fredag 23. desember 2011

Lille Julaften

Først og fremst: En god Jul ønskes alle lesere!!!

Måtte alle få et riktig godt 2012!!

På bildet under. Katten Bølla, som var forlatt av matmor en gang i sommer og kom inn i mitt liv ved at den i siste øyeblikk reddet seg unna slåmaskinen i juli. Så streifet den omkring husene i en slags vill tilstand før kulden i november fikk den til å krype til korset og inn i hus. Her har den siden laget bråk og bøll, men med høy sjarmfaktor.


Under bilder fra første snøfall for et par uker siden. Jeg gikk et par mils tur til fots. Jo høyere jeg kom, jo mere snø.







Et eneste kattedyr hadde gått på veien før meg.
og – mørket kommer kjapt på denne en av årets mørkeste dager.


mandag 12. desember 2011

Isbader til utlandet

Så langt er det klart at lesere i Danmark, Finland, Italia, Frankrike, Tyskland, Østerike og Sveits skal bli kjent med Lena Stigersand og hennes vei inn og ut av mareerittene som starter den 10 desember.

Isbaderen skaper seg rom. Gratulerer.

Har du ennå ikke hilst på Lena Stigersand? Har du ikke lest Isbaderen?

Du kan kjøpe den her!

Du finner den både som lesebok, digibok og lydbok!

tirsdag 6. desember 2011

Endelig mer good greed! De heftige 80-åra



Begrepet japp er den norske varianten av det amerikanske ordet yuppie – forkortelse for Young Urban Proffessionals, en demografisk karakteristikk av en viss type mennesker i amerikansk (og norsk) forretningsliv som krøp ut fra mørke huler da solen begynte å skinne på 1980-tallet.

Hvor begrepet egentlig skriver seg fra, diskuteres stadig. Men yuppies skal ha vært etablert i USA som begrep på en generasjon økonomer allerede i 1983. I Norge ble ordet japp allemannseie gjennom pressedekningen av den såkalte ”kampen om Kosmos”, som var det første virkelig seriøse forsøket på rå takeover i Norsk business. Forsøket på oppkjøp ble frontet av Arne og Wilhelm Blystad, et brødrepar som hadde konfeksjonsformuen til Blystad-familien i baklomma. De kjørte dessuten omkring i Mercedes Geländerwagen, det tyske bilkonsernets lukseriøse terrengmodell med firehjulstrekk og vinkelmåler til kontroll av hellningen på underlaget. Geländerwagen var en av bilindustriens første SUVer som på åttitallet solgte stort i Norge. Slik ga de to også opphavet til et annet utskjellingsbegrep knyttet til de nye nyrike: Japper kjørte gjerne Børstraktor.

yuppie med "kjøttbeinet" – mobiltelefonen


Men grunnlaget for 1980-tallets børsjippo ble lagt tidligere – en må helt tilbake til 1940- og 1950-tallet for å se sammenhengen i hendelsene.

Det norske sosialdemokratiet hadde lagt strenge reguleringer på norsk økonomi. Årsaken var at det krevdes kontroll, reguleringer og måtehold for å bygge landet opp etter andre verdenskrig. Arbeiderpariet hadde gjerne rent flertall i Stortinget og kunne i praksis bestemme det meste uten innblanding fra opposisjonen. Målet var utjevning og velferdsstat. Det ble holdt generøse lønns- og jordbruksoppgjør. Minstemålet på velstand skulle være gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Bønder og fiskere skulle tjene like mye som industriarbeidere. Verden generelt og Norge spesielt seilte i smult farvann og solgangsbris inntil 1973. Araberstatene bestemte seg da for å ta staten Israel på sengen og startet et angrep på selve den jødiske helligdagen Yom Kippur. Norske skipsredere gned seg i hendene. De hadde tjent milliarder på denne konflikten i alle år. Bråk i Midtøsten betydde at Suezkanalen stengte. Oljefrakten fra Persiabukta ble derfor nødt til å gå den laaaaaaaange veien rundt Kapp det gode håp. Krig i Midtøsten var et annet ord for penger i kassen hos norsek redere. Denne høsten tok norske rederier julekvelden på forskudd og kontraherte supertankere over en lav sko. Men det alle trodde skulle skje, skjedde ikke. Araberstatene valgte en ny taktikk. De stengte igjen oljekranen, skrudde opp prisene og straffet land som støttet Israel. Det som da skjedde var at Den norske handelsflåten knakk sammen.  Nye supertankere gikk rett fra verftet til opplagsbøyer der de ble liggende og ruste. Den norske sjømann nærmest forsvant fra yrkeskartet. Den viktigste næringen i Norge – shipping –  gikk nedenom.
skipsverft - skiltet

Krisen som nå rammet norsk økonomi var alvorlig. En viktig drivkraft i økonomien var primærnæringene. Men MYE verdiskapning og sysselsetting vark nyttet opp mot shipping.  Gjennom hele etterkrigstiden hadde det vært skipsrederne som ga oppdrag til skipsverftene. Skipsverftene sysselsatte mennesker og ga oppdrag til underleverandører som igjen sysselsatte mennesker – skipsfarten var selve navet i det norske næringslivets hjul. Når skipsrederne nå lå med knukket rygg, innebar det kriseår for norsk økonomi, med motkonjunkturpolitikk og såkalte Kleppepakker, der arbeiderpartiet gjennom statsbudsjettene forsøkte å få næringslivet på beina igjen.

Ekofisk
På den annen skjedde det noe i Nordsjøen: Det ble i jula 1969 funnet olje på Ekofiskfeltet.

Indeksen på børsen hadde rundt 1970 begynt å stige ørlite. I 1971 "kjøpte staten hjem” Norsk Hydro fra utenlandske eiere. Oljeletingen ble nå statskontrollert. Dette avfødte både hete debatter og nye forestillinger om eierskap og oljens rikdommer og konsekvenser av utvinningen. Men hva oljefunnet mentalt sett gjorde med folk, så man først tegn til i mars 1973 da Norse Petroleum innviterte til nytegning av aksjer for hundre millioner kroner. Emisjonen var fulltegnet etter to dager. Antall aksjer per kjøper var begrenset. De som kjøpte, hadde derfor brukt navnet på slektninger, hunder og kanarifugler for å sikre seg flest mulig aksjer. Nytegningen ga støtet til begrepet tantetegning.

På tross av krisen i skipsfarten, gjorde oljen at mange folk i fedrelandet ble rikere opp gjennom syttitallet. Verftene som før hadde bygget tankere, begynte isteden å bygge oljerigger. Velferdsnivået vokste. Folk reiste på årvisse ferier til utlandet. Flere og flere husholdninger dipsonerte to biler osv.

Politikk
Det første alvorstegnet på ideologisk og økonomisk forandring, kunne man spore ved stemmeurnene. Det ble flere politiske interesser, noe som ble avspeilet i antall småpartier. Ideologiene vaklet. Arbeiderpartiet kunne ikke lenger stole på en massiv, lojal arbeiderklasse ved valgene. Det konservative partiet Høyre fikk plutselig stemmer fra velstående bønder og folk i grisgrendte strøk. Lederen, Erling Nordvik, ble oppfattet som folkelig. Partiet vokste. Ikke minst vokste det partiet som ikke eide ideologi i det hele tatt: Fremskrittspartiet.

Det skjedde klasseendringer i Norge, og man så konturene av krav om løsere restriksjoner. NRK-monopolet møtte press. Det første nederlaget NRK måtte ta, var oppblomstringen av en mengde reklamefinansierte nærradiokanaler. Så kom TV-selskapet JANCO, som senere fikk navnet TV-Norge. Snart var kringkastingsmonopolet en saga blott. Enkelte etablerte institusjoner i Norsk infrastruktur var i ferd med å gå i oppløsning.

Børs – stemningsfull
Det var bare et spørsmål om tid før det ville skje ting på børsen. Situasjonen var slik at børsen knapt hadde opplevd omsetning i det hele tatt etter krigen. Under oppropene satt den samme gamle gjengen på sine faste plasser og kjøpte og solgte de samme aksjene seg imellom. Noen få endringer hadde imidlertid oppstått med oljefunnene på Ekofisk. Da steg prisen på Hydroaskjser. Omsetningen på børsen steg sakte, sakte. En myte fra 1982 kan illustrere situasjonen. Da noteringslederen roper opp Dyno industrier, raser kursen plutselig med 15 kroner. Alle skvetter. Hva skjer? De oppdager at megleren som daglig ”tar seg av” Dyno ikke er på plass. Men så går døren opp. Megleren sjokker inn. Beskjemmet viser han fram en røket skolisse og setter seg. Noteringslederen gjentar oppropet på Dyno. Kursen ligger nå der den skal ligge og alle puster ut.

Når det på åttitallet ble sig i aksjesalget, fikk det som konsekvens at de som var først ute, fikk kjøpt aksjene billig. Når kjøperne strømmet til, kunne de som var tidlig ute, selge de samme aksjene til en mer ”riktig” kurs. Den som kjøpte billig og solgte i rett tid tjente enorme pengesummer på 1980-tallet. Vi ser altså at det var den regulerte økonomien i etterkirgstiden som la grunnlaget for de digre formuene til de første investorene. De som var først ute på børsen fikk utbetalt urimelig høy fortjeneste. Dette siste igjen, er som vi har sett, en av forutsetningene bak startskuddet for frislipp av det finnes alltid en større dust-loven.

båt - relatert til Blystad
Tilbake til brødrene Blystad. De to hadde allerede kuppet rederiet Nordenfjeldske og fusjonert dette inn i sitt eget selskap – Laly. De ivret for ny teknologi i Nordsjøen – flytende borerigger – og bekjentgjorde at de ville bruke det gamle hvalfanger-rederiet Kosmos til å nå målet. Kosmos var ikke hvilket som helst selskap. Kosmos var selve symbolet på hvalfangerbyen Sandefjord. Rederiet var bygget opp av byens store mann Anders Jahre. Kosmos hadde under Jahre og senere Bjørn Bettum vokst til et kjempedigert konsern som i tillegg til hvalfangst drev fergedrift og satt på svære eiendommer og aksjeposter både i  inn og utland. De ”gamle” eierne som satt på akjser i Kosmos mente Blystadbrødrenes hensikter var noe helt annet enn å drive moderne drift i Nordsjøen. De mente Laly ville kjøpe aksjemajoriteten i Kosmos for å slakte bedriften og stikke verdiene i egen lomme. Små-aksjonærene fra Sandefjord definerte kampen om Kosmos som en kamp om ære og historie. Kampen hadde alle ingredienser på hot stuff i pressen. Dette var noe nytt, maktkamp i business, slik som man leste om i kioskromaner. Interessen for dette var på topp hos et hele tiden voksende borgerskap av aksjeinteresserte amatører. Alle ville kjøpe aksjer. Alle ville bli rike.

Regjeringen Willoch hadde i 1984 ”sluppet løs” økonomien. Dette innebar at bankene skrev ut lån til alle som ba om det. Bedrifter i alle varianter og personer med postboksadresser fikk svære lån, nærmest uten på vise legitimasjon. De fikk låne til hva de ville, til bolig, til ny bil, til ny cabincruiser, til ny motorsykkel, til ny egenkaptial til en ny bedrift, til aksjekjøp på børsen. Ingen var nevnelig interessert i hva lånesummen skulle brukes til. Renten var høy og dermed var kredittgivning god butikk. De store massene ble fra regjeringen oppfordret til aksjesparing med skattefradrag. Dette førte til en eksplosiv vekst i antall fond som plasserte penger på børsen. I tillegg kom et vell av amatører som kjøpte aksjer på egenhånd. ”Aksjesparerforeningen” så dagens lys. Antall luksusbiler økte. Antall lystyachter,  havseilere og cabincruisere økte. Hyttebyggingen økte. Idretter som alpint, og golf, som tidligere ble ansertt snobbish, ble nå folkelige

kunst
Kunst ble igjen en bestselger. Auksjonshus poppet opp. Typisk for tiden var et byrå som kalte seg Kunst-invest AS. Flere av auksjonshusene solgte til svimlende priser kunst av utenlandske kunstnere som få hadde hørt navnet på hverken i Norge eller i utlandet. Utestedet Barock hengte opp graverte messingskilter i baren med navnene til kunder som bestilte magnumflaske med sjampanje. Motebildet var preget av utagerende festing. En ny og het bestselger både over disk og på postordre var  sexy undertøy.

Horene og hallikene gjorde sitt inntog i Norge. I puritanertiger-staden Oslo, der det før hadde gått rykter om et kamuflert bordell et sted på Majorstua,  der kvinnegruppa Ottar  få år tidligere hadde gjort furore med å spraylakke Horekunde på biler som kjørte i Rådhuskvartalet, poppet nå opp flere massasjeinstitutter som averterte avanserte intime tjenestetilbud i Dagbladet. Sextelefoner ble en ny bransje. En hel annonseside bak i Dagbladet lokket med tolv- og femtensifrede telefonnumre til skatteparadiser der Tanja eller Layla eller Bobbi hjalp kåte innringere til orgasme for femti kroner minuttet. Reaksjonene kom. Da Dagbladet nektet å stanse annonsene, prøvde puritanerne å ta saken inn for forbrukermyndighetene begrunnet i ureglemtert bruk av korrekturlakk, de mente at lokkeduenes øyne var for hvite på annonsebildene.

Både jappene og den nye livsstilen ble ideologisert i fiksjonen. En av de mest sette filmene på 1980-tallet var 91/2 weeks. Den langbente blondinen Kim Basinger (som i filmen tidsriktig nok jobber i et kunstgalleri) møter jappen John i Mickey Rourkes skikkelse. De ligger stort sett til sengs hele filmen igjennom – der de leker seg med håndjern og maske. En bestselger i litteraturen var Tom Wolfes Bonfire of the vanities (som igjen var inspirert av Thackerays klassiker Vanity fair – romanen over alle romaner om relasjonen vekst og fall i pengemakt knyttet opp mot kjærlighetens mange ekte og uekte fasetter). Kunstidealet, enten det var litterært, arkitektonisk, filmatisk eller billedlig, skulle være postmoderne. Dette var et sammensurium av stilarter der alt var tillatt, romantikk, realisme kubisme, surrealisme – idealisert gjennom den postmoderne franske spillefilmen Diva, basert på en krimroman av De la Corta. En småjente føk omkring på rulleskøyter i et forlatt fabrikklokale. Hun var elskerinnen til en superheltlignende kar som kjørte omkring i en formfullendt Citroén fra 1930-tallet, mens et femtenårig postbud som digget opera, utviklet en romanse med en farget operasangerinne som – i beste kapitalisstil – var vanvittig etterspurt fordi hun aldri hadde gitt ut noen innspilling på plate.

Svalbard
Ingen børsrus uten finansbobler. På Oslo børs poppet boblene opp på 1980-tallet. Den mest interessante var den som såpet inn et selskap som het Norsk Polarnavigasjon. Dette var et sovende selskap som hadde rettigheter til flyplass på Svalbard.  Tankene om flyplass på Svalbard ble brått et tema i Norge. Noen evnet å innbille de glade gutter på Oslo Børs at en kjempediger  internasjonal flyplass på Svalbard var den tingen verden savnet og bare måtte ha. Verden over satt det mengder av flypassasjerer og bare ventet i vill utålmodighet på å ta et fly til Svalbard for å bytte fly akkurat her og så reise til London, eller til New York eller til Shanghai eller til Dovre. Longyearbyen var verdens navle i framtiden. Det skjedde en enorm etterspørsel etter aksjer i Norsk Polarnavigasjon på Oslo Børs. Disse aksjene ble omsatt til eventyrlige priser. Ingen ropte at keiseren var naken. Norsk polarnavigajson var et selskap uten produkter, uten salg, uten ansatte. Men aksjene gikk unna som hakka møkk – prisen utelukkende drevet av  forventningen til framtiden. Boblen norsk polarnavigasjon var laget av tynnere luft enn tulipanboblen som sprakk i Holland i 1637.

Diamant (gammel)
En annen morsom idé fra åttitallet var det såkalte Diamanthuset. Dette var et selskap som påtok seg å investere folks sparepenger i diamanter. Slik skulle pengene yngle og gro, fordi diamanter alltid og garantert steg i verdi. Folk punget ut til Diamanthuset som investerte pengene i en drøss med skrapdiamanter fra Amsterdam. Hadde du lupe og godt syn kunne du muligens se noe diamantaktig i støvet som ble kjøpt. Diamanthuset ble snart avslørt som en bløff i aviser på venstresiden. Men isteden for å legge ned virksomheten, byttet selskapet navn. Nå kalte de seg DH Investia og blant investeringskåte lektorer og borgere med penger på bok,  klarte de å opprettholde interesse for virksomheten. Selskapet sprakk snart som den boblen det var. Som ventet tapte investorene pengene sine. I 1987 gikk en bunke investorer til erstatningssak og tapte. Nå måttte de i tillegg betale rettens saksomkostninger.

Det store rushet i åttitallets børsomsetning startet i 1983. Da hadde noteringslisten 118 selskaper. Verdien av disse tilsammen – var lavere enn verdien av selskapet Marx & Spencer på Londonbørsen. Men det varte ikke lenge. Totalindeksen steg hele 90,5 prosent på det ene året 1983. Investorene var norske og utenlandske. Den formidable verdistigningen gjorde at større dust-loven snart var i full virksomhet på Oslo børs. Spekulantene flokket seg om børsen. Strømmen av investorer som kom var internasjonal. Problemet var at de fleste investerte med lånte penger.  Mytene om hvor løst kreditten satt på denne tiden har gitt opphav til mange artige historier. Mange av disse handler om Oslobanken som ble opprettet det sagnomsuste året 1984. Her kunne folk spasere ut med lånte millioner i bæreposer – en av mytene skal ha det til at storsvindleren Ole Christian Bach fløy til Oslobanken i helikopter og forlot den med en koffert stappende full av sedler. 




Få eller ingen tenker over problemer knyttet til lånefinansierte aksjekjøp i oppgangstider. Misforhold mellom finansøkonomi og realøkonomi er usexy stoff i slike tider. De som på 1980-tallet helte malurt i begeret ble gjerne latterliggjort i media. Faktum var at totalindeksen steg og steg og steg, på samme måte som indeksen steg og steg og steg på LSE og på Wall street.

Allikevel: Det store spørsmålet enhver person med interesse for børs spør seg i oppgangstider er: Hvor lenge kan det vare? Det finnes en mengde morsomme orddtak og munnhell i så måte: Stocks in may – run away osv. Eller som  profilerte kapitalister gjerne sier: Når frisører taxisjåfører begynner å gi råd om aksjekjøp, er det sikrest å selge seg ut

På tross av storspekulerende frisører og drosjesjåfører, få eller ingen solgte seg ut. Den eksplosive veksten på åttitallet var en internasjonal boble som før eller siden måtte sprekke. Det skjedde 19 oktober 1987. I løpet av tre dager falt indeksen med 25 prosent på Oslo børs. Raset på børsene verden over var større enn raset i 1929. Tapet var størst for de som hadde kjøpt aksjer kortsiktig (les: spekulantene). De som satt langsiktig (les de ansvarlige eierne som ikke er ute etter fortjenester på kursbevegelser men som mener at bedriften de eier er nyttig for samfunnet) merket knapt fallet. I det lange løp ble kursfallet i 87 for dem et hakk på kurven.

Men fedrelandet ble rammet. Antall konkurser økte blant private folk og i næringslivet. Inflasjonen steg, antall arbeidsløse økte. Men noe tidstypisk for Norge er at krakket ga grobunn for en gryende bakkrise. Krisen for bankene gjorde at nordmenn anerkjente et nytt ord i språket: Gjeldsoffer. Den som hadde lånt penger over evne var nå et offer. Bankene hadde vært slemme. De hadde lurt vedkommende til å tro at å låne først en million til en leilighet og siden en halv million til oppussing – uten tanke for at lånet måtte betales tilbake.

Med andre ord: Bankene hadde vært for grådige. Selv påstod direksjonene at de hadde feilvurdert situasjonen og "ønsket for stor vekst". Daværende Christiania Bank og Kredittkasse ble  den første staten måtte redde. Den før omtalte Oslobanken ble avviklet i 1993, selvsagt med store tap.

Da, som alltid måtte det store fellesskapet ta regningen i form av skatter og avgifter. Det var folket som gjennom politisk styrt måtehold hadde finansiert de første kapitalistene i 83. Det samme folket tok regningen da kalaset var over i 1987.

Hva skjedde på børsen i november 1987 – altså i tiden etter krakket? Analyserte man krisen? Gikk man i seg selv og fant nye veier å gå, veier som trygget handel og verdier?

Neppe.

Selv om en børs krakker, faller nødvendigvis ikke kulturen som står bak krakket.
Det nye uttrykket folket begnyte å bruke i 1988 var børsbunad. En slik bunad besto av dress fra et hot motehus som Hugo Boss eller Armani, skjorte fra et italiensk skredderhus, slips i silke og armbåndsur fra de mer eksklusive fabrikantene som Rolex, Patek Pilippe eller IWC.
           
Aksjene var døde papirer etter 1987-krakket. Obligasjonene likeså. Ingen spekulant ville ta med ildtang i disse (med unntak av de langsiktige, som visste at krisen var forbigående og derfor kjøpte akjser nå, når de var billige og siden var nødt til å stige i verdi) Hva kunne herrene i børsbunad da kjøpe og selge? Ett eller annet sted måtte jo pengene hentes. Bunaden koster.

Vel, hva skjedde? Følg med på Good greed!!!

fredag 2. desember 2011

Polsk mann i vinduet

Mens vi er inne på gleden ved å glede lesere utenlandsk. Mitt polske forlag Fraktura har lansert en ganske snacksen utgave av Mannen i vinduet. sjekk selv:


tirsdag 29. november 2011

isbading i Europa

Et lyspunkt i mørke tider. I dag ble det klart at Isbaderen skal glede lesere i Frankrike og Tyskland med tid og stunder. Lübbe Verlag og Editions Gallimards Serie Noir slutter rekkene! Juhu!

Tyskerne er først ute. I Frankrike skal Kvinnen i Plast først ut. Den kommer i mars 2012 (sammen med nyopptrykk av tidligere utgitte bøker om Gunnarstranda)

søndag 27. november 2011

Fler mornings

Tåke er en vegg

Lyset fra en pendlerbil synliggjør rundballer og trestammer en kald og skyfri morgen

Lyset fra soloppgangen speiles i Mjøsa

tirsdag 15. november 2011

Novembers gradering i blått

Jeg har gjort det til en hobby å fotografere utsikten fra min skrivestue. Det er et prosjekt i seg selv å se hvordan alt får nye farger og nytt utseende hver dag. November er merkverdig blå hver morgen. allikevel er den er like mangfoldig som rennende vann. Her et lite utvalg.



closeup av møllegrana en morgen i tåke

Flystripene og de evig bustete greinene fascinerte denne morgenen

Ren himmel, blå verden

tirsdag 8. november 2011

Stas med gamle venner

Det ble en hyggleig seanse på Mysen i går. Eidsberg bibliotek holder hus i et relativt nytt og imponerende lokale fra 2006 (jeg husker godt det gamle – da jeg jobbet på Askim videregående skole, lå biblioteket på Mysen i kjelleren på Indre Østfold videregående skole. Nå er både bøker og bibliotekarer på plass bak store vindusglass i bygningen vis-à-vis gamle Festiviteten kino.

Nå hadde de klart å samle en svær tilhørerskare – over hundre leselystne til å høre på Helga Flatland (årets utgivelse: Alle vil hjem – Ingen vil tilbake), Margaret Skjelbred (årets utgivelse: Du skal elske lyset), karaokekongen Øystein Wiik (årets utgivelse: Slakteren) og undertegnede med Isbaderen.

Det ble seksjonen for mystikk og mørke gjerninger som toppet laget, der altså Wiik avsluttet med å synge et knippe musikallåter (akkompagnert av sin iphone) til glede for det bokelskende publikum.

Selv møtte jeg både tidligere elever og kolleger fra tiden i Askim. Veldig bra!

Hjemturen ble 140 tåketette kilometer i bil, sjekk stemningsbildet fra Smedgata i Mysen!


mandag 7. november 2011

Bokkveld i Mysen

Skal tilbake på gamle tomter i kveld. Eidsberg bibliotek skilter med bokkveld og jeg skal være sammen med Helga Flatland, Margaret Skjelbreid og Øystein Wiik.

mandag 31. oktober 2011

Mer skryt av Isbaderen

Torbjørn Ekelund i Dagbladet liker Isbaderen, Les anmeldelsen:

Isbaderen anmeldt i Dagbladet

Fra før har Leif Ekle i NRK skrytt av boka. Sjekk:

Se hva Leif Ekle i NRK mener om Isbaderen

Boka har også fått skryt og stor oppmerksomhet i Dagens næringsliv, Aftenposten, VG, Sandefjords blad,  Romerikes Blad, Øvre smaalenenes avis, Oppland arbeiderblad og ikke minst Leserglede.no. En anmeldelse du savner? Nøl ikke. Gi beskjed i kommentarfeltet under.



Isbaderen er bok nummer åtte i serien om politihelten Gunnarstranda. I romanen Isbaderen introduseres en ny hovedperson: Lena Stigersand. Alder 33, kjønn: Kvinne, for øvrig idrettsnarkoman og kontrollfreak. Boka handler om makt og maktmisbruk. Hvordan Statens Petroleumsfond Utland forvalter penger, det handler om journalistikk som grenser mot fantasifortellinger og politikere som ikke kjenner grenser. Men disse elementene utgjør bakteppet. Kriminalfortellinger er historier om å gjøre ekstreme valg og måtte ta konsekvensene. I romanen Isbaderen er det Lena Stigersand som må tåle turbulensen. På den annen side: Hun får en mentor og støttespiller i ringreven Gunnarstranda.

mandag 24. oktober 2011

Kulturuke


En journalist jeg traff omtalte en viss litteraturevenement som en rockfestival for middelaldrende mennesker. Selvsagt har han rett. Litteraturfestivalene kom til verden mye senere enn rockfestivalene. Men det blir fler og fler av dem for hvert år. Mange arrangører har sikkert tråkket omkring i søla på Roskilde og drømt om å lage festival på sitt hjemsted. Som forfatter er det uansett interessant å se hvordan kultur blir generert i verdiskapning og penger.
Chandler, forfatter med briller


I forlaghshusenes motakelser er det lett å oppdage forfatterne. De søker et trygt hjørne, virker gjerne litt lurvete eller uflidde, kledd i flekkede dresser uten press i buksene, kvinnene i usmarte kombinasjoner av sko og kleskode for øvrig. Forfatterne hører ikke hjemme i forlaghusenes stilrene mottakelsesværelser. 

Twain, forfatter med bart
Jeg var en gang lærer. Vi lærere pleide å si hverandre på skøy at det var en fin jobb, hadde det ikke vært for elevene. Som forfatter har jeg gjort rollebyttet. Da jeg ble forfatter skiftet jeg på en måte ståsted. Jeg er blitt eleven i skolen. Forfatteren er den som bransjen er helt avhengig av, men som mest er til besvær for de andre.

I mottakelsene kan forleggeren kjennes på at hun gjerne drikker mineralvann istedenfor vin i minglefasen. Dessuten har vedkommende gjennomført svar-forfatteren-riktig-kurset: –Jeg har ikke lest boken din, men mannen min syntes den var kjempespennende! –Vet du, boken din står utstilt i vinduet på Norli! Er ikke det bra? I vår tid kjennetegnes forleggeren dessuten ved sin ipad, noe som gjør arbeidet mye lettere. Ipaden gjør at vedkommende slipper å hanskes med bøker. Hun kan laste dem inn elektronisk alle sammen. Ipaden er samtidig blitt forleggerens store fortvilelse og tidstyv. Møtetiden er blitt kortere, mer tid går med til å taste nye avtaler inn på elektroniske lesebrett.

Simenon, forfatter med pipe
Da jeg reiste på litteraturfestival i Mexico, skulle jeg bli møtt på flyplassen i Veracruz. Den siste etappen skulle forseres med minibuss. Flyet fra Mexico City var lite, men fullbooket. Jeg satt og studerte mine medpassasjerer. Jeg bommet ikke. Jeg plukket ut hver eneste forfatter som skulle være med i bussen. Da vi hadde kjørt en stund, blem inibussen innhentet av en limousin med svarte ruter. Det var arrangøren sammen med den største økonomiske bidragsyteren: En filmprodusent fra Hollywood. De kjørte snart forbi og ble borte i veistøvet
London, forfatter med caps

Slik ankom vi arenaen for utveksling av ideer og store tanker. I ettertid har jeg fundert litt på hva rent konkret som gjorde festivalen så vellykket. Denne festivalen skilte seg ikke spesielt ut fra andre basert på en vurdering av programmet alene. Det var rimelig kjente navn som foredro over rimelig kjente tema. Jeg er kommet til at suksessformelen bor i forberedelsene som arrangørene hadde gjort. Det må ha ligget et gigantisk arbeid bak resultatet. Men faktum var at det alltid var et stort lydhørt og interessert publikum på plass i hvert eneste arrangement.

Highsmith, forfatter med genser
En vesentlig side ved forfatterrollen er gjerne ydmykelsen. Det å ikke være et kjent navn. Det å presentere seg som forfatter og møte et uintelligent  til svar. Det å sitte på utstilling i en bokhandel i den hensikt å signere bøker uten å møte en eneste bokkjøper. Det å skulle holde et foredrag uten publikum til stede på et bibliotek eller i en festsal. En del av ydmykelsen er å høre arrangøren laste av sin dårlige samvittighet:  –Du skjønner, prinsesse Märtha Louise holder foredrag i losjen akkurat nå/det var synd ditt foredrag skulle kollidere med  fotballkamp på TV  akkurat i kveld/ikke rart folk holder seg hjemme i dette forferdelige været osv osv

Det var en gang osv
Arrangørene til Hay festival har løst det magiske mysteriet. De vet at et fornøyd publikum er én ting. Mye viktigere er en fornøyd forfatter. En forfatter er noe så sjeldent som et menneske som først blir helt tilfreds i det øyeblikk han/hun evner å realisere seg selv, formidle sitt tankestoff og oppleve at det blir tatt imot – godt eller dårlig. Det er i øyeblikket at boken blir lest at forfatteryrket har gitt mening. Det er idet øyeblikk tanken kan formidles til noen at tilstedeværelsen på et arrangement blir meningsfull.  Det er i det øyeblikk forfatteren har et publikum at ydmykelsen forsvinner. En fornøyd forfatter er den beste reklame en festival kan få.

fredag 14. oktober 2011

Xalapa



Fotorapport fra besøk i Xalapa, Veracruz, Mexico:

Markedsbod

Grafitti

Olmec

Olmec

Olmec

Kaffesjappe



Skopussing

Skopusser

Xalapa

Park

Søyler

Nyman/Florence/Nyman

tirsdag 4. oktober 2011

No vil eg ferra te Mexico

Nærmere bestemt Xalapa  i Veracruz!

Hay festival Xalapa er en avlegger av Hay festival i Wales. Dette er en litteraturfestival som innbefatter litteratur, kino og journalistikk – tre heile dager til ende. Jeg har selvsagt lest  klassikere av Allende, Marquez og Varga Llosa, men kjenner ellers lite til dagens litteratur fra Latin-Amerika, så dette skal bli spennende.

Her er en link på engelsk:

Nettsiden til Hayfestival Xalapa


Hvis det blir for langt å reise til Mexico, kan interesserte lesere isteden lytte til da jeg var gjest i NRK P1 i går. Klikk på linken under. Intervjuet med meg går omtrent en halv time, men du må først lytte deg gjennom litt nyheter og oppvarmingsartister som Elvis Presley, John Fogerty og Kristen Gislefoss;-)

Kjell Ola Dahl, gjest i radio mandag 3.10.2011

lørdag 1. oktober 2011

lørdag 10. september 2011

Markeringer


Himmelen var blå over Bergen. Nesten like blå som over New York. Vi var tre forfattere på tur, Tor Åge Bringsværd, Thorvald Stoltenberg og undertegnede. Vi reiste rundt og snakket om bøkene våre – Bringsværd om Pudder? Pudder! Stoltenberg om Det handler om mennesker og jeg snakket om Mannen i vinduet.  Vi hadde hørt hverandre fortelle de samme historiene  til bokhandlere i dagevis. Unntatt Stoltenberg. Han hostet opp nye historier hver kveld. Han høstet latter også – hver kveld. Verken Bringsværd eller jeg forsøkte å hoppe etter Wirkola.

Da flyet landet på Flesland under asurblå himmel, ble vi ikke møtt som avtalt. Vi tok flybussen og ble oppringt av en oppskjørtet Gyldendøl som hadde familien sin i USA. Hun hadde fått andre ting å tenke på enn oss. Noe mye viktigere.

I lobbyen på hotellet sto et fjernsyn. Fly nummer to dundret inn i tvillingtårnet da vi skulle sjekke inn. «Oi!» sa Stoltenberg da.  Siden sa vi ingenting. Vi sto bare og så. Jeg husker jeg tenkte at det var sprøtt at jeg aldri hadde tatt turen opp i toppen av de tårnene, enda jeg hadde vært flere ganger i New York. Sist gang hadde jeg bodd bare få meter fra World Trade Center. Det var en vinter. Hvis jeg sto ved vinduet og  kikket opp, kunne jeg se tårnene forsvinne inn i skydekket.

Jeg husker ikke hva jeg sa til bokhandlerne som litt senere kom loffende for å spise Biff Stroganoff og drikke rødvin. Men jeg husker Thorvald Stoltenberg. Han snakket om urettferdigheten i forskjellene mellom sør og nord, om fattigdommen vesten har påført den tredje verden, om grobunnen for hat – og  hvor viktig det er med dialog, raushet, toleranse og respekt. Han høstet ikke så mye latter den kvelden. 

Nå er spørsmålet. Hva med de andre datoene?  Norge var koalisjonspartner da Afghanistan ble invadert – når skjedde det? Den store fredsdemonstrasjonen i Oslo – hvilken dato?  Dagen Irak ble invadert? Husker du hvor du befant deg? 

onsdag 7. september 2011

16 dager igjen

til ISBADEREN inntar bokhandelen nær deg – og en gledelig nyhet i så måte. Isbaderen er solgt til Like forlag i Finland. Dermed holder finnene koken med Gunnarstranda & co. Kult!

Dessuten - mens vi venter på at Kvinnen i plast skal ut i Frankrike på nyåret: Gallimard har bestemt seg for å gi ut nye opplag av Mannen i vinduet!

Vil du vite mer om ISABDEREN, roman nummer åtte i serien om Gunnarstranda?

Sjekk denne!

mandag 22. august 2011

tirsdag 16. august 2011

Tre nye utgivelser

I tillegg til at Isbaderen skal ut i bokhandel nå i september, er det et par utenlandsutgivelser på trappene.
Som tidligere annonsert skal min britiske forlegger Faber & Faber nå gi ut min debutbok:

sjekk coveret:

Dødens investeringer fikk altså korrekt oversettelse på tittelbladet, i motsetning til forrige utgivelse, En liten gyllen ring som fikk  tittelen The last fix. Dette at forlaget har gitt ut fire av Gunnarstranda-seriens bøker i feil rekkefølge, skal vi ikke ta opp nå, men glede oss over at bok #1 foreligger. Jeg har foretatt gjennomlesing, og synes boka holder seg. Litt skryt der, denne boka ga Gyldendal ut første gang i 1993. Hvem sa at bøker er forbruksvarer med kort levetid? Oversettelsen av Lethal Investements er selvfølgelig av Don Bartlett. 

Fra England til Tyskland. Min tyske forlegger gir i disse dager ut Kvinnen i plast. Lübbe har altså rekkefølgen inne, men de fiklet litt på tittelen.  sjekk omslaget:


Oversettelsen av Kvinnen i Plast er denne gang, som alltid gjort av Kerstin Hartmann. Utgivelsen er litt spennende for min del. Boka kommer i ny og fresh design. De første bøkene i serien var litt påkostede hardbackutgaver med kart over Oslopå innbretten osv. Nå har designeren blåst opp forfatternavnet og antydet i blodrød skrift ved siden av kirkens spir at dette er en krim fra Norge. Jeg ønsker i alle fall begge bøker lykke til i livet! 

P.S. hvis du lurer på årets norske utgivelse, finner du ut mere her: ISBADEREN, ÅTTENDE BOK I SERIEN OM GUNNARSTRANDA



fredag 29. juli 2011

Sommerbilder

Torgunrud Ranch

Slåttonn 2011

Sommeren 2011 ble det hesjet for første gang på mange år
Naturspeil
høytørke
Mjøsstranda i juni
Lam i solnedgang

Midtelva