Plymouth

Jeg deltok på Plymouth International Book Festival 22 september. Jørn Lier Horst og meg selv ble internjuet av Barry Forshaw, som er blitt en slags autoritet på Skandinavisk krimlitteratur etter at han ga ut boka Death in a cold Climate.

Vår event ble avholdt på Universitetet, og bildet under er tatt når Baary leser fra sin bok hva han mener om de to deltagende forfatterne. Det var fine ord. Bildet er tatt av Kate Wilson

Fra venstre: Barry Forshaw, Kjell Ola Dahl, Jørn Lier Horst

De skrivende narsissister

Jeg føler av og til at jeg er med i en obskur gruppe. Det å være forfatter kan tidvis minne litt om å være medlem i Det norske hattemakerlauget eller norsk polygafteknologisk forbund – eller, for den saks skyld – Norges kommunistiske parti. En gammel venn av meg dukket opp en høstdag og fortalte at han var en av fire medlemmer i en lokalavdeling av NKP et sted på Østlandet. Hvorfor gidder du, spurte jeg. Muren falt for over tjue år siden. Kina og Russland er blitt kapitalistiske stormakter som er blitt lekegrinda til oligarkene.

Men det er så jævla gøy, sa han. Det er intriger hele tiden. De andre kaderne er over åtti alle sammen, de bor på sykehjem og bruker rullator for å komme til butikken og medlemsmøtet. Men når de endelig er framme, krangler de så busta fyker og intrigerer og eksluderer hverandre i ett sett. Finnes ikke morsommere underholdning. Å bi medlem av NKP var det smarteste han hadde gjort på denne siden av tusenårskiftet.

Hva skal man si? Vel, her er sammenligningen:

Hvis jeg kikker på en av mine bøker på for eksempel amazon.co.uk, kan jeg lese hva mine lesere mener om bøkene mine. De gir terningkast. Eller rettere sagt, de gir stjerner. Noen kritikker er gode. Noen er halvveis. Noen er drittdårlige. Det er en del av dritten du må tåle når du er forfatter. Lesere mener ting. De intrigerer og krangler så busta fyker. De roper ut vinnere - meg eller andre. Og de eksluderer – meg eller andre.

Så kan man sitte der og håpe at andre lesere har egne meninger og ikke skjeler til den slags.Ikke velger etter den slags anbefalinger.  Tøys og tull. Det er jo sosiale medier som er løsenet nå om dagen. Leserne mener for hverandre og velger for hverandre. Noen vinner og noen taper på det, men it's a part of the game, like it or not.

Trodde jeg.

Men så viser det seg at spillet ikke er fair. Det viser seg at jeg uten å vite det har vært med i en sånn NKP-falangs. Det viser seg at en masse forfattere skriver egne kritikker av egne bøker under falske navn – på sosiale medier - som amazon. Disse forfatterne til og med skriver dritt om sine kollegers bøker – under falske navn – på sosiale medier.

Avsløringen kom i Daily Telegraph i forrige uke. Les selv: Flere navngitte britiske forfattere forteller om hvordan de hauser opp egen litteratur og sabler ned kollegers - anonymt, på sosiale medier.

Telegraph om Ellorys selvpromotering

Avsløringen av RJ Ellory ble gjort av forfatterkollega Jeremy Duns. Og Ellory er ikke dårligere enn at han tar en "Stoltenberg":

"The recent reviews – both positive and negative – that have been posted on my amazon accounts are my responsibility and my responsibility alone," he said.

Så får vi se da, om han fjerner den, eller om de fortsatt står når medietrykket har lagt seg.

Den andre siden av saken er opplagt: Det er anonyme blogger som er toneangivende bokanmeldere i Norge i dag. Det er bokelskere og bokelskerinner histen og pisten, skrivere som "ingen" vet hvem er. Disse bloggerne skryter av noen og sabler ned andre bøker. Kan det være en konkurrent som sabler deg ned? Kan det være forfatteren selv som skryter seg selv opp i skyene?

Kanskje er det en forlegger?

Sjekk VGs nyhetsoppslag om saken.

Det ser altså ut til at partikadrene har en del å lære av bokbransjen når det gjelder intrigemakeri.

Boka er ute!

Dødens seilas, Scandinavian Star og gåtene.

Du finner den i en bokhandel nær deg

Gunnarstranda går østover (og vest)

Det russiske forlaget Centrepolygraph har kjøpt rettighetene til to bøker. først ut er Mannen i vinduet.

Les mer Om Mannen i vinduet til Russland Da foreligger boken om drapet på Reidar Folke Jespersen snart på sitt syttende språk.


I november kommer Dødens Investeringer ut i USA. Dette er den fjerde utgivelsen til forlaget  Thomas Dunne (Macmillan) om Gunnarstranda og sakene han oppklarer.

Er norgeshistroiens største massemorder på frifot?

Henrik Johansen overtok Scandinavian Star fra amerikanske SeaEscape 30. mars 1990, men uten å betale for det. Selgeren utsatte betalingsfristen til fredag 6. april, og deretter, for siste gang, til mandag 9. april. Natt til 7. april ble skipet påtent, og 159 mennesker døde i brannen. Johansen ble dømt som ansvarlig reder, og alle søksmål havnet dermed i dansk juridiksjon. Men SeaEscape fikk forsikringsoppgjøret.

Norsk politi skulle etterforske mordbrannen, men ikke forsikringssaken, og brydde seg derfor bare om forløpet fram til tidspunktet da alle de omkomne allerede var døde. Flere timer etter dette, og lenge etter at politiets antatte gjerningsmann selv var død, må noen med nøkler og stor kjennskap til skipet ha sørget for å holde brannen gående.

Kjell Ola Dahl går løs på en kriminalgåte fra virkeligheten: Han nøster i hendelsesforløp, tekniske rapporter, pengestrømmer og eieforhold, og peker på spor som aldri har vært etterforsket, profitører som aldri har blitt avhørt – og en mulig løsning på gåtene i saken.

(Baksideteksten til Dødens Seilas)

Omslaget er klart!

Sykdomstegn i sjangerfortellingen

Som en oppfølger til utsagnet om nåtidens legeromaner i Aftenposten tidligere i sommer, presenteres her en kort oversikt over aktuelle sykdommer som lett oppstår i kategorien.

Når noen skranter, er det tegn på at de bærer på noe, en kommende sykdom eller noe har slått ut i feber eller gitt generell svekket allmenntilstand. Slik er det også med sjangerfortelinger. En krimroman kan som all annen litteratur bære på svekkelser av litterær art. Men for sjangerromanen finnes det et sett andre sykdommer som annen fiksjon lettere går klar av. På den annen side har alle disse sykdommene en tendens til å smitte, og blir verre å kategorisere jo flere sykdommer boken er smittet av.

Agatha-syken

I disse bøkene er et drap bare interessant for oppklaringens skyld. Et tapt menneskeliv skildres uten tilstedeværelse av sorg eller eksistensielle traumer. Leserens oppgave er å dilte etter fortellingens hovedperson gjennom en labyrint som myten sier at leseren selv skal finne veien ut av. Sannheten er at veien ut er så hinsides, søkt og usannsynlig at den bare kan finnes ved kvalifisert gjetning.

Wallander-syken

Denne sykens fremste kjennetegn er at etterforskerens allmenntilstand har en mer framtredende posisjon enn fortellingen han/hun opptrer i. Seriens dynamikk oppstår i spenningen knyttet til hovedpersonens velbefinnende: Vil han i neste bok være kvitt sin diaré? Vil han kunne se sin datter i øynene? Fortellingens protagonist forsøker å speile den gjennomsnittlige lesers kriser. Det  faktum at en grillfest kan bli mislykket på grunn av regn kan i denne typen bøker bli et stort tema. Forfatteren frir til folkets trivielle fortvilelser når han/hun prøver å skape identifikasjon.

Sherlock-syken

Forfattere av bøker med denne syken har en hang til å presentere serier med tilsynelatende uforklarlige momenter som på finurlig vis henger sammen. Et lik blir funnet ved siden av en sovende frosk. Samtidig ringer en nødtelefon på Hamar. En person finner et avskåret øre i Johannesburg og  en fyrbøter spiser kålstuing i Oslo. Kriminalfortellingen binder alt sammen. Hensikten er god, forfatterens ønske er å presentere et tilsynelatende uløselig mysterium som fortellingen skal oppklare. Ulempen er at jo villere utgangspunkt, jo mer søkt blir sammenhengen.

Splattersyken

Her frir forfatteren til leseres grunnleggende fascinasjon av det ekle. En person har druknet i snørr eller dødd av 58 timers langsom testikkel-tortur. En horekunde voldtar sine ofre med en bajonett montert i skrittet, eksemplene kan varieres i det uendelige. En svært sjelden personlighetsforstyrrelse driver nonner til å trekke ut øynene på prester med en korketrekker. Gjerne vil tilfeldighetene at også hovedpersonen selv eller hans/hennes mormor har denne sykdommen. Derfor blir oppklaringen gjerne en smertefull psykologisk prosess. Problemet med historiene er at båndene til virkeligheten kappes av. Bokens to permer rammer inn et univers med egendefinert moral basert på bestialiteter få eller ingen virkelige personer kan forholde seg til.

Morgan Kane-syndromet

Syndromet oppstår når usympatiske trekk og personlighetsforstyrrelser ukritisk overføres på moderne helter. Den moderne Kane har som hovedtrekk at han i det ytre bærer alle tegn på at han er et null. Han er narkoman eller alkoholisert, eller har store nerveproblemer, han har fysiske skavanker osv. Men på mirakuløst vis er det bare en eneste person i verden som kan redde den samme verden – nemlig dette vraket. Disse bøkenes styrke er at leseren hele tiden vet hvem han skal heie på. Ulempen er at bøkene blir forutsigbare. Bøkene skrives etter mottoet – Drit i verden leve Toten. Det som er viktig er at hovedpersonen dreper den slemme, hensynet til en universell menneskelig etikk  er underordnet.

Frøken Detektiv-syken

Her utspiller handlingen seg i et univers som er forsøkt tegnet innenfor en ramme av realistiske elementer, men hvor resultatet allikevel ender opp med svært lite virkelighetsnærhet. En journalist eller en sminkedame på slottet finner et lik i dronningens seng. Når hun går ut for å fortelle den grufulle nyheten til kongen er han også drept, hogget i hjel med en hellebard fra den utstilte rustningen i prinsessens sovekammer. Til slutt klarer frøken detektiv å lure skurken i en felle der politiet venter og hører alt, før hun tar seg en kopp styrkende kakao. Det er utallige varianter av frøken detektiv-syken. Det er rystende mordhistorier i skjærgården hvor hovedpersonen vokste opp og nå er på besøk. Det er seriedrap i nabolaget til hennes barndoms forelskelse.

Dataspill-syken

Denne syken oppstår når det for forfatteren bare er en person som er interessant, helten. Mot helten kommer det en stim av skurker lik roboter. I moderne kriminalbøker er de gjerne serbiske torpedoer med hestehale og store biceps. Deres misjon i fortellingen er å slå, skyte og dø. De har ikke noe liv, ingen venner, ingen familie, ingen følelser. De banner mye. De kan komme susende på ski nedover en fjellside i Himalaya, og de skyter samtidig. Bilene de kjører eksploderer. Selv om to hundre likesinnede ligger kvestet på bakken, går de på like uforstyrret. De kjemper for den slemme med ubrytelig lojalitet helt inn i døden.  

Diktator-syken

Dette er fortellinger hvor skurken har for stort ego. Han vil vinne over hele verden. Han har et våpen som kan få hele USAs befolkning til å dø på tre sekunder. Derfor vil han ha alt gullet. Når helten kommer, har skurken fanget prinsessen og bundet henne fast. Til slutt faller skurken for eget grep og må sloss mot helten på kanten av en foss eller en vulkan eller på toppen av en heisekran tre hundre meter over bakken.

Drep et barn-syken

En del forfattere har som mål og skape det markedsførerne kaller uhyggelig spenning. Siden kriminalfortellinger i sjelden grad evner å skremme leserne, brukes trikset som skal vekke leserens innerste følelser. Det skildres et overgrep på et individ som er absolutt forsvarsløst, en utviklingshemmet person, en eldre kvinne i rullestol, et uskyldig barn, et rådyr. Problemet er at et krav til all litteratur er at hendelser og årsakskjeder skal være utløst av og motivert i fortellingens indre logikk. Her blir et skildret overgrep utelukkende brukt som lokkemiddel for å løfte leseren videre i en svak fortelling.

Bastard-syken

Denne spores i bøker av skjønnlitterære forfattere med større og mindre grad av skrivesperre. Her er kriminalfortellingen brukt som innpakningspapir. Forfatteren vil gjerne skrive om en slekt i Telemark eller om sin problematiske mor. Men han får det ikke til. Derfor pakkes fortellingen inn i kriminalromanens papir: En mann i busserull blir drept med sigd på låven i Telemark, eller et lik blir funnet i mammas badekar. Deretter fortelles det i det vide og det brede om slekt og mødre inntil en morder ramler ut av skapet på siste side. Grepet med kriminalintrigen er utelukkende brukt for å lure leseren gjennom noe helt annet.

Leser du en syk roman i sommer? Vær sporty og analyser på stranden, det kan være både morsomt og lærerikt!