Tuttestorie del 2: Litteraturfestivalers merksnodige natur

Jeg har vært på litteraturfestival og snakket om Skandinavisk krim. Satt på scenen i Cagliari sammen med Håkan Nesser og intervjueren Loredana Lipperini.

Fra høyre ubeskjedent nok: Kodahl, Loredana Lipperini, Håkan Nesser og tolken Laura

Sitter tilbake med det inntrykk at Håkan Nesser er en jævli okey fyr, at Loredana Liperini er en smart og jævli okei dame og at italienere generelt sett er glad i skandinavisk krimlitteratur – spesielt Stieg Larssons bøker om Lisbeth Salander.

Ettertanken melder seg som alltid. De fleste vet jo godt skrive bøker ikke lenger BARE handler om å skrive bøker. Iscenesettelsen av bok og/eller forfatter er snart like viktig som boken.

Balzac (med hånden på hjertet)

Selv liker jeg å lese klassisk litteratur av forfattere som Balzac, Thackeray eller Borges. Men den sannheten passer liksom ikke inn i et intervju om skandinavisk krim. Uttalelsen om kjærlighet til klassikere faller alltid litt tungt til bakken, som sannheten om mitt private liv: Jeg bor på gård og driver den, slår gras, tar imot lam om våren og er stort sett opptatt av været.  Intervjuer og publikum blir litt flakkende i blikket når virkeligheten slår ned med slig traurig pondus.

Idealsvaret, det forventede svaret, er antakelig at jeg burde like å lese andre skandinaviske krimforfattere (helst Stieg Larsson) og at jeg burde bebo en dyster leilighet i en mørk bygård i Oslo der jeg har utsikt til en brun ølbule full av tragiske gatehorer som er ofre for hvit slavehandel.

Men slik er det altså ikke.

Borges under skyene

Det hender nok at jeg av og til tenker at det hadde vært kult å snakke med for eksempel Borges om ideen bak en fortelling som  Biblioteket i Babel, men jeg tenker også at det kanskje er like greit å ikke ha gjort det. Risikoen vil jo være til stede for at denne fortellingen ville miste noe av sin magiske kraft for meg – hvis det skulle vise seg at forfatteren ga et personlig inntrykk som dro min fascinasjon på ville veier.

I andre bransjer enn bokbransjen, kalles iscenesettelsene rundt en kunstner noen ganger for Masterclass. Jeg har sett noen slike filmet, for eksempel så jeg Robert Altman en gang snakke om filmen Gosford Park. Hans perspektiv var veldig regi-teknisk, noe som ikke er overraskende. Men etter min mening falmet  mye av magien ved filmen når jeg så den neste gang. Jeg var mest opptatt av å se disse kamerabevegelsene som Altman var så opptatt av å fortelle om(for de spesielt interesserte: Han bruker i Gosford Park gjennomført bevegelig kamera, noe han også brukte i The long Goddbye (krim!!! Jeeee!!!) – en film han for øvrig (dette fikk jeg snusen i gjennom en annen masterclass) – valgte å gjøre på én betingelse – at han fikk kontraktfestet samme sluttscene som i manus). Ble mange parenteser dette.

Nytt sidespor: Sterling Hayden spiller den forfylla forfatteren i Altmans adadpsjon av Chandlers The long goodbye

Jan Garbarek fortalte meg en gang at han mislike sterkt å gjøre Masterclass. Det tar veldig mye energi uten at man som regel får noe tilbake, og, fortsatte han, de fleste som sitter der for å få input fra ham, er for det meste bare interessert i hvordan han i sin tid opplevde å jobbe sammen med Keith Jarrett. Jeg nikket bifallende. Når man som skandinavisk krimforfatter skal iscenesettes i utlandet, er påfallende mange publikummere fokusert på Stieg Larsson og spesielt mitt eventuelle forhold til Stieg Larssons bøker.

Jules Dassin fortalte en gang i et intervju knyttet til hans store suksessfilm Du rififi chez les hommes, at han etter første visning hadde avtalt et møte med forfatteren bak boka som filmen bygde på – Auguste le Breton – på en kafé. Da Le Breton satte seg ned, var det første han gjorde å hente opp en ladd revolver som han la på bordet mellom dem. Deretter spurte han det retoriske spørsmålet: Vel, hvor er boka mi blitt av?

Jules Dassin med sigarett

Eksempelet med Dassin illustrerer utfordringen med all iscenesettelse. Mye løser seg hvis du evner å servere en god anekdote. Suksess på litteraturfestival handler ofte om i hvilken grad man evner å få publikum til å kose seg, altså le. Så kan man spørre, hva har det med bøker å gjøre? Å lese er jo en ensom opplevelse. Gleden ved litteratur – tror jeg – blir født i alenestunder, når det er stille i rommet og eneste lyd er den fra ark som blas i en bok mens leseren ikke merker noe fordi han eller hun har reist til et sted dypt inne i seg selv der han hater bokas skurker og elsker kvinnene og ønsker seg i heltenes sted.

Magnhild Bruhein (intervjuer) Gert Nygaardshaug og KOdahl (foto:Liv Maren Mæhre Vold, Lillehammer Byavis)

Jeg satt på scenen sammen med Gert Nygårdshaug i Lillehammer tidligere i år. Vi forsøkte å oppfylle publikums forventninger etter beste evne, lirte av oss serier med pønsj-lines og etterpå var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Mest fornøyd var arrangørene. Det møtte folk og de hygget seg. God reklame.  Og det er kanskje iscenesettelsen i et nøtteskall.

Tilbake til Sardinia. Festivalen Tuttestorie er en festival for barnebøker. Og det evenementet imponerte denne deltakeren. De hadde invitert illustratører til å holde workshops med ungene. Jeg snakket med illustratøren Benoit Jacques som lot hver unge lage sitt eget litografi. De hadde eventer med barbokforfattere fra hele verden, hadde invitert skolene i Cagliari til å delta. En egen karusellmaker hadde bygget festivalens karusell. Det ble arrangert nattelesinger for unger som altså kunne ligge natten gjennom i sovepose og bli lest høyt for.

Scene fra Cagliari, Sardinia, burde passe forventningen til krim.

Hva da med skandinavisk krim? Nesser og undertegnede var festivalens svarte alibi. Alle voksenarrangementer på festivalen gikk under betegnelsen Babbo Parking – Pappaparkering. Her skulle foreldrene få sitt mens barna koste seg annet steds. Det møtte over to hundre publikummere på vår Babboparking. Min forlegger  smilte fra øre til øre. Nesser og jeg ble spurt om Stieg Larsson. Vi svarte så hånlig og avvisende vi fikk til begge to. Vi lirte av oss pønsj-lines. Folk lo. Mest av Håkan. Og etterpå var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Sjøl signerte jeg omtrent femten bøker og bør vel være fornøyd.