Hvis pengene var målet

Følgende innlegg er en kronikk signert undertegnede og publisert i VG 22. september 2013. Kronikken fokuserer på pengesporet og er utdypet i min bok om Scandanavian Star – Dødens Seilas.


-->

Hvis pengene var målet

Kronikk av Kjell Ola Dahl, forfatter av Dødens Seilas – Scandinavian Star og gåtene

Politiets utpekte brannstifter døde tjue minutter etter at dødsbrannen startet. I dag vet vi  at det ble antent nye branner lenge etter at mannen døde og skipet var evakuert.

Hvis politiets konklusjon var feil, står man i dag overfor tre mulige scenarier.

– Gjerningsmannen hadde irrasjonelle motiver slik politiet hevdet, men politiet pekte ut feil person.

– Gjerningsmannen var en person som hadde rasjonelle motiver.

– Det sto ulike gjerningsmenn bak ulike branner.

Alternativ én er svært lite sannsynlig, siden skipet var evakuert da nye branner ble antent. De rasjonelle motiver som måtte ligge i alternativ to, er mest sannsynlig økonomiske. Man kan selvsagt hypotetisk sett postulere annet, for eksempel at noen tente på hele skipet for å drepe én spesiell passasjer, men slikt faller på sin egen urimelighet når det ble antent nye branner etter at skipet var evakuert.

Det har i den senere tid vært presentert mange argumenter for at brannen var del av en planlagt forsikringssvindel. På den annen side viser økonomien i saken at alternativ tre også er en hypotese politiet bør arbeide videre med.

Selgeren –Seaescape eide fortsatt skipet da det sto i brann. Transaksjonen var påbegynt men ikke sluttført. Det uheldige var at politi og granskingsutvalg aldri grundig etterforsket omstendighetene rundt det at Seaescape fortsatt eide skipet da det brant. Siden både kjøper og selger gjorde flere krumspring i tiden etter brannen, burde politiet ha reagert. For eksempel: Hvorfor meldte Henrik Johansen seg som eier 7. april når han måtte vite at det ikke var tilfelle? Hvorfor avviste Seaescape først alt eierskap for siden å tverrvende i dette spørsmålet?

Årsakene er i dag kjent, men dessverre lite påaktet. Jyllandsposten og Bergens Tidende kunne i 1997 avsløre sider ved avtaleverket mellom partene som ble holdt skjult for politi og granskingsutvalg i 1990: Avtalene mellom kjøper og selger omhandlet hele fire skip. Henrik Johansen hadde behov for å plassere en mengde penger for å unngå beskatning. Samtidig behøvde Seaescape penger til komme ut av økonomisk skvis. For å løse problemet etablerte Johansen selskaper i karibiske skatteparadiser. Disse selskapene skulle kjøpe hvert sitt skip fra Seaescape, som straks skulle leie båtene tilbake. Slik skulle Seaescape få tilført cash til å løse likviditetskrisen – samtidig som driften av skipene ble opprettholdt og rederiet beholdt inntjeningen på dem. Johansens kommandittselskaper ble gjennom investeringene påførte store underskudd  som igjen ville bli dekket opp med bidrag fra danske skattemyndigheter.

En av kontraktene var annerledes. Den gjaldt Scandinavian Star som Johansen selv skulle drifte mellom Norge og Danmark. Siden Scandinavian Star var i svært dårlig forfatning, burde politiet ha gransket hvorfor kjøpesummen på elendigheten var to til tre ganger så høy som på de andre skipene. Hadde politiet gransket dette, ville de muligens klart å snuse seg fram til uglen i mosen – nemlig at kontraktspakken partene imellom var bygget omkring et skattebedrageri.

Det som sto på spill økonomisk da båten brant var mye mer enn forsikringspengene på Scandinavian Star. Den totale kontraktspakken var verdt nærmere 50 millioner dollar. Til sammenligning var skipet forsikret for 24 millioner dollar.

Johansen hadde fått en absolutt deadline fra danske skattemyndigheter. Scandinavian Star måtte være satt i drift og betalt før 1. april 1990. Han hadde med nød og neppe klart å sette båten i drift, full av sikkerhetsmangler. Men han hadde ikke rukket å  betale. Den nødvendige bankgarantien kunne han legge på bordet fredag 6. april. Hva skattemyndighetene ville foreta seg i den forbindelse visste ingen. Men sannsynligheten for godkjenning var stor. Johansen kunne forklare betalingsforsinkelsen. Idet båten brenner natt til lørdag står selger fortsatt som registrert eier i skipsregisteret. Nå blir situasjonen svært usikker for både kjøper og selger. Ingen av dem vet hvilket skadeomfang båten påføres – eller hvordan danske skattemyndigheter og skipsregister vil forholde seg til den nye situasjonen.

For selgeren vil worst case scenario være at kemneren underkjenner Johansens investering i og med at skipet muligens ikke kan driftes videre. På den annen side: Selger har pant i forsikringen. Hvis kontraktspakken på 50 mill skulle ryke – vil en omfattende ødeleggelse av skipet kunne gi nesten halve potten utbetalt. Vi ser altså at alternativ tre over ikke er en usannsynlig forklaring på sabotasjeaksjoner etter at skipet var evakuert. For hvis potten var på 50 millioner dollar, hvorfor tenne på Scandinavian Star og hale i land maks halve gevinsten? 

Fasit ble at selger fikk i pose og sekk. Granskingsutvalget tok for god fisk alt partene valgte å si om kjøp og salg. Kontraktene ble gjennomført uten offentlighetens vitende. Skadene etter endt sabotasje ble taksert til 14 millioner dollar, et beløp som også ble holdt hemmelig. Først etter press fra Folketinget mange år senere, gikk den danske riksadvokaten inn i Johansens ligning og fant at forsikringsselskapet utbetalte takstbeløpet til Johansen, penger som Johansen lydig overførte videre til selgers konto.