Metode

Jeg har nettopp sett Eva Marie Saint få tårer i øynene idet Cary Grant ber henne dra til helvete. Det er en sterk scene, en scene som drar denne filmen ned fra komedien til nivået der den berører publikums egen sårbarhet, det er en detalj, en av veldig mange som igjen gjør at North by Northwest fortsatt må regnes som en av freemragende film– femti år etter at den ble lansert. Å se de blanke øynene hennes (for Gud vet hvilken gang – dette er en film som aldri blir slitt av tidens tann) fikk meg til å huske en episode på ungdomsskolen midt på syttitallet, utløst av NRKs framsyning av fjernsynsteateret – da NRK fortsatt var den enerådende kanalen og du kunne regne deg som inkludert og oppegående på skolen hvis og bare hvis du hadde sett forrige kvelds TV-program og hvis du hadde språk til å kunne snakke om det. Min norsklærerinne hadde sett Lise Fjeldstad som Nora i Et Dukkehjem forrige kveld og blomstret med stor innlevelse ved kateteret. Hun berømmet Fjelstad hennes skuespillerprestasjoner, og begrunnet sine meninger i det faktum at en tåre hadde begynt å trille fra Lise Fjelstads venstre øye før tåren trillet fra høyre øye, noe min norsklærerinne hevdet at demonstrerte Fjelstads ypperlige nivå, fordi andre skuespillere (særlig de fra Hollywood) ikke eide denne typen innlevelse men iførte ett eller annet – et mystisk, kjemisk stoff i øynene, et middel som provoserte fram tårer – og hos disse middelmådighetene begynte tårene å renne fra begge øyne samtidig. Gråting på film fra Hollywood var altså et filmtriks. Det slår meg nå at min norsklærerinne (i motsetning til Fjeldstad) knapt kunne ha hørt om method acting, i alle fall kunne hun ikke ha sett Eva Marie Saint i North by Northwest, eller Eva Marie Saint mot Brando i Storbyhavn, eller Brando i En sporvogn til begjær, eller Newman, Elisabeth Taylor og Burl Ives i Katt på hett blikktak. Eller Taylor og Burton i Hvem er redd for Wirginia Wolf – eller, eller, eller – like greit å stanse med en gang. Det gråtes i disse filmene, men jeg tror ingen vil dra i tvil Brandos eller Saints, Taylors, Newmans. Burtons eller Burl Ives’ prestasjoner som skuespillere.

Noe annet slår meg også: Et intervju med Hitchcock jeg en gang så på TV, der han ble spurt om hva slags skuespillere han ikke kunne jobbe med. Svaret fra Hitch var kort og lakonisk. Han sa han ikke kunne jobbe med skuespillere som bedrev Method acting. Han utdypet svaret med sine egne instruksjoner av James Stewart og Grace Kelly i Rear window og hevdet at en Method actor aldri ville kunne fylt rollene slik som Stewart og Kelly. Han framholdt at hele filmen berodde på regissørens oppfatning av story. Stewart ser noe. Dernest lar Hitch publikum få se hva Stewart nettopp har sett. Deretter reagerer Stewart på det han har sett. Altså: Hitch manipulerer med publikum, fordi vi tolker Stewarts reaksjoner utfra hva vi har sett. Metafiksjon på høyt plan med andre ord. Hitchcock kalte det montasjer. Konklusjonen blir: Instruksjon er viktigere enn innlevelse hos skuespillerne.

På tross av Hitchcocks kategoriske avvisning av Method acting, tror jeg ikke på ham. Det Eva Marie gjør i før nevnte nevnte film er hennes egen prestasjon og jeg tror på henne, slik som jeg tror på Ingrid Bergmans blankøyde kjærlighetslidelser i Notorious, og Gregory Pecks fortvilelse i Spellbound. Likeledes tor jeg på Anthony Perkins når han viser meg den sanne Norman Bates i Psycho. Det slår meg at Hitch antakelig ikke mente svaret hundre prosent sant, men gjorde det beste for intervjueren. Han svarte så godt det lot seg gjøre på et dumt spørsmål.

En kan allikevel ikke ta fra Hitch det at han kunne instruere skuespillere. Og det er klart at Stewart må instrueres for hver reaksjon han har på det han ser i Rear window. Som lesere skjønner er jeg inne i en ny Hitch-bølge og føler for å formidle til verden noe av det jeg beundrer. La meg få berømme en av de mest spektakulære sluttscenene han har laget –den i Saboteur, hvor skurken henger og dingler i fakkelen på frihetsgudinnen mens Bob Cummings holder ham fast, hundre meter over bakken. Cummings har grepet skurken i jakkeermet, men så begynner sømmen å rykke sting for sting. Scenen har i seg alle elementer som fyller begrepet suspens. Allikevel har scenen en ørliten mangel. Cineaster føler med Hitchcock. For i en såpass spektakulær scene, burde det egentlig vært helten som dinglet i fakkelen med fare for å dø. Så lenge det er skurken som står i fare for å dø, har ikke publikum full empati. Det er blitt sagt at Hitch aldri tilgav seg selv den bommereten, ikke før han hadde gjort det godt igjen. Og det gjør han med bravur i akkurat North by Northwest. Hitch må ha spurt seg selv utallige ganger: Hvilken ting, hvilket objekt, hvilken installasjon i USA er det som kan toppe symbolet Frihetsgudinnen? Jo, noe som er enda høyere, enda mer symboltungt: Mount Rushmore – fjellet med de uthogde presidenthodene Og denne gang er det før nevnte Eva Marie Saint som henger etter fingrene til Cary Grant mens skurken gjør hva han kan for å få begge til å falle. Betryggende å se at en mann som Hitch gjør feil, betryggende å se at han retter dem også. Enjoy (og legg merke til fjellstøvlene)!