Scott

Begynn med et menneske og før du vet ordet av det ser du at du har skapt en type, begynn med en type og du vil se at du har skapt ingenting.

Dette var den første setningen jeg leste av Francis Scott Fitzgerald. Setningen åpner novellen Den rike gutten. og sto i samlingen Amerika forteller, utgitt av bokklubben en gang i de harde syttiårene. Novellene var utvalgt av Gordon Hølmebakk som også hadde redigert samlingen den var hentet fra, Gyldendals utgivelse Noveller fra 1965 i Helge Hagerups oversettelse.

Francis, eller Scott som han ble kalt,  levde et kort og intenst liv. Han ble bare 44 år. Mens han levde var han svær. Anmelderne gikk på kne og hyllet ham i verste Murakami-stil når han publiserte. Han skrev fem romaner (fire samt den uferdige The love of the last tycoon utgitt posthumt) og leverte jevnlig noveller til magasiner som Colliers Weekly, Esquire og Saturday’s evening Post. Han fikk da – på 1920-tallet – 3000 dollar per novelle. Det var kjempehonorar.

Novellene kom også ut i bokform – fem i tallet.. Men da han døde i 1940 – 44 år gammel, som en  glemt og miskjent forfatter, var han forfyllet,  uten selvtillit og uten tro på sitt forfatterskap.  i 1939 – året før han døde – mottok han totalt 33 dollar i royalties.

De siste årene av livet bodde han i Hollywood og jobbet da som manusforfatter. Helsen var dårlig etter mange års alkoholisme. Han døde av hjerteinfarkt. 

Fitzgerald var representant for den såkalte Lost Generation – en gjeng myteomspunne forfattere som etter første verdenskrig bodde og jobbet i Paris. Han var i godt selskap i så måte: Hemingway, Remarque, Getrude Stein og Ezra Pound for å nevne noen.

Men karrieren startet i New York.  Han og kona Zelda bodde godt, spiste godt og drakk godt og det var Francis som finansierte dette livet  med sin penn. Selv kalte han novelleskrivingen for horingen. Man nevner ofte kona Zelda i samme åndedrag som forfatteren. Francis var tett knyttet til kona, Han brukte henne som modell i mye av det han skrev og ifølge henne selv kunne han finne på å bruke direkte avskrift av dagboka hennes i egne tekster. Det sies også at Daisy Buchanan i romanen Den store Gatsby har Zelda som modell i flere henseender.

Fitzgeralds noveller er alle episk fortalte, avsluttede forttellinger som handler om de store tema. Det er den menneskelige komedie i konsentrert form. Novellene er gjerne fortalt av en observerende jeg-forteller som beretter en annens eller andre karakterers historie. Det er et svært elegant grep, fordi han med denne jeg-fortelleren aldri blir allvitende og derfor alltid gir plass til og etterlater et ettertankens rom i forhold til karakterene han beretter om.  

Hans store roman The Great Gatsby, er komponert på samme vis som novellene. Han og Zelda bodde i Paris da han skrev den. Romanen kom ut i 1925 og allerede i 1927 var en norsk versjon på markedet: Den gule bil – fortellingen om Jay Gatsby.

T.S Eliot uttalte om The Great Gatsby at denne romanen representerte det største framskritt for amerikansk skjønnlitteratur etter Henry James. Det må ha gitt en noen og tjue-åring prestasjonsangst. Det gikk hele ni år før neste roman så dagens lys: Tender is the night. Da hadde Zelda fått diagnosen Schizofreni og var til behandling på institusjon. 

The roaring twenties – 1920-tallets USA – var ikke ulik den tiden vi lever i nå. Det var en tid med enorm økonomisk vekst. Europa var på knærne etter første verdenskrig. Tyskland hadde blitt påført en krigsgjeld så tyngende at det la grobunn for nazismen. Den nasjonen som sto relativt uskadd tilbake, og som skummet fortjenesten av Europas gjenoppbygging var USA. Ser man på finansøkonomien var den heller ikke ulik vår egen i vår tid. Børsen ble ansett som hjertet i en vellykket økonomi og det fantes ingen grenser for dette hjertets evne til å skape vekst. Bankene presenterte avanserte derivater og spareobjekter for vanlige folk. Troen på børsen var troen på at den var en pengemaskin over en utømmelig gullgruve. Store  mengder mennesker tok opp svære lån for å tjene penger på aksjespekulasjon og opsjonshandler. Det å bli rik på spekulasjon ble ansett som en menneskerett i USA på tjuetallet. Enkelte kilder hevder at hele 8,5 milliarder dollar var i utlån mot slutten av tjuetallet og at dette beløpet var større enn den totale pengemengden som var i omløp i USA på den tiden. Fitzgerald selv flyttet  til Long Island i 1922 og det er i dette miljøet av rike mennesker som tror verden er en vandring på en evigvarende blomstereng at handlingen i Gatsby utspiller seg. Her, på Long Island,  bor ærværdige dynastier side om side med nyrike spekulanter, oppkomlinger og folk som har gjort penger på kriminalitet.

Parallelt med økonomisk opptur i USA på tjuetallet var det forbudstid. I denne tiden opplevde USA for første gang organisert kriminalitet av større betydning. Samtidig som det var forbudstid, flommet USA over av sprit. Det eksisterte en stor mengde illegale barer –såkalte speakeasys– under forbudstiden. Dette markedet ble betjent av et enormt logistikkapparat drevet av en diger svart økonomi. Denne organiserte kriminaliteten medfører alltid endringer i klassestruktur. – folk som før var dømt til fattigdom kan brått bli rike.

Fortelleren i Den Store Gatsby – Nick Carraway – er aksjemegler. Han bor i et posh område på Long Island og pendler hver dag inn til børsen på Wall street. En ganske vanlig jobb for en middelklassegutt på vei opp i datidens New York eller nåtidnes Oslo Vest.

Like i nærheten av huset Nick leier, bor hans kusine Daisy Buchanan, som er gift med Tom.

Daisy Buchanan representerer gamle penger, altså rikdom opparbeidet gjennom  flere generasjoner, hun har et anstrøk av adelighet gjennom sitt navn og sin formue.

Mannen som har giftet seg med Daisy og rikdommen, Tom Buchannan, er en fallert mann. Han er det flabbete og arrogante nullet som har giftet seg til rikdom som seg hør og bør men som er gått lei av kjerringa og gjør noe med det. Han kompenserer ved å ta en elskerinne. Den utvalgte blir den unge  kona til en mekaniker som bor ved veien inn til New York. Denne kvinnen – Myrtle – holder knapt ut med ektemannen som har møkk under neglene, mens hun drømmer om et finere liv – Hun er i så måte ikke ulik en annen kjent romanfigur: Flauberts Madame Bovary.

Tom tar sin elskerinne med seg til en leilighet på Manhattan, hvor de har seg, drikker sjampis og fester, og hvor hun, mot å gi av sitt kjønn, får tilbake en flik av overfloden i the roaring twenties, Han kjøper en liten hund til henne, slik som også er mote blant rike og vakre kvinner i  dag og slik kan hun føle seg som fin frue en stakket stund før de tyller i seg mer sjampanje og snakker forbi hverandre når de bygger luftslott av løgner.

Naboen til fortelleren  Nick, er Jay Gatsby, som framstår som en svært velstående mann med et skinn av mystikk rundt seg. Ikke ulikt dagens moderne oppkomlinger i  norge, holder han digre og beryktede parties, men Gatsby, holder seg for seg selv, deltar knapt i selskapelighetene og  bærer en aura av ensomhet. Han har ingen relasjon til gamle penger, han har heller ingen kamerater fra Princeton, Yale eller Columbia. Men maten han byr på er den beste, vinen er god og dyr og musikken ekselllent. Det er jo midt i the jazz age. Gatsby blir derfor snyltet på av the beautiful people og alle de ulike golddiggerne som flakser fra party til party under de nyrikes himmelvelving.

Jay Gatsby og Daisy Buchanan deler en fortid. Han svermet for henne da han var ung og fattig soldat.  Og siden de nå begge drømmer om et annet og mer heftig liv, drømmer de om hverandre. Nick kjenner begge to. Det blir derfor han som på ny introduserer dem for hverandre slik at de utvikler et forhold. 

Gatsby bærer på en hemmelighet. Denne hemmeligheten er svaret på hvor han har hentet sin eventyrlige rikdom fra.

Forfatteren bygger et univers der karakterene slipes av kjærlighetens mange fasetter, lengsel, forelskelse, begjær, sjalusi, forakt, raseri. Romanens endelige oppgave blir å sette den romantiske kjærligheten mellom Jay og Daisy på prøve. Hvor mye tåler denne romantiske alliansen?  Fortellingen kulminerer i oppgjør som igjen får en biltur som utgang.

Gatsys bil suser gjennom mørket. Bilen må passere huset til ekteparet mekanikeren og Toms elskerinne og idet bilen skal passere skjer en ulykke. Bilen forsvinner, men et menneske ligger igjen på bakken. Døden har innhentet de elskende og dermed også sannheten.

Ingen kan flykte fra sin egen fortid, gjemme seg for den eller ignorere den. Livet er ikke en scene du kan bestige når det måtte passe. Ingen er herrer over sitt livs fortellinger.

Jeg åpnet denne epistelen med å sitere en av forfatterens førstesetninger. Den vakreste setningen Francis har skrevet, er den som avslutter han store verk. Den setningen pryder også forfatterens egen gravsten i Maryland. Den setningen lyder:

Slik kjemper vi oss framover, som skip i motstrøm –og føres ustanselig bakover mot fortiden.

I originalversjon: So we beat on, boats against the current, borne back ceaselessly into the past.

Scotts romaner:

▪   This Side of Paradise (1920)

▪   The Beautiful and Damned (1922)

▪   The Great Gatsby (1925)

▪   Tender is the Night (1934)

▪   The Love of the Last Tycoon (1940)

Denne beretningen om Francis Scott Fitzgerald ble framført på Litteraturhuset i Oslo 22.8. 2010- likte du det du leste? KOdahl har også skrevet om en andre favoritter på denne bloggen:

Les om R. D. Wingfield
Les om Manuel Vasquez Montalban