Kjell Ola Dahl om samarbeidet med regissør Hisham Zaman

-->

Artikkelen står i siste nummer av filmmagasinet RUSHPRINT (Nr 2. 2013). I den anledning beæres mine lesere her med samme artikkel.

Samarbeid ser lett ut på papiret. Men i praksis er alle kunstnere såkalt sterke personligheter. For å lykkes med å skrive ett og samme manus sammen, må begge balansere eierforholdet til egen tekst mot  respekt for den andres bidrag.  Det å gi og ta i en kreativ prosess må læres. Hisham og jeg har den fordelen at vi har lagt bak oss nybegynnerfaktene. 

Hisham Zaman og Kjell Ola Dahl på settet til Før snøen faller på Lunner i Oppland i mars 2012 (foto: Vebjørn Storevik)

Vi har sammen skrevet manus til filmene Vinterland og Før Snøen Faller. Begge filmene kan virke unorske. En årsak er at historiene henter stoff fra flere kulturer. Men det ligger også en klar bevissthet fra vår side om ikke å la oss styre av tradisjonell formeltenking når fortellingen utvikles. En tredje årsak er at Hishams regiteknikk gjør at publikum opplever andre landskaper og andre ansikter enn de som vanligvis dominerer i norsk film. Men tematisk er filmene historier om kjærlighet, om forventinger som mennesker har til hverandre og om utfordringene man møter ved å måtte foreta vanskelige valg i ekstreme situasjoner. Slik sett blir fortellingene allmennmenneskelige. Det er nettopp derfor jeg har hatt glede av å jobbe med dem. Vinterland var en korthogd komedie. Før Snøen Faller er i sjangeren som  gjerne kalles drama. 

Trailer til Vinterland

Hisham begynte med å regissere og produsere sine egne kortfilmer på 1990-tallet. Jeg var involvert i prosjektene som rådgiver og sparringspartner, og av og til i rollen som dramaturg. Jeg jobbet som lærer og var i starten av forfatterkarrieren. Han var en skoleelev som ville lage film. Men regibegavelsen var tydelig allerede da. Han var aldri redd for å bryne seg på store tema i det lille formatet. Dessuten gikk han hele tiden til kjernen, fordypet seg i karakterenes dilemmaer og deres eksistensielle valg – og – helt kompromissløst på billedformatets premisser. Nettopp disse ambisjonene og alvoret i dem gjorde det interessant for meg å bidra.

Dessuten delte vi en ganske oppslukende interesse for film. Jeg  kunne fortelle om storybygging og bruke eksempler fra Film Noir, mens han introduserte meg for filmer fra øst, og til auteurer jeg ikke kjente fra før. Opp gjennom årene gikk vi gjennom læringsskalaen som handler om å utvikle seg selvstendig og individuelt. og samtidig gi rom til en felles kunstnerisk plattform.

Vi står i utgangspunktet på hvert vårt sted kulturelt og erfaringsmessig. Hans fortellergrep er bilder der mitt først og fremst er språket. Å skrive manus sammen er en reduksjonsprosess for å møtes, men samtidig må og skal vi sloss for det vi selv tror på. Jeg tror vi lykkes fordi vi begge har innsett at det av og til ikke finnes enkle og entydige svar på store spørsmål. Vi deler en overbevisning om at det noen ganger bare er fiksjon som kan yte rettferdighet til en hendelse og tilføre de nyansene som behøves.

Det ligger i kortene at filmen til slutt vil framstå i som Hishams film. Det er han som velger og instruerer skuespillere, han som dirigerer kamera, klipp og lyd. Men fortellingen på manusnivå er like mye min som hans. Det betyr at vi begge må tro på fortellingen scene for scene og replikk for replikk. Det ligger mange og lange diskusjoner og veldig mange liter med te, kaffe, øl og vin bak den lefsa som brukes som arbeidsdokument på sett.

Når Hisham begynner med preproduksjon løsner vi på båndene. Det betyr ikke at samarbeidet slutter. Jeg er fortsatt med som rådgiver og diskusjonspartner. Vi jobber dessuten videre med manus hele tiden, også under innspilling. Allikevel er det alltid en spesiell opplevelse å se hvilke skuespillere han velger, hvilke locations han velger og ikke minst hvordan bildene komponeres. Jeg har jo sett for meg disse tingene på min egen måte. Her skiller levende bilder lag med litteraturen,  i den litt magiske prosessen der de ulike elementene føyer seg sammen og utgjør helheten som blir ferdig film. Men - så viser det seg hver gang at fortellingen blir svært lik den jeg selv forestilte meg, antakelig fordi vi under manusjobbingen går så grundig til verks på å diskutere hva som skjer med karakterene emosjonelt og eksistensielt underveis i fortellingen.

Noe av det vi arbeidet hardest med i Før Snøen Faller var å meisle ut de to hovedkarakterene og deres personligheter. De to er for tidlig voksne fordi livet stiller dem på harde prøver. Det betyr at de både er barn og ikke er barn, de er litt voksne og på en gang ikke voksne. De er fanget i sin kultur, men samtidig globaliserte. De liker musikk som ungdommer i andre land og har noen av de samme forbildene. Ingen av dem har utdanning. Den ene bor i en landsby, noe som både gir ham sterk lojalitet til det bestående men også grobunn for en opprørskhet. Den andre er fortrolig med irrgangene til gatas parlament. Begge er kjent med Tv-kommers, begge kjenner internett og duppeditter som ungdommer ellers er opptatte av. Å tegne disse to handler om å få på plass svært finstemte detaljer. Karakterene Siyar og Evin er de viktigste for publikums opplevelse av fortellingens autentisitet og gjennomslagskraft. På den annen side, når vi først var godt kjent med dem, ble det svært lett å skrive nye scener. Og jeg tror noe av årsaken til dette beror på at Hisham og jeg  i tillegg til nå å kjenne disse to, også kjenner hverandre godt.

Da det var innspilling i Istanbul, reiste jeg ned for å supplere på manusarbeidet. Satt på settet mens det ble spilt inn en scene i hotellets lobby. Hotellet er en autentisk location i Istanbul. Hotellet blir brukt av flyktninger og smuglere og folk med svært dårlig råd. Ved siden av meg  satt det en hotellgjest og lekte med en bønnelenke mens han kikket på innspillingen. Mannen hadde et  ansikt, korpus og framtoning som gjorde at han på en måte strålte ut stedets sjel. I en pause nikket jeg til Hisham og sa: Han der hadde løftet scenen. Så gikk jeg for å hente meg en kopp te og da jeg snudde meg fra termosen, satt de allerede og tegnet kontrakt med mannen. Resten av dagen gikk med til å jobbe med manus, skrive scenen om og øve inn med skuespillerne og ny statist.

Dette kan illustrere noe av dynamikken i arbeidet. Manus tillater at regissør sammen med skuespillerne kan improvisere innenfor et definert rammeverk. For eksempel  hender det at skuespillerne lager sine egne replikker, så lenge det uttrykker det samme som står i manus. Ikke noe poeng å pugge en replikk hvis det samme kan sies på  en mer naturlig måte for skuespilleren.

Vi har også det felles at vi begge ser på research som inspirerende, spesielt feltarbeid og primærkilder. Derfor dro vi sammen til Istanbul tidlig i manusarbeidet. Der oppsøkte vi blant annet slumområdet hvor Evin bor i filmen. Det var tydelig at byen har et høyt innslag av fremmedgjøring. Frykten for å bevege seg inn i slummen var så stor blant ”vanlige folk” at vi hadde problemer med å finne noen som kunne vise oss rundt.

Her ble jeg forsøkt svindlet av et gatebarn. Det var en ganske uskyldig episode. Gutten hadde en morsom teknikk. Han var skopusser og lot som han mistet en børste. Jeg gikk rett i fella og plukket den opp for ham. Dermed hadde han etablert kontakt samtidig som jeg var avslørt som dumsnill i hans øyne. Han gikk på alt han greide for å trikse fra meg noen penger. Episoden inspirerte meg til å skrive inn Evin i dette miljøet. Vi visste på det tidspunktet at hun var et gatebarn, men lite om livet hun levde. I manuset er møtet mellom Siyar og Evin skrevet ganske likt som mitt møte med gategutten. Det er dessuten fint å se at vi ikke har drept alle darlings underveis. Ett sentralt vendepunkt i filmen har faktisk vært med oss fra første versjon, som ble skrevet for seks år siden.

Trailer til Før Snøen faller

Det eneste som er beklagelig nå er alt det fine materialet som ikke kom med i den ferdige filmen. Før Snøen Faller er en reise gjennom fremmede kontinenter med miljøer og natur som det sjelden er mulig å se på spillefilm i Norge. Det er mange flotte scener  som det ikke ble plass til. Her ligger en annen av mine fascinasjoner for film. Når jeg skriver en bok må også  tekst og scener strykes hardt av hensyn til sluttresultatet. Men leseropplevelsen kan strekkes ut over mange dager. Ofte bor noe av gleden ved å lese i det å strekke opplevelsen ut i tid. En film skal oppleves på en kinokveld. Da må filmopplevelsen være konsentrert og sterk innenfor gitte tidsrammer.