Dennis Hopper er død

Mitt første møte med Dennis Hopper var på Røa kino en gang i 1970 da jeg snek meg inn på voksenfilm og så Easy rider. Jeg var tolv år og ble blodfan av Harley i chopperstil, Dennis Hopper, Jack Nicholson og ikke minst Steppenwolff.

Denne låta!!!!!




Den gikk en hel sommer da gutta var på hytta til Tore i Kilsund utenfor Tvedestrand. Hvilket minner meg om en annen tragisk død, kompis Eivind Bodvin som tragisk gikk bort noen år senere.


Men neste møte med Hopper for mitt vedkommende, var det som kan kalles hans store gjennombrudd for de brede skarer: rollen som Frank Booth i Blue Velvet. Frank Booth er en av de mest skremmende psykopater som er framstilt på lerret og for alle som ikke tror meg –


Mine damer og herrer – denne scenen:





Men det var også rom for mer dempede karakterer. Her er en stor scene mellom Walken og Hopper i True romance:





Vi kunne nevne i fleng. Men vi stopper her. Dennis hopper drev med film i 50 år. Han var stor og dominerte en tid. Dennis Hopper er død – fred med hans minne

GEKKO

I disse dager lanseres Wall street II – Oliver Stone har med andre ord tenkt å gjøre noen kroner på finanskrisen.

Jeg har sett eneren en del ganger og liker den ikke noe særlig. Så hvorfor se den noen ganger hvis du ikke liker den? Svaret er enkelt nok. filmen gikk inn som en del av større research i forbindelse med romanene Lindeman & Sachs samt Lindemans tivoli. Økonomisk historie er spennende. Økonomiske sammenhenger forklarer livene vi lever. Økonimisk kriminalitet kan være innmari spennende – særlig hvis vi utfordres med hensyn til vår moral.

La oss begynne med plottet. Det er på sett og vis fiffig. Bud Fox (Charlie Sheen) er en ung streber vil bli rik og berømt. Han innynder seg hos den store stygge ulven (Gekko, spilt av Michael Douglas) og gjør seg til kjeltring for å være i flokken av Gekkos disipler. For å holde på gunsten forfaller han moralsk og selger til slutt sin ære ved å gi innsidetips om aksjekurs på en flyfabrikk hvor pappa er arbeider og jobber hardt og ærlig for daglig brød. Med andre ord – enkle konflikter. Samtidig – fimatisk sett svært gammelmodige konflikter. Det er konflikter som strekker seg etter de store moralske tordenskrall slik de drønner i filmer som  Katt på hett blikktak og Øst for Eden – problemet er bare at i Wall street blir konfliktene liggende utenpå som skinnkonflikter og de berører deg ikke. Publikum gjennomskuer filmmakerne og skjønner at hjernene bak filmen egentlig ikke er interessert i utgangen på disse moralske dilemmaene. Filmmakerne bruker far/sønn gnisningen kynisk og preiket om svik osv er bare et billig triks i en dramaturgisk legitimeringsstrategi med ett eneste mål: Å få kjørt protagonisten skikkelig. Moral blir med andre ord redusert til et spørsmål om stil.

Det samme gjelder filmens hovedkonflikt: Innsidetriksingen. Her bærer filmen preg av jappetidens kunnskapsløshet om børs og finans. Spør en dreven investor i dag om hva vedkommende mener med innsidehandel – og han hever begge øyenbryn spørrende: fins det en handel som ikke er innsidehandel?  Filmmakerne kunne med andre ord ikke nok om trading til å forstå av innsidehandelens forbryterske karakter alltid vil være et spørsmål om gradering. Derfor lykkes de heller ikke å fremstille Gordon Gekko som skurk. Sheen-karakteren blir skurken, og når mynten flipper den veien blir Bud Fox kjeltring på en bløt og ynkelig måte – han svikter pappa og pappas kamerater for penger - en Judas-erketyp med andre ord. Mens Gordon Gekko er glatt, han har bukseseler og han røyker fine sigarer. Han er bakmann-erketypen og dypest sett en klisjé. Men fordi han er filmens antagonist, krever han plass og framstilles som en kul kar. Filmteamet legger all energi inn på å gjøre finansgangsteren like kul som filmhistoriens mange mafiagangstere og lykkes fordi Bud Fox påstår at han digger Gekko over alt i verden.

Som Dirty Harry har sin mye siterte katekismus om en viss revolver, har Gekko en mye sitert katekismus om gleden av å grafse til seg.

Gekkos mye siterte replikk om grådighet skal visstnok være hentet fra virkeligheten.
Ivan Boesky var en amerikansk forretningsmann som tidlig på åttitallet tjente store penger på derivathandel knyttet til oppkjøp og takeovers i amerikansk business. Han ble til slutt etterforsket på mistanker om innsidetipsing i selskapene han dealet aksjer med, og fikk en relativ mild dom da han la alle kort på bordet og innrømmet forholdene. Før dette, i 1986 holdt han en tale på Berkeley-universitetet der han avsluttet med de berømmelige ord:  I think greed is healthy. You can be greedy and still feel good about yourself.  
Gordon Gekko gjør denne replikken til sin med følgende modifisering: Greed is right, greed works. Greed clarifies, cuts through, and captures the essence of the evolutionary spirit. Og vi som har gjort research på økonomisk kriminalitet fristes til å si blæ blæ blæ.

 

Min hovedinnvending dramaturgisk sett er imidlertid at storyen hviler på en logisk brist: Sheen- karakteren vil bli rik og berømt. Og – forsøker han å innbille oss – for å få det til MÅ HAN jobbe for Gekko. Hvorfor må han det? Han må ikke det i det hele tatt. Når han begynner å jobbe for Gekko, gjør han jo de villeste stunt på eget initiativ, han krysser grense etter grense  med en blomstrende kreativitet for å fiske innsideinformasjon. Penger har han til å trikse også. Han bryter seg inn på kontorer om natten  og utgir seg for å være inspektører fra histne og pisten. Han hadde ikke behøvd Gekko i det hele tatt.
Men istedenfor å framstå som en kreativ skurk blir han en ynkelig stakkar som løper til Gekko med tipsene. Han er altså ikke primært interessert i rikdom. Han er primært interessert i Gekkos gunst. Slik har hodene bak filmen seifet seg. Den som vil si noe om DYYYYPE konflikter i Wall street  kan dermed hoste opp noe svada om Gekko som farsfigur for Bud Fox. Fox svikter sin biologiske far for å tekkes surrogatpappaen.

En siste innvending: Filmen oser av åttitall. Damene har fullt seletøy med strømper og hofteholdere og det namedroppes i hytt og pine, ikke bare når deg gjelder sjampis og sig. Du forventer til slutt at Gekko skal fortelle Fox hva slags dopapir som er in. Heldivis stopper han før det.

Da gjenstår det bare å la Gekko skal få siste ordet.

Merano

Bokbransjen forandrer seg. for noen år siden deltok jeg på krimfestivlaen i Brescia da den var – tror jeg – to år gammel.  Litterære festivaler var nytt under solen – i alle fall for krim – og jeg forsøkte å forklare en fullsatt kirke (!) hva som var vitsen for italienere å lese om et kriminalmysterium fra Norge.

Men litterære festivaler – også for krim har bredt om seg. Jeg har siden vært i Piacenza (krim og blues), Pisa, Sondrio og nå Merano, som  ligger under i alpene, nesten på grensen til Østerrike. Siden Merano ikke har internasjonal flyplass er Innsbruck det nærmeste jeg kommero g her blir jeg hentet av Willi i en svart Mercedes som ikke holder under 140 på veien over Brannerpasset til Italia.

Festivalen finner sted på biblioteket – hvor salen er formet som et romersk teater og jeg blir intervjuet av journalist og forfatter Giuseppe Bonura. Det morsomste er at Giuseppe  hadde lest Mannen i vinduet på en eksellent måte. Jeg har aldri tidligere møtt en journalist som har skjønt mine egne intensjoner så bra. Det negative var følgen det fikk, at v knapt rakk å snakke om boka jeg skulle lansere – den fjerde raneren

Merano er en to-språklig by og en rik by. den lokale kjendisen er Henri Chenot, som eier Hotel Palace der han har et spa-anlegg rettet mot det virkelige luksussegmentet: Matleie russiske oligarker og fete arabiske sjeiker med harem. Kundene hentes fra fstørre flyplasser i Italia og Østerrike og kjøres til hotellet i limo av typen Mercedes S-klasse. Chenot har utviklet en slags vidunderkur som gjør at folk kommer "i balanse med seg selv" (les: slanke på rekordtid) Kjente klienter har vært Maradona og Pavarotti.

Årsaken til at Chenot har lagt klinikken sin til Merano er at vannet her er utrolig helsebringense. Det er mettet med mineraler. Byen har et eget spaanlegg – Therme – med flere svære utebassenger i det grønne anlegget med utsikt mot alpene.

Hvilken dag!

I går nedkom siste søye og vi teller totalt 28 lam av året. Det har gått døgnet rundt i to og en halv uke, opp klokken 01.30, 04.30 og stell klokken 07.30 fødselshjelp og jobbing utover dagen fram til klokken 23.00.

En begivenhet å sove natta gjennom. Men hvilken dag å våkne til!

Lønnetreet og himmelen mot sør!

Gresset er såvidt begynt å bli grønt, men det er ennå for tidlig for ask og lønn!

Morgensolen leker med blått, gjør Mjøsa til et skinnende speil rammet inn av grana ved mølla.

Eik i morgensol mot skyfri himmel

REPRISE: Tigerjakt i Ranthambore

Helt siden dagene som ulvunge i K.F.U.M – da man lyttet til opplesingen av Kiplings jungelbok på et gulv i menighetshuset – sittende i halvsirkel omkring en lyspære under rød filt som urban leirbålimitasjon, har tanken på tigeren vært en forestilling om satans alter ego; det største rovdyret på jorden – nattdyret som jakter alene - menneskeeteren som aldri lar seg knekke av manns makt – som sniker seg langs husveggene, som stirrer inn fra ingensteds i mørket, som før noen visste at den var der allerede har felt sitt bytte og spist det opp. Da er ikke fritt for at pulsen slår litt raskere når du kjører inn i tigerland, i åpen bil, med to flirende smågutter som kjentmenn, og uten noe å forsvare seg med, ikke et våpen – ikke så mye som en kjepp.

Nasjonalparken Ranthambore i den indiske delstaten Rajastan er et av de minste reservatene i Prosjekt Tiger. I landsbyene rundt reservatet er det stadig en og annen bhopa – medisinmann. De gamle husker hvordan man tilba Vaghdeo – tigerguden, og det skal visstnok stadig være gjetere som ber til tigerguden før de tar buskapen ut på markene. De gamle unngår fremdeles å uttale navnet på tigeren. Men de unge lider mindre av denne gåtefulle ydmykheten. «I will make you happy,» sier sjåføren og snur seg i setet. «I will show you tiger!»

I riktig gamle dager var Ranthambore et eget hinduistisk kongedømme. Men det gamle fortet midt inne i reservatet er nå forlatt; en spektakulær ruinhaug befolket av ville dyr. Da kongedømmet Jaipur i sin tid ble innlemmet i Rajastan, bygget maharajaen et jaktslott, som nå eies av lokale myndigheter. Det har fått navnet Jhoomar baori hotel. Bygningen ble oppført på en høyde, ikke langt utenfor murene som skiller reservatets jungel fra det delvis oppdyrkede og stadig ørkenlignende slettelandet – kun få kilometer fra den større byen Sawai Madhopur.

Hotellet er en diger sandstensbygning med små vinduer som ligner skyteskår. Det troner på en framskutt klippe over slettelandet. Hotellets annen etasje domineres av en diger balkong. Nedenfor balkongen er en liten idyllisk hage plantet til med bambus og eukalyptustrær. Fra balkongen kan man skue langt utover et konglomerat bestående av landsbyer, ørken, oppdyrket land og sjøer. Nå, kort etter monsunregnet, er fargene fremdeles grønne, vegetasjonen saftig og frisk. Det er mulig å se to innsjøer fra terrassen. Innsjøene er kunstig oppdemmet regnvann fra monsunen. Den digre sletten deles diagonalt av jernbaneskinner som løper langt ut i horisonten. Kvinner kledd i Rajastans sterke og iøynefallende farger arbeider på markene. En hvitkledd bonde leier en bøffel langs en grusvei. Togfløyten uler idet et langt kålmarklignende tog drar seg inn på stasjonen i byen Sawai Madhopur, tre timer forsinket.

Det flate slettelandet brytes opp av enkelte vulkanlignende fjell. Over et av fjellene kretser en enslig, hvitrygget gribb. Brått lar den seg falle mot noe den har sett på en fjellhylle, fanger byttet og fortsetter flukten videre med byttet i klørne, bort til en loddrett klippevegg – der en unge antakelig venter i reiret. Uvitende om dette blodige hendelsesforløpet leker en drongo i luften over balkongen. Fuglen minner om de små og klumpete papirflyene man brettet på skolen – de med tung kropp og lang, splittet stjert. De flyr på samme måten også – rett opp før den gjør en piruett og deiser rett ned, snur og flyr rett opp igjen, en lek som gjentar seg i det uendelige. Hvis man lar blikket fare langs horisonten, aner man omriss av flere ørkenfjell i disen. Det er ørkenpreget som bærer mange av problemene bøndene lever med.

I 1979 valgte myndighetene å tvangsflytte all bosetting ut hit, vekk fra det fruktbare området som jungelen i tigerreservatet utgjør. Resultatet er blitt en slags getto av landsbyer som ligger klemt mellom nasjonalparken og den større industribyen. I 1986 var var det 15.000 landsbyboere med en buskap på omtrent 40.000 dyr i denne trengselen. I dag er tallet høyere – og dette økologiske misforholdet gir grobunn for konflikter med myndighetene. Da tørken slo til og monsunregnet sviktet i 1984, opplevde man matmangel i området. For å redde buskapen dro kvegbønder med seg dyrene inn på de gamle havnehagene inne i reservatet, andre dro inn for å sanke høy på de uberørte slettene. I tumultene som oppsto ble en skogvokter steinet til døde av illsinte kvegbønder, mens mange fler ble skadet. Dette er bare femten år siden, landsbybefolkningen er stadig fattig, misnøyen med lokale og nasjonale politikere er stadig stor. Men krisen for Ranthambore startet lenge før tvangsflyttingen av landsbyer. Krisen startet da engelskmennene tvangsinnførte nye lover; engelskmennene skapte ubalanse i økosystemet ved å beskatte vilt uten tanke for sammenhengen i naturen, ved å gjøre tigerjakt til en eksklusiv manndomsprøve for koloniherrene, samt omforme landbruket, plante inn fremmed vegetasjon og nekte utførelse av en rekke tradisjonelle virksomheter.

På tross av problemene som tvangsflyttingen skapte i 1979, medførte tiltaket allikevel at tigrene i Ranthambore endret væremåte. De begynte å vise seg på dagtid. De begynte å jakte på dagtid også. I 1982 kunne en skogvokter i Ranthambore nasjonalpark på lyse dagen observere en tiger i kamp mot en krokodille. De sloss om en hjort. Tigeren vant, selvfølgelig. Siden har observasjoner av tiger på dagtid blitt vanligere og vanligere.

Den legendariske oberst Kesari Singh, mannen som ledet de kongelige tigerjakter her i forrige århundre, formidlet mange historier om møter mellom tiger og menneske. En gang i Nilgiri hadde to skogvoktere om kvelden studert kartet i lyset fra kreosotlampen. Plutselig kjenner den ene noe mykt som stryker seg langs leggen. De to blir sittende og se på hverandre i mørket. De sorterer muligheter. En mulighet er at en tiger har entret rommet og smøget seg inn under bordet uten at de har lagt merke til det. Forstyrret bakker de to ut, bolter døren og skyter tigeren gjennom vinduet. Den viste seg å lide av svære, betente sår. Kesari Singh mente den egentlig søkte etter hjelp, at den instinktivt visste at kunnskapen om legebot bodde hos menneskene.

På veggene i det gamle jaktslottet til Maharajaen av Jaipur henger illustrasjoner fra gamle tiders nedkjemping av menneskeeteren. Klassiske silketrykk hyller tigerens styrke og utholdenhet, her henger falmede fotografier av hvite menn med digre mustasjer, tropehjelm og safaridress som poserer foran felte dyr, og det finnes helt moderne plakater som med manipulerte fotografier dyrker tigerens mystikk og magnetisme. Hotellet har stadig noe av den gamle føydale levemåten intakt. Måltidene serveres til faste tider, og gjestene må ta til takke med dagens rett. Møblene er originalt håndverk. Men tidligere tiders luksus forfaller sakte men sikkert. Teppene på gulvet lukter svakt muggent. Gekkoene, de viltre, grønne firfirslene lever godt på badet og i taket ellers. En koloni med maur har etablert seg i en panelt skillevegg. De små skyteskårsvinduene er utstyrt med lemmer. Hengslene er rustet. Air condition-anlegget har sluttet med å virke. Fjernsynet får ikke inn noen kanaler.

Veien inn i nasjonalparken går gjennom en diger port i muren som i sin tid var det gamle fortets forsvarsmur mot fiender. Det er som å komme inn i en annen verden – man forflytter seg fra en ørken og inn i et drivhus – jungelen er fuktig og grønn med vital og struttende underskog. Veien fortsetter langs en brusende elv. En flokk med pilegrimer har slått seg ned på restene av en gammel paradeplass. De koker mat. Den ramme lukten av brennende kukaker siver mellom klippene. De vinker og inviterer til mat på typisk indisk vis. Vi takker høflig nei og kjører videre. Sjåføren forteller at håpet om å se tiger er til stede, i og med at ryktet går. Noen observerte en hunntiger dagen før. Vi passerer snart flere pilegrimer til fots ikledd røde klær. Jeg reagerer på at de går til fots – alene og ubeskyttet. Omviseren snur seg. «Yeah,» nikker han. «Pilegrims.» Han peker på et tempel som troner på en høyde rett forut. «Pilegrims, Vishnu temple!» Dette paradokset, pilegrimene til fots gjennom tigerskogen mens kjentmannen saklig begynner å foredra om Vishnu – opprettholderen , livets Gud – det hele blir en del av den surrealistiske følelsen som preger et møte med India.

Før Prosjekt Tiger startet i 1972, var det totalt 14 tigere i Ranthambore. Tidlig på åttitallet hadde antallet steget raskt. Men konfrontasjonene mellom menneske og tiger har vært og er mange. Ingen vet nøyaktig hvor stor populasjonen er nå. Noen anslår tallet til 25 – andre kilder påstår 40. Kritiske røster i lokalbefolkningen mener at den langsomme veksten i stammen avslører at Prosjekt Tiger er mislykket i Ranthambore. Før, da landsbyfolket bodde inne i reservatet, fungerte økosystemet bedre. Menneske og tiger delte naturen mellom seg. Den gangen vandret ikke tigeren omkring i fullt dagslys, men kritikerne mener man ikke kan måle suksess ut fra hvor synlig tigeren er. Når det naturlige økosystemet isoleres til et område uten mennesker, så skjer to ting hevder de: Menneskene tvinges til å lure seg innenfor grensene for å stjele fôr og brensel, men nå gjør de det kun av egeninteresse, uten den omtanken for økosystemet som var naturlig da de selv bodde i området. Den samme rovdriften på ressursene gjør at den naturlige grønne oasen som reservatet utgjør, langsomt skrumper inn og blir mindre – ørkenlandet på sletten eter seg utover.

Plutselig bråbremser sjåføren. Vi oppdager det digre avtrykket av tigerspor i sanden. Her har hun gått.
«Hun?»
«Yeah, young female tiger!»

Vi speider omkring. Det er aktivitet i trærne. Langur-aper med karakteristisk gråhvit pels og svarte fjes turner i greinene. En av dem sikter godt og sender avgårde en stråle piss mot bilen. De andre apene hoier og gynger i trekronene. En gribb sitter der. Den klipper av en grein med nebbet. En tjukk grein som mer ligner på enn staur enn en kvist. Gribben knakk greina som om den brukte en hydraulisk tang.

Vi observerer en Sambarhjort mellom treleggene. Den er på størrelse med en diger elgkalv. Den står ved siden av en blue bull – Indias største antilope. Vi innser at uansett om vi lykkes i denne jakten, så er vi på visitt i et utrolig rikt økosystem. Det er mengder av vilt overalt. Det er flere flokker med det inderne kaller chital eller spotted deer – en slags dåhjort på størrelse med norsk rådyr, men som skiller seg fra dette ved at pelsen er lysere og med karakteristiske gule flekker. Neste gang vi stanser er det for å fotografere to chinkara – indiske gaseller – som beiter på en slette. Bak noen steiner spankulerer tre-fire svære påfugler omkring, og foran bilen krysser plutselig en flokk gryntende villsvin. Den indiske villsvinarten har ikke støttenner slik som den europeiske. De ligner på svarte griser, bortsett fra at alle har en kam med stri bust over ryggen – en slags pønkersveis som gir svinene et lurvete og halvveis komisk utseende. Unggutten i førersetet gliser: «Tigerfood.»

Store deler av nasjonalparken er avstengt på grunn av ødeleggelsene etter monsunen. Når det aktuelle leteområdet er såvidt forminsket, blir det lett å støte på andre jegere. De fattige i Sawai Madhopur bruker naturreservatet for det det er verdt. Lokalbefolkningen svinger seg opp som sjåfører, omvisere og brosjyreselgere. Det er flere av oss. En annen jeep passerer kloss ved. I jeepen sitter to yngre jødisk utseende gutter. De har selskap av en ung kvinne. De to har tverre fjes og bjeffer iltre beskjeder til den fillete sjåføren. Kvinnen, som er pen med langt hår i afrokrøller, ser ut til å skjemmes over dem. En jeep kjører rundt med en profesjonell fotograf. Linsene og alt utstyret tyder på at han jobber for Life eller National Geographic. I en annen jeep sitter et ungt par med nordisk utseende. Og plutselig braker det gjennom skogen noe som ligner en krigsvogn. Det er en lastebil hvor planet er omgjort til buss. En åpen buss – full av turister. Dette øyeblikket, et sammenstøt mellom vestlige backpackere og generelt tidsdrivende middagsturister midt i indisk jungel gjør tigerjakten noen sekunder om til en fullkommen parodi. Og parodien hadde kunnet fortsette hvis det ikke var for blikkene deres. Øynene som søker fra side til side.

Det er først på neste tur at kontakten med menneskeeteren blir gjenopprettet. Sjåføren bråbremser. Der støvet ligger tykt ser vi avtrykket av tigerkroppen. Det er helt tydelig: Halen, den lange kroppen, forlabbene – avstøpningen er så skarp, så fersk som avtrykket etter din egen fot i kram snø. Vi skjønner plutselig at det er alvor. Tigeren er nødt til å være i nærheten.

En diger sambarhjort kan skimtes mellom trærne. Den virker tydelig stresset – den står stiv – på vakt. Sjåføren reiser seg opp og speider omkring. Han visker: «Vi venter på varselskrik – alle dyr skriker når de værer tiger.

Øyeblikket er sterkt. Bare det å høre et slikt skrik vil være en opplevelse. Skriket som er tigerens forbannelse, skriket som gjør den til den mest ensomme skapning på jorden, fryktet av alle. På forhånd har vi lest at sambarens skrik er til å stole på. Chitalen kan man ikke stole på. Chital reagerer på alt, de kan til og med reagere på bil. Men sambarene kan passere en bil på under en meters avstand uten å la seg affisere. Her, mellom trærne er det tre sambarhjorter som alle står stive på en liten åpen plass i skogen. De har reist nakken, de værer. Ørene slår anspent fram og tilbake. Spenningen vedvarer. Plutselig skjærer varselet mellom trærne, høyt, skingrende og uhyggelig. Jeg kjenner hårene reise seg i nakken og kan ikke forstå at sjåføren bare setter seg, rister oppgitt på hodet og starter motoren. Han enser nervene og snur seg i setet. «No sambarscream! This scream – chital!»

Sjåføren og omviseren er tenåringer. De tilhører en slekt som har levd side om side med tigeren, med respekt, frykt og hat i generasjoner. De har tilhørt familier som ble deportert. Men de er unge og har gjort tigeren til sitt levebrød. De sier begge at de har ett eneste ønske, det er å servere turistene tiger. Omviseren sier at det har skjedd at tigeren passerer en meter fra bilen. Tigeren affiserer ikke biler, sier han. Men den affiserer folk. Hvis du går alene, til fots, kan du ende som tigermat – men i bil – tigeren ser på bilen som en naturens ting, et vandrende tre – de to trekker på skuldrene.

I vårt stille sinn tenker vi på vår hjemlige katt – husdyrenes proletar. Vi tenker på tigeren som ikke lar seg affisere av åpne jeeper. Kan det være så enkelt? At tigeren rett og slett driter i oss – på godt og gammeldags kattevis? Men dette er jo India. Hvis du passerer en buss eller et tog i dette landet, så sitter folk stuet fast på taket. Bilene kjører mot hverandre i samme kjørebane på motorveien. Folk klynger seg fast på utsiden av lastebiler i hundre kilometers fart når de tigger skyss. Dette er India. Her er sikringsprosedyrer og trygghet to ukjente fremmedord. Hva skjer når tigeren endelig bestemmer seg for å slå til? Når en sånn lastebil eller safarijeep full av feite turister ligger slengt omkring som etter et granatangrep i Midtøsten. Hva sier de da? Hvor lenge lever myten om at tigeren ser på bilen som et bevegelig tre? Og vi sitter tross alt i åpen bil. Der inne mellom trærne er det omtrent førti tigere. Vi speider etter en ung, female tiger. Det høres så kultivert ut. En ung og søt hunntiger. Ikke farlig i det hele tatt. Som om hun ikke er virkelig – hun og de 39 andre, de ekte hanntigerne, de som labber avgårde med tunge hoder og slunkne mager, de som måler fem eller seks meter fra hode til haletipp, omvandrende lass av udetonert kraft, klør og tenner. For ikke å snakke om mengden av pantere, leoparder, leppebjørner og hyener. For alt vi vet kan det nå sitte en leopard i greinene rett over oss. Enkelte zoologer betegner tørt leoparden som den flyvende motorsag. Med bøyd nakke skuer vi inn i virkeligheten. Samtidig iler en liten gryntende villsvinunge forbi på korte ben og med vind i ørene. Der går du. Alle tigeres drømmeburger. En gang må det jo gå galt med disse safariene. Hva om det går galt nå, denne gangen?

Vi kjører langs en av innsjøene hvor det lever krokodiller. I den riktig varme årstiden hender det at de legger seg på bredden med halvåpent gap og lar fuglene pirke seg i tennene. Nå er det ingen krokodiller å se. En sambarhjort med praktfullt gevir står ute i vannet. Den løfter hodet idet vi passerer. Solen skinner på den brune ryggen, lyset reflekteres i hornene og i vannet. Den snuser i luften over to svarte øyne. Et slikt motiv ville en yrkesfotograf gitt høyre armen sin for. Vi gidder knapt å løfte kamera. Vi kom ikke hit for å beskue elger i solnedgang. Vi følger med øynene kingfishere, parakitter og høyt oppe – gribber og glenter som kretser rundt og rundt med utbredte vinger. Vi passerer en safaribuss, enda en safaribuss, det begynner å røyne på for de fleste nå. Blikkene er trette. Solen begynner å henge lavt på himmelen. De to ungguttene i førersetet begynner å unnskylde seg. Den beste tigersesongen er på sommeren, sier de – i mai/juni. Da er det tørrere. Nå, kort etter monsunregnet står gresset for høyt. Tigrene kan gjemme seg over alt. De peker på det høye gresset og slår oppgitt ut med armene. Mange av de gamle veiene er ødelagt, vi kan ikke kjøre alle steder.

«That road is closed, you know... Monsun... And that road... closed.»

Sjåføren ser ut som en fjortenåring. Han er liten, tynn og mager, han har på en løs brun skjorte over vide brune bukser og sandaler. Han smiler ofte. Og han har et sløvt blikk som tyder på flere års erfaring med inntak av cannabis. Den andre omviseren er jevngammel, men mere stresset – han snakker et engelsk som er vanskelig å begripe. Han sluker halve setninger og drar sammen ord til det ugjenkjennelige. De to diskuterer seg i mellom og tar beslutningen. De snur seg i setet, smiler bredt. De sier at de vil ta en av de stengte veiene. «Okay sir! I'll show you something beautiful.» Men vi må passe på at ingen ser oss. Hvis de to blir tatt i å trosse regelverket risikerer de jobbene sine. Sjåføren stanser jeepen. En jeep som kjører lenger bak stanser også. De tror vi har teften av tiger. Men sjåføren vifter bilen videre. De passerer. Det er de to mutte israelittene og den pene piken. Overkropppene deres gynger i takt med terrenget da jeepen passerer. Straks bilen deres er ute av syne, tråkker sjåføren på gassen og snur ett hundre og åtti grader.

Vi kjører nedover en åsside, under oss kommer snart blått vann til syne. Men det går sakte. Monsunregnet har nesten skylt vekk veien. Endelig nede er det som å kjøre inn i et maleri fra forrige århundre. Ettermiddagssolen legger et strøk av gull på trær og på vannet som speiler alt i den svarte og blikkstille overflaten. Nærmest land vokser siv, men bortenfor sivet overtar lotusblomstene. Og midt i engen av lotusblomster beiter en sambarhjort med kalv. De to står i vann til kneleddene. En purpurhegre vader med lange ben i sivet. Den trår langsomt og elegant to skritt, før den blygt senker hodet og lar den lave solen skinne på nebbet sitt. En slangehalsfugl har bredt ut vingene sine, og sitter slik på en gren, som om den bedriver yoga.

Trestammen har en klump på seg. Men det viser seg å være hodet til en varanøgle som kikker ut på verden fra et hull i treet. På den andre siden av vannet troner et gigantisk banyantre over ruinene etter den forlatte borgen og det svære skoghuset Jogi Mahal. «Her ligger tigrene på bredden om kveldene,» hvisker unggutten i førersetet. Det er riktig av ham å viske. Idyllen i det maleriske der foran tvinger oss til å tie, til ikke å forstyrre skjønnheten. Motoren er slått av. Vi sitter og nyter det vi ser.

«Og krokodillene?» spør jeg med knapt hørbar stemme.
De to peker mot vannflaten.

Der – forhøyningene på vannet like ved land – snuten og øynene til en krokodille. Den ligger der, og venter, stirrer. For alt jeg vet kan den være sulten. Så tett oppunder det vakre lurer døden på dette stedet. Og det er da, i det samme øyeblikket at sambarhjortens varselskrik skjærer gjennom jungelen.

Kvelden før satt jeg ute på terrassen og nøt solnedgangen. På dagtid er det brennende hett i Rajastan. Når solen står på det høyeste krabber kvikksølvet fort over trettifem grader og høyere. Det er når solen står lavere at det begynner å bli levelig. Og jo lavere solen står, jo fortere faller den. Jeg satt i bar overkropp og shorts og delte øyeblikket med en halv flaske medbrakt konjakk. Drongoen som lekte jojo i luften hadde fått selskap av flere. Sikadene sang både høyt og støyende da mørket falt på. Jeg betraktet den svære, røde solskiven og tenkte på de kongelige og adelige som hadde fordrevet sine ettermiddager her for lenge siden. Menn og kvinner i safariklær over en kopp te eller bare en nightcap, mens de innfødte mumlet lavmælt til hverandre nede i hagen. Plutselig gikk det i døren. Det var sjefen på hotellet som kom ut, en høyreist og elegant mann med sølvgrått hår og mørkebrun hudfarge. Han stilte opp to plaststoler og hengte pertentlig opp fire nyvaskede og godt slitte underbukser til tørk over stolryggene. Han spurte på feilfritt oxfordengelsk om jeg hadde sett tigeren. Og det hadde jeg jo ikke. «På åttitallet snek den seg utenfor her,» fortalte han og pekte ned på bambustrærne og den oppmurte parkeringsplassen nedenfor.

«Her? Utenfor nasjonalparken?»

«Jada,» forsikret han og speidet utover slettelandet i skumringstimen. Den snart forsvunne solskiven kastet et dyprødt skjær over det mørkebrune ansiktet hans. Skjorten lyste hvitt i den skumre kvelden. Han sto slik i egne tanker inntil han mumlet for seg selv. «Tigere, pantere, leoparder. De skyr ingenting.» Jeg bød ham på en dram, men han takket høflig nei og trakk seg tilbake. Solen hang som en dyprød tomat på himmelen i vest. Av erfaring visste jeg at den om ti minutter ville være forsvunnet bak horisonten. Jeg tenkte på tigeren, som hver eneste kveld lever ut dette øyeblikket, mens den tungt labber avgårde med hodet vaggende fra side til side før den kaster et blikk mot den røde skiven og snerrer kaldt farvel.

Stemningen i jeepen er forandret. Det er tyve minutter til reservatet stenger. Skumringen blir tettere. Kjøringen er blitt mer nervøs, eksaltert. Vi humper avgårde i høy fart, inntil sjåføren brått stanser bilen. Slår motoren av og lytter. Bilen står på en gammel steinmur ved enden av et vann. til venstre kan man stirre rett inn i en kitschplakat: Lilla himmel. en knallrød diger ballong av en solskive. Og tre døde trestammer som står opp av den svarte vannflaten og maler seg på himmelen som kalligrafi. En ørn sitter på en av greinene i skarp silhuett. Den har selskap av to skarver og en slangehalsfugl med klassisk utbredte vinger. Men vi ser bare fjernt på dette bildet, fotograferer det på netthinnen i tilfelle senere bruk. For nå lytter vi, lytter og speider mellom trærne. Da skjærer skriket gjennom skogen igjen, nærmere, mot øst. Motoren brøler. Vi holder oss fast. Det humper voldsomt. De to omviserne er innbitte, konsentrerte. Bilen stanser. Vi lytter. Det grønne bladverket i jungelen har nå antatt en dypglødende teint. Det er en grønnfarge som snart skal bli blå og deretter svart som natten. Et kjølig og fuktig drag med kveldsluft stryker mot ansiktet. Sjåføren kvekker. Han setter bilen i bevegelse. Det er ikke skriket som ledsager ham lenger. Det er instinktet. Han kjører bilen i femti kilometer i timen rett mot henne. Han stanser fire meter fra henne. Hun ligger der som en filmdiva på stranden i Cannes. Kameraet klikker og blitzene lyner. Hun er ren, hun er orange og svart og hvit, og hun slikker dovent en pote. Hun gjesper som en norsk huskatt og snur på hodet. Kokett blunker hun med øynene. Det er da jeg stiger ut av virkeligheten. Dette er perfeksjon. Hun har meg. Hun binder meg til seg med blikket. Hun drar meg inn i hodet sitt. Hypnotisert hører jeg hvordan en av de hysteriske lastebilbussene vrenger opp på siden av oss. Langt borte fra registrerer jeg hvordan lyden av fotoapparater tiltar. Omviserne roper: «Enjoy the moment! Look at her! She is so beautiful!»

En brutt spiral av svarte streker som drar min sjel nærmere og nærmere et sentrum – som jeg ikke oppdager før jeg befinner meg der – i hennes gule blikk.

Der holder hun meg fanget. Jeg aner ikke hvor lenge. Men så er det over. Hun slipper meg og snur seg bort igjen. Jeg har gått glipp av mitt livs sjanse til å ta et perfekt fotografi. Men det spiller ingen rolle. Jeg har vært der men har kommet tilbake igjen. Her har jeg ikke mer å gjøre. «Vi drar,» sier jeg . Sjåføren skal til å protestere, men så ser han på meg og oppdager hva som er skjedd. Han blunker til meg. Og jeg innser at jeg ikke er alene om denne erfaringen. Divaen, som nok en gang gjesper likegyldig og pisker en gang sløvt med halen, valgte denne gangen å ta tak i meg. Hun plasserte meg dermed i en større krets, et eget fellesskap. Sjåføren er en av medlemmene i dette fellesskapet. Han griper rattet. «Very good! We leave now.»

En annen story du kanskje liker

Lammetåka

Nybakte mødre har ammetåke, enkelte bønder har lammetåke. Som jordmor/jordfar må man opp om natten og  følge med. Ikke så lett å sovne etterpå, hvis du har ventet ut en fødsel eller to. Man blir gående i en slags kontinuerlig trøtthet. Ikke så lett å holde dampen oppe med skriving heller, på denne tiden.

Vel, vi har jo ikke mange dyrene, men til nå har sytten nye verdensborgere sett dagens lys, Denne karen var nummer elleve og ble født for to dager siden. Mafioso med solbriller. Har to søstre. Men denne blåøyde er mest nysgjerrig.

Disaster - askefri!

Fire lam kom i helga. Lammetiden er i gang – eller lemminga, som man sier på disse kanter. Flinke mødre. Og selv om det betyr nattevåking og det som hører til,  er det en fin tid, bare fuglelivet i grålysingen er en stor opplevelse – du står der med søvn i øynene kjenner det du måtte ha av dårlig humør renne av. Ny vårdags fødsel er sjelebalsam enten du vil eller ikke.

Det som var litt verre, var at mac'en crashet på lørdag. Jeg hadde ikke vært helt idiot, slik at mange tekstfiler var sikret på USB-pinner, men hva med programvare som var lastet ned – og betalt for, hva med usikrede noveller, romanutkast, idéer? Fikk hetta deluxe. Jeg har hatt fire mac'er tidligere og ALDRI blitt sviktet. ALDRI! Lammetid er ingenting mot datacrash. Svetten rant og jeg prøvde og reboote og restarte, starte opp fra CD- stasjonen og gjøre alle de triksene man har lært seg som tjue års macbruker. Men ingenting nyttet. Skjermen var og ble like svart og fæl og det eneste jeg fikk fram var et digert forbudsskilt som et slags vennmerke inni det svarte. Full panikk. En forfatter MÅ ha en maskin å jobbe med, lammetid eller ikke lammetid.

Problemstilling: Kunne jeg tjuvlåne Marits maskin og bestille en ny maskin på nettet? Ville det være smart i disse askefaste-tider? Går det fly med macer over Europa når luftrommet er stengt og når folk må kjøre buss fra Alicante for å komme hjem?

Jeg tok ikke sjansen, etter å ha vært jordfar fra klokken femt til sju i dag tidlig, hoppet jeg i bilen og kjørte ti strake mil inn til Eplehuset og la igjen penger. Èn eneste plan i hodet, kjøre hjem, koble til med kabel og ta makten over  gammel-mac'en med den nye og oveføre filer. Spent som en fiolinstreng startet jeg opp vraket. Og hva skjer? Joda der bruser velkomsklangen slik den har gjort hver dag i fem år. Den starter og virker!!!!

Ok, nå har jeg to maskiner. Det er sikkert en mening med det. Kan bruke den ene i fjøset – når naturen er lunefull – som man sier her. Hvem sa at livet på landet var kjedelig?