Sykdomstegn i sjangerfortellingen

Som en oppfølger til utsagnet om nåtidens legeromaner i Aftenposten tidligere i sommer, presenteres her en kort oversikt over aktuelle sykdommer som lett oppstår i kategorien.

Når noen skranter, er det tegn på at de bærer på noe, en kommende sykdom eller noe har slått ut i feber eller gitt generell svekket allmenntilstand. Slik er det også med sjangerfortelinger. En krimroman kan som all annen litteratur bære på svekkelser av litterær art. Men for sjangerromanen finnes det et sett andre sykdommer som annen fiksjon lettere går klar av. På den annen side har alle disse sykdommene en tendens til å smitte, og blir verre å kategorisere jo flere sykdommer boken er smittet av.

Agatha-syken

I disse bøkene er et drap bare interessant for oppklaringens skyld. Et tapt menneskeliv skildres uten tilstedeværelse av sorg eller eksistensielle traumer. Leserens oppgave er å dilte etter fortellingens hovedperson gjennom en labyrint som myten sier at leseren selv skal finne veien ut av. Sannheten er at veien ut er så hinsides, søkt og usannsynlig at den bare kan finnes ved kvalifisert gjetning.

Wallander-syken

Denne sykens fremste kjennetegn er at etterforskerens allmenntilstand har en mer framtredende posisjon enn fortellingen han/hun opptrer i. Seriens dynamikk oppstår i spenningen knyttet til hovedpersonens velbefinnende: Vil han i neste bok være kvitt sin diaré? Vil han kunne se sin datter i øynene? Fortellingens protagonist forsøker å speile den gjennomsnittlige lesers kriser. Det  faktum at en grillfest kan bli mislykket på grunn av regn kan i denne typen bøker bli et stort tema. Forfatteren frir til folkets trivielle fortvilelser når han/hun prøver å skape identifikasjon.

Sherlock-syken

Forfattere av bøker med denne syken har en hang til å presentere serier med tilsynelatende uforklarlige momenter som på finurlig vis henger sammen. Et lik blir funnet ved siden av en sovende frosk. Samtidig ringer en nødtelefon på Hamar. En person finner et avskåret øre i Johannesburg og  en fyrbøter spiser kålstuing i Oslo. Kriminalfortellingen binder alt sammen. Hensikten er god, forfatterens ønske er å presentere et tilsynelatende uløselig mysterium som fortellingen skal oppklare. Ulempen er at jo villere utgangspunkt, jo mer søkt blir sammenhengen.

Splattersyken

Her frir forfatteren til leseres grunnleggende fascinasjon av det ekle. En person har druknet i snørr eller dødd av 58 timers langsom testikkel-tortur. En horekunde voldtar sine ofre med en bajonett montert i skrittet, eksemplene kan varieres i det uendelige. En svært sjelden personlighetsforstyrrelse driver nonner til å trekke ut øynene på prester med en korketrekker. Gjerne vil tilfeldighetene at også hovedpersonen selv eller hans/hennes mormor har denne sykdommen. Derfor blir oppklaringen gjerne en smertefull psykologisk prosess. Problemet med historiene er at båndene til virkeligheten kappes av. Bokens to permer rammer inn et univers med egendefinert moral basert på bestialiteter få eller ingen virkelige personer kan forholde seg til.

Morgan Kane-syndromet

Syndromet oppstår når usympatiske trekk og personlighetsforstyrrelser ukritisk overføres på moderne helter. Den moderne Kane har som hovedtrekk at han i det ytre bærer alle tegn på at han er et null. Han er narkoman eller alkoholisert, eller har store nerveproblemer, han har fysiske skavanker osv. Men på mirakuløst vis er det bare en eneste person i verden som kan redde den samme verden – nemlig dette vraket. Disse bøkenes styrke er at leseren hele tiden vet hvem han skal heie på. Ulempen er at bøkene blir forutsigbare. Bøkene skrives etter mottoet – Drit i verden leve Toten. Det som er viktig er at hovedpersonen dreper den slemme, hensynet til en universell menneskelig etikk  er underordnet.

Frøken Detektiv-syken

Her utspiller handlingen seg i et univers som er forsøkt tegnet innenfor en ramme av realistiske elementer, men hvor resultatet allikevel ender opp med svært lite virkelighetsnærhet. En journalist eller en sminkedame på slottet finner et lik i dronningens seng. Når hun går ut for å fortelle den grufulle nyheten til kongen er han også drept, hogget i hjel med en hellebard fra den utstilte rustningen i prinsessens sovekammer. Til slutt klarer frøken detektiv å lure skurken i en felle der politiet venter og hører alt, før hun tar seg en kopp styrkende kakao. Det er utallige varianter av frøken detektiv-syken. Det er rystende mordhistorier i skjærgården hvor hovedpersonen vokste opp og nå er på besøk. Det er seriedrap i nabolaget til hennes barndoms forelskelse.

Dataspill-syken

Denne syken oppstår når det for forfatteren bare er en person som er interessant, helten. Mot helten kommer det en stim av skurker lik roboter. I moderne kriminalbøker er de gjerne serbiske torpedoer med hestehale og store biceps. Deres misjon i fortellingen er å slå, skyte og dø. De har ikke noe liv, ingen venner, ingen familie, ingen følelser. De banner mye. De kan komme susende på ski nedover en fjellside i Himalaya, og de skyter samtidig. Bilene de kjører eksploderer. Selv om to hundre likesinnede ligger kvestet på bakken, går de på like uforstyrret. De kjemper for den slemme med ubrytelig lojalitet helt inn i døden.  

Diktator-syken

Dette er fortellinger hvor skurken har for stort ego. Han vil vinne over hele verden. Han har et våpen som kan få hele USAs befolkning til å dø på tre sekunder. Derfor vil han ha alt gullet. Når helten kommer, har skurken fanget prinsessen og bundet henne fast. Til slutt faller skurken for eget grep og må sloss mot helten på kanten av en foss eller en vulkan eller på toppen av en heisekran tre hundre meter over bakken.

Drep et barn-syken

En del forfattere har som mål og skape det markedsførerne kaller uhyggelig spenning. Siden kriminalfortellinger i sjelden grad evner å skremme leserne, brukes trikset som skal vekke leserens innerste følelser. Det skildres et overgrep på et individ som er absolutt forsvarsløst, en utviklingshemmet person, en eldre kvinne i rullestol, et uskyldig barn, et rådyr. Problemet er at et krav til all litteratur er at hendelser og årsakskjeder skal være utløst av og motivert i fortellingens indre logikk. Her blir et skildret overgrep utelukkende brukt som lokkemiddel for å løfte leseren videre i en svak fortelling.

Bastard-syken

Denne spores i bøker av skjønnlitterære forfattere med større og mindre grad av skrivesperre. Her er kriminalfortellingen brukt som innpakningspapir. Forfatteren vil gjerne skrive om en slekt i Telemark eller om sin problematiske mor. Men han får det ikke til. Derfor pakkes fortellingen inn i kriminalromanens papir: En mann i busserull blir drept med sigd på låven i Telemark, eller et lik blir funnet i mammas badekar. Deretter fortelles det i det vide og det brede om slekt og mødre inntil en morder ramler ut av skapet på siste side. Grepet med kriminalintrigen er utelukkende brukt for å lure leseren gjennom noe helt annet.

Leser du en syk roman i sommer? Vær sporty og analyser på stranden, det kan være både morsomt og lærerikt!

Politiken digger Isbaderen

Den danske avisen Politiken har anmeldt Isbaderen.

Les anmeldelse av Isbaderen i Politiken

Forfattersamtale

På forfatterforeningen.no er sakset et intervju med meg gjort av  Tom Egeland om krim og annen litteratur. Du finner den på følgende lenke:  Kodahl i samtale med Egeland

Ny pakke i posten

Fredag kunne jeg på postkontoret  hente mine fem eks. av den polske utgaven av  Den Fjerde Raneren (norsk utgave – 2005). Også der – lykke til!

Da er

Isbaderen ute i Danmark (25. mai)

Lykke til!

Om den nye boka!

Jeg var med Marit Christina Lie på danskebåten for å snakke om årets bok:

Dødens Seilas
Scandinavian Star og gåtene

Det ble en bolk i NRK Bokprogrammet, du kan se klippet

her! Ja jeg vil se bokprogrammet med intervjuet med Kodahl om boka om Scandinavian Star!

Kommandøren og Dårekisten

Som norsk forfatter oversatt til noen utenlandske språk blir jeg av og til interessant for utenlandske journalister. Det skjedde  for eksempel 22 juli i fjor. Ti minutter etter at de første fjernsynsbildene kom fra det utbombede regjeringskvartalet, ringte en italiensk journalist. Dagen etterpå ringte en tysk fjernsynskanal. De var allerede på plass i Oslo med kamerateam. Jeg ga intervjuer begge steder og angret sterkt på det etterpå. Jeg ble tatt på sengen. Det er en dårlig unnskyldning. Men jeg har ingen annen. Jeg hadde ikke rukket å tenke meg om.

Da utenlandske fjernsynskanaler begynte å ringe i forbindelse med rettssaken som starter i dag, hadde jeg lært. Jeg sa tvert nei. Da begynte de å ringe min agent i steden. Han begynte å mase. Det vil være nyttig for deg, messet han og bablet om å være en profil og bli lagt merke til. Så  – hvorfor allikevel si nei?

           

Berømmelse er vår tids mantra. Det handler om å bli sett, kjent, framhevet.  Men i vår tid er berømmelse samtidig en ferskvare som fort mugner. I takt med berømmelsens korte holdbarhet, kan de fleste – som Tom Ripley – snart gjøre hvilken som helst egenskap til et talent, uansett hvor bisarr egenskapen måtte være. De lokkes med berømmelse når de hentes opp fra anonymitet, hives inn i bunkerser eller opp på scener der de plassert i elektronisk gapestokk ydmykes av dommerpaneler og blir ledd av. De sterkeste kan slå tilbake med sitt talent. De kan bli berømte. Men i denne spiralen er ikke alltid en fin stemme nok til å nå fram. Stemmen trenger iscenesettelse. En het vinnerkombinasjon oppstår når den gode sangstemmen kobles med kontrasten: Et utgangspunkt som taper, det være seg fattigdom eller et lite flatterende utseende. Når en slik person synger blir publikum sterkere berørt. Den yngre generasjonen forstår iscenesettelsens betydning best. Unge ekshibisjonister velger sitt kvarters berømmelse ved å knulle på TV. Tiden som går fra innsjekk på Paradise Hotel til første TV-sendte paring har sunket betydelig for hver sesong. Ytterst på flanken av mennesker som for enhver pris vil bli sett og dyrket sitter psykopatene. Når disse bestiger scenen, gjør de det ved å drepe. Som regel velger de seg en skole der de skyter på kamerater og lærere inntil de blir plaffet ned selv. Det spiller liten rolle for dem. De er nemlig sikre på én ting. De har sikret seg sine femten mimutter i rampelyset. Etter sin død dyrkes de i såkalt historiske fjernsynsbilder eller i sosiale medier som Youtube, der publikum kan se vedkommende ta ladegrep, gjøre nazihilsener og skyte vilt rundt seg. Publikum kjører videoen om igjen og grøsser over det de ser. Det er underholdning som matcher vår tid.

Breivik valgte noe mer spektakulært. Han knotet ned noe han påsto var en politisk motivasjon. Han hadde selvfølgelig regnet med å bli drept – han som de andre skolemassakre-psykopatene. Derfor postet han sitt såkalte manifest før han satte i gang. Han visste at manifestet etter hans død ville bli gjennomdrøftet og gjennomanalysert i offentligheten. Han ville bli dyrket som en helt eller martyr i ekstreme miljøer. Før han satte seg i bombebilen og kjørte E6 sørover, lastet også han opp youtube-videoer, der han poserte med drapsvåpenet og pussige antrekk.

Dessverre for norsk offentlighet ble han ikke drept. Dermed klarte han å beseire forbannelsen om utelukkende 15 minutter i rampelyset. Det at Breivik overlevde betyr at norsk offentlighet må hanskes med ham etter de demokratiske prosedyrer og regler som gjelder i en rettsstat. Dermed blir offentligheten uten å ville det, tildelt roller i hans iscenesettelse. Pressen danser for Breivik. Aktoratet danser for ham, psykiaterne danser for ham. Hele teaterstykket som blir utspilt rundt hans tilregnelighet er en farse.

Jeg er sikker på at Anders Behring Breivik er en følelseskald psykopat, muligens også autist for den saks skyld. Men han er, og har hele tiden vært fullt tilregnelig. Han er et ekstremprodukt av vår tid. Han lar sin advokat uttale at han gleder seg til å sitte i rettssalen der han skal male ut og komme med ekstreme uttalelser slik at publikum kan grøsse på direktesending. Han er dukkemakeren Gepetto som drar i trådene til den dokka som norsk offentlighet i denne saken er blitt redusert til. Det er offentligheten som kjenner at nesen vokser. Jeg tviler på at neste psykopat som starter en massakre i Norge vil overleve møtet med politiet.

Som forfatter er det ikke bare min rett å la være å danse for iscenesetteren. Det er min plikt. Selvsagt skal jeg bruke Breivik i min litteratur. Jeg skal imidlertid gjøre det på min måte. Når jeg skriver mine bøker er det jeg som fester tråder til dokkene, også  den dokka som skulle komme til å hete Kommandøren fra Dårekisten.