Alle har vi hørt historier om bortkommet bagasje, men få har hørt om en koffert på flukt, en reisende reiseveske som drar Europa rundt etter eget forgodtbefinnende.
Jeg ankom Cagliari på Sardinia – fredag kveld – uten koffert. Den ville ankomme, fikk jeg beskjed om, den vile ankomme garantert, om noen dager, dessverre – etter at jeg hadde forlatt øya.
-Er det noe dere kan gjøre?
-Nei.
Vel jeg dro fra øya to dager senere og landet i Paris. På vei ut av flyet, hva ser jeg utenfor?
Min røde koffert. Den ligger på en tralle. Jeg kjenner igjen det lille båndet rundt hanken og min egen private adresselapp. Hurra, tenker jeg, den er der, nå kan jeg plukke den opp og ta den med hjem til Oslo. Jeg går entusiastisk til rullebåndet og venter og venter og . . .
Kofferten hadde unnsluppet. Men hvor kunne den være?
Sakser derfor fra dialogen i kofferluken på Charles De Gaulle:
-Den kofferten er nå i lufta, på vei til Sardinia.
-Til Sardinia? Men jeg så den jo utenfor flyet!
-Selvsagt. Den skulle lastes inn på fyet så snart dere var ute.
Kofferten jeg så var sikker at var på vei ut av flyet hadde altså vært på vei inn. Og den hadde til og med vært innom Milano og Napoli på de to dagene jeg hadde vært borte.
Når jeg lander i Oslo noen timer senere, får jeg en entusiastisk SMS fra mitt vertskap i Cagliari: -Kofferten din er kommet! Fortvil ikke vi skal sende den til Oslo med en gang!
Neste dag: Jeg etterlyser kofferten på SAS.
-Hva er referansenummeret ditt? Du har vel et referansenummer, på rapporten? Har du ikke rapport? Har du ikke etterlyst kofferten din?
-Jo da, to ganger, en gang på Sardinia og en gang i Paris, jeg visste ikke at . . .
-Greit. Den kofferten, den er i Roma.
-I Roma?
-Ja i Roma og vi har ikke flyvninger derfra i dag, men kanskje Norvegian.
Min røde koffert, er ingen koffert, den er et opprørsk dyr, en vill og uregjerlig turist som vil se verden. Sympatisk. Men upraktisk.
Dette var i går og jeg lever i spenning fortsatt.
To be continued . . .
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar