snakke sitt eget språk.

Bakgrunnen fra Raval preget Manuels utvikling og hans forfatterskap. Da han begynte å studere, ble han straks aktiv i antifascistisk politikk. Han ble arrestert i 1961, ble banket opp av den fryktede torturisten Vicente Creix og etterpå kastet i fengsel. Mens han satt inne, ble han medlem av kommunistpartiet og slapp ut først i 1963.

Montalban arbeidet lenge som journalist og var lenge spaltist i avisen El Pais, også etter at han var godt etablert som forfatter.  Manuel døde av hjerteinfarkt på flyplassen i Bankok i 2003. Da var han på vei hjem fra Australia, der han hadde vært på turné og promotert bøkene sine.

Det er særlig kriminalserien om Pepe Carvalho som har nådd utover Spanias grenser. Pepe Carvalho er en karakter som i enkelte trekk kan spores tilbake til Chandlers Philip Marlowe. Typisk nok er Pepe privatdetektiv, typisk nok har han hjertet sitt hos ”vanlige” folk og typisk nok framstår han som en antihelt med personlighet farget av en livserfaren kynisme i kombinasjon  med lakonisk språkføring. Allikevel aner man en ikke ubetydelig evolusjon i Carvalho. Det hefter blant annet et rykte om at han en gang har jobbet for CIA. Jeg har ikke lest den første romanen om ham, men den heter tross alt Jeg skjøt Kennedy. Muligens er det herfra agenttilhørigheten kommer. I bøkene som er oversatt til engelsk og til nordiske språk, er Pepes fortid i  CIA lite relevant.

Manuels titler var gjerne poetisk inspirert. En tittel som Tatuaje (Det tatoverede lig) henspeiler på en strofe av den katalanske poeten Rafael De León. Mottoet i Los Mares del Sur (Sydhavet) er en strofe av den italienske poeten Salvatore Quasimodo. I Quinteto  en Buenos Aires (Buenos Aires kvintetten) er mottoene av Borges og Eduardo Mallea, fra de respektive forfatteress hyllester til nettopp Buenos Aires.

To av Manuels bøker er gitt ut på Cappelen forlag. Den første jeg kom over, var Sydhavet (Los Mares del Sud, utgitt  i 1991 – spansk utgave 1979). Sydhavet er en kriminalroman som i tillegg til en god intrige, har slående original stemme og et språk preget av humor, vidd og ikke minst dialogføring av høy kvalitet. Boka har dessuten et originalt og fascinerende typegalleri tegnet av en forfatter med litterære ambisjoner på sjangerens vegne. Man behøver ikke lese mer enn noen sider, før man skjønner at man her har å gjøre med en forfatter som i kriminalromanen ser muligheten til å skrive litteratur som er større enn remsene om pistol og kruttlapper som preger mye av dagens krim. Manuel bruker sjangeren til å skrive om tema som vennskap, kjærlighet, erotikk, politikk, enkeltmenneskets relasjon til poltikken, om livsvalg og konsekvensene de fører med seg – og ikke minst Manuels kanskje største lidenskap: Det gode måltid.

Handlingen i Sydhavet er en forsvinningsgåte knyttet til en byggeboom i Barcelona. Boligspekulanten og kunstsamleren Stuart Pedrell er sporløst borte. Flere spor leder mot noen sydhavsøyer. Enkelte mener at Pedrell har tatt en "Gaugin" – startet en ny tilværelse et annet sted under solen. Vi som leser mye krim vet selvsagt bedre. Men Pepe Carvalho vet aller best. En viktig karakter i Sydhavet er Ana Briongos, en fabrikkarbeider som også er medlem av kommunistpartiet. Hun vet at det ikke har noen hensikt å flykte til en fantasiverden. Det er Ana som avslører for Pepe dekadensen innad i kommunistpartiet, hvordan pampene har gått med på innføringen av det spanske monarkiet mot legalisering av partiet som motytelse. Siden beviser Ana hvordan partiet har signert en pakt med regjeringen om å avstå fra lønnskrav for å holde inflasjonen nede. Vi aner her slektskap med 70-tallets nordiske sosialrealisme i sjangeren, bøker skrevet av f.eks Jon Michelet og Sjöwall og Wallhö. Som karakter er Ana Briongos en sterk kvinne, hun firer ikke på idealene – selv ikke når hun utfordres av partibok eller krav om lojalitet. Og Pepe tar leseren i hånden gjennom Barcelonas bakgater og promenadegater, små og ukjente restauranter, politiske spøkelser i skapet og økonomisk svindel – en reise mellom slum og overklasse, kaféer, måltider, og originalene på Ramblas.

En av gjengangerne i persongalleriet i bøkene om Pepe Carvalho, er Biscuter.  Dette er en mann fra rennesteinen, en tidligere biltyv som nå avtjener sitt daglige brød som detektivens kokk. Biscuter er en kokk med høy kompetanse på katalansk kjøkken, høy selvrespekt men samtidig med ydmykhet nok til å forstå når Pepe må bruke gastronomiens vitenskap til kontemplasjon og sjelemessig innhenting. Da overlater Biscuter sjenerøst kjøkkenet til sjefen. Og leseren tas med, gjerne helt fra innkjøp av råvarer, gjennom oppskriften, tilberedelsen og det etterfølgende måltidet.

Pepe Carvalho er en hedonist som ubeskjedent forsyner seg av alle de gleder livet har å by på. Han skal i starten ha blitt introdusert med en tøff fysisk profil, på samme vis som Hammetts Sam Spade. Dette rimer lite med den Pepe vi møter i de senere bøkene, der han er en reflektert karakter med større dybde enn de fleste protagonister i sjangeren. Der Spade vifter med revolver, har Pepe en hang til å brenne bøker. Når han skal fyre i peisen på en kald dag, er han omhyggelig med å velge en virkelig klassiker, gjerne av Shakespeare, i alle fall en tittel med litteraturhistorisk tilsnitt. Dessuten liker han å banke opp halliker. Denne lysten er relatert til en annen og meget viktig karakter i Pepes univers: Charo. Dette er Pepes elskerinne. Hun lever som prostituert. En tredje og viktig karakter i dette universet er skopusseren Bromuro, som er Pepes hjelper slik Watson er for Sherlock Holmes.

Cappelen forlag prøvde seg på to bøker av Manuel: Før Sydhavet hadde forlaget i 1990 gitt ut Varslet mord (El delantero centro fue asesinado al atardecer). Bakteppet for handlingen er fotball og klubben i Manuels hjerte: Barcelona FC. Romanen kom ut i Spania i 1988 og handler om drapet på den engelske spissen Mortimer som er hentet inn for å redde klubben – og alle som vil, kan i offeret lese inn en hommage til den britiske goalgetteren Gary Lineker som gjorde stor suksess i klubben fra 1986-89 Dette var før Barcelona FC var den gigantomane pengemaskinen klubben er blitt i dag, og dette med å hente inn en brite til å banke inn mål, falt ikke alle fans like lett å akseptere i 1986. Men her som alltid dykker Pepe dypere, inn bak jubelbrusene og gleden over de spektakulære nettkjenningene. Pepe løser mysteriet ved å følge pengestrømmen.

Etter 1991 var det slutt hos Cappelen. Det norske krimpublikum har nok aldri stormet bokhandlene ned etter krim med eminent språk, politisk brodd og poetisk undertekst. Men det underlige  er – hvis du går inn på nettsiden til Cappelen Damm i dag, finner du ikke navnet til Manuel på listen over forfattere. Så høyt verdsetter altså dette forlaget sine internasjonale kapasiteter.

Enkelte av bøkene varierer noe kvalitativt. Romanen som heter El balneario (Kurbadet på dansk i 1991)  opplever jeg som  et venstrehåndarbeid. Intrigen er et lukket rom-mysterium i og med at det utløses en mengde drap på et kurbad hvor dørene er låst og antall pasienter begrenset. Pepe er altså utenfor lekegrinden Barcelona. Han liker seg ikke, de litterære referansene blir slappe (et tvillingpar heter f eks Faber og Faber).  Romanen har dessuten et slags metaprosjekt idet en forfatter på kurbadet, en som ligner svært på Manuel, viser seg å være morderen.

La Rosa de Alejandria (Alexandriarosen dansk utgave 1990) er på den annen side en opptur, for selv om intrigen er tynnere enn i de aller beste, holder Manuel flagget hevet mht matlagingen og typegalleri. Det samme gjelder El labirinto griego (Den græske labyrint på dansk i 1993) og Sabotaje olimpico (Olympisk sabotage –på dansk i 1994, med tematikk knyttet til de politiske intrigene rundt olympiaden i 1992)

Foruten Sydhavet er mine favoritter romanen som heter Direktørens ensomhet (Le soledad De Manager), Mord i centralkomiteen (Asesinato en el comité sentral), Fuglene fra Bankok (Los pajoros de Bangkok) og romanen som heter Buenos Aires kvintetten (Quinteto  en Buenos Aires).

I romanen Direktørens ensomhet (1977 – dansk utg 1988)) etterforsker Pepe drapet på Antonio Jauma som blir funnet drept med en par kvinnetruser i lommene. Pepe ser gjennom sexismen og finner ut at Jauma ble drept fordi han avslørte at det multinasjonlae selskapet han ledet, var med på å finansiere militærkuppet i Chile i 1973 og at penger fra selskapet nå blir sluset inn til å finansiere fascistgrupper i Spania. Romanen har en usminket men samtidig lavmælt stil. Pepe er i storform romanen har mange av de samme kvalitetene som Sydhavet.

Mord i centralkomiteen (dansk utg. 1989) er en tour de force i de fallerte sosialisters fastlåshet i fortiden. Partibokas lise er tegnet komisk og tragisk på samme tid. Manuel uttalte selv at den handler om krisen i det spanske kommunistpartiet. Men alle som har vært medlem i en forening eller parti vil ha glede av boka som tar internt organisasjonsliv på kornet både med humor og satire – også når det gjelder typegalleri samt ironiseringen over organisasjonslivets formalisme.

I Fuglene fra Bankok (Danmark 1990) reiser Pepe Carvalho til Thailand. Denne kyniker med gastronomi som hobby får et mangeartet og mildt sagt interessant møte med dette landet og dets gryende turistindustri – et land som Manuel skulle bli glad i og besøke mange ganger siden (ironisk nok var det også her han døde). Kvaliteten med boka er at Manuel evner å framstille Pepe med den samme stil og eleganse slik  leserne liker ham – på tross av at han forlater Barcelona. Denne boka baner dermed vei for en højdare som Buenos Aires kvintetten.

Den første boken om Pepe Carvalho: Jeg drepte Kennedy  er, så langt jeg har kunnet bringe på det rene, ikke oversatt til nordiske språk. (Yo maté a Kennedy – impressione, observasiones y memorias de un guardaspaldas) Men bok nummer to, (Tatuaje) ble gitt ut i Danmark i 2009 med tittelen Det tatoverede lig.

Den store romanen om Pepe Carvalho er etter min mening Buenos Aires kvintetten (på dansk i 2002). Nok en gang skal Pepe finne ut av en forsvinning. Vedkommende er forsvunnet i nettopp det landet som har inngravert begrepet forsvinning i sin moderne historie: Aregentina. Pepe reiser til Buenos Aires og vikles inn i en ny kriminalgåte straks han sitter på flyet. Boka er et overskuddshorn. Argentina er synonymt med Tango, Jorge Louis Borges, fotball, mat og er et land med mengder av politiske lik i den historiske lasten. Mannen som Pepe skal forsøke å lokalisere, var aktiv motstander av militærdiktaturet, ble fengslet og flyktet til Spania straks han slapp ut av fengsel. Etter mange år reiste han tilbaketil hjemlandet  for å finne sin datter, som også forsvant under diktaturet – en sjebne hun delte med mange nyfødte barn av regimets motstandere. Pepe Carvalho er i sitt ess i denne romanen. Han nyter argentinske kvinner, argentinsk mat, argentinsk poesi og han brenner bøker som han aldri før har gjort. Romanen er ambisiøs, spennende og ikke minst morsom, med et språk som får deg til å glede deg til å lese den på nytt. Dessuten er den en rendyrket hyllest til Argentinas stjernegalleri: Borges, Tango og Maradona.

Om han ikke er mye lest i Norge, har Manuels bøker stor utbredelse internasjonalt. Spesielt bøkene om Pepe Carvalho har hatt innflytelse på mange forfattere. Sicilianske Andrea Camilieri, har for eksempel hedret Manuel med å døpe sin egen protagonist etter ham: Il Commissario Montalbano.

En digresjon til slutt:
Jeg ble i 2005 ble invitert til Barcelona sammen med flere andre europeiske krimforfattere for for å minnes Manuel Vásquez Montalbán i et arrangement i regi av byens politiske ledelse. Bildet under viser forsamlingen etter en høytidelighet i Barcelonas rådhus. Manuels enke, Anna Sallés, nummer tre fra venstre i første rekke.


Likte du det du leste?
Sjekk ut andre stories om forfattere på denne bloggen:

Scott

R. D. Wingfield

Joseph Conrad


onsdag 2. mars 2011

Unntakstilstand - reprise


En liten bokanbefaling,  du finner den knapt i en bokhandel. Gå på antikvariat.
Unntakstilstand,
av Jean Francois Vilar. Romanen er utgitt på norsk av Gyldendal, i Den Svarte Serie 1986 

ISBN: 82-05-16761-3
Oversatt av Tom Lotherington
Bokens handling er lagt til Venezia. Det er tidlig åttitall. Filmregissøren Adrien Lech er kommet til byen for å feire karnevalet. Han går på byen og treffer en usedvanlig fascinerende kvinne på Harry’s Bar. Hun bærer selvsagt maske og kappe, men hun senker masken for ham. Hun er vakker. De går sammen fra stedet og setter seg på Florian  på Piazza San Marco når stedet er i ferd med å stenge.  De går siden langs moloen utenfor Dogepalasset. De kysser hverandre. Noen unge mennesker kommer og ber om Adrien Lechs autograf. I samme øyeblikk smeller et skudd og kvinnen faller.
Det viser seg at attentatet er utført av de harde syttiårenes italienske terrorister. Disse benytter karnevalstiden til å få oppmerksomhet, til å presse italienske myndigheter til å løslate fanger. Byen er fullstappet av turister, og blant dem enkelte skruppelløse medlemmer av De røde brigader.
Kvinnen er selvsagt ikke hvem som helst, for i denne romanen,  er jakten på offeret like viktig som jakten på gjerningsmannen. Det som gjør denne boken så vellykket er to ting: Det er forfatterens språk og det er hans sjangerbevissthet. Alle elskere av Venezia vil straks innse at stedet er ypperlig som scene for en bok hvor mørkets kontrast mot lys spiller en stor og stemningsbyggende rolle. Det gjelder tåken som ligger over byen i karnevalstiden, det er de spektakulære kostymene som på underlig vis glir inn i bybildet med pregnant naturlighet, og det er de tette smugene, for ikke å snakke om mørket og stillheten. Å bevege seg i Venezia om natten vinterstid, det er som å bevege seg i en film fra femtitallet, f.eks i åpningsscenene til Detour, tåke, natt, flakkende lys og gjenklang fra ens egne hæler mot brustein. Forfatterens store prestasjon er at han er dette bevisst for hver eneste linje han skriver. En by som Venezia er ikke skummel, den er stygg, den er vakker, den er erotisk, den er vulgær, den er elegant, og den er dekadent. I skjæringspunktet mellom disse elementene er det at byen finner sitt særpreg. Derfor må byen beskrives med patos. Og her ligger mye av årsaken til at forfatterenslykkes. Vilar tar leseren med til rytterstatuen Colleoni, han rekvirerer en egen motoscaffo og reiser f.eks til Ezra Pounds grav på San Michele, hvor han og contessaen har seg med poetens gravsten som leie.
Det er Adrien Lech som hele tiden forteller. Han har en resignert stemme som finner sin gjenklang i romanens metalitterære prosjekt, bokens dypereliggende og egentlige tema, nemlig Adrien Lechs fallitt som kunstner i egne øyne. Den gåtefulle kvinnen som ligger i respirator på hospitalet, jakten på hennes fortid og jakten på morderen blir dermed rammer om en for romanen annen handling: Jakten på Adrien selv. Den jakten går om hans kunst, hans filmer, hans motivasjon for å gjøre film, ansvaret for hva han gjør med livet sitt, hans medansvar for verdens tilstand samt forholdet til den ene kvinnen i hans liv: Sara. Hun som har hatt hovedrollen i alle hans filmer.
I spennet mellom disse to motpolene av kvinner: Sara og den gåtefulle, finner vi romanens femme fatale, skuespillerinnen Carla Bennoni, en contessa, direkte etterkommer av en byens berømt kurtisaner som ble adlet for sin virksomhet. Som ekte femme fatale må hun dø, selvsagt en storslagen død, omkranset av det patos bare den mest fallerte av alle monumentale byer kan frembringe. Hun drepes under scenisk fremføring av Underverdenen, i en teateroppsetting inne på selve Arsenale, Venezias gamle militære hovedkvarter. I den pyntede gondolen som flyter mot bryggene ligger en naken kvinnekropp.
Bipersonene er også verdt en kommentar, f.eks politimannen Gozzi som pleier sitt utseende mer omsorgsfullt enn noen filmstjerne. Legen som har som sitt store livsprosjekt å kopiere byen i miniatyr.-DeSoto, hanreien som inkvarterer jetsettet i sitt palass langs Canal Grande. Joachim Solo, den uforutsigbare forfatteren som lever ut sin kunst gjennom sin apetitt på flasken og rødhårede kvinner. Guido, gondolieren som kjenner alle de hemmelige vannportene samt skrevne og uskrevne regler for trafikk på kanalene, - bare for å nevne noen. 
En av årsakene til kvaliteten på boken er selvsagt oversettelsen. Den står Tom Lotherington for - og han har gjort seg flid med oppgaven.
KOdahl - innlegget ble publisert første gang på Kjelloladahl.no i 1997