lørdag 5. mars 2011

Det katalanske fjellet

Manuel Vásquez Montalbán.


Bare to av Manuels bøker er oversatt til norsk, noen fler til dansk, svensk og engelsk, men langt fra det meste. Manuel var journalist, poet og forfatter av en lang rekke bøker. Kriminallitteraturen var bare én side av hans litterære virksomhet. 

Manuel ble født i 1939 i Barcelona. Han vokste opp i Raval, Barcelonas arbeiderklassestrøk, hvor motstanden mot Francoregimet var sterk. Innbyggerne i Barcelona på førtitallet hadde det  ikke lett under Franco. Regimet betraktet katalanere som skyldige i tre kardinalsynder: Ateisme, kommunisme og separatisme. Franco gikk hardt inn for å knuse katalansk kultur. I Raval kunne bander med fascister komme farende på raid og banke opp tilfeldige barn og uskyldige bare fordi de dristet seg til å snakke sitt eget språk.

Bakgrunnen fra Raval preget Manuels utvikling og hans forfatterskap. Da han begynte å studere, ble han straks aktiv i antifascistisk politikk. Han ble arrestert i 1961, ble banket opp av den fryktede torturisten Vicente Creix og etterpå kastet i fengsel. Mens han satt inne, ble han medlem av kommunistpartiet og slapp ut først i 1963.

Montalban arbeidet lenge som journalist og var lenge spaltist i avisen El Pais, også etter at han var godt etablert som forfatter.  Manuel døde av hjerteinfarkt på flyplassen i Bankok i 2003. Da var han på vei hjem fra Australia, der han hadde vært på turné og promotert bøkene sine.

Det er særlig kriminalserien om Pepe Carvalho som har nådd utover Spanias grenser. Pepe Carvalho er en karakter som i enkelte trekk kan spores tilbake til Chandlers Philip Marlowe. Typisk nok er Pepe privatdetektiv, typisk nok har han hjertet sitt hos ”vanlige” folk og typisk nok framstår han som en antihelt med personlighet farget av en livserfaren kynisme i kombinasjon  med lakonisk språkføring. Allikevel aner man en ikke ubetydelig evolusjon i Carvalho. Det hefter blant annet et rykte om at han en gang har jobbet for CIA. Jeg har ikke lest den første romanen om ham, men den heter tross alt Jeg skjøt Kennedy. Muligens er det herfra agenttilhørigheten kommer. I bøkene som er oversatt til engelsk og til nordiske språk, er Pepes fortid i  CIA lite relevant.

Manuels titler var gjerne poetisk inspirert. En tittel som Tatuaje (Det tatoverede lig) henspeiler på en strofe av den katalanske poeten Rafael De León. Mottoet i Los Mares del Sur (Sydhavet) er en strofe av den italienske poeten Salvatore Quasimodo. I Quinteto  en Buenos Aires (Buenos Aires kvintetten) er mottoene av Borges og Eduardo Mallea, fra de respektive forfatteress hyllester til nettopp Buenos Aires.

To av Manuels bøker er gitt ut på Cappelen forlag. Den første jeg kom over, var Sydhavet (Los Mares del Sud, utgitt  i 1991 – spansk utgave 1979). Sydhavet er en kriminalroman som i tillegg til en god intrige, har slående original stemme og et språk preget av humor, vidd og ikke minst dialogføring av høy kvalitet. Boka har dessuten et originalt og fascinerende typegalleri tegnet av en forfatter med litterære ambisjoner på sjangerens vegne. Man behøver ikke lese mer enn noen sider, før man skjønner at man her har å gjøre med en forfatter som i kriminalromanen ser muligheten til å skrive litteratur som er større enn remsene om pistol og kruttlapper som preger mye av dagens krim. Manuel bruker sjangeren til å skrive om tema som vennskap, kjærlighet, erotikk, politikk, enkeltmenneskets relasjon til poltikken, om livsvalg og konsekvensene de fører med seg – og ikke minst Manuels kanskje største lidenskap: Det gode måltid.

Handlingen i Sydhavet er en forsvinningsgåte knyttet til en byggeboom i Barcelona. Boligspekulanten og kunstsamleren Stuart Pedrell er sporløst borte. Flere spor leder mot noen sydhavsøyer. Enkelte mener at Pedrell har tatt en "Gaugin" – startet en ny tilværelse et annet sted under solen. Vi som leser mye krim vet selvsagt bedre. Men Pepe Carvalho vet aller best. En viktig karakter i Sydhavet er Ana Briongos, en fabrikkarbeider som også er medlem av kommunistpartiet. Hun vet at det ikke har noen hensikt å flykte til en fantasiverden. Det er Ana som avslører for Pepe dekadensen innad i kommunistpartiet, hvordan pampene har gått med på innføringen av det spanske monarkiet mot legalisering av partiet som motytelse. Siden beviser Ana hvordan partiet har signert en pakt med regjeringen om å avstå fra lønnskrav for å holde inflasjonen nede. Vi aner her slektskap med 70-tallets nordiske sosialrealisme i sjangeren, bøker skrevet av f.eks Jon Michelet og Sjöwall og Wallhö. Som karakter er Ana Briongos en sterk kvinne, hun firer ikke på idealene – selv ikke når hun utfordres av partibok eller krav om lojalitet. Og Pepe tar leseren i hånden gjennom Barcelonas bakgater og promenadegater, små og ukjente restauranter, politiske spøkelser i skapet og økonomisk svindel – en reise mellom slum og overklasse, kaféer, måltider, og originalene på Ramblas.

En av gjengangerne i persongalleriet i bøkene om Pepe Carvalho, er Biscuter.  Dette er en mann fra rennesteinen, en tidligere biltyv som nå avtjener sitt daglige brød som detektivens kokk. Biscuter er en kokk med høy kompetanse på katalansk kjøkken, høy selvrespekt men samtidig med ydmykhet nok til å forstå når Pepe må bruke gastronomiens vitenskap til kontemplasjon og sjelemessig innhenting. Da overlater Biscuter sjenerøst kjøkkenet til sjefen. Og leseren tas med, gjerne helt fra innkjøp av råvarer, gjennom oppskriften, tilberedelsen og det etterfølgende måltidet.

Pepe Carvalho er en hedonist som ubeskjedent forsyner seg av alle de gleder livet har å by på. Han skal i starten ha blitt introdusert med en tøff fysisk profil, på samme vis som Hammetts Sam Spade. Dette rimer lite med den Pepe vi møter i de senere bøkene, der han er en reflektert karakter med større dybde enn de fleste protagonister i sjangeren. Der Spade vifter med revolver, har Pepe en hang til å brenne bøker. Når han skal fyre i peisen på en kald dag, er han omhyggelig med å velge en virkelig klassiker, gjerne av Shakespeare, i alle fall en tittel med litteraturhistorisk tilsnitt. Dessuten liker han å banke opp halliker. Denne lysten er relatert til en annen og meget viktig karakter i Pepes univers: Charo. Dette er Pepes elskerinne. Hun lever som prostituert. En tredje og viktig karakter i dette universet er skopusseren Bromuro, som er Pepes hjelper slik Watson er for Sherlock Holmes.

Cappelen forlag prøvde seg på to bøker av Manuel: Før Sydhavet hadde forlaget i 1990 gitt ut Varslet mord (El delantero centro fue asesinado al atardecer). Bakteppet for handlingen er fotball og klubben i Manuels hjerte: Barcelona FC. Romanen kom ut i Spania i 1988 og handler om drapet på den engelske spissen Mortimer som er hentet inn for å redde klubben – og alle som vil, kan i offeret lese inn en hommage til den britiske goalgetteren Gary Lineker som gjorde stor suksess i klubben fra 1986-89 Dette var før Barcelona FC var den gigantomane pengemaskinen klubben er blitt i dag, og dette med å hente inn en brite til å banke inn mål, falt ikke alle fans like lett å akseptere i 1986. Men her som alltid dykker Pepe dypere, inn bak jubelbrusene og gleden over de spektakulære nettkjenningene. Pepe løser mysteriet ved å følge pengestrømmen.

Etter 1991 var det slutt hos Cappelen. Det norske krimpublikum har nok aldri stormet bokhandlene ned etter krim med eminent språk, politisk brodd og poetisk undertekst. Men det underlige  er – hvis du går inn på nettsiden til Cappelen Damm i dag, finner du ikke navnet til Manuel på listen over forfattere. Så høyt verdsetter altså dette forlaget sine internasjonale kapasiteter.

Enkelte av bøkene varierer noe kvalitativt. Romanen som heter El balneario (Kurbadet – på dansk i 1991)  opplever jeg som  et venstrehåndarbeid. Intrigen er et lukket rom-mysterium i og med at det utløses en mengde drap på et kurbad hvor dørene er låst og antall pasienter begrenset. Pepe er altså utenfor lekegrinden Barcelona. Han liker seg ikke, de litterære referansene blir slappe (et tvillingpar heter f eks Faber og Faber).  Romanen har dessuten et slags metaprosjekt idet en forfatter på kurbadet, en som ligner svært på Manuel, viser seg å være morderen.

La Rosa de Alejandria (Alexandriarosen dansk utgave 1990) er på den annen side en opptur, for selv om intrigen er tynnere enn i de aller beste, holder Manuel flagget hevet mht matlagingen og typegalleri. Det samme gjelder El labirinto griego (Den græske labyrint på dansk i 1993) og Sabotaje olimpico (Olympisk sabotage –på dansk i 1994, med tematikk knyttet til de politiske intrigene rundt olympiaden i 1992)

Foruten Sydhavet er mine favoritter romanen som heter Direktørens ensomhet (Le soledad De Manager), Mord i centralkomiteen (Asesinato en el comité sentral), Fuglene fra Bankok (Los pajoros de Bangkok) og romanen som heter Buenos Aires kvintetten (Quinteto  en Buenos Aires).

I romanen Direktørens ensomhet (1977 – dansk utg 1988)) etterforsker Pepe drapet på Antonio Jauma som blir funnet drept med en par kvinnetruser i lommene. Pepe ser gjennom sexismen og finner ut at Jauma ble drept fordi han avslørte at det multinasjonlae selskapet han ledet, var med på å finansiere militærkuppet i Chile i 1973 og at penger fra selskapet nå blir sluset inn til å finansiere fascistgrupper i Spania. Romanen har en usminket men samtidig lavmælt stil. Pepe er i storform romanen har mange av de samme kvalitetene som Sydhavet.

Mord i centralkomiteen (dansk utg. 1989) er en tour de force i de fallerte sosialisters fastlåshet i fortiden. Partibokas lise er tegnet komisk og tragisk på samme tid. Manuel uttalte selv at den handler om krisen i det spanske kommunistpartiet. Men alle som har vært medlem i en forening eller parti vil ha glede av boka som tar internt organisasjonsliv på kornet både med humor og satire – også når det gjelder typegalleri samt ironiseringen over organisasjonslivets formalisme.

I Fuglene fra Bankok (Danmark 1990) reiser Pepe Carvalho til Thailand. Denne kyniker med gastronomi som hobby får et mangeartet og mildt sagt interessant møte med dette landet og dets gryende turistindustri – et land som Manuel skulle bli glad i og besøke mange ganger siden (ironisk nok var det også her han døde). Kvaliteten med boka er at Manuel evner å framstille Pepe med den samme stil og eleganse slik  leserne liker ham – på tross av at han forlater Barcelona. Denne boka baner dermed vei for en højdare som Buenos Aires kvintetten.

Den første boken om Pepe Carvalho: Jeg drepte Kennedy  er, så langt jeg har kunnet bringe på det rene, ikke oversatt til nordiske språk. (Yo maté a Kennedy – impressione, observasiones y memorias de un guardaspaldas) Men bok nummer to, (Tatuaje) ble gitt ut i Danmark i 2009 med tittelen Det tatoverede lig.

Den store romanen om Pepe Carvalho er etter min mening Buenos Aires kvintetten (på dansk i 2002). Nok en gang skal Pepe finne ut av en forsvinning. Vedkommende er forsvunnet i nettopp det landet som har inngravert begrepet forsvinning i sin moderne historie: Aregentina. Pepe reiser til Buenos Aires og vikles inn i en ny kriminalgåte straks han sitter på flyet. Boka er et overskuddshorn. Argentina er synonymt med Tango, Jorge Louis Borges, fotball, mat og er et land med mengder av politiske lik i den historiske lasten. Mannen som Pepe skal forsøke å lokalisere, var aktiv motstander av militærdiktaturet, ble fengslet og flyktet til Spania straks han slapp ut av fengsel. Etter mange år reiste han tilbaketil hjemlandet  for å finne sin datter, som også forsvant under diktaturet – en sjebne hun delte med mange nyfødte barn av regimets motstandere. Pepe Carvalho er i sitt ess i denne romanen. Han nyter argentinske kvinner, argentinsk mat, argentinsk poesi og han brenner bøker som han aldri før har gjort. Romanen er ambisiøs, spennende og ikke minst morsom, med et språk som får deg til å glede deg til å lese den på nytt. Dessuten er den en rendyrket hyllest til Argentinas stjernegalleri: Borges, Tango og Maradona.

Om han ikke er mye lest i Norge, har Manuels bøker stor utbredelse internasjonalt. Spesielt bøkene om Pepe Carvalho har hatt innflytelse på mange forfattere. Sicilianske Andrea Camilieri, har for eksempel hedret Manuel med å døpe sin egen protagonist etter ham: Il Commissario Montalbano.

En digresjon til slutt:
Jeg ble i 2005 ble invitert til Barcelona sammen med flere andre europeiske krimforfattere for for å minnes Manuel Vásquez Montalbán i et arrangement i regi av byens politiske ledelse. Bildet under viser forsamlingen etter en høytidelighet i Barcelonas rådhus. Manuels enke, Anna Sallés, nummer tre fra venstre i første rekke.


Likte du det du leste?
Sjekk ut andre stories om forfattere på denne bloggen:

Scott

R. D. Wingfield

Joseph Conrad


onsdag 2. mars 2011

Unntakstilstand - reprise


En liten bokanbefaling,  du finner den knapt i en bokhandel. Gå på antikvariat.
Unntakstilstand,
av Jean Francois Vilar. Romanen er utgitt på norsk av Gyldendal, i Den Svarte Serie 1986 

ISBN: 82-05-16761-3
Oversatt av Tom Lotherington
Bokens handling er lagt til Venezia. Det er tidlig åttitall. Filmregissøren Adrien Lech er kommet til byen for å feire karnevalet. Han går på byen og treffer en usedvanlig fascinerende kvinne på Harry’s Bar. Hun bærer selvsagt maske og kappe, men hun senker masken for ham. Hun er vakker. De går sammen fra stedet og setter seg på Florian  på Piazza San Marco når stedet er i ferd med å stenge.  De går siden langs moloen utenfor Dogepalasset. De kysser hverandre. Noen unge mennesker kommer og ber om Adrien Lechs autograf. I samme øyeblikk smeller et skudd og kvinnen faller.
Det viser seg at attentatet er utført av de harde syttiårenes italienske terrorister. Disse benytter karnevalstiden til å få oppmerksomhet, til å presse italienske myndigheter til å løslate fanger. Byen er fullstappet av turister, og blant dem enkelte skruppelløse medlemmer av De røde brigader.
Kvinnen er selvsagt ikke hvem som helst, for i denne romanen,  er jakten på offeret like viktig som jakten på gjerningsmannen. Det som gjør denne boken så vellykket er to ting: Det er forfatterens språk og det er hans sjangerbevissthet. Alle elskere av Venezia vil straks innse at stedet er ypperlig som scene for en bok hvor mørkets kontrast mot lys spiller en stor og stemningsbyggende rolle. Det gjelder tåken som ligger over byen i karnevalstiden, det er de spektakulære kostymene som på underlig vis glir inn i bybildet med pregnant naturlighet, og det er de tette smugene, for ikke å snakke om mørket og stillheten. Å bevege seg i Venezia om natten vinterstid, det er som å bevege seg i en film fra femtitallet, f.eks i åpningsscenene til Detour, tåke, natt, flakkende lys og gjenklang fra ens egne hæler mot brustein. Forfatterens store prestasjon er at han er dette bevisst for hver eneste linje han skriver. En by som Venezia er ikke skummel, den er stygg, den er vakker, den er erotisk, den er vulgær, den er elegant, og den er dekadent. I skjæringspunktet mellom disse elementene er det at byen finner sitt særpreg. Derfor må byen beskrives med patos. Og her ligger mye av årsaken til at forfatterenslykkes. Vilar tar leseren med til rytterstatuen Colleoni, han rekvirerer en egen motoscaffo og reiser f.eks til Ezra Pounds grav på San Michele, hvor han og contessaen har seg med poetens gravsten som leie.
Det er Adrien Lech som hele tiden forteller. Han har en resignert stemme som finner sin gjenklang i romanens metalitterære prosjekt, bokens dypereliggende og egentlige tema, nemlig Adrien Lechs fallitt som kunstner i egne øyne. Den gåtefulle kvinnen som ligger i respirator på hospitalet, jakten på hennes fortid og jakten på morderen blir dermed rammer om en for romanen annen handling: Jakten på Adrien selv. Den jakten går om hans kunst, hans filmer, hans motivasjon for å gjøre film, ansvaret for hva han gjør med livet sitt, hans medansvar for verdens tilstand samt forholdet til den ene kvinnen i hans liv: Sara. Hun som har hatt hovedrollen i alle hans filmer.
I spennet mellom disse to motpolene av kvinner: Sara og den gåtefulle, finner vi romanens femme fatale, skuespillerinnen Carla Bennoni, en contessa, direkte etterkommer av en byens berømt kurtisaner som ble adlet for sin virksomhet. Som ekte femme fatale må hun dø, selvsagt en storslagen død, omkranset av det patos bare den mest fallerte av alle monumentale byer kan frembringe. Hun drepes under scenisk fremføring av Underverdenen, i en teateroppsetting inne på selve Arsenale, Venezias gamle militære hovedkvarter. I den pyntede gondolen som flyter mot bryggene ligger en naken kvinnekropp.
Bipersonene er også verdt en kommentar, f.eks politimannen Gozzi som pleier sitt utseende mer omsorgsfullt enn noen filmstjerne. Legen som har som sitt store livsprosjekt å kopiere byen i miniatyr.-DeSoto, hanreien som inkvarterer jetsettet i sitt palass langs Canal Grande. Joachim Solo, den uforutsigbare forfatteren som lever ut sin kunst gjennom sin apetitt på flasken og rødhårede kvinner. Guido, gondolieren som kjenner alle de hemmelige vannportene samt skrevne og uskrevne regler for trafikk på kanalene, - bare for å nevne noen. 
En av årsakene til kvaliteten på boken er selvsagt oversettelsen. Den står Tom Lotherington for - og han har gjort seg flid med oppgaven.
KOdahl - innlegget ble publisert første gang på Kjelloladahl.no i 1997


tirsdag 22. februar 2011

Gudfaren

Gudfaren I, II og III
1972, 1974, 1990
Regi: Francis Ford Coppola
Med: Marlon Brando, Robert DeNiro, Robert Duvall, Sterling Hayden, Al Pacino, Diane Keaton, James Caan, Al Lettieri, John Cazale, Andy Garcia, Bridget Fonda m.fl.

Mitt første møte med Vito Corleone skjedde per bok. Det var i 1972, og da hadde Mario Puzos roman ligget på hytta et par år allerede. Jeg leste den egentlig i protest, fordi jeg ble nektet inngang i døra på kinoen. Men jeg tror nok jeg hadde mye større glede av boka enn de eldre gutta hadde av filmen. Jeg fikk nemlig 
hele historien med en gang. 

Kinogjengerne måtte vente hele to år på Gudfaren II. Dessuten ble det mine egne bilder, min egen film. Og det skal jeg si: Hestehodet i senga var en mye kraftigere scene inne i hodet mitt enn på filmen. Det samme var drapet på Sonny, for ikke å snakke om mordet på kona til Michael på Sicilia. Bare det å se Fredo på film senere var en nedtur. Og så Fay – jeg ville aldri ha plukket Diane Keaton til den rollen. Moe Green (gangsteren i Las Vegas, han som får en kule gjennom brillene i den store oppgjørsscenen mot slutten) – da jeg så filmen fikk han meg til å tenke på Odd Børre. Var det en jeg aldri tenkte på da jeg leste boka, var det Odd Børre.


Vi som leste boka visste mye mer enn filmgjengerne – for eksempel visste vi hvorfor dama til Sonny skreik så innmari da hun og Sonny hadde seg på bryllupsfesten i åpningen av ener'n. Vi gikk sammen med Michael gjennom tvilen, hans forakt for alt som faren sto for, omveltningen, adapsjonen til siciliansk kultur – fordi vi var inne i hodet hans. Og vi var inne i hodet på Luca Brasi da han fikk en kniv gjennom hånda da han skulle konfrontere Solozzo og ble tatt på senga– bare for å nevne et par småting.


Når det er sagt, skal jeg være den første til å innrømme at jeg digget filmen da jeg endelig fikk se den. Det skjedde på et motellrom på Key West i november 1980. Da gikk Gudfaren I ogII – to kvelder på rad på TV. Det var for øvrig under en orkan. Merkelig nok slo orkanen skikkelig til først etter at Gudfaren II var ferdig. Et par dager etterpå vasset vi til knes i gatene på et strømløst Key West mens nyhetshelikoptere sveipet i luften over oss. Men dette var en digresjon. Det jeg skjønte da jeg endelig fikk sett filmen, var at jeg ikke hadde sett gamlefar Vito Corleone før Marlon Brando serverte meg hodet hans på sølvfat. Det er stadig mine favoritter – scenene med Brando. Åpningsscenen med begravelsesagenten, appelsiner-utover-gata-før-han-blir-skutt-scenen, Marlon-i senga-når-Michael-passer på-scenen, hjerteinfarkt-scenen osv osv.


Siden vi er i gang, må jeg nevne de skuespillerne jeg mener sammen med Brando er med på å gjøre filmen virkelig stor: Al Lettieri som Solozzo, Sterling Hayden som Kaptein McCluskey og Robert Duvall som Tom Hagen. Og ikke minst – Robert De Niro. Sekvensene der den unge Vito tar saken i egne hender og fotfølger gammelgangsteren over hustakene i Little Italy er filmhistorie.


Det alle må bøye seg i støvet for er Francis Ford Coppolas prosjekt. Forme noe som kunne blitt et kjedelig kostymedrama til to (eh . . . 3) av filmhistoriens største filmer – ryke på denne boka, gjøre den om til filmen om det moderne Amerika, filmen om familen, filmen om verdienes endelikt eller bare forfall, filmen om amerikansk-siciliansk kultur. 


Men jeg skal gjøre én innrømmelse: Jeg har aldri skjønt at Al Pacino fikk rollen som Michael. Jeg har hørt at det var fordi han på audition tok sitt klassiske stunt med stålblikket. Og et par sånne scener funker ennå – som når han tar sitt legendariske oppgjør med søsteren etter å ha drept sin egen bror samt hennes ektemann. Men – vel – jeg vet egentlig ikke. Det er noe med sleiken hans tror jeg, eller det at han virker litt drittunge-aktig i noen av scenene.

De som nå frykter at jeg skal kjede livet av dere med et handlingsreferat, kan slappe helt av. Man behøver ikke å gjenta hva Gudfaren handler om. Den er i realiteten den innkokte buljongen som alle gangsterfilmer ønsker å være. Sagaen om en familie som definerer som business det vi andre definerer som kriminelle handlinger. Episk fortalt i flere plan – fra den lille gutteflyktningen rømmer Sicilia – hans vekst og hans fall inntil hans yngste sønn vel har etablert seg som keiser over familiens imperium. (Og - fordi jeg er kriminalfilmens siste legionær: Ja, det er en tragedie med stor T, en tragedie om de store tema, livet, døden, kjærligheten, vennskap, familen, svik, besettelser, i en film som ikke har sin like over de samme tema – i filmhistoren – noen spørsmål?)


Så til det store uforløste spørsmål: Er III-ern verdig en plass på linje med II-ern og I-ern? De to første bygger på Puzos roman. Manuset til III-ern ble skrevet direkte for film – riktignok av Puzo, men den kommer femten år etter de andre. Det gir selvsagt et lite kick å se heltene som «gamle» – men storyen vil åkkesom framstå som en tilhenger til de første. Puzos prosjekt står det respekt av: Billedgjøringen av den gamle gangsters ønske om å hvitvaske sin virksomhet. Og én ting skal III'ern ha. Den drar inn pavemakten som buffer mellom politikk og gangstere. Dermed er vi tilbake i historiens vogge, da konflikten sto mellom Roma og Konstantinopel og Vatikanets hadde rollen som intrigemaker. Historien biter seg selv i halen, billedgjort i en film om gangstere. Joda, III'ern er med.


tirsdag 15. februar 2011

krimdebatt

En link bare, om litteraturdebatt, Aftenposten, bokklubbene og forfatterforeningen:

Olsen vs Aronsen – debatt

Intet er nytt under solen, heller ikke denne debatten. Les f.eks et innlegg som sto på denne  bloggen for snart to år siden – om det samme:

Krim i trøbbel

søndag 13. februar 2011

News

Var i Köln den 5. februar. satt på scenen sammen med den finske forfatteren Matti Rönkä. Vi gir begge ut bøker på Bastei Lübbe. Forlaget har flyttet fra Bergisch Gladbach til Köln og har fint lokale for lesung. Intervjueren til venstre er Antje Dreissler. Omtrent hundre besøkende.

Fra venstre: Dreissler, KOdahl og Rönkä

Rundballer i solnedgang

Våningshus i soloppgang

mandag 7. februar 2011

Kvinnen i plast i finsk utgave

Denne skal nå glede mine finske lesere.  Fikk den i dag.



Lykke til. Har ingen tjangs til å lese oversettelsen, men matcher den omslaget, skal jeg være fornøyd.

onsdag 2. februar 2011

Rush

Min signatur vil fra tid til annen figurere på nettstedet/magasinet Rushprint. KOdahl i Rushprint

Rushprint er som kjent en norsk  pamflett om film, både digitalt og på papir.

Min inngang vil være bloggen Svarte kanoner og andre essays om film

Bloggen Svarte kanoner er min hyllest til gode kriminalfilmer.

Siste omtale begge steder er av Edith Carlmars klassiker Døden er et kjærtegn.