Krim i trøbbel

Kriminalromaner er et mangeartet fenomen. I Norge blir det flere av dem for hvert år. I tillegg til at forlagene slipper til flere nykommere, er trenden også at forfattere som ikke tradisjonelt opererer i sjangeren, gir ut sine kriminalromaner. Det er et snedig grep. Anmelderen  blir forvirret når inderligheten viker for etterforskning og politisk korrekte tema. Anmelderen poenterer sin forvirring i anmeldelsen: Er dette krim eller er det ikke? 

Dette er nettverksdialog på høyt plan. Forfatteren kan nå rykke ut og dementere at han har skrevet en kriminalroman. Slik skaper man debatt, og debatt blir det, i det uendelige over helt ufarlige litterært tema. 

Da jeg begynte å skrive kriminalromaner (for snart tjue år siden), var det etter et litterært ideal. Jeg har alltid dyrket mysteriet som fascinasjon –  jeg digger kriminalromanen som litterær rebus. Når det gjelder mysterier, betrakter jeg dem nærmest i lys av Piagets psykologi. Jeg tror dypt og inderlig at alle mennesker har en iboende kraft som søker likevekt og klarhet i møtet med mysterier. Det bor i oss alle, vi vil søke sannheten, enten det er hvem gjorde hva hvorfor eller om det gjelder å avklare omstendighetene i mysteriet mellom valget hovedkarakteren gjør og tilfeldigheten som utløste valgsituasjonen. En egenskap ved livet er å være nysgjerrig. Vi kan besitte egenskapen i større og mindre grad. Men den er der. Det er det menneskelige ved oss som søker avklaring i møtet med mysterier.

Det mest ekstreme eksempelet i mysteriesjangeren er bøkene om Ellery Queen. Bøkene om Ellery Queen var bøker skrevet om Queen, av Queen (Dette var et pseudonym for to forfattere – Fredric Dannay og Mannfred Bennington Lee) Forfatterne presenterte hver bok som et mysterium i to akter – og på en viss side i boken henvendte forfatterne seg direkte til publikum: Nå kjære leser, nå har du fått vite alle de fakta som Ellery Queen trenger for å løse mysteriet. Greier du å løse det?

Dette grepet virker affektert og det bryter selvsagt enhver litterær forførelse. Men det er allikevel fascinerende. Fortellingen er ikke slutt. Den rulles videre ut og avsluttes, om enn i en sfære som nå ligger mellom drømmefantasien og den skaden forfatteren har påført fortellingen ved å minne deg om at det du leser bare er en bok, en rebus. 

Den samme sjangeren dyrkes av Litteraturens stormester Jorge Luis Borges. Ikke bare viser han sin fascinasjon av den litterære rebusen i noveller fra samlinger som Ficciones og Aleph. Han har en egen novellesamling som desverre ikke er oversatt til norsk – men som ville, hvis den varblitt oversatt, fått en tittel som noe á là: Seks mysterier for Don Isidro Parodi.

Parodi sitter fengslet og får besøk i fengselet av bekjente som har sine uløste problemer. Parodi lytter til beretningen deres og drar etterpå en helt annen beretning: En fortelling med de samme elementene som den andre har fortalt, men en fortelling som røper mysteriets løsning.  

En gang var kriminallitteraturen portalen for språklig friskhet. Det ble sagt om Chandler at noe av gleden ved å lese ham var det språklige sverdhogget du fikk på hver side. James M Cain hadde et språk som var tettere barbert enn Hemingways. Det samme gjelder Elmore Leonard. Mye av gleden ved å lese Leonard beror på rytmen og tempoet i språket. Det svinger – som bra musikk. Typisk nok flopper de fleste filamtiseringer av bøkene hans – ingen filmskapere evner å overføre forfatterens språk til lerretet.

En gang var kriminalromanen litteraturen fra virkeligheten. Krim var uten inderlighet og affekteri. Historien om drap og forbrytelser hadde sitt utspring i sosial urettferdighet og sosial elendighet. Eksemplene er mange gjennom sjangerhsitorien Red Harwest av Hammett, They shoot horses don't they, av Horace McCoy. The killer inside me av Jim Thompson, Smuglere av Arthur Omre, Roseanna og resten av Sjöwall og Wallhös bøker.

Da jeg valgte å starte min litterære løpebane med krim var det fordi det var mulig å kombinere opprørsk undertekst med språklig bevissthet. men jeg betraktet ikke kriminallitteraturen som en egen klasse i litteraturen. Noe av litteraturens styrke og egenart er jo at den er mangefassert, at en tekst gir ulike opplevelse helt etter hvem som leser den. På forhånd å kategorisere romaner vil jo utelukkende redusere forventningene til boken og leseropplevelsen. 

Da jeg debuterte i 1993 med kriminalromanen Dødens investeringer, ble den presentert i forlaget Gyldendals katalog over ny norsk skjønnlitteratur. Jeg var bekvem med det. Krim og annen litteratur var likestilt og skulle vurderes etter like kriterier. Og slik fortsatte det, inntil slutten av nittitallet. Jeg tror det var romanen En liten gyllen ring som i Gyldendals katalog ble presentert i en helt ny seksjon – listen over Kriminallitteratur.

En slik endring kan synes bagatellmessig. Men det var ingen bagatell. Den lille endringen viste at det ikke lenger var litterære kriterier som lå til grunn for presentasjonen av romanen – det var markedsføringskriterier. Det er klart at denne endringen måtte komme før eller siden.  Bokkjøperne etterspør i større grad krim enn annen type litteratur, og da konkurransen ble skjerpet, ville før eller siden forleggerne spisse markedsføringen. Siden jeg opererer i flere sjangre, ble denne seksjoneringen forvirrende for mine lesere og upraktisk for meg. Men det er ikke hovedpoenget i denne meningsytringen. Saken er at når kriminalsjangeren blir definert av markedsføringskriterier og ikke litterære kriterer, synker automatisk kvaliteten på produktene forlagene spyr ut. Når markedsføringen bestemmer, blir lanseringen av boka viktigere enn bokas innhold. 

Enhver leser vil i større og mindre grad lese forfatteren inn i romanen. Det er en av de mest spesielle sidene ved forfatteryrket. En forfatter som ønsker en lang karriere, arbeider kontinuerlig for å dempe denne effekten. En for sterk identifisering mellom forfatter og karakterer i en bok, vil ødelegge for kommende arbeider.  En lansering på litterære vilkår vil søke å skille mellom forfatter og hovedperson. en markedsføringbasert lansering jobber motsatt. Det ligger i markedsføringens natur å knytte forbindelsen mellom forfatter og bok så sterk som mulig. Markedsføreren leter etter knagger å henge boken på for publikum. «Denne romanen er delvis selvopplevd». «Forfatteren har selv levd et liv blant kriminelle». «Forfatteren har levd som sexslave».  Et voldtekstoffer som skriver om en voldtekt har større salgspotensiale enn en bok skrevet av en forfatter som ikke selv er blitt voldtatt. En annen effekt markedsføreren forsøker å oppnå  er å utløse myter om forfatteren.Det beste er selvfølgelig hvis forfatteren er reality-kjendis, popstjerne el.l. fordi det florerer av myter omkring denne typen personligheter. En forfatter som er fotogen blondine, tidligere stripper el .l. har mye større salgspotensiale enn en forfatter som skriver bøker ut fra fattig litterært talent. Det beste utgangspunktet for mytedannelser er døden. Markedsføreren som fikk manusene til Stieg Larson, må ha gnidd seg i hendene. Her var tre habile manus skrevet av en tidligere politisk aktivist på venstresiden, han var død til og med – og han skrev om kvinner, (enhver markedsfører vet at den moderne bokleser er kvinne, den moderne mann bruker tiden på jakt, TV og fotball – ikke på romanlesing). Ikke bare skrev Larsson om kvinner, men han skrev om en journalist til forveksling lik forfatteren, en journalist som endatil begjærer alle typer kvinner han snubler over – enten de er gifte, ugifte, tjue eller seksti år gamle. Misforstå ikke: Denen kritikken gjelder ikke de tre romanene, men lanseringen av dem.

Med andre ord: I takt med markedsførernes stigende makt i bokbransjen har deti nnholdsmessige ved litteraturen blitt mindre viktig. Dette får man bekreftet for hver eneste boklansering – særlig innen krim. Den litterære kvaliteten faller. Den store mengden av kriminalromaner som spys ut hvert år søker i stor grad å innfri på forhånd definerte forventninger. Derfor må språklig bevissthet vike til fordel for action. Bøker som skrives av middelklassen for middelklassen mister oppprørselementet.  Konfliktene ufarliggjøres ved å bli redusert til individnivå (Stygg mann er slem mot liten pike). Karakterbeskrivelser forfaller fordi forfatterne søker å oppfylle gjennomsnittsleserens sofa-baserte forventninger. Eksempelet kan like enkelt hentes fra norske kriminalserier på TV. Der er snart alle skurker ubarberte eks-jugoslaver med hestehale i håret og en maskinpistol mellom hendene. Heltene i de nye krimromanen er politisk korrekte mennesker som leserinnen kan identifisere seg med. Hun er gjerne en vellykket kvinne i trettiårene som løser strabasiøse mordmysterier mens hun er på jobb eller på ferie. Med kvalitetsreduksjon i språk, karakter- og miljøskildringer følger den samme reduksjonen ved handlingen generelt. Litterært understatement må vike til fordel for overflateskildringer av blod, gørr, spy.

Okey, poenget mitt: Jeg synes mye av den nye krimmen er uspennende, flat litteratur, den er rett og slett kjedelig. Min mening er at det som var og kunne vært en moderne samfunnskritiske litteratur er blitt den nye legeromanen. Forutsigbar lesing, et stort gjesp. Vi får gjøre noe med det. Nå er det jo finanskrise også. Vi kan ikke tillate at et simpelt pengetriks skal få ødelegge over ett hundre og femti års solid litteraturhistorie.