Sykdomstegn i sjangerfortellingen

Som en oppfølger til utsagnet om nåtidens legeromaner i Aftenposten tidligere i sommer, presenteres her en kort oversikt over aktuelle sykdommer som lett oppstår i kategorien.

Når noen skranter, er det tegn på at de bærer på noe, en kommende sykdom eller noe har slått ut i feber eller gitt generell svekket allmenntilstand. Slik er det også med sjangerfortelinger. En krimroman kan som all annen litteratur bære på svekkelser av litterær art. Men for sjangerromanen finnes det et sett andre sykdommer som annen fiksjon lettere går klar av. På den annen side har alle disse sykdommene en tendens til å smitte, og blir verre å kategorisere jo flere sykdommer boken er smittet av.

Agatha-syken

I disse bøkene er et drap bare interessant for oppklaringens skyld. Et tapt menneskeliv skildres uten tilstedeværelse av sorg eller eksistensielle traumer. Leserens oppgave er å dilte etter fortellingens hovedperson gjennom en labyrint som myten sier at leseren selv skal finne veien ut av. Sannheten er at veien ut er så hinsides, søkt og usannsynlig at den bare kan finnes ved kvalifisert gjetning.

Wallander-syken

Denne sykens fremste kjennetegn er at etterforskerens allmenntilstand har en mer framtredende posisjon enn fortellingen han/hun opptrer i. Seriens dynamikk oppstår i spenningen knyttet til hovedpersonens velbefinnende: Vil han i neste bok være kvitt sin diaré? Vil han kunne se sin datter i øynene? Fortellingens protagonist forsøker å speile den gjennomsnittlige lesers kriser. Det  faktum at en grillfest kan bli mislykket på grunn av regn kan i denne typen bøker bli et stort tema. Forfatteren frir til folkets trivielle fortvilelser når han/hun prøver å skape identifikasjon.

Sherlock-syken

Forfattere av bøker med denne syken har en hang til å presentere serier med tilsynelatende uforklarlige momenter som på finurlig vis henger sammen. Et lik blir funnet ved siden av en sovende frosk. Samtidig ringer en nødtelefon på Hamar. En person finner et avskåret øre i Johannesburg og  en fyrbøter spiser kålstuing i Oslo. Kriminalfortellingen binder alt sammen. Hensikten er god, forfatterens ønske er å presentere et tilsynelatende uløselig mysterium som fortellingen skal oppklare. Ulempen er at jo villere utgangspunkt, jo mer søkt blir sammenhengen.

Splattersyken

Her frir forfatteren til leseres grunnleggende fascinasjon av det ekle. En person har druknet i snørr eller dødd av 58 timers langsom testikkel-tortur. En horekunde voldtar sine ofre med en bajonett montert i skrittet, eksemplene kan varieres i det uendelige. En svært sjelden personlighetsforstyrrelse driver nonner til å trekke ut øynene på prester med en korketrekker. Gjerne vil tilfeldighetene at også hovedpersonen selv eller hans/hennes mormor har denne sykdommen. Derfor blir oppklaringen gjerne en smertefull psykologisk prosess. Problemet med historiene er at båndene til virkeligheten kappes av. Bokens to permer rammer inn et univers med egendefinert moral basert på bestialiteter få eller ingen virkelige personer kan forholde seg til.

Morgan Kane-syndromet

Syndromet oppstår når usympatiske trekk og personlighetsforstyrrelser ukritisk overføres på moderne helter. Den moderne Kane har som hovedtrekk at han i det ytre bærer alle tegn på at han er et null. Han er narkoman eller alkoholisert, eller har store nerveproblemer, han har fysiske skavanker osv. Men på mirakuløst vis er det bare en eneste person i verden som kan redde den samme verden – nemlig dette vraket. Disse bøkenes styrke er at leseren hele tiden vet hvem han skal heie på. Ulempen er at bøkene blir forutsigbare. Bøkene skrives etter mottoet – Drit i verden leve Toten. Det som er viktig er at hovedpersonen dreper den slemme, hensynet til en universell menneskelig etikk  er underordnet.

Frøken Detektiv-syken

Her utspiller handlingen seg i et univers som er forsøkt tegnet innenfor en ramme av realistiske elementer, men hvor resultatet allikevel ender opp med svært lite virkelighetsnærhet. En journalist eller en sminkedame på slottet finner et lik i dronningens seng. Når hun går ut for å fortelle den grufulle nyheten til kongen er han også drept, hogget i hjel med en hellebard fra den utstilte rustningen i prinsessens sovekammer. Til slutt klarer frøken detektiv å lure skurken i en felle der politiet venter og hører alt, før hun tar seg en kopp styrkende kakao. Det er utallige varianter av frøken detektiv-syken. Det er rystende mordhistorier i skjærgården hvor hovedpersonen vokste opp og nå er på besøk. Det er seriedrap i nabolaget til hennes barndoms forelskelse.

Dataspill-syken

Denne syken oppstår når det for forfatteren bare er en person som er interessant, helten. Mot helten kommer det en stim av skurker lik roboter. I moderne kriminalbøker er de gjerne serbiske torpedoer med hestehale og store biceps. Deres misjon i fortellingen er å slå, skyte og dø. De har ikke noe liv, ingen venner, ingen familie, ingen følelser. De banner mye. De kan komme susende på ski nedover en fjellside i Himalaya, og de skyter samtidig. Bilene de kjører eksploderer. Selv om to hundre likesinnede ligger kvestet på bakken, går de på like uforstyrret. De kjemper for den slemme med ubrytelig lojalitet helt inn i døden.  

Diktator-syken

Dette er fortellinger hvor skurken har for stort ego. Han vil vinne over hele verden. Han har et våpen som kan få hele USAs befolkning til å dø på tre sekunder. Derfor vil han ha alt gullet. Når helten kommer, har skurken fanget prinsessen og bundet henne fast. Til slutt faller skurken for eget grep og må sloss mot helten på kanten av en foss eller en vulkan eller på toppen av en heisekran tre hundre meter over bakken.

Drep et barn-syken

En del forfattere har som mål og skape det markedsførerne kaller uhyggelig spenning. Siden kriminalfortellinger i sjelden grad evner å skremme leserne, brukes trikset som skal vekke leserens innerste følelser. Det skildres et overgrep på et individ som er absolutt forsvarsløst, en utviklingshemmet person, en eldre kvinne i rullestol, et uskyldig barn, et rådyr. Problemet er at et krav til all litteratur er at hendelser og årsakskjeder skal være utløst av og motivert i fortellingens indre logikk. Her blir et skildret overgrep utelukkende brukt som lokkemiddel for å løfte leseren videre i en svak fortelling.

Bastard-syken

Denne spores i bøker av skjønnlitterære forfattere med større og mindre grad av skrivesperre. Her er kriminalfortellingen brukt som innpakningspapir. Forfatteren vil gjerne skrive om en slekt i Telemark eller om sin problematiske mor. Men han får det ikke til. Derfor pakkes fortellingen inn i kriminalromanens papir: En mann i busserull blir drept med sigd på låven i Telemark, eller et lik blir funnet i mammas badekar. Deretter fortelles det i det vide og det brede om slekt og mødre inntil en morder ramler ut av skapet på siste side. Grepet med kriminalintrigen er utelukkende brukt for å lure leseren gjennom noe helt annet.

Leser du en syk roman i sommer? Vær sporty og analyser på stranden, det kan være både morsomt og lærerikt!