Kvinne i plast i Polen

Da er min roman fra 2010 – Kvinnen i plast på plass hos polske bokhandlere. Gledelig. Hadde for øvrig en flott turné i Polen sammen med Kjetil Østli og Thomas Enger i fjor høst. Vet ikke om forleggeren tok kritikken ad notam, men jeg nevnte i den forbindelse at enkelte polske lesere syntes omslagene virket utdaterte. Dette er jo virkelig en ansiktløftning. Gratulerer til Milena Skoczko som har oversatt boken!

Isbaderen ute på tysk

Isbaderen fikk en noe lengre tittel på tysk. De antyder både sceneskiftet med Lena Stigersand og at det her er snakk om fjord og fjell. En får anta at årsaken til den noe omstendelige tittelen beror på en fornemmelse for snø-faktor, og at begrepet isbading er mindre kjent i tyskland enn i norge. På den annen side er designet lekkert. Forlaget innførte dette i forbindelse med utgivelsen av Kvinnen i plast (på tysk: Rein wie der tot).

Alle bøkene om Gunnarstranda er publisert i Tyskland men de seks første i et noe annet design enn på bildet.

Før snøen faller til Tribeca

Siste nytt fra Hollywood reporter. Før snøen faller skal delta i hovedkonkurransen i Tribeca filmfestival 2013.

Les i Hollywood reporter om årets deltakere i Tribeca

Tribeca filmfestival seiler opp som en A-festival. Den ble startet av Jane Rosenthal og Robert De Niro i 2002. De ville hedre de som døde i World Trade Center under angrepet i 2001.

Årets konkurranse har et internasjonalt tilsnitt. Før Snøen Faller skal konkurrere med filmer fra USA, Italia, Frankrike,Australia, Israel og Taiwan.

Kjell Ola Dahl om samarbeidet med regissør Hisham Zaman

-->

Artikkelen står i siste nummer av filmmagasinet RUSHPRINT (Nr 2. 2013). I den anledning beæres mine lesere her med samme artikkel.

Samarbeid ser lett ut på papiret. Men i praksis er alle kunstnere såkalt sterke personligheter. For å lykkes med å skrive ett og samme manus sammen, må begge balansere eierforholdet til egen tekst mot  respekt for den andres bidrag.  Det å gi og ta i en kreativ prosess må læres. Hisham og jeg har den fordelen at vi har lagt bak oss nybegynnerfaktene. 

Hisham Zaman og Kjell Ola Dahl på settet til Før snøen faller på Lunner i Oppland i mars 2012 (foto: Vebjørn Storevik)

Vi har sammen skrevet manus til filmene Vinterland og Før Snøen Faller. Begge filmene kan virke unorske. En årsak er at historiene henter stoff fra flere kulturer. Men det ligger også en klar bevissthet fra vår side om ikke å la oss styre av tradisjonell formeltenking når fortellingen utvikles. En tredje årsak er at Hishams regiteknikk gjør at publikum opplever andre landskaper og andre ansikter enn de som vanligvis dominerer i norsk film. Men tematisk er filmene historier om kjærlighet, om forventinger som mennesker har til hverandre og om utfordringene man møter ved å måtte foreta vanskelige valg i ekstreme situasjoner. Slik sett blir fortellingene allmennmenneskelige. Det er nettopp derfor jeg har hatt glede av å jobbe med dem. Vinterland var en korthogd komedie. Før Snøen Faller er i sjangeren som  gjerne kalles drama. 

Trailer til Vinterland

Hisham begynte med å regissere og produsere sine egne kortfilmer på 1990-tallet. Jeg var involvert i prosjektene som rådgiver og sparringspartner, og av og til i rollen som dramaturg. Jeg jobbet som lærer og var i starten av forfatterkarrieren. Han var en skoleelev som ville lage film. Men regibegavelsen var tydelig allerede da. Han var aldri redd for å bryne seg på store tema i det lille formatet. Dessuten gikk han hele tiden til kjernen, fordypet seg i karakterenes dilemmaer og deres eksistensielle valg – og – helt kompromissløst på billedformatets premisser. Nettopp disse ambisjonene og alvoret i dem gjorde det interessant for meg å bidra.

Dessuten delte vi en ganske oppslukende interesse for film. Jeg  kunne fortelle om storybygging og bruke eksempler fra Film Noir, mens han introduserte meg for filmer fra øst, og til auteurer jeg ikke kjente fra før. Opp gjennom årene gikk vi gjennom læringsskalaen som handler om å utvikle seg selvstendig og individuelt. og samtidig gi rom til en felles kunstnerisk plattform.

Vi står i utgangspunktet på hvert vårt sted kulturelt og erfaringsmessig. Hans fortellergrep er bilder der mitt først og fremst er språket. Å skrive manus sammen er en reduksjonsprosess for å møtes, men samtidig må og skal vi sloss for det vi selv tror på. Jeg tror vi lykkes fordi vi begge har innsett at det av og til ikke finnes enkle og entydige svar på store spørsmål. Vi deler en overbevisning om at det noen ganger bare er fiksjon som kan yte rettferdighet til en hendelse og tilføre de nyansene som behøves.

Det ligger i kortene at filmen til slutt vil framstå i som Hishams film. Det er han som velger og instruerer skuespillere, han som dirigerer kamera, klipp og lyd. Men fortellingen på manusnivå er like mye min som hans. Det betyr at vi begge må tro på fortellingen scene for scene og replikk for replikk. Det ligger mange og lange diskusjoner og veldig mange liter med te, kaffe, øl og vin bak den lefsa som brukes som arbeidsdokument på sett.

Når Hisham begynner med preproduksjon løsner vi på båndene. Det betyr ikke at samarbeidet slutter. Jeg er fortsatt med som rådgiver og diskusjonspartner. Vi jobber dessuten videre med manus hele tiden, også under innspilling. Allikevel er det alltid en spesiell opplevelse å se hvilke skuespillere han velger, hvilke locations han velger og ikke minst hvordan bildene komponeres. Jeg har jo sett for meg disse tingene på min egen måte. Her skiller levende bilder lag med litteraturen,  i den litt magiske prosessen der de ulike elementene føyer seg sammen og utgjør helheten som blir ferdig film. Men - så viser det seg hver gang at fortellingen blir svært lik den jeg selv forestilte meg, antakelig fordi vi under manusjobbingen går så grundig til verks på å diskutere hva som skjer med karakterene emosjonelt og eksistensielt underveis i fortellingen.

Noe av det vi arbeidet hardest med i Før Snøen Faller var å meisle ut de to hovedkarakterene og deres personligheter. De to er for tidlig voksne fordi livet stiller dem på harde prøver. Det betyr at de både er barn og ikke er barn, de er litt voksne og på en gang ikke voksne. De er fanget i sin kultur, men samtidig globaliserte. De liker musikk som ungdommer i andre land og har noen av de samme forbildene. Ingen av dem har utdanning. Den ene bor i en landsby, noe som både gir ham sterk lojalitet til det bestående men også grobunn for en opprørskhet. Den andre er fortrolig med irrgangene til gatas parlament. Begge er kjent med Tv-kommers, begge kjenner internett og duppeditter som ungdommer ellers er opptatte av. Å tegne disse to handler om å få på plass svært finstemte detaljer. Karakterene Siyar og Evin er de viktigste for publikums opplevelse av fortellingens autentisitet og gjennomslagskraft. På den annen side, når vi først var godt kjent med dem, ble det svært lett å skrive nye scener. Og jeg tror noe av årsaken til dette beror på at Hisham og jeg  i tillegg til nå å kjenne disse to, også kjenner hverandre godt.

Da det var innspilling i Istanbul, reiste jeg ned for å supplere på manusarbeidet. Satt på settet mens det ble spilt inn en scene i hotellets lobby. Hotellet er en autentisk location i Istanbul. Hotellet blir brukt av flyktninger og smuglere og folk med svært dårlig råd. Ved siden av meg  satt det en hotellgjest og lekte med en bønnelenke mens han kikket på innspillingen. Mannen hadde et  ansikt, korpus og framtoning som gjorde at han på en måte strålte ut stedets sjel. I en pause nikket jeg til Hisham og sa: Han der hadde løftet scenen. Så gikk jeg for å hente meg en kopp te og da jeg snudde meg fra termosen, satt de allerede og tegnet kontrakt med mannen. Resten av dagen gikk med til å jobbe med manus, skrive scenen om og øve inn med skuespillerne og ny statist.

Dette kan illustrere noe av dynamikken i arbeidet. Manus tillater at regissør sammen med skuespillerne kan improvisere innenfor et definert rammeverk. For eksempel  hender det at skuespillerne lager sine egne replikker, så lenge det uttrykker det samme som står i manus. Ikke noe poeng å pugge en replikk hvis det samme kan sies på  en mer naturlig måte for skuespilleren.

Vi har også det felles at vi begge ser på research som inspirerende, spesielt feltarbeid og primærkilder. Derfor dro vi sammen til Istanbul tidlig i manusarbeidet. Der oppsøkte vi blant annet slumområdet hvor Evin bor i filmen. Det var tydelig at byen har et høyt innslag av fremmedgjøring. Frykten for å bevege seg inn i slummen var så stor blant ”vanlige folk” at vi hadde problemer med å finne noen som kunne vise oss rundt.

Her ble jeg forsøkt svindlet av et gatebarn. Det var en ganske uskyldig episode. Gutten hadde en morsom teknikk. Han var skopusser og lot som han mistet en børste. Jeg gikk rett i fella og plukket den opp for ham. Dermed hadde han etablert kontakt samtidig som jeg var avslørt som dumsnill i hans øyne. Han gikk på alt han greide for å trikse fra meg noen penger. Episoden inspirerte meg til å skrive inn Evin i dette miljøet. Vi visste på det tidspunktet at hun var et gatebarn, men lite om livet hun levde. I manuset er møtet mellom Siyar og Evin skrevet ganske likt som mitt møte med gategutten. Det er dessuten fint å se at vi ikke har drept alle darlings underveis. Ett sentralt vendepunkt i filmen har faktisk vært med oss fra første versjon, som ble skrevet for seks år siden.

Trailer til Før Snøen faller

Det eneste som er beklagelig nå er alt det fine materialet som ikke kom med i den ferdige filmen. Før Snøen Faller er en reise gjennom fremmede kontinenter med miljøer og natur som det sjelden er mulig å se på spillefilm i Norge. Det er mange flotte scener  som det ikke ble plass til. Her ligger en annen av mine fascinasjoner for film. Når jeg skriver en bok må også  tekst og scener strykes hardt av hensyn til sluttresultatet. Men leseropplevelsen kan strekkes ut over mange dager. Ofte bor noe av gleden ved å lese i det å strekke opplevelsen ut i tid. En film skal oppleves på en kinokveld. Da må filmopplevelsen være konsentrert og sterk innenfor gitte tidsrammer. 

Gunnarstrandas lammelår

Følgende epistel trykkes på oppfordring fra lesere som ønsker å kjenne politmannen Gunnarstrandas forhold til den norske retten lammestek. I god tid før påske (som kommer tidlig i år) trykkes herved  et utdrag fra romanen SVART ENGEL – bok nummer seks i serien om Gunnarstranda. Boka kom ut i 2007 og har følgende data: 
ISBN: 978-82-489-0723-7

Lydbok lest inn av Anders Ribu: ISBN 978-82-421-2369-5

Altså: Til alle som elsker kombinasjonen lam/rødvin samt de som måtte ha en hangup i Håvamål. Gunnarstranda er i dette kapittelet på besøk hos sine gamle venner - de to homsene Hilmar og Laurits. Oppskriften anbefales. Enjoy:

Forholdet mellom Laurits og Hilmar var grunnlagt og utviklet gjennom to lidenskaper: Mat og litteratur. Det eneste stedet i leiligheten hvor det ikke var overflod av bøker, var på kjøkkenet.

Her hadde Laurits drapert sin magre kropp i et grønt kjøkkenforkle og manglet bare hette og munnbind for ikke å se ut som en kirurg i aksjon. På benken lå utvalgte grønnsaker som tomater, sikori, endivie, asparges og sukkererter. Resten av ingrediensene var veid og målt og lå klare: Marinade og mortet krydder dandert i små skåler mellom grønnsakene.

Hilmar ville ikke slippe temaet alder. ”Det viktige spørsmålet er når vi blir gamle nok,” fortsatte han og skjenket  i et glass fra en nesten tom vinflaske.

”Til hva?”

”Til å gruble over hva som er meningen med alt sammen. Hva gjør du når du våkner om morgenen?”

Gunnarstranda tok glasset imot og skakket på hodet. ”Det vanlige. Jeg spør meg selv hvem jeg er, hvor jeg går og hvor jeg kommer fra.”

”Og etterpå?”

”Går på badet, ser meg i speilet og blir like overrasket – hver gang.”

            ”Naboen vår,” sa Hilmar, ”han er åttifire år og sier at det er synd man må bli døden nær for å forstå tilværelsens gåte. Vi hadde snakket om global oppvarming og jeg ble ganske nysgjerrig på tilværelsens gåte, så jeg ba om løsningen.”

             Laurits løftet glasset og avbrøt: ”Vår tids optimale kulturelle uttrykk må være å reflektere over livets meningsløshet samtidig som man spiser og drikker og gledes over den samme runddansen. Skål!”

De drakk.

”Og hva var hemmeligheten?” spurte Gunnarstranda.

”Hvilken?”

”Hva er løsningen på tilværelsens gåte?”

”Alt forandrer seg. Hele tiden, alt eldes. Naboen vår blir gammel og dør, nye  barn fødes, du og jeg eldes, trærne, fjellene, alt er i forandring – på vei mot alderdommen og døden – det gjelder selvsagt også for jorden.”

”Det andre kaller fatalisme, kaller han tilværelsens gåte, er han prest?” undret Gunnarstranda skuffet.

”Ikke langt unna,” flirte Laurits, ”bilselger.”

            Hilmar blunket til politimannen. ”Fortell Laurits om ærendet ditt.”

            ”Ærend?” utbrøt Laurits, ”mener du at din gamle klassekamerat oppsøker oss av andre og mer pekuniære årsaker enn å dyrke den intime varmen fra gammelt vennskap?”

            ”Purken her har lest dagboka til en forsvunnet advokat og funnet en gåte, Laurits. Fortell Laurits hva som sto der! Laurits elsker gåter!”

            Gunnarstranda løftet glasset sammen med de andre: ”Møte løgn med løgn på én linje og ordet umulig på linjen under”

            ”Umulig å møte løgn med løgn? Og det skal liksom være skrevet av en jurist?” Laurits rynket pannen skeptisk.

            ”Enig. Det virker litt underlig.”

Hilmar la den ene hånden på brystet som om han hadde fått sjokk og utbrøt:”Og så du, Gunnarstranda, du som jo er en belest mann!”

            ”Så dette burde jeg vite selv?”

            ”Mannen som noterte ordene, hva slags type var han, hadde han karakter?”

            ”Han er borte og muligens død,” sa Gunnarstranda. ”Husker du Arne, Hilmar?”

”Arne?”

”Fra skolen.”

Hilmars panne rynket seg som et vaskebrett idet han anstrengte hukommelsen.

”Faren hans solgte pølser i kiosken på Jordal.”

”Han må vel du huske,” fortsatte Hilmar lett. ”Dere vanket jo sammen, plukket blomster og presset i herbarium, fant fugleskjeletter i skogen og viste fram for lærerinnen, frøken Hartmann.”

Hilmar snudde seg mot Laurits. ”Frøken Hartmann kunne gi oss latterkrampe ved å snakke om skatter av purt gull eller da hun fortalte om sine oppvekstår på landet der trærne vekket henne ved å pikke på ruten.”

”Vanket jeg sammen med Arne?”

”Har du glemt det?” gliste Hilmar. ”Så mye er altså et gammelt vennskap verdt.”

Gunnarstranda knep øynene sammen. ”Jeg kan bare ikke huske det.”

            Hilmar sa: ”Men nå er Arne muligens  . .  .?”

            ”Foreløpig bare forsvunnet. Meldt savnet.”

”Hvor lenge har han vært borte?”

”En uke – pluss pluss.”

            Laurits åpnet stekeovnen for å sjekke steketermometeret, men rygget tilbake av møtet med varm stekeos idet han ropte: ”Jeg vet noe som aldri dør! Dommen over den som er død.”

Hilmar hyttet irritert med glasset til samboeren sin. ”Nå skal ikke du hjelpe til!” Han helte mer vin i glassene, fra en nyåpnet flaske denne gangen. ”Prøv denne, min favoritt.” Han tok seg i det, sa: ”Hvordan kan jeg si noe slikt? Går det an å vite hvordan vin smaker før vi har smakt på den? Hm? Jeg bare sier det, apropos visdomsordet som advokaten hadde skrevet ned. Akk ja, visdomsord og visdomsord, du må jo vite hvor det står at man skal vente med å si noe pent om kona til etter at hun er brent helt opp!”

”Og du ber meg la være med å hinte,” sa Laurits med nesen nede i en kjele.

Hilmar overhørte kommentaren. Han fortsatte med øynene lukket: ”Eller: Vente med å skryte av datteren til du har fått giftet henne bort, tampen brenner ? Hva? Skål!”

            Gunnarstranda drakk glasset ut. Det var alltid slik hos Laurits og Hilmar. Man svimlet hurtig. Han satte glasset ned. ”Håvamål!” ropte han triumferende.

            ”Jeg vil si en anelse syrlig markjordbær med en teint av solbær ispedd ørliten snev av honning,” sa Hilmar og rullet vinslumpen omkring i sitt glass. ”Visste du at Hermitage antakelig er det eldste vinområdet i Rhône-dalen? Den sies at det var fønikere som i år 600 før kristus kom sjøveien, rodde elven opp fra Marseille og plantet vin i åssidene. Fønikerne var jo kultiverte mennesker, de hadde garantert lest Vergil som hevder at vinstokker elsker luften og utsikten fra åpne åssider.”

            ”Bortsett fra at Vergil ble født senere, i år 70 før Kristus,” skjøt Laurits inn. ”Skal vi prøve en chianti til maten, Hilmar?”

            ”Brunello, Laurits, når vi først dyrker nostalgia oss i mellom.”

De to blunket kjærlig til hverandre.

            ”Javel,” sa Gunnarstranda for å spore tilbake til saken. ”Welhaven har altså notert ned en linje  fra Håvamål. Men vet du åssen det gikk med Arne – da han ble voksen?”

”Det må jo du vite, jeg trodde han var en politisak?”

”Jeg vet ingenting. Jeg husker ikke en gang at vi vanket sammen.”

”Jeg mener at han giftet seg med Emma,” sa Hilmar. ”Husker du Emma som alle fantaserte om når hendene jog under dynene, vel, ikke jeg da, av en eller annen grunn tenkte jeg på Kuppern og Ballangrud og slike karer.”

”Det var det jeg visste,” smilte Laurits, ”din interesse for skøyteløp bunner i de frekke trikot-buksene som løperne bruker.”

Gunnarstranda stirret fraværende ned i glasset sitt.

”Hva er det?”

”Arne er enkemann,” sa Gunnarstranda.

”Stakkars Emma,” sa Hilmar og drakk ut glasset. ”Fred over hennes minne.”

”Hm,” sukket Gunnarstranda tungt og drakk mer vin.

”Skål,” brølte Laurits og alle tre løftet glassene igjen.

”Men Håvamål har flere hundre vers,” sa Gunnarstranda tungt. ”Hva står i resten av dette verset med løgnen?”

            De to drakk ut. Hilmar ble først ferdig, satte glasset fra seg på benken og sa med en dråpe vin rennende nedover en rynke på siden haken: ”Problemet er at advokaten fornekter Håvamål, han siterer ikke. I Håvamål står det at man skal møte løgn med løgn, ikke at det er umulig å gjøre det.

Laurits satte sitt glass ned. Han deklamerte: ”Einkvan ba meg til bords, enda eg ikkje var svolten, eg hade nyss ete kjøtlår hos den trugne venen som hadde to.”

            Hilmar gliste bredt. ”Kjøtlår! Laurits byr på lammesteik!” Han trakk politimannen til side og hvisket: ”Laurits avskyr den klassisk norske måten med å tilberede lammelår med rosmarin og vitløk. Laurits har hemmeligheter og denne består av utvalgte grønnsaker marinert i lammets kraft under stekingen, for ikke å snakke om marinaden. Jeg må gå ut når han blander ingredisensene. Det eneste jeg vet om er innslagene av estragon og dijonsennep. Du skal i dag nyte en smak av lam som vil gå i graven med Laurits og meg. Her, drikk!”

            ”Som om det skulle være galt å ha hemmeligheter,” sa Laurits og smelte igjen stekeovnsdøren. ”Ikke glem at vi er tre personer til stede. Du vet jo at det som én er alene om å vite, er ike lenger en hemmelighet hvis kunnskapen deles med en annen – for det som tre vet, det vet alle.”

            Gunnarstranda, som ikke ville miste tråden, ba Hilmar fortsette. ”Verset, verset med løgnen!”

Hilmar løftet det tomme glasset og betraktet det med drømmende blikk. ”Hasselbackpoteter, Laurits, jeg simpelthen krever å få Hasselbackpoteter til lammet. Hva sier du Gunnarstranda?”

            ”Jeg har aldri brydd med om poteter. Jeg trodde hemmeligheten lå bevart i sausen.”

            ”Slik snakker en konnassør, utbrøt Laurits og skjenket i mere vin.

            ”Forsiktig, Laurits,” sa Hilmar mildt, ” spar på kruttet. Du vet, skjelden er de kloke særlig glade – i hjertet.”

            Sitatet dro Gunnarstranda ut av slummeren. ”Nok av dette jåleriet. Fortell meg resten av det som står i det bedritne verset.”

            ”Kjære deg, vi siterer jo hele tiden.”

            ”Ikke hør på Laurits, sa Hilmar trøstende. ”Han elsker å erte. Men han er en kløpper til å lage saus. Han legger følelser i sausen.”

            ”Nettopp derfor bør noen være forsiktig med hva man sier!” sa Laurits tilgjort fornærmet. ”Kanskje jeg skulle legge helt feil følelser til rette, hva? 1994! Hilmar, denne vinen har modnet halve samlivet vårt!”

            Gunnarstranda holdt glasset fram.

            Laurits skjenket i. Hva ville du gjøre hvis du mislikte meg, purk?

            ”Mislike deg?”

            Hilmar slo ut med armene og deklamerte med innlevelse: ”Veit du ein annan som ille du trur, og du fagnad vil likevel få: du fagert mæle, men falskt tenkje, og ljuging møte med lygn. Altså:  Hvis du misliker noen, men likevel vil ha mannens respekt, hva gjør du? Jo: Du smisker, tenker falskt og møter løgn med løgn.”

            ”Le med når han ler, sa Laurits, ”lat som du er venn.”

            ”Arnes notat ser ut som en fornektelse, han tror ikke det er mulig. Han har fått en skikkelig trøkk vil jeg tippe. Eller hva vet vel du eller jeg om øyeblikkets inspirasjon? Kanskje ordene bare datt ned i hodet hans mens han drømte. Kanskje han våknet og noterte dem ned for  ikke å glemme?”

            Hva sier Håvamål om relasjonen far og sønn?” spurte politimannen og måtte innse at han sluret i uttalen.

            ”Stol ikke på en åker som er tidlig sådd, og ikke tro for snart på en sønn, været rår for åkeren, vettet styrer gutten, det er usikkert med begge deler.”

            ”Håvamål altså, ikke annet enn et jævla ordspråk,” sukket Gunnarstranda fjernt og drakk glasset ut igjen.

            ”Som i Bibelen, kong Salomos skikk og bruk, samme greia,” sa Hilmar, ” Håvamål var vikingenes kulturbank rett og slett. Datidens ordspråk.”

            ”Salomos ordspråk,” rettet Gunnarstranda, ”datidens skikk og —”

            ”Einer,” ropte Laurits. ”Hører du, Hilmar, jeg morter einerbær til sausen.”

            ”Hilmar,” sa Gunnarstranda. ” Du har et for jævlig latterlig navn. Dessuten har du to hoder.”

            ”Snakker du om latterlige navn? En ting jeg lurer på. Tok han pennen med seg?”

”Hvilken penn?”

”Pennen som han skrev ned ordene med?”

”Det vet vel ikke jeg,” sa Gunnarstranda sløvt.

            ”Hilmar!”  ropte Laurits, nå med hodet over den osende stekepannen. ”Kan ikke du fortelle om den gangen da du mistet tennene dine ned i bensintanken på bilen til hun med julekortene!”

            ”Gunnarstranda er politimann og  har ikke tid til sånt.”

            ”Jeg sitter jo her, uansett, ” sa Gunnarstranda, og nå har jeg to glass også!” Han strakte hånden fram og de to glassene smeltet sammen til ett. Han drakk.

            Laurits viftet smilende med stekespaden. ”Hilmar kom kjørende og oppdaget dette stakkars kvinnfolket som sto der i veikanten uten å få start på bilen. Hilmar vet jo ikke opp og ned på en bil, men hadde altså forslag til løsning. Han skulle blåse bensinrestene —”

            ”Ikke hør på Laurits,” avbrøt Hilmar, ”han bare vaser.”

            ”Han hadde en hypotese om at tanken ikke kunne være helt tom, han forutsatte derfor at det i enkelte groper og hulninger i tanken stadig lå rester av bensin. Og så fikk han denne ideen om at han skulle blåse bensinrestene inn i forgasseren,” fortsatte Laurits ufortrødent.

”Det er jo elementært, egentlig,” avbrøt Hilmar. ”Hvis en gjennomsnitts forbrenningsmotor i dag bruker null komma seks liter bensin på ti kilometer kjøring, ville hun ikke trengt mye bensin for å kjøre de to kilometrene—”

”— Så han åpnet lokket, gapte over munningen og blåste hele gebisset sitt ned i bensintanken!”

            ”Han bare vaser,” hvisket Hilmar med stort alvor, ”straks han får litt for mye å drikke, begynner han å vase, han er helt umulig.”

            ”Og disse tennene hadde jo kostet tretti tusen kroner.”

            ”Som sagt, han er helt umulig,” hvisket Hilmar og hevet stemmen: ”konsentrer deg om sausen nå, Laurits.”

            ”Det endte med at de fikk ringt etter en slepebil. På verkstedet måtte karene skru løs hele bensintanken åpne den som en tomatboks  og hente ut gebisset. Den regningen kom bare på atten tusen. Men damen i veikanten fikk jo astma og pusteproblemer fordi hun holdt på å le seg i hjel.”

            ”Sympatisk dame,” sa Hilmar, ”veldig sympatisk, jobber i toll- og avgiftsdirektoratet og hun sender julekort hvert år.”

Før snøen faller tok prisen i Göteborg

I kveld ble det klart. The Dragon Award, prisen for beste nordiske film ved Göteborg internasjonale filmfestivel gikk til Før snøen faller. Fantastisk! Filmen har allerede lagt ut på sin egen reise. Først åpnet filmen festivalen i Tromsø. Nå slår den utfordrere fra hele norden.

Det startet med at Hisham finn en idé i 2006. Så begynte han og jeg å jobbe med manus ved årskiftet 2006/2007. Det har vært en lang reise. Lengst for Hisham, som har måttet vente og vente og vente på å gå på sett. Men når han gjør det, skjer det med overbevisning!

Heja Tahir, Susan Ilir, Bahar Ösen, et knippe av skuespillerne. Og: Sverrir Kritstjánsson som klippet filmen. Marius Matzow Gulbrandsen som hadde foto. Og ikke glemt: Fire fantastisk hardtarbeidende og kreative crew, både i Kurdistan, Istanbul, Berlin og Oslo! Gratulerer!

Nå står filmen på egne bein. Fjellstøtt. til tjue i stil. Lykke til videre!

Fredrikstad Sjømannsforening

Fredrikstad Sjømannsforening har et utrolig flott lokale. En gammel katolsk kirke, oppført i laftet tømmer. foreningen er Fredrikstads eldste, og ble startet i 1858. Hundre år eldre enn meg. Jeg holdt foredrag om Dødens Seilas her den 31. januar 2013. En ydmyk forfatter foredro om norsk skipshistorie for femti barka sjøfolk. Som alltid lærte jeg noe nytt. Mange av disse karene kjenner godt sjøfolkene som var på vakt ombord på Scandinavian Star den 6. og 7. april 1990. en av de tilstedeværende var selv ombord katastrofenatten.  Det ble en fin kveld med et lyhørt og interessert publikum.

Styret i foreningen holder hus i sakristiet (bildet over). Formannen åpnet møtet med et dugelig klang i skipsklokken. Lafteveggene er prydet av skutebilder og maritim kuriosa. flere modeller av skip fra både redere og fra Fredrikstad mekaniske verksted er utstilt i lokalet. Forfatteren ble traktert med snitter og kaffe oppe på galleriet. Bakhodet på blondinen (bildet under) tilhører gallionsfiguren Anna som skuer utover forsamlingen. Disse karene representer en kollektiv hukommelse i en kultur som er i ferd med å bli borte for den gjengse nordmann. Denne forfatteren er takknemlig for kvelden og dette møtet.