Rapport: Storymoja Hay, Nairobi

Det kan virke absurd å reise nedover halve jordkloden for å snakke om boka si i to og en halv time til et engasjert, men tross alt begrenset publikum.

Absurd eller ikke. Arsaken til at jeg reiste til Nairobi for å delta på litteraturfestival var nok mer for å lære enn for å lære bort.

Jeg har vært i Kenya flere ganger, men det er noen år siden. Sist jeg besøkte landet var i 2002 under valgkampen, da diktatoren Moi hadde annonsert at han skulle trekke seg tilbake. folket satte sin lit til nytt regime. Kibaki så ut til å vinne posisjonen som ny statsleder.

Kunstutstilling på festivalen.

Det var store forventninger til forandring i 2002. Håpet var at den drepende korrupsjonen skulle forsvinne. Verdiskapningen skulle deles av folket, interne konflikter skulle forsvinne som dugg for solen. Mange utlendinger var skeptiske. Bare det at en diktator skulle trekke seg tilbake, som en slags pensjonert oberst, hørtes komplett usannsynlig ut for mange. Kenya var et fattig land. Jeg drev den gang research på folk som i slummen i Kisumu livnærte seg på å koke fiskeskjeletter fra foredlingsfabrikkene. Victoriasjøen var en innsjø i økologisk ubalanse. Det ble drevet rovfiske på nilabbor og deler av sjøen holdt på å gro igjen av vannhyasint, en plante innført fra Sør-Amerika.

Men diktatoren trakk seg tilbake. Landet kom med i en positiv steam. Den kenyanske shillingen styrket seg og middelklassen begynte å vokse. Men i 2007, utløste juks ved  valget en serie brutale opptøyer som satte en støkk i en hel verden. Men nok en gang klarte Kenya brasene selv. Kort etter ble Raila Odinga statminister mens Kibaki forsatte som president. Balansen var gjenopprettet.

Plakat på telt på Storymoja Hay

Når jeg nå, i 2010, blir invitert til litteraturfestival, er dette en demonstrasjon som representerer landets positive utvikling. Å arrangere en internasjonal litteraturfestival er et kulturelt og økonomisk løft det står respekt av.

Festivalen ble arrangert i Uhuru-parken midt i sentrum av Nairobi. Mellom trærne lyste hvite telt preget av døsig atmosfære. Jeg tok runden. Flere arrangementer var viet anti-korrupsjon. Organisasjonen Transparency international hadde egen stand og temaet varsling eller whistle-blowing ble viet stor oppmerksomhet. Michela Wrong som har skrevet bok om en varsler i Kenyansk politikk trakk for eksempel fullt telt.

konkurransedeltaker i aksjon

En litterær konkurranse for ungdom var populær. Den amerikanske ambassaden lokket med en tur til USA som førstepremie for vinneren. Arrangementet var en slags krysning av stand up, performance, eventyrimprovisering og slam. Ungdommer lagde sine egne fortellinger og framførte dem med stor innlevelse. Vinneren fortalte en story om en kvinne som planla å forgifte den gale mannen på torvet men som uheldigvis endte opp med å forgifte sine egne barn i operasjonen. En historie med moral, men framført med vidd og store doser humor.

Fra venstre: John Kiriamiti, Lars Rambe og KOdahl

Selv satt jeg på scenen sammen med John Kiriamiti og Lars Rambe. Sistnevnte er svensk krimforfatter og har begått to bøker så langt. En entusiastisk forfatter i startgropen. Rambe bor i Kenya og skal snart ut med sin tredje roman. Kiriamiti er en kenyansk legende. Han startet sin karriere som kriminell og ble sparket i fengsel med en dom på tjue år. Etter å ha sonet femten av disse årene, publiserte han en krimroman, My Life As A Criminal, som ble en bestseller. Siden har han fortsatt isn litterære suksess med fire andre utgivelser.

Kobi Kihara

Vi ble intervjuet av Kobi Kihara, en Tv-stjerne fra Nairobi. Selv fikk jeg et interessant perpektiv på utvikling og litteratur i samtalen. Vi ble alle spurt om motivene for valg av hovedperson og Kiriamiti svarte at hans hovedperson alltid var privatdetektiv fordi politiet i Kenya var korrupt og ingen arena for litterære helteskikkelser. Rambe og jeg måtte svare annerledes. Vi representerte begge politisk stabile land hvor velferdsstaten gjør at politiet lett kan ta rollen som helter. Men, som jeg påpekte: Da krimsjangeren var ung og i utvikling, i 1920-tallets USA, da Dashiell Hammett, som Chandler så korrekt har påpekt, dro drapet ut fra det britiske bibliotek og kastet det ut på gata der det hørte hjemme, var USA i en situasjon som politisk sett hadde flere fellestrekk med dagens Kenya. Forbudstiden hadde medført organisert kriminalitet, korrupt politi og korrupte politikere. Krakket på Wall streeet, satte landet tilbake i dyp økonomisk krise.

I am going to Africa, to a city near the Ngong hills, to talk about my books!

Så er det altså skjedd – jeg skal på litteraturfestival i Afrka. Er invitert til Storymoja Hay festival i Nairobi og reiser på torsdag. Festivalen varer fra fredag 1. til søndag 3. oktober.

Det er spesielt av flere grunner. Sist jeg var i Nairobi – for sju år siden, gikk jeg i timer uten å finne en bokhandel. Så da Andrine i NORLA ringte og spurte om jeg var interessert, hadde jeg bestemt meg før hun fikk snakket ferdig.

En slik forespørsel reiser en masse spørsmål og ettertanker:

-For HVEM arrangerer en litteraturfestival i dette fattige landet?

-Hvilket løft må det ikke være for den kulturelle bevisstheten å få noe slikt til?

-En fortelling om en litteraturfestival i Kenyas hovedstad er en fortelling om ambisjoner, om vilje, om utvikling og om suksess.

-En gang jeg var i Kenya, underviste jeg noen timer på gutteskolen N'yang Goma i den lille landsbyen Bondo i bushen utenfor Kisumu. Her var prosjektet å understreke at den muntlige fortellertradisjonen som fortsatt ble dyrket her, var forløperen for den skriftlige som jeg kunne skryte av å beherske. Og nå skal jeg snakke med afrikanske krimforfattere på en scene i Nairobi. Det er et eventyr i seg selv.

-Når mine afrikanske venner har spurt meg ut om mine bøker, har jeg alltid følt det litt rart å snakke om min hang til å forske ut kriminaliteten i en velferdsstat. Hvorfor? Jeg har liksom tatt det for gitt at denne virkelighetsforståelsen kan bli oppfattet som lettvint eller overflatisk i en verden der fattigdom og kampen for tilværelsen har et helt annet ansikt enn i Norge. Nå blir jeg altså invitert for å snakke til et større publikum om nettopp nordisk krim.  Det er en vekker!

Medaljen har bare en eneste bakside: Det blir bare tid til Nairobi. allerhelst skulel jeg reist og besøkt venner i Kisumu og Bondo, men høstens program er tett og jeg har et gårdsbruk som krever meg.

Allikevel tror jeg den mest lærerike hega i høst vil bli Storymoja Hay – Jambo!!

Hat trick

Kodahl på Comosjøen 1. september 2010

Italiensk sådan. Samme dag som jeg reiste til Como og Parolario-festivalen, ble jeg invitert til festivalen Tuttestorie på Sardinia i midten av oktober. Men først Como – satt på scenen sammen med Hallgrimur Helgason, en sympatisk forfatter fra Island - gitt ut på Cappelen Damm i Norge og endatil nominert til Nordisk råd.

Temaet for Parolario var det evige Giallo Nordico, altså nordisk krim, Scandi-crime som sjangeren etter hvert omtales som  i Storbrittania og USA.

Hallgrimurs bok Toxicc handler om en bosnisk leiemorder som myrder og tar identiteten til en evangelisk prest. Fra en rolle til en annen med andre ord. På Islandsk 10 ráð til að hætta að drepa fólk og byrja að vaska upp – med engelsk undertittel: The Hitman's Guide to House Cleaning.  Halgrimur anser seg ikke som krimforfatter, men i italia, i kjølvannet etter Stieg Larson, er det gult alt som kommer fra Norden.

Maritime og hjulrullende installasjoner likestilt

Stieg Larson har vært en kioskvelter av dimensjoner i Italia. Mitt forlag, Marsilio, har vokst seg digert på salg av bøkene om Blomkvist & Salander, med den følge at de fleste italienske forlag nå ser seg om etter nordisk krim i et voldsomt voksende marked.

Kanskje derfor jeg blir velsignet med hele tre turer til det vakre landet i 2010

Fumiculare - sporet i fjellsiden

Como ligger bare tre kvarters kjøring fra Milano. Snakk om overgang, fra metropol til landlig idyll på under timen. Nesten som å være hjemme i Norge. Fikk anledning til å ta en tur på Comosjøen tidlig på morgenen. For en liten penge kan du få en times rundtur med en passasjerbåt som trafikkerer mellom Como og landsbyene som klynger seg til fjellsidene langs vannet. Noe av særpreget ved denne innsjøen er hvordan den bukter seg inn og ut av dalførene. En båttur blir eksotisk og spennende.

Etterpå rakk jeg en tur med den lokale fløybanen opp til Brunate, som har fantastisk utsikt over sjøen og byen.

Spektakulær utsikt fra Brunate

Kriminalromaner omtales i Italia som Giallo, som betyr gult. Det er et navn med tradisjoner. Navnet kommer fra den første store krimserien som ble publisert i Italia på forlaget Mondadori. Omslagene var gule og derav navnet, Giallo. Altså – ganske likt tradisjonen i Frankrike, der forlaget Gallimard gjennom sin serie noir ga oppnavnet til sjangeren noir. Vokser Framgangen for nordisk krim i Italia, vil det kanskje endre begrepene. Konklusjonen til debattantene som diskuterte fenomenet før denne forfatteren skulel på scenen var i alle fall entydig: Look north for fiction!

Stigende!

Mitt eget forfatterskap er også på vei oppover fikk jeg vite. Hardback-utgaven av Den fjerde raneren, Il quarto complice, er stigende.

Publikum og scene

Under festivalen Tuttestorie i Cagliari på Sardinia, skal jeg på scenen sammen med Håkan Nesser. Jeg gleder meg. Har aldri vært på Sardinia før og alle italienerne jeg møtte, skrøt voldsomt. Det skal til og med være mulig å ta en svømmetur i oktober.

Likte du dette innlegget? Les også om Kodahls besøk i Merano tidligere i år:
Kodahl i Merano

Scott

Begynn med et menneske og før du vet ordet av det ser du at du har skapt en type, begynn med en type og du vil se at du har skapt ingenting.

Dette var den første setningen jeg leste av Francis Scott Fitzgerald. Setningen åpner novellen Den rike gutten. og sto i samlingen Amerika forteller, utgitt av bokklubben en gang i de harde syttiårene. Novellene var utvalgt av Gordon Hølmebakk som også hadde redigert samlingen den var hentet fra, Gyldendals utgivelse Noveller fra 1965 i Helge Hagerups oversettelse.

Francis, eller Scott som han ble kalt,  levde et kort og intenst liv. Han ble bare 44 år. Mens han levde var han svær. Anmelderne gikk på kne og hyllet ham i verste Murakami-stil når han publiserte. Han skrev fem romaner (fire samt den uferdige The love of the last tycoon utgitt posthumt) og leverte jevnlig noveller til magasiner som Colliers Weekly, Esquire og Saturday’s evening Post. Han fikk da – på 1920-tallet – 3000 dollar per novelle. Det var kjempehonorar.

Novellene kom også ut i bokform – fem i tallet.. Men da han døde i 1940 – 44 år gammel, som en  glemt og miskjent forfatter, var han forfyllet,  uten selvtillit og uten tro på sitt forfatterskap.  i 1939 – året før han døde – mottok han totalt 33 dollar i royalties.

De siste årene av livet bodde han i Hollywood og jobbet da som manusforfatter. Helsen var dårlig etter mange års alkoholisme. Han døde av hjerteinfarkt. 

Fitzgerald var representant for den såkalte Lost Generation – en gjeng myteomspunne forfattere som etter første verdenskrig bodde og jobbet i Paris. Han var i godt selskap i så måte: Hemingway, Remarque, Getrude Stein og Ezra Pound for å nevne noen.

Men karrieren startet i New York.  Han og kona Zelda bodde godt, spiste godt og drakk godt og det var Francis som finansierte dette livet  med sin penn. Selv kalte han novelleskrivingen for horingen. Man nevner ofte kona Zelda i samme åndedrag som forfatteren. Francis var tett knyttet til kona, Han brukte henne som modell i mye av det han skrev og ifølge henne selv kunne han finne på å bruke direkte avskrift av dagboka hennes i egne tekster. Det sies også at Daisy Buchanan i romanen Den store Gatsby har Zelda som modell i flere henseender.

Fitzgeralds noveller er alle episk fortalte, avsluttede forttellinger som handler om de store tema. Det er den menneskelige komedie i konsentrert form. Novellene er gjerne fortalt av en observerende jeg-forteller som beretter en annens eller andre karakterers historie. Det er et svært elegant grep, fordi han med denne jeg-fortelleren aldri blir allvitende og derfor alltid gir plass til og etterlater et ettertankens rom i forhold til karakterene han beretter om.  

Hans store roman The Great Gatsby, er komponert på samme vis som novellene. Han og Zelda bodde i Paris da han skrev den. Romanen kom ut i 1925 og allerede i 1927 var en norsk versjon på markedet: Den gule bil – fortellingen om Jay Gatsby.

T.S Eliot uttalte om The Great Gatsby at denne romanen representerte det største framskritt for amerikansk skjønnlitteratur etter Henry James. Det må ha gitt en noen og tjue-åring prestasjonsangst. Det gikk hele ni år før neste roman så dagens lys: Tender is the night. Da hadde Zelda fått diagnosen Schizofreni og var til behandling på institusjon. 

The roaring twenties – 1920-tallets USA – var ikke ulik den tiden vi lever i nå. Det var en tid med enorm økonomisk vekst. Europa var på knærne etter første verdenskrig. Tyskland hadde blitt påført en krigsgjeld så tyngende at det la grobunn for nazismen. Den nasjonen som sto relativt uskadd tilbake, og som skummet fortjenesten av Europas gjenoppbygging var USA. Ser man på finansøkonomien var den heller ikke ulik vår egen i vår tid. Børsen ble ansett som hjertet i en vellykket økonomi og det fantes ingen grenser for dette hjertets evne til å skape vekst. Bankene presenterte avanserte derivater og spareobjekter for vanlige folk. Troen på børsen var troen på at den var en pengemaskin over en utømmelig gullgruve. Store  mengder mennesker tok opp svære lån for å tjene penger på aksjespekulasjon og opsjonshandler. Det å bli rik på spekulasjon ble ansett som en menneskerett i USA på tjuetallet. Enkelte kilder hevder at hele 8,5 milliarder dollar var i utlån mot slutten av tjuetallet og at dette beløpet var større enn den totale pengemengden som var i omløp i USA på den tiden. Fitzgerald selv flyttet  til Long Island i 1922 og det er i dette miljøet av rike mennesker som tror verden er en vandring på en evigvarende blomstereng at handlingen i Gatsby utspiller seg. Her, på Long Island,  bor ærværdige dynastier side om side med nyrike spekulanter, oppkomlinger og folk som har gjort penger på kriminalitet.

Parallelt med økonomisk opptur i USA på tjuetallet var det forbudstid. I denne tiden opplevde USA for første gang organisert kriminalitet av større betydning. Samtidig som det var forbudstid, flommet USA over av sprit. Det eksisterte en stor mengde illegale barer –såkalte speakeasys– under forbudstiden. Dette markedet ble betjent av et enormt logistikkapparat drevet av en diger svart økonomi. Denne organiserte kriminaliteten medfører alltid endringer i klassestruktur. – folk som før var dømt til fattigdom kan brått bli rike.

Fortelleren i Den Store Gatsby – Nick Carraway – er aksjemegler. Han bor i et posh område på Long Island og pendler hver dag inn til børsen på Wall street. En ganske vanlig jobb for en middelklassegutt på vei opp i datidens New York eller nåtidnes Oslo Vest.

Like i nærheten av huset Nick leier, bor hans kusine Daisy Buchanan, som er gift med Tom.

Daisy Buchanan representerer gamle penger, altså rikdom opparbeidet gjennom  flere generasjoner, hun har et anstrøk av adelighet gjennom sitt navn og sin formue.

Mannen som har giftet seg med Daisy og rikdommen, Tom Buchannan, er en fallert mann. Han er det flabbete og arrogante nullet som har giftet seg til rikdom som seg hør og bør men som er gått lei av kjerringa og gjør noe med det. Han kompenserer ved å ta en elskerinne. Den utvalgte blir den unge  kona til en mekaniker som bor ved veien inn til New York. Denne kvinnen – Myrtle – holder knapt ut med ektemannen som har møkk under neglene, mens hun drømmer om et finere liv – Hun er i så måte ikke ulik en annen kjent romanfigur: Flauberts Madame Bovary.

Tom tar sin elskerinne med seg til en leilighet på Manhattan, hvor de har seg, drikker sjampis og fester, og hvor hun, mot å gi av sitt kjønn, får tilbake en flik av overfloden i the roaring twenties, Han kjøper en liten hund til henne, slik som også er mote blant rike og vakre kvinner i  dag og slik kan hun føle seg som fin frue en stakket stund før de tyller i seg mer sjampanje og snakker forbi hverandre når de bygger luftslott av løgner.

Naboen til fortelleren  Nick, er Jay Gatsby, som framstår som en svært velstående mann med et skinn av mystikk rundt seg. Ikke ulikt dagens moderne oppkomlinger i  norge, holder han digre og beryktede parties, men Gatsby, holder seg for seg selv, deltar knapt i selskapelighetene og  bærer en aura av ensomhet. Han har ingen relasjon til gamle penger, han har heller ingen kamerater fra Princeton, Yale eller Columbia. Men maten han byr på er den beste, vinen er god og dyr og musikken ekselllent. Det er jo midt i the jazz age. Gatsby blir derfor snyltet på av the beautiful people og alle de ulike golddiggerne som flakser fra party til party under de nyrikes himmelvelving.

Jay Gatsby og Daisy Buchanan deler en fortid. Han svermet for henne da han var ung og fattig soldat.  Og siden de nå begge drømmer om et annet og mer heftig liv, drømmer de om hverandre. Nick kjenner begge to. Det blir derfor han som på ny introduserer dem for hverandre slik at de utvikler et forhold. 

Gatsby bærer på en hemmelighet. Denne hemmeligheten er svaret på hvor han har hentet sin eventyrlige rikdom fra.

Forfatteren bygger et univers der karakterene slipes av kjærlighetens mange fasetter, lengsel, forelskelse, begjær, sjalusi, forakt, raseri. Romanens endelige oppgave blir å sette den romantiske kjærligheten mellom Jay og Daisy på prøve. Hvor mye tåler denne romantiske alliansen?  Fortellingen kulminerer i oppgjør som igjen får en biltur som utgang.

Gatsys bil suser gjennom mørket. Bilen må passere huset til ekteparet mekanikeren og Toms elskerinne og idet bilen skal passere skjer en ulykke. Bilen forsvinner, men et menneske ligger igjen på bakken. Døden har innhentet de elskende og dermed også sannheten.

Ingen kan flykte fra sin egen fortid, gjemme seg for den eller ignorere den. Livet er ikke en scene du kan bestige når det måtte passe. Ingen er herrer over sitt livs fortellinger.

Jeg åpnet denne epistelen med å sitere en av forfatterens førstesetninger. Den vakreste setningen Francis har skrevet, er den som avslutter han store verk. Den setningen pryder også forfatterens egen gravsten i Maryland. Den setningen lyder:

Slik kjemper vi oss framover, som skip i motstrøm –og føres ustanselig bakover mot fortiden.

I originalversjon: So we beat on, boats against the current, borne back ceaselessly into the past.

Scotts romaner:

▪   This Side of Paradise (1920)

▪   The Beautiful and Damned (1922)

▪   The Great Gatsby (1925)

▪   Tender is the Night (1934)

▪   The Love of the Last Tycoon (1940)

Denne beretningen om Francis Scott Fitzgerald ble framført på Litteraturhuset i Oslo 22.8. 2010- likte du det du leste? KOdahl har også skrevet om en andre favoritter på denne bloggen:

Les om R. D. Wingfield
Les om Manuel Vasquez Montalban

    

Nytt terreng for Gunnarstranda

Salomonsson Agency har gjort vei i vellinga, En liten gyllen ring er på vei til Portugal! God høstnyhet!!
Det som er kult er at forlaget starter med en tidlig bok.

Det har vært stille på bloggen i sommer. Har brukt energi andre steder. Støper nytt golv i fjøset og nå er annenslåtten i gang. Berget første økt i går, før dagens regn. Og det skrives! Ny kriminalroman, TV-manus og annet.

To lam savnet i flokken. Har brukt mye tid på å lete i skogen. Resultatløst foreløpig. Bildet under er fra et ensomt tjern jeg støtte på under en av disse utfluktene.

28. juli var en varm dag. Sol skiftet med regn. Det var insekter og jeg var svett etter å ha klatret opp åsen. Jeg tok et bad. Friskt er et godt ord, ikke kaldt. Og etterpå gikk det ikke mer enn en halvtime før jeg var like svett.

Skal ta hånd i hanke og gjøre noe med bloggsaken, kjappere oppdateringer i høst. Promise.


Les mer om Gunnarstranda og Frølich

Den utrolige historien om Dødens investeringer

film-og-boknytt

Siste oppdateringer. Det har gått litt kjapt her i det siste. Slått og det hele. Da blir bloggvirksomheten lidende.

Men Hisham og jeg har fått 11 millioner av filmfondet til å realisere spillefilmen Sorans Reise. Litt feil egentlig – å si Hisham og jeg. Det er jo Paradox som skal produsere filmen. Men de ville aldri greid seg uten manus. Opptak fra 28. september. For alle som lurer på det - Hisham Zaman skal regissere filmen.

Han og jeg klinket i hop novellefilmen Vinterland med hjelp fra produksjonsselskapet 41/2 i 2007 - hva med en kikk?




Så langt film –
Har nettopp fått en mail fra oversetteren Don Barlett. Han er ferdig med Dødens investeringer. Debutboka snart ute på engelsk altså. Arbeidstittel: Lethal Investments. Leste den gjennom. Det er fanken meg over femten år siden jeg leste den sist. Og  . . . . øh . . . . om jeg skal si det selv. Boka er faktisk ganske god. Intrigen sitter, økonomisk kriminalitet parret med mord og gode karakterskildringer. Det var egenreklamen.

Men – for ikke å stoppe der: Likte du det du nettopp leste?

Sjekk da ut denne:

Den jaktende boken!

Selv skal jeg markere at slåtten er over. Høy i hus og rundballer i egg. Sola skinner. Mjøsas blå speil blinker utenfor. Et glass er tingen. 

Kunsten å gjøre en dass om til hønsehus

Hønsene har fått sommerhus. Væren Valdemar følger nysgjerrig med. Les den dramatiske beretningen om hønsehyttas tilblivelse!

Det begynte med at gammeldassen på nordveggen av låven hadde begynt å tippe. Spikerne som holdt den på plass hadde begynt å løsne – fordi – viste det seg – den ene veggen på dassen hvilte på to steiner som hadde begynt å synke ned i bakken. I årevis hadde vi sett på sprekken som vpokste mellom dass og låvevegg og tenkt at her måtte noe gjøres.

Så var det hønsene som liker å gå ute om sommeren. Hønegården ligger bak låven, altså ute av syne fra tunet. Marit hadde i snart to somre forsøkt å tenke ut hvor de kunne holde hus sommerstid. flere steder var foreslått: En gammel bukkebinge ved siden av sauefjøset, giftrommet, det som før i verden var melkerom ved siden av det gamle kufjøset, luftrommet under stabburet, til og med vedskjulet, tomrommet under verandaen i hagen. Men alle locations var på en måte feil.

Til slutt ble fokuset rettet mot dassen som tippet. Hvorfor ikke flytte hele sulamitten opp til stabburet og spikre det på en vegg der.  Eller hva med å tjore dassen til en av poplene i hagen? Poenget var at dassen var et lite hus som ikke ble brukt til noe. Hagen var perfekt, da kunne vi følge med dem fra kjøkkenvinuet. Marit begynte  å bære stein og lage en steinmur som fundament. Her måtte noe gjøres. Mitt første motargument om  at det lille huset var vel høyt for høner, ble sett på som irrelevant. Allikevel – Dassen var jo en høy som katedral mente jeg. Ei høne rager kansje 25 cm over bakken, mens den dassen var to meter og førti. Jeg foreslo å skjære dassen i to og tilpasse den til et hus med høyde under taket. Dermed var det gjort. Jeg hadde utvist engasjement i saken og var solgt. Nå ble det ble lagt konkrete planer.

Først tok vi av takstein for ikke å skade dem under flyttingen. Flat grå betongstein montert i 1968 da låven var ny. Litt mosegrodd – ellers like god. Hektet av døren som ikke ville gjøre nytte når huset ble halvert i høyden. Slo på et par bjelker mellom reisverksstagene for å stive av to av veggene. Slik ville – var teorien – dassen holde fasongen  når den ikke lenger hadde låveveggen å klamre seg til. Deretter plasserte vi noen europaller som madrass for å dempe trykket i fallet. Så var det traktor og pallegafler. Vippe hele sulamitten løs.  Det knaste litt, men herligheten falt riktig og uten at vinduet knuste.

Jeg tok en svipp på litteraturfestivalen på Lillehammer.

Marit ble hjemme og snekret en platting som skulle være hønehusets nye golv. Hun begynte å måle og tegne streker. Da jeg kom tilbake var det å dra i gang motorsagen og kappe dassen i to. Planen holdt så langt. Vippet det lille huset tilbake med håndmakt og det sto ganske støtt. Utfordringen nå var å flytte det to hundre meter – uten å påføre skader. Litt tungt å bære et helt hus hele den veien. Traktor igjen. Stroppet huset med tau og jekkestropper og løftet opp med pallegaflene. Huset dinglet som en gigantisk pendel hele veien til poppelen i hagen og ble sluppet på plass. Det passet på millimeteren!

Hønene skulle visst hvor mye vi sliter for dem, sa Marit. Hun begynte å snekre ny dør og ny vegg. Monterte vagl på innsiden,  lagde nye rugekasser av den gamle dobenken. Den gamle dorullholderen ble dørhåndtak mens dør og vegger ble freshet opp med maling. Slik fikk hønsene sommerhytte.

Spørs hvor lenge det varer, hanen Didrik begynner å gale klokken halv fem om morgenen. Han kykkelikyer i gjennomsnitt to ganger i minuttet i sekvenser på omtrent tjue minutter. Jeg sier ikke mer.