En liten bokanbefaling, du finner den knapt i en bokhandel. Gå på antikvariat.
Unntakstilstand,
av Jean Francois Vilar. Romanen er utgitt på norsk av Gyldendal, i Den Svarte Serie 1986
ISBN: 82-05-16761-3
Oversatt av Tom Lotherington
Bokens handling er lagt til Venezia. Det er tidlig åttitall. Filmregissøren Adrien Lech er kommet til byen for å feire karnevalet. Han går på byen og treffer en usedvanlig fascinerende kvinne på Harry’s Bar. Hun bærer selvsagt maske og kappe, men hun senker masken for ham. Hun er vakker. De går sammen fra stedet og setter seg på Florian på Piazza San Marco når stedet er i ferd med å stenge. De går siden langs moloen utenfor Dogepalasset. De kysser hverandre. Noen unge mennesker kommer og ber om Adrien Lechs autograf. I samme øyeblikk smeller et skudd og kvinnen faller.
Det viser seg at attentatet er utført av de harde syttiårenes italienske terrorister. Disse benytter karnevalstiden til å få oppmerksomhet, til å presse italienske myndigheter til å løslate fanger. Byen er fullstappet av turister, og blant dem enkelte skruppelløse medlemmer av De røde brigader.
Kvinnen er selvsagt ikke hvem som helst, for i denne romanen, er jakten på offeret like viktig som jakten på gjerningsmannen. Det som gjør denne boken så vellykket er to ting: Det er forfatterens språk og det er hans sjangerbevissthet. Alle elskere av Venezia vil straks innse at stedet er ypperlig som scene for en bok hvor mørkets kontrast mot lys spiller en stor og stemningsbyggende rolle. Det gjelder tåken som ligger over byen i karnevalstiden, det er de spektakulære kostymene som på underlig vis glir inn i bybildet med pregnant naturlighet, og det er de tette smugene, for ikke å snakke om mørket og stillheten. Å bevege seg i Venezia om natten vinterstid, det er som å bevege seg i en film fra femtitallet, f.eks i åpningsscenene til Detour, tåke, natt, flakkende lys og gjenklang fra ens egne hæler mot brustein. Forfatterens store prestasjon er at han er dette bevisst for hver eneste linje han skriver. En by som Venezia er ikke skummel, den er stygg, den er vakker, den er erotisk, den er vulgær, den er elegant, og den er dekadent. I skjæringspunktet mellom disse elementene er det at byen finner sitt særpreg. Derfor må byen beskrives med patos. Og her ligger mye av årsaken til at forfatterenslykkes. Vilar tar leseren med til rytterstatuen Colleoni, han rekvirerer en egen motoscaffo og reiser f.eks til Ezra Pounds grav på San Michele, hvor han og contessaen har seg med poetens gravsten som leie.
Det er Adrien Lech som hele tiden forteller. Han har en resignert stemme som finner sin gjenklang i romanens metalitterære prosjekt, bokens dypereliggende og egentlige tema, nemlig Adrien Lechs fallitt som kunstner i egne øyne. Den gåtefulle kvinnen som ligger i respirator på hospitalet, jakten på hennes fortid og jakten på morderen blir dermed rammer om en for romanen annen handling: Jakten på Adrien selv. Den jakten går om hans kunst, hans filmer, hans motivasjon for å gjøre film, ansvaret for hva han gjør med livet sitt, hans medansvar for verdens tilstand samt forholdet til den ene kvinnen i hans liv: Sara. Hun som har hatt hovedrollen i alle hans filmer.
I spennet mellom disse to motpolene av kvinner: Sara og den gåtefulle, finner vi romanens femme fatale, skuespillerinnen Carla Bennoni, en contessa, direkte etterkommer av en byens berømt kurtisaner som ble adlet for sin virksomhet. Som ekte femme fatale må hun dø, selvsagt en storslagen død, omkranset av det patos bare den mest fallerte av alle monumentale byer kan frembringe. Hun drepes under scenisk fremføring av Underverdenen, i en teateroppsetting inne på selve Arsenale, Venezias gamle militære hovedkvarter. I den pyntede gondolen som flyter mot bryggene ligger en naken kvinnekropp.
Bipersonene er også verdt en kommentar, f.eks politimannen Gozzi som pleier sitt utseende mer omsorgsfullt enn noen filmstjerne. Legen som har som sitt store livsprosjekt å kopiere byen i miniatyr.-DeSoto, hanreien som inkvarterer jetsettet i sitt palass langs Canal Grande. Joachim Solo, den uforutsigbare forfatteren som lever ut sin kunst gjennom sin apetitt på flasken og rødhårede kvinner. Guido, gondolieren som kjenner alle de hemmelige vannportene samt skrevne og uskrevne regler for trafikk på kanalene, - bare for å nevne noen.
En av årsakene til kvaliteten på boken er selvsagt oversettelsen. Den står Tom Lotherington for - og han har gjort seg flid med oppgaven.
KOdahl - innlegget ble publisert første gang på Kjelloladahl.no i 1997
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar