GEKKO

I disse dager lanseres Wall street II – Oliver Stone har med andre ord tenkt å gjøre noen kroner på finanskrisen.

Jeg har sett eneren en del ganger og liker den ikke noe særlig. Så hvorfor se den noen ganger hvis du ikke liker den? Svaret er enkelt nok. filmen gikk inn som en del av større research i forbindelse med romanene Lindeman & Sachs samt Lindemans tivoli. Økonomisk historie er spennende. Økonomiske sammenhenger forklarer livene vi lever. Økonimisk kriminalitet kan være innmari spennende – særlig hvis vi utfordres med hensyn til vår moral.

La oss begynne med plottet. Det er på sett og vis fiffig. Bud Fox (Charlie Sheen) er en ung streber vil bli rik og berømt. Han innynder seg hos den store stygge ulven (Gekko, spilt av Michael Douglas) og gjør seg til kjeltring for å være i flokken av Gekkos disipler. For å holde på gunsten forfaller han moralsk og selger til slutt sin ære ved å gi innsidetips om aksjekurs på en flyfabrikk hvor pappa er arbeider og jobber hardt og ærlig for daglig brød. Med andre ord – enkle konflikter. Samtidig – fimatisk sett svært gammelmodige konflikter. Det er konflikter som strekker seg etter de store moralske tordenskrall slik de drønner i filmer som  Katt på hett blikktak og Øst for Eden – problemet er bare at i Wall street blir konfliktene liggende utenpå som skinnkonflikter og de berører deg ikke. Publikum gjennomskuer filmmakerne og skjønner at hjernene bak filmen egentlig ikke er interessert i utgangen på disse moralske dilemmaene. Filmmakerne bruker far/sønn gnisningen kynisk og preiket om svik osv er bare et billig triks i en dramaturgisk legitimeringsstrategi med ett eneste mål: Å få kjørt protagonisten skikkelig. Moral blir med andre ord redusert til et spørsmål om stil.

Det samme gjelder filmens hovedkonflikt: Innsidetriksingen. Her bærer filmen preg av jappetidens kunnskapsløshet om børs og finans. Spør en dreven investor i dag om hva vedkommende mener med innsidehandel – og han hever begge øyenbryn spørrende: fins det en handel som ikke er innsidehandel?  Filmmakerne kunne med andre ord ikke nok om trading til å forstå av innsidehandelens forbryterske karakter alltid vil være et spørsmål om gradering. Derfor lykkes de heller ikke å fremstille Gordon Gekko som skurk. Sheen-karakteren blir skurken, og når mynten flipper den veien blir Bud Fox kjeltring på en bløt og ynkelig måte – han svikter pappa og pappas kamerater for penger - en Judas-erketyp med andre ord. Mens Gordon Gekko er glatt, han har bukseseler og han røyker fine sigarer. Han er bakmann-erketypen og dypest sett en klisjé. Men fordi han er filmens antagonist, krever han plass og framstilles som en kul kar. Filmteamet legger all energi inn på å gjøre finansgangsteren like kul som filmhistoriens mange mafiagangstere og lykkes fordi Bud Fox påstår at han digger Gekko over alt i verden.

Som Dirty Harry har sin mye siterte katekismus om en viss revolver, har Gekko en mye sitert katekismus om gleden av å grafse til seg.

Gekkos mye siterte replikk om grådighet skal visstnok være hentet fra virkeligheten.
Ivan Boesky var en amerikansk forretningsmann som tidlig på åttitallet tjente store penger på derivathandel knyttet til oppkjøp og takeovers i amerikansk business. Han ble til slutt etterforsket på mistanker om innsidetipsing i selskapene han dealet aksjer med, og fikk en relativ mild dom da han la alle kort på bordet og innrømmet forholdene. Før dette, i 1986 holdt han en tale på Berkeley-universitetet der han avsluttet med de berømmelige ord:  I think greed is healthy. You can be greedy and still feel good about yourself.  
Gordon Gekko gjør denne replikken til sin med følgende modifisering: Greed is right, greed works. Greed clarifies, cuts through, and captures the essence of the evolutionary spirit. Og vi som har gjort research på økonomisk kriminalitet fristes til å si blæ blæ blæ.

 

Min hovedinnvending dramaturgisk sett er imidlertid at storyen hviler på en logisk brist: Sheen- karakteren vil bli rik og berømt. Og – forsøker han å innbille oss – for å få det til MÅ HAN jobbe for Gekko. Hvorfor må han det? Han må ikke det i det hele tatt. Når han begynner å jobbe for Gekko, gjør han jo de villeste stunt på eget initiativ, han krysser grense etter grense  med en blomstrende kreativitet for å fiske innsideinformasjon. Penger har han til å trikse også. Han bryter seg inn på kontorer om natten  og utgir seg for å være inspektører fra histne og pisten. Han hadde ikke behøvd Gekko i det hele tatt.
Men istedenfor å framstå som en kreativ skurk blir han en ynkelig stakkar som løper til Gekko med tipsene. Han er altså ikke primært interessert i rikdom. Han er primært interessert i Gekkos gunst. Slik har hodene bak filmen seifet seg. Den som vil si noe om DYYYYPE konflikter i Wall street  kan dermed hoste opp noe svada om Gekko som farsfigur for Bud Fox. Fox svikter sin biologiske far for å tekkes surrogatpappaen.

En siste innvending: Filmen oser av åttitall. Damene har fullt seletøy med strømper og hofteholdere og det namedroppes i hytt og pine, ikke bare når deg gjelder sjampis og sig. Du forventer til slutt at Gekko skal fortelle Fox hva slags dopapir som er in. Heldivis stopper han før det.

Da gjenstår det bare å la Gekko skal få siste ordet.