Kronikken om Pengesporet

Denne kronikken ble første gang trykket i Aftenposten 2. mai 2013. 

-->

Hva er pengesporet i saken om massedrapet på M/S Scandinavian Star?

Kronikk av Kjell Ola Dahl

Da jeg under arbeidet med boken Dødens Seilas – Scandinavian Star og gåtene intervjuet daværende påtaleansvarlige jurist om eierskapet, kunne han fortelle at han under sjøforklaringen i 1990 var blitt tilsnakket av en advokat som sa han representerte eierne av skipet. «Fint,» hadde påtalejuristen svart, «da vet jeg hvem jeg skal forholde meg til.» På mitt oppfølgingsspørsmål om hvilken eier advokaten hadde representert, svarte juristen at han fra da av forholdt seg til advokaten. Hvem advokaten måtte representere var for ham uinteressant.

Unnfallenheten overfor eierskap var en gedigen skivebom gjort av politiet i 1990. En av årsakene er at det sto mange penger på spill i aprildagene etter katastrofen – mye større beløp enn summen skipet var forsikret for. Hvis politiet den gang hadde etterforsket pengesporet, ville de hatt muligheten til å straffeforfølge folkene som sto ansvarlig for mange menneskers død, som sto bak et gigantisk skattebedrageri og de som saboterte skipet med nye antenninger slik at bakmennene fikk utbetalt et urettmessig høyt forsikringsbeløp.

Skattebedrageriet

Det var to parter som planla skattebedrageriet. Aktørene på den ene siden representerte  rederiet Seaescape i Miami. Den andre var eiendomsinvestoren Henrik Johansen i København.

Henrik Johansen hadde høsten 1989 solgt rederiet Vognmandsruten med formidabel gevinst. Samme høst gikk rederiet DANO-linjen bankerott. Henrik Johansen kjøpte seg inn. DANO-linjen hadde operert fergen Holger Danske mellom Oslo og Frederikshavn. Holger Danske var brannskadet. Johansen behøvde nytt skip. Dette fikk han ved å kjøpe M/S Scandinavian Star av rederiet Seaescape.

Det vi vet i dag er at transaksjonen mellom partene ikke bare omfattet dette skipet alene. Johansen skulle kjøpe en hel flåte av Seaescape. Han skulle kjøpe fergene Scandinavian Sun, Scandinavian Song og Sun Fiesta. Totalt fire skip. Bare én av fergene skulle seile mellom Danmark og Norge. Hvorfor kjøpe tre andre i tillegg?

Svaret finner vi ved å følge pengesporet. Kjøpene foregikk ved at Johansen opprettet selskaper i skatteparadiser i Karibia. Disse selskapene kjøpte hver sin ferge og chartret den så tilbake til selgeren – Seaescape. Hvorfor? Svaret ligger i en kombinasjon av pengeproblemer og grådighet

Seaescape hadde operert kasinocruise fra Miami gjennom hele åttitallet. Det hadde de gjort med flere skip registrert i skatteparadiser og besetning ansatt i selskaper registrert i skatteparadiser – samtidig som skutene ble operert fra USA. Nå hadde amerikanske myndigheter fått nok. Kemneren i USA krevde skatt for alle besetningsmedlemmers lønn, fremmet med tilbakevirkende kraft. Seaescape skyldte enorme pengebeløp.

Samtidig sitter Johansen i København med en pengegevinst han må skatte av hvis han ikke investerer beløpet i ny virksomhet. Johansen kjøper Scandianvian Star gjennom et kommandittselskap. Dette er genistreken. Kommandittlovgivningen gjør at så lenge selskapet går med underskudd, vil han få tilbake underskuddet fra staten. Vi har altså to parter som inngår en serie av kontrakter der de bruker den danske stat som økonomisk melkeku. Bidraget fra den danske stat gjør at både kjøper og selger vinner på handelen hvis bare prisen er høy nok. Seaescape hadde i en charteravtale som ble sluttført 30 mars betalt til sammen 10,3 millioner dollar for Scandinavian Star. De selger skipet samme dag til Johansen for over dobbel pris, 21,7 millioner dollar.

Metoden med å selge et skip for å frigjøre pengeverdien og etterpå leie skipet tilbake, er mye brukt i shipping og i utgangspunktet ikke ulovlig. Metoden ble brukt allerede i 1983 av daværende finansdirektør i rederiet DFDS. Rederiet slet økonomisk. Fergen Dana Anglia ble solgt men chartret tilbake. Dermed fikk DFDS frigjort kontanter til å betjene gjeld som et datterselskap hadde opparbeidet seg i USA. Det interessante i vår sak er at denne mannen – finansdirektøren i DFDS, er den samme mannen som gjennomførte kontraktene med Henrik Johansen, bakmannen i Seaescape – Niels Erik Lund.

Iscenesettelsen rundt Johansens kjøp av fire skip består i at prisene er fikset av to parter som kokelimonker seg i mellom mens danske skattebetalere finansierer gildet.  

Hva sto økonomisk på spill da skipet sto i brann?

Den danske kemneren hadde gitt Johansen en absolutt siste frist for reinvestering av pengene han tjente på salg av Vognmandsruten. Han måtte ha kjøpt og satt Scandinavian Star i drift før 1. April 1990 for å høste skattefordelen. Han holder tidsfristen. Men skipet er en flytende rønne. Det er rotter og kakerlakker om bord. Lugarer er nedkjørt, sprinkleranlegget ødelagt, defekte livbåter, manglende branndører osv. Men Johansen bekymrer seg lite for manglende sikkerhet. Hans bekymring knytter seg til logistikken i pengeflyttekjeden. Gevinsten fra salget av Vognmandsruten står ennå ikke på konto. Han får ikke lagt cash på bordet. Dette blir løst når han endelig får en bankgaranti 6. april. Men eierskapet til skipet blir ikke endret i skipsregisteret denne dagen. Selgeren blir fortsatt stående registrert som eier. Dette er katastrofe for både kjøper og selger idet Scandinavian Star står i brann natt til 7. april. Ingen vet i det øyeblikket hvordan danske skattemyndigheter vil forholde seg til brannen og det faktum at Johansen ikke er registrert som eier av båten. Skattefordelen er avhengig av at Johansen eier skipet. Alt står på spill. Hvis ikke Johansen får høstet skattegevinsten ryker planen. Da må han kjøpe et vrak til vanvittig overpris uten å få penger tilbake fra staten.

Dette forholdet får Henrik Johansen til å løpe til Frederiksberg politikammer lørdag morgen og melde seg som eier av skipet uten å være det. Det er det samme forholdet som gjør at Seaescape etter brannen avviser eierskap. Først 14. mai hevder Seaescape eierskap til skipet.  Da har skattemyndighetene godkjent handelen – og det er klart at Seaescape soper inn forsikringspengene. Det er det samme forholdet som mest sannsynlig ligger bak sabotasjeaksjonene, antenningen av nye branner, som øker forsikringsutbetalingen.

Når Oslopolitiet nå hevder at de vil ta opp igjen etterforskningen av massedrapene på Scandinavian Star, betyr det at politiet må ta til vettet og gi pengesporet høy prioritet. Gåten Scandianvian Star vil aldri bli løst med ensidig brannteknisk tilnærming. Det gikk helt feil i 1990. Tiden er inne til å bøte skaden og gjøre jobben skikkelig.