ISBN: 978-82-489-0723-7
Lydbok lest inn av Anders Ribu: ISBN 978-82-421-2369-5
Her hadde Laurits drapert sin magre kropp i et grønt kjøkkenforkle
og manglet bare hette og munnbind for ikke å se ut som en kirurg i aksjon. På
benken lå utvalgte grønnsaker som tomater, sikori, endivie, asparges og
sukkererter. Resten av ingrediensene var veid og målt og lå klare: Marinade og
mortet krydder dandert i små skåler mellom grønnsakene.
Hilmar ville ikke slippe temaet alder. ”Det viktige
spørsmålet er når vi blir gamle nok,” fortsatte han og skjenket i et glass fra en nesten tom vinflaske.
”Til hva?”
”Til å gruble over hva som er meningen med alt sammen. Hva
gjør du når du våkner om morgenen?”
Gunnarstranda
tok glasset imot og skakket på hodet. ”Det vanlige. Jeg spør meg selv hvem jeg
er, hvor jeg går og hvor jeg kommer fra.”
”Og etterpå?”
”Går på badet,
ser meg i speilet og blir like overrasket – hver gang.”
”Naboen
vår,” sa Hilmar, ”han er åttifire år og sier at det er synd man må bli døden
nær for å forstå tilværelsens gåte. Vi hadde snakket om global oppvarming og
jeg ble ganske nysgjerrig på tilværelsens gåte, så jeg ba om løsningen.”
Laurits
løftet glasset og avbrøt: ”Vår tids optimale kulturelle uttrykk må være å
reflektere over livets meningsløshet samtidig som man spiser og drikker og
gledes over den samme runddansen. Skål!”
De drakk.
”Og hva var hemmeligheten?” spurte Gunnarstranda.
”Hvilken?”
”Hva er løsningen på tilværelsens gåte?”
”Alt forandrer seg. Hele tiden, alt eldes. Naboen vår blir gammel
og dør, nye barn fødes, du og jeg
eldes, trærne, fjellene, alt er i forandring – på vei mot alderdommen og døden
– det gjelder selvsagt også for jorden.”
”Det andre kaller fatalisme, kaller han tilværelsens gåte, er han
prest?” undret Gunnarstranda skuffet.
”Ikke langt unna,” flirte Laurits, ”bilselger.”
Hilmar
blunket til politimannen. ”Fortell Laurits om ærendet ditt.”
”Ærend?”
utbrøt Laurits, ”mener du at din gamle klassekamerat oppsøker oss av andre og
mer pekuniære årsaker enn å dyrke den intime varmen fra gammelt vennskap?”
”Purken
her har lest dagboka til en forsvunnet advokat og funnet en gåte, Laurits.
Fortell Laurits hva som sto der! Laurits elsker gåter!”
Gunnarstranda
løftet glasset sammen med de andre: ”Møte løgn med løgn på én linje og
ordet umulig på linjen under”
”Umulig
å møte løgn med løgn? Og det skal liksom være skrevet av en jurist?” Laurits
rynket pannen skeptisk.
”Enig.
Det virker litt underlig.”
Hilmar la den
ene hånden på brystet som om han hadde fått sjokk og utbrøt:”Og så du,
Gunnarstranda, du som jo er en belest mann!”
”Så
dette burde jeg vite selv?”
”Mannen
som noterte ordene, hva slags type var han, hadde han karakter?”
”Han
er borte og muligens død,” sa Gunnarstranda. ”Husker du Arne, Hilmar?”
”Arne?”
”Fra skolen.”
Hilmars panne
rynket seg som et vaskebrett idet han anstrengte hukommelsen.
”Faren hans
solgte pølser i kiosken på Jordal.”
”Han må vel du
huske,” fortsatte Hilmar lett. ”Dere vanket jo sammen, plukket blomster og
presset i herbarium, fant fugleskjeletter i skogen og viste fram for
lærerinnen, frøken Hartmann.”
Hilmar snudde
seg mot Laurits. ”Frøken Hartmann kunne gi oss latterkrampe ved å snakke om
skatter av purt gull eller da hun fortalte om sine oppvekstår på landet
der trærne vekket henne ved å pikke på ruten.”
”Vanket jeg
sammen med Arne?”
”Har du glemt
det?” gliste Hilmar. ”Så mye er altså et gammelt vennskap verdt.”
Gunnarstranda
knep øynene sammen. ”Jeg kan bare ikke huske det.”
Hilmar
sa: ”Men nå er Arne muligens .
. .?”
”Foreløpig
bare forsvunnet. Meldt savnet.”
”Hvor lenge har
han vært borte?”
”En uke – pluss
pluss.”
Laurits
åpnet stekeovnen for å sjekke steketermometeret, men rygget tilbake av møtet
med varm stekeos idet han ropte: ”Jeg vet noe som aldri dør! Dommen over den
som er død.”
Hilmar hyttet
irritert med glasset til samboeren sin. ”Nå skal ikke du hjelpe til!” Han helte
mer vin i glassene, fra en nyåpnet flaske denne gangen. ”Prøv denne, min
favoritt.” Han tok seg i det, sa: ”Hvordan kan jeg si noe slikt? Går det an å
vite hvordan vin smaker før vi har smakt på den? Hm? Jeg bare sier det, apropos
visdomsordet som advokaten hadde skrevet ned. Akk ja, visdomsord og visdomsord,
du må jo vite hvor det står at man skal vente med å si noe pent om kona til
etter at hun er brent helt opp!”
”Og du ber meg
la være med å hinte,” sa Laurits med nesen nede i en kjele.
Hilmar overhørte
kommentaren. Han fortsatte med øynene lukket: ”Eller: Vente med å skryte av
datteren til du har fått giftet henne bort, tampen brenner ? Hva? Skål!”
Gunnarstranda
drakk glasset ut. Det var alltid slik hos Laurits og Hilmar. Man svimlet
hurtig. Han satte glasset ned. ”Håvamål!” ropte han triumferende.
”Jeg
vil si en anelse syrlig markjordbær med en teint av solbær ispedd ørliten snev
av honning,” sa Hilmar og rullet vinslumpen omkring i sitt glass. ”Visste du at
Hermitage antakelig er det eldste vinområdet i Rhône-dalen? Den sies at det var
fønikere som i år 600 før kristus kom sjøveien, rodde elven opp fra Marseille
og plantet vin i åssidene. Fønikerne var jo kultiverte mennesker, de hadde
garantert lest Vergil som hevder at vinstokker elsker luften og utsikten fra
åpne åssider.”
”Bortsett
fra at Vergil ble født senere, i år 70 før Kristus,” skjøt Laurits inn. ”Skal
vi prøve en chianti til maten, Hilmar?”
”Brunello,
Laurits, når vi først dyrker nostalgia oss i mellom.”
De to blunket
kjærlig til hverandre.
”Javel,”
sa Gunnarstranda for å spore tilbake til saken. ”Welhaven har altså notert ned
en linje fra Håvamål. Men vet du
åssen det gikk med Arne – da han ble voksen?”
”Det må jo du
vite, jeg trodde han var en politisak?”
”Jeg vet
ingenting. Jeg husker ikke en gang at vi vanket sammen.”
”Jeg mener at
han giftet seg med Emma,” sa Hilmar. ”Husker du Emma som alle fantaserte om når
hendene jog under dynene, vel, ikke jeg da, av en eller annen grunn tenkte jeg
på Kuppern og Ballangrud og slike karer.”
”Det var det jeg
visste,” smilte Laurits, ”din interesse for skøyteløp bunner i de frekke
trikot-buksene som løperne bruker.”
Gunnarstranda
stirret fraværende ned i glasset sitt.
”Hva er det?”
”Arne er
enkemann,” sa Gunnarstranda.
”Stakkars Emma,”
sa Hilmar og drakk ut glasset. ”Fred over hennes minne.”
”Hm,” sukket
Gunnarstranda tungt og drakk mer vin.
”Skål,” brølte
Laurits og alle tre løftet glassene igjen.
”Men Håvamål har
flere hundre vers,” sa Gunnarstranda tungt. ”Hva står i resten av dette verset
med løgnen?”
De
to drakk ut. Hilmar ble først ferdig, satte glasset fra seg på benken og sa med
en dråpe vin rennende nedover en rynke på siden haken: ”Problemet er at
advokaten fornekter Håvamål, han siterer ikke. I Håvamål står det at man skal
møte løgn med løgn, ikke at det er umulig å gjøre det.
Laurits satte
sitt glass ned. Han deklamerte: ”Einkvan ba meg til bords, enda eg ikkje var
svolten, eg hade nyss ete kjøtlår hos den trugne venen som hadde to.”
Hilmar
gliste bredt. ”Kjøtlår! Laurits byr på lammesteik!” Han trakk politimannen til
side og hvisket: ”Laurits avskyr den klassisk norske måten med å tilberede
lammelår med rosmarin og vitløk. Laurits har hemmeligheter og denne består av
utvalgte grønnsaker marinert i lammets kraft under stekingen, for ikke å snakke
om marinaden. Jeg må gå ut når han blander ingredisensene. Det eneste jeg vet
om er innslagene av estragon og dijonsennep. Du skal i dag nyte en smak av lam
som vil gå i graven med Laurits og meg. Her, drikk!”
”Som
om det skulle være galt å ha hemmeligheter,” sa Laurits og smelte igjen
stekeovnsdøren. ”Ikke glem at vi er tre personer til stede. Du vet jo at det
som én er alene om å vite, er ike lenger en hemmelighet hvis kunnskapen deles
med en annen – for det som tre vet, det vet alle.”
Gunnarstranda,
som ikke ville miste tråden, ba Hilmar fortsette. ”Verset, verset med løgnen!”
Hilmar løftet
det tomme glasset og betraktet det med drømmende blikk. ”Hasselbackpoteter,
Laurits, jeg simpelthen krever å få Hasselbackpoteter til lammet. Hva sier du
Gunnarstranda?”
”Jeg
har aldri brydd med om poteter. Jeg trodde hemmeligheten lå bevart i sausen.”
”Slik
snakker en konnassør, utbrøt Laurits og skjenket i mere vin.
”Forsiktig,
Laurits,” sa Hilmar mildt, ” spar på kruttet. Du vet, skjelden er de kloke
særlig glade – i hjertet.”
Sitatet
dro Gunnarstranda ut av slummeren. ”Nok av dette jåleriet. Fortell meg resten
av det som står i det bedritne verset.”
”Kjære
deg, vi siterer jo hele tiden.”
”Ikke
hør på Laurits, sa Hilmar trøstende. ”Han elsker å erte. Men han er en kløpper
til å lage saus. Han legger følelser i sausen.”
”Nettopp
derfor bør noen være forsiktig med hva man sier!” sa Laurits tilgjort
fornærmet. ”Kanskje jeg skulle legge helt feil følelser til rette, hva? 1994!
Hilmar, denne vinen har modnet halve samlivet vårt!”
Gunnarstranda
holdt glasset fram.
Laurits
skjenket i. Hva ville du gjøre hvis du mislikte meg, purk?
”Mislike
deg?”
Hilmar
slo ut med armene og deklamerte med innlevelse: ”Veit du ein annan som ille du trur, og du
fagnad vil likevel få: du fagert mæle, men falskt tenkje, og ljuging møte med
lygn. Altså:
Hvis du misliker noen, men likevel vil ha mannens respekt, hva gjør du? Jo: Du
smisker, tenker falskt og møter løgn med løgn.”
”Le
med når han ler, sa Laurits, ”lat som du er venn.”
”Arnes
notat ser ut som en fornektelse, han tror ikke det er mulig. Han har fått en
skikkelig trøkk vil jeg tippe. Eller hva vet vel du eller jeg om øyeblikkets
inspirasjon? Kanskje ordene bare datt ned i hodet hans mens han drømte. Kanskje
han våknet og noterte dem ned for
ikke å glemme?”
Hva
sier Håvamål om relasjonen far og sønn?” spurte politimannen og måtte innse at
han sluret i uttalen.
”Stol
ikke på en åker som er tidlig sådd, og ikke tro for snart på en sønn, været rår
for åkeren, vettet styrer gutten, det er usikkert med begge deler.”
”Håvamål
altså, ikke annet enn et jævla ordspråk,” sukket Gunnarstranda fjernt og drakk
glasset ut igjen.
”Som
i Bibelen, kong Salomos skikk og bruk, samme greia,” sa Hilmar, ” Håvamål var
vikingenes kulturbank rett og slett. Datidens ordspråk.”
”Salomos
ordspråk,” rettet Gunnarstranda, ”datidens skikk og —”
”Einer,”
ropte Laurits. ”Hører du, Hilmar, jeg morter einerbær til sausen.”
”Hilmar,”
sa Gunnarstranda. ” Du har et for jævlig latterlig navn. Dessuten har du to
hoder.”
”Snakker
du om latterlige navn? En ting jeg lurer på. Tok han pennen med seg?”
”Hvilken penn?”
”Pennen som han
skrev ned ordene med?”
”Det vet vel
ikke jeg,” sa Gunnarstranda sløvt.
”Hilmar!” ropte Laurits, nå med hodet over den
osende stekepannen. ”Kan ikke du fortelle om den gangen da du mistet tennene
dine ned i bensintanken på bilen til hun med julekortene!”
”Gunnarstranda
er politimann og har ikke tid til
sånt.”
”Jeg
sitter jo her, uansett, ” sa Gunnarstranda, og nå har jeg to glass også!” Han
strakte hånden fram og de to glassene smeltet sammen til ett. Han drakk.
Laurits
viftet smilende med stekespaden. ”Hilmar kom kjørende og oppdaget dette
stakkars kvinnfolket som sto der i veikanten uten å få start på bilen. Hilmar
vet jo ikke opp og ned på en bil, men hadde altså forslag til løsning. Han
skulle blåse bensinrestene —”
”Ikke
hør på Laurits,” avbrøt Hilmar, ”han bare vaser.”
”Han
hadde en hypotese om at tanken ikke kunne være helt tom, han forutsatte derfor
at det i enkelte groper og hulninger i tanken stadig lå rester av bensin. Og så
fikk han denne ideen om at han skulle blåse bensinrestene inn i forgasseren,”
fortsatte Laurits ufortrødent.
”Det er jo
elementært, egentlig,” avbrøt Hilmar. ”Hvis en gjennomsnitts forbrenningsmotor
i dag bruker null komma seks liter bensin på ti kilometer kjøring, ville hun
ikke trengt mye bensin for å kjøre de to kilometrene—”
”— Så han åpnet
lokket, gapte over munningen og blåste hele gebisset sitt ned i bensintanken!”
”Han
bare vaser,” hvisket Hilmar med stort alvor, ”straks han får litt for mye å
drikke, begynner han å vase, han er helt umulig.”
”Og
disse tennene hadde jo kostet tretti tusen kroner.”
”Som
sagt, han er helt umulig,” hvisket Hilmar og hevet stemmen: ”konsentrer deg om
sausen nå, Laurits.”
”Det
endte med at de fikk ringt etter en slepebil. På verkstedet måtte karene skru
løs hele bensintanken åpne den som en tomatboks og hente ut gebisset. Den regningen kom bare på atten tusen.
Men damen i veikanten fikk jo astma og pusteproblemer fordi hun holdt på å le
seg i hjel.”
”Sympatisk
dame,” sa Hilmar, ”veldig sympatisk, jobber i toll- og avgiftsdirektoratet og
hun sender julekort hvert år.”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar