Torgunrud - vår

Enkelte vårtegn virker sterkere enn andre. Her tre av dem:

1. I natt gikk isen på Mjøsa. Det er et fascinerende fenomen. Det er slik at fjorden (vi kaller innsjøen det på disse kanter) er ganske dyp her, så langt sør – og smal. Isen legger seg alltid sent – hvis den legger seg i det hele tatt. Lenger nord, mot Biri og Lillehammer er det grunnere og isen legger seg gjerne hvert år. Men det er mange år siden sist isen la seg her. Det var tøff kulde i februar som til slutt gjorde vannet hardt. Og slik blir den liggende – gjerne til langt ut i april eller mai. For sekstini år siden var isen tjukk nok på denne dagen til å bære et tysk regiment, når de skulle ta  de siste motstandere på Morskogen – rett på andre siden. Når isen har lagt seg blir den liggende lenge. Den ligger og ligger og ligger inntil spenning, strøm og værforhold  i løpet av få minutter gjør den om til issørpe, som om Gud knipset. Jeg satt ved kjøkkenbordet i dag tidlig og så på denne sørpa og en time senere var det ikke is tilbake – da lå fjorden den med blankt vannspeil. Strøm? Magi? I alle fall en kraftdemonstrasjon fra naturens side som er helt enestående. Jeg vet nøyaktig når jeg sist så utover sørpa og var  like betatt – årstallet rommer en annen og dramatisk historie for meg, så det får bli hemmelig.

2. Lamming – eller lemminga som man sier på disse kanter. Det er gått nøyaktig fem måneder minus fem dager siden de tok seg, som det heter. Marit og jeg er jordmor og jordfar (hvis det heter det), noe som betyr nattevåking og arbeid men også spenning og påfølgende respekt og ærbødighet. De tre første kom natt til i går. I natt satt jeg og betraktet mora, hvordan hun vekket sine tre og fikk dem til å spise da tiden var inne for det (beklager det uskarpe bildet, tatt med telefon, min feil). Med fare for å virke pompøs: Men jeg opplever det som like magisk hver gang, å oppleve bindingen mellom mor og barn. I dag tidlig var det en årring som fødte sine to. For henne var det første gang på fødestua, hun ante ikke hva som skjedde med henne. Hun var bare veldig redd og usikker. Den første kom for sikkerhets skyld feil vei – og hun behøvde litt assistanse. Men da hun etterpå  slikket barna sine rene, skjedde det som skjer hver gang. All usikkerhet forsvant. Nå er hun en fullbefaren mor, passer på sine to, stamper med bena hvis jeg kommer for nære, og kan ikke sørge nok for dem.

3. Trekkferie. Mitt begrep. Det er en egen morgenstemning som kan dukke opp i mars/april. Du går ut, tidlig, tidlig, og det er vått overalt. Snøen klarer ikke renne unna, det er sørpe, brungrått mellom snøflekkene og luften er mett av nattedis og fuktighet. Men du går inn i et orkester. Det er fugleflokker på vei nordover som har slått seg ned i trærne omkring husene. De hviler og bruker anledningen til å snakke sammen. Øya Røst i Lofoten kunne ikke bydd på mer ståk. Men  lydbildet gjør at du stanser opp og bare lytter. For dette varer bare få minutter – en og annen dag i snøsmeltingen.