Før Hamsunåret svinner - svekkelser i sjelen – reprise

Da jeg på et loppemarked kom over Gabriel Langfeldts forelesningsserie Psykiatri og rettspsykiatri for jurister(Aschehoug forlag 1940) – slo det meg at den boken måtte være nyttig lesing for å få innsikt i det litteraturhistoriske innhold i begrepet sjelsevner. For dette læreverket ble skrevet kun fem år før Langfeldt fikk Knut Hamsun som pasient – og som kjent var Langfeldts konklusjon at dikteren hadde varige svekkelser i sjelen.

Et dilemma oppstår i møte med all «gammel» faglitteratur. Psykiatrien er kanskje særlig utsatt i så måte – i og med at den er en omstridt vitenskap hvor grensen mellom tankespinn og empiriske fakta alltid har befunnet seg i tåke. La meg gi en smakebit for å illustrere problemet (side 42):

… plattenslagere, underslagere og chechforfalskere (har) meget hyppig den pykniske kroppsbygning og det cyclotome temperament som nettopp gjør det så lett for dem å vekke tillit, overtale og forlede sine offere. Derimot har tyvene hyppig leptosom kroppsbygning og schizoid temperament.

Kroppsbygningens relevans for kriminalitet virker jo lite faglig holdbart i dag. Et annet sitat, denne gang om bruk av kokain (side 103):

Hos menn innfinner seg nokså snart avtagen av potensen og hyppig homoseksualitet og andre perversjoner … meget taler for at selve kokaingiften spiller en vesentlig rolle ved perversjonenes manifestasjon.

Sitater som disse er egentlig ikke oppsiktsvekkende. De forteller kun at Langfeldts mentale vidd var begrenset av hva som var opportunt i det vitenskapelige miljø, på samme måte som dagens professorer forfekter sannheten ettersom hvilke fagtidsskrifter de leser. Det som blir klart i møte med professor Langfeldts faglige utredninger, er at hans autoritet som rettspsykiater ikke ville stått like sterkt i dag som for femti år siden. Men hvis det synes klart at Langfeldt forfekter vitenskapelighet av tvilsom karakter, hva da med forholdet til Hamsun? Vil Langfeldts forståelse av begreper som sjel og ånd tåle tidens tann? Det vil uansett være interessant (tenker jeg mens jeg leser) å forsøke å bringe på det rene hva Langfeldt forstod med begrepet svekkede sjelsevner. På den ene siden vet man at uttrykket svekkede sjelsevner i 1940 var et juridisk begrep, som hadde å gjøre med fritak for straff. Man kunne den gang som idag fritas for straff etter en sinnssykeparagraf i straffeloven. Men Langfeldt var på den annen side rettspsykiatriens representant i prosessen mot Hamsun. Han vurderte det slik at dikteren ikke kunne straffes, fordi Hamsuns sjel var varig svekket. I følge Langfeldt må Hamsun altså ha representert et avvik fra normaliteten og det er dette avvikets faglige innhold man automatisk og ustoppelig vil søke etter i møtet med Langfeldts egne skriverier.

Langfeldt behandler i boken begrepet varig svekkede sjelsevner og mangelfullt utviklede sjelsevner ganske synonymt i de innledende drøftinger. Det er en myte, sier han, at det må være en intelligensreduksjon til stede for å ha svekkelse i sjelen. Og det virker jo litt beroligende, med tanke på Hamsun. Langfeldt sier at: «Like viktig er de øvrige sider av sjelslivet, særligfølelser.» (side 34) Selv om dette lyder positivt, framstår det som påtrengende tydelig at Langfeldt stadig kretser om begrepene ånd og sjel uten å presisere hva han egentlig mener. Begrepene forblir uklare inntil han utdyper det motsatte, nemlig fenomenet åndssvakhet: «Ved åndsvakhet forstår man en mer eller mindre betydelig forstyrrelse av den almindelige sjelelige utvikling.» (s. 150) Her kommer det fram at Langfeldt mener begrepene ånd og sjel må forklares som en type mestring målt statistisk. Dette viser seg når Langfeldt velger å rangere åndssvakheten etter IQ vurdert i tråd med Binets intelligensbegrep: Han opererer med følgende rekke:

Overbegavede har IQ over 110.
Normale har IQ på 90.
Mens sinker har IQ fra 76-90.
Resten – det vil si alle med IQ under 76 betegnes somåndssvake.

Langfeldt opererer med tre kategorier av åndsvake. Han snakker om de debile, de imbecile, og idioter. Det er disse tre kategoriene mennesker som på grunn av sin svake ånd gjør krav på diagnosen mangelfullt utviklede sjelsevner. Langfeldt skiller mellom mangelfullt utvikledede sjelsevner og særlig mangelfullt utviklede sjelsevner. De siste må ha IQ under 50. Siden idiotene ifølge Langfeldt per definisjon har IQ under 36, er deres sjelsevner altså alltid særlig mangelfullt utviklede, mens de debile slipper unna med diagnosen mangelfullt utviklede sjelsevner. De imbecille kommer i en slags midtstilling fordi deres IQ beveger seg fra 55 til 36. Langfeldt er nøye med å presisere at man ikke skal stole på IQ alene, man må bruke et såkalt helhetsinntrykk. Psykiateren må vurdere pasienten med svekket sjel relatert til det han kaller de typiske kjennetrekk. Langfeldt forklarer at idioter vil utmerke seg som idioter allerede første leveår. De lærer ikke å gå til vanlig tid, de er urolige, skrikende og urenslige. Også de imbecille står tilbake i utvikling. De lærer sent å gå osv, mens mange av de imbeciles defekter først kan oppdages ved påbegynt skolegang – da de begynner å sakke etter. Men det viktigste trekket ved alle med svak ånd og sjel er ifølge Langfeldt at de kjennetegnes ved såkalte etiske defekter. De viser tendens til løgnaktighet og tyveri, de vil dessuten «røbe det manglende åndsliv gjennem et stupid, uttrykksløst ansiikt.» (s. 153) Særlig omtale krever seksuallivet. Dette avsnittet framstår som spesielt interessant – med tanke på ryktene om den interesse Langfeldt i sin tid viste Marie Hamsun og de intime sider ved ekteparets privatliv. Langfeldt slår da også fast at de åndssvakes seksualliv er forkrøblet – de viser abnorm behåring, abnorm fettfordeling, ofte finnes tendens til utukt med dyr, mens andre tyr til voldtektsforsøk. Og: incestforbrytelser er ikke sjeldne (s. 154).

Det er nå man tenker at hvis Langfeldt var generøs nok til å innrømme Hamsun en IQ på over 76 (dette aner jeg intet om), ble forfatteren antakelig ikke vurdert som åndssvak, men som sinnssyk på en annen måte. Langfeldt kunne jo ikke vite at den døve mannen han undersøkte under krigsoppgjøret samtidig skrev en roman – Paa gjengrodde stier – om ikke hans beste, så i alle fall en av de bedre romaner nobelprisvinneren skrev. Siden Hamsun var svært gammel under psykiaterens undersøkelser, kan det hende at psykiateren har betraktet forfatteren som senil dement. Og tampen begynner å brenne – tror jeg: for senil demente pasienter innrømmes i boken også svekket sjel. Langfeldt går langt i sin analyse av demens, og blant kjennetegn på senil demens lister han opp (s. 80): Innsnevring av den åndelige horisont, forarmning av tankelivet – jada, jada dette passer, tenker man straks: Her har vi en gammel døv mann – forarmnet tankeliv, det stemmer. Men så dukker følgende feilpasning opp (om demente pasienter): Økning, eventuelt perversjon av primitive drifter – dette minner litt om de perverterte fettfordelingene tidligere. Men det som er underligere, er at Langfeldt ender opp med å utnevne denne typen karakteristika til hva som utgjør kjernen i alle sinnsykdommer av typen demens – og han drar inn alkoholisme, epilepsi og narkomani i samme sekken.

Straks får man lyst til å foreta en sammenlikning: La oss si at Langfeldt ønsket å finne ut av om Hamsun kunne tilfredsstille noen av de kravene han stiller til demens. Det å være nazist kan jo, hvis man lister opp ideologiens særtrekk, kalles innsnevring av den åndelige horisont. Man kan også – til nød – kalle det å forfekte ideologiske standpunkter for forarmning av tankelivet. Her forstår man også Langfeldts interesse for Hamsuns privaliv. Han måtte jo undersøke hvordan det stod til med de primitive driftene – selv om dette driftsbegrepet virker uklart, siden det i boken blir presisert at primitive drifter ikke har å gjøre med demente pasienters typisk økte interesse for sin egen avføring(s. 80).

Vel, det har ingen hensikt i å drive dette for langt. Man forstår behovet for et rettslig oppgjør etter krigen. Man forstår også behovet for å prøve rettslig Hamsuns rolle – fordi han erklærte seg tyskvennlig under krigen, han var invitert til Tyskland av høytstående nasjonalsoialister osv. Det problematiske med prosessen mot Hamsun i ettertid er ikke stemplingen av mannen ideologisk eller juridisk. Problemet er selve sanksjonen, diagnosen; at myndighetene brukte den offentlige helsetjenesten til å frata forfatteren ære. Jeg skal ikke spekulere i Langfeldts motiver eller faglige ekspertise. Uansett, så blir det for meg, som legmann, etter å ha fordypet meg i Langfeldts egne utlegninger, svært vanskelig å akseptere verken hans konklusjoner om forfatterens sjel eller om sjelsevner generelt. Når jeg lukker igjen boken om rettspsykiatri er det en eneste ting jeg er hellig overbevist om: Det beste sted man kan hente kunnskap om sjel og sjelsevner er i pasienten Knut Hamsuns forfatterskap. Kunnskap om og ydmykhet for det Hamsun kalte det ubevisste sjeleliv, går som en rød tråd gjennom hele hans forfatterskap, fr aSult til Paa gjengrodde stier.

© Kjell Ola Dahl

Sunday, September 23, 2001