Siste:

Isbaderen ble i går solgt til Italia! Juhu!

Markeringer

Himmelen var blå over Bergen. Nesten like blå som over New York. Vi var tre forfattere på tur, Tor Åge Bringsværd, Thorvald Stoltenberg og undertegnede. Vi reiste rundt og snakket om bøkene våre – Bringsværd om Pudder? Pudder! Stoltenberg om Det handler om mennesker og jeg snakket om Mannen i vinduet.  Vi hadde hørt hverandre fortelle de samme historiene  til bokhandlere i dagevis. Unntatt Stoltenberg. Han hostet opp nye historier hver kveld. Han høstet latter også – hver kveld. Verken Bringsværd eller jeg forsøkte å hoppe etter Wirkola.

Da flyet landet på Flesland under asurblå himmel, ble vi ikke møtt som avtalt. Vi tok flybussen og ble oppringt av en oppskjørtet Gyldendøl som hadde familien sin i USA. Hun hadde fått andre ting å tenke på enn oss. Noe mye viktigere.

I lobbyen på hotellet sto et fjernsyn. Fly nummer to dundret inn i tvillingtårnet da vi skulle sjekke inn. «Oi!» sa Stoltenberg da.  Siden sa vi ingenting. Vi sto bare og så. Jeg husker jeg tenkte at det var sprøtt at jeg aldri hadde tatt turen opp i toppen av de tårnene, enda jeg hadde vært flere ganger i New York. Sist gang hadde jeg bodd bare få meter fra World Trade Center. Det var en vinter. Hvis jeg sto ved vinduet og  kikket opp, kunne jeg se tårnene forsvinne inn i skydekket.

Jeg husker ikke hva jeg sa til bokhandlerne som litt senere kom loffende for å spise Biff Stroganoff og drikke rødvin. Men jeg husker Thorvald Stoltenberg. Han snakket om urettferdigheten i forskjellene mellom sør og nord, om fattigdommen vesten har påført den tredje verden, om grobunnen for hat – og  hvor viktig det er med dialog, raushet, toleranse og respekt. Han høstet ikke så mye latter den kvelden. 

Nå er spørsmålet. Hva med de andre datoene?  Norge var koalisjonspartner da Afghanistan ble invadert – når skjedde det? Den store fredsdemonstrasjonen i Oslo – hvilken dato?  Dagen Irak ble invadert? Husker du hvor du befant deg? 

16 dager igjen

til ISBADEREN inntar bokhandelen nær deg – og en gledelig nyhet i så måte. Isbaderen er solgt til Like forlag i Finland. Dermed holder finnene koken med Gunnarstranda & co. Kult!

Dessuten - mens vi venter på at Kvinnen i plast skal ut i Frankrike på nyåret: Gallimard har bestemt seg for å gi ut nye opplag av Mannen i vinduet!

Vil du vite mer om ISABDEREN, roman nummer åtte i serien om Gunnarstranda?

Sjekk denne!

Isbading i august

Nysgjerrig på Isbaderen, roman nummer åtte om Gunnarstranda og hans venner?

Sjekk denne:

Tre nye utgivelser

I tillegg til at Isbaderen skal ut i bokhandel nå i september, er det et par utenlandsutgivelser på trappene.
Som tidligere annonsert skal min britiske forlegger Faber & Faber nå gi ut min debutbok:

sjekk coveret:

Dødens investeringer fikk altså korrekt oversettelse på tittelbladet, i motsetning til forrige utgivelse, En liten gyllen ring som fikk  tittelen The last fix. Dette at forlaget har gitt ut fire av Gunnarstranda-seriens bøker i feil rekkefølge, skal vi ikke ta opp nå, men glede oss over at bok #1 foreligger. Jeg har foretatt gjennomlesing, og synes boka holder seg. Litt skryt der, denne boka ga Gyldendal ut første gang i 1993. Hvem sa at bøker er forbruksvarer med kort levetid? Oversettelsen av Lethal Investements er selvfølgelig av Don Bartlett. 

Fra England til Tyskland. Min tyske forlegger gir i disse dager ut Kvinnen i plast. Lübbe har altså rekkefølgen inne, men de fiklet litt på tittelen.  sjekk omslaget:

Oversettelsen av Kvinnen i Plast er denne gang, som alltid gjort av Kerstin Hartmann. Utgivelsen er litt spennende for min del. Boka kommer i ny og fresh design. De første bøkene i serien var litt påkostede hardbackutgaver med kart over Oslopå innbretten osv. Nå har designeren blåst opp forfatternavnet og antydet i blodrød skrift ved siden av kirkens spir at dette er en krim fra Norge. Jeg ønsker i alle fall begge bøker lykke til i livet! 

P.S. hvis du lurer på årets norske utgivelse, finner du ut mere her: ISBADEREN, ÅTTENDE BOK I SERIEN OM GUNNARSTRANDA

Sommerbilder

Torgunrud Ranch

Slåttonn 2011

Sommeren 2011 ble det hesjet for første gang på mange år

Naturspeil

høytørke

Mjøsstranda i juni

Lam i solnedgang

Midtelva

Heiagjeng i himmelen

Jeg satte meg ned i sofaen da det smalt. –Det tordner, sa jeg og la til: –men det var liksom et litt kort smell, torden pleier å buldre. Min mor kikket ut. –Nei, sa hun, det tordner ikke. Hun vurderte skyene. Deretter glemte vi smellet. Vi hadde nettopp kommet inn i hennes trygdeleilighet på Bygdøy. Vi hadde vært og handlet. Min mor er 82 og trenger hjelp til å handle. Nå logget jeg meg på nettet for å hjelpe henne med å betale noen regninger. Telefonen min ringte. Det var datteren. Hun fortalte at det hadde smelt av en bombe i Oslo sentrum. Hun var nervøs og oppskjørtet. Hennes kjæreste jobber på Grønland. Han hadde nettopp ringt og fortalt at vinduer var blåst inn på Gunerius og i andre bygninger. Jeg slo på TV –NRK. Der gikk en gammel episode av Derrick. Jeg skiftet til TV2. Der gikk en annen såpeserie. Noen glatte mennesker sto med drammeglass i hendene og skulte på hverandre. Jeg logget meg inn på VG-nett. Det sto noe om en bombe. En overskrift. VG-nett kommer tilbake med mer.

Jeg zappet på mors TV. Fant endelig  TV2-nyhetskanalen og fikk se det utbombede regjeringskvartalet. Min mor og jeg satt målløse og så på bilder av gatene hvor vi nettopp hadde kjørt bilen forbi. Gatene var ødelagt. Vi aksepterte bildene men forsto ikke hva vi så.

Min søster døde i år 2000. Hun etterlot seg fire barn. Det var en tung dag da hun døde. Hennes eldste var 24. Hennes yngste var bare fire år. Det var min avdøde søster jeg tenkte på da jeg leste nyhetsmeldingen nederst på TV-skjermen. Det rapporteres om skyting på utøya. Jeg visste at min søsters yngste var på Utøya. Jeg sa ikke noe til min mor da. Hun hadde ikke oppfattet den lille notisen nederst på skjermen. Jeg ville sjekke etter substans i meldingen før jeg sa noe. Jeg logget inn på VG-nett. samme melding: Skyting på Utøya. Det måtte være et rykte, en bløff. Jeg logget meg på Aftenposten.no. Samme overskrift. Skyting på utøya. Rapport om at flere var døde. Jeg så på min mor. Hun så på meg. Hun hadde ennå ikke lest meldingen, men hun kjenner meg. Hun ventet på forklaringen. –Det er skyting på Utøya, sa jeg.

Hun reagerte uten å ytre et ord. Det var bare ett menneske i tankene hennes - det yngste barnebarnet. Hun hadde allerede fisket opp sin mobiltelefon og ringte. Mot min formodning fikk hun svar.  –Silje? Hva skjer? Ligger du i vannet? Hva er det du sier? Er det skyting?

Hun bleknet, senket telefonen og så på meg. –Herregud, jeg hører skyting, sa moren min og rakte meg telefonen. –Snakk med henne du.

Jeg grep telefonen hennes. –Hallo? Silje?

Jeg hørte en stemme hviske: –Mormor! Nå er de her!

Så ble alt stille. Samtalen ble brutt. Jeg så på displayet, jeg ristet på telefonen og ringte opp igjen. Ingen reaksjon.Ingen kontakt.  Jeg ringte faren hennes. Han fortalte at han også nettopp hadde snakket med sin yngste datter. Hun hadde fortalt at hun gjemte seg i vannet. Han hadde bedt henne la være med å svømme over til land. Han var redd hun ikke ville klare den lange strekningen. Men han var usikker på om han hadde gitt det riktige rådet.

Det ble noen tunge timer.  NRK var oppdatert på Utøya nå. Saken overtok mer av oppmerksomheten. Det var flere enn oss som ante katastrafen som var i emning.  En poltimann fortalte at det var en klar sammenheng mellom den skytegale morderen utkledd som politimann og bomben i Oslo sentrum.

Min mor var blek. –Herregud! Kanskje det var feil av meg å ringe, kanskje lyden gjorde at han hørte hvor hun gjemte seg.

Jeg ristet på hodet. –Hun hadde telefonen garantert på lydløs. Jeg forsøkte å ringe igjen. Ikke kontakt.

Jeg forsøkte etter fattig evne å berolige min mor.

Silje kunne senere fortelle at hun mistet telefonen i vannet fordi hun  lot som hun var død da mannen kom gående. Han skjøt. Skuddet drepte piken som lå ved siden av henne i vannet. Da dukket hun under og svømte under vann så langt hun orket. Da hun brøt overflaten svømte hun mot en flåte ute i Tyrifjorden. Det var så vidt hun klarte det inn til land. Hun hadde aldri trodd hun skulle klare det. Kroppen var tung som bly. Hun følte at hun orket ingenting. Vannet var iskaldt og det var så innmari langt. Allikevel klarte hun det. Vi bet alle negler mens hun kjempet sin kamp. Min søster bet ikke negler. Men hun fulgte nøye med og heiet sin datter fram for hvert eneste svømmetak. Det er det jeg er mest sikker på, denne svarte dagen.