Den jaktende boken

En fortelling fra virkeligheten – En romans dramatiske herjinger:
De som er med: En forfatter, et marked og et manus.

Romanen Dødens Investeringer  var min debut i 1993.  Jeg var ikke popstjerne. Jeg var ikke profilert TV-journalist eller kjendis på annen måte. Jeg var en totalt ukjent lærer i Askim som ga ut roman. Det eneste som kunne få noen til å kjøpe boka, var tilgjengelighet i bokhandelen og omtalene den måtte få i form av anmeldelser.

Boka høstet gode ord, både i VG og Aftenposten. En anmelder skal i følge myten ha levert – visstnok en god anmeldelse –  til desken i Dagbladet. Men desken i Dagbladet satte aldri anmeldelsen på trykk.

Så var det dette med tilgjengelighet. Den gang – i 1993 – var bokbransjeavtalen  slik at alle bokhandlere som motytelse for bokhandlerrabatten, forpliktet seg til å kjøpe minimum ett eksemplar av hver bok som forlagene ga ut.

Jeg husker at jeg regnet slik: Det er 430 kommuner i  Norge. Hvis hver kommune har én bokhandel, og hver bokhandel selger én bok og bestiller nytt eksemplar . . .

Jeg skal spare dere for fantasiene om hvordan pengene skulle strømme inn. Da regnskapet ble gjort opp ved årets slutt, viste det seg at Dødens investeringer hadde solgt 475 eksemplarer. Med andre ord: Hvis jeg hadde rett i det med de 430 kommunene, var det faktisk en og annen kunde der ute også – i alle fall 45 stykker.

Men så kom jeg på at boka var anmeldt. De ekstra eksemplarene – de 45 utover de 430 plikteksemplarene – mange av de 45 måtte være bøker som forlaget sendte til avisene. Jeg visste egentlig om bare én sikker kunde: Min kusine Anne hadde kjøpt boka i julegave til slekt og venner.

Så reiste boka utenlands.

Det skjedde året etter. En tysk bokhandler i Münster bestemte seg for å satse på skandinavisk krim-litteratur. Han kjøpte rettighetene til blant annet Dødens investeringer. Boka ble oversatt av Gabriele Haefs og gitt ut i serien Morden im norden.  Bokhandleren som nå kalte seg Pettersson verlag, hadde kjøpt rettighetene til bøker av bl.a. Dan Turell, Lars Saabye Christensen og andre.  Serien var slik at hvis du hadde alle titlene (ti i tallet), dannet bokryggene et bilde av en elg.

Det var dette med tilgjengelighet igjen. Denne nyetablerte bokhandleren/forleggeren i Münster hadde ikke særlig distribusjon. Noen bestsellere ble det derfor ikke av serien Morden im Norden. Hovedproblemet med bokhandleren i Münster var imidlertid et annet: Han betalte ikke for bøkene han kjøpte retten til å gi ut. Elendigheten ville ingen ende ta, for snart gikk Pettersson verlag konkurs.

En av bokhandlerens kreditorer var det store tyske forlaget Bertelsmann. Som dividende av konkursboet fikk Bertelsmann blant annet rettighetene på bokhandlerens serie Morden im norden. Forlaget Bertelsmann ga disse bøkene ut på et forlagsimprint som het Goldman. Det ble gjort for å se om de kunne raske sammen noen D-mark på bøkene. Slik ble Dødens Investeringer gitt ut for andre gang på tysk. Omslaget var et bilde av Karl Johans gate  med hekken på en lastebil fra Frionor som hett blikkfang. Om Goldman solgte noen bøker vites ikke. Jeg fikk noen bøker i posten og hørte aldri mer fra dem.

Mens dette skjedde hadde jeg skrevet og gitt ut andre bøker hjemme i Norge. Noen av bøkene var endatil oversatt. Jeg var blitt mer etablert, og hadde klart å skape et slags forfatterskap – også i Tyskland.

Min tyske  forlegger – Lübbe – ville ha mer litteratur om Gunnarstranda – og lurte på om de ikke kunne gi ut den første boka i serien også. Vel – hvor var Dødens investeringer? Den stakkars boka satt fast på  lageret til et bladforlag som ikke ante at de eide den. Jeg tok en fransk vri: Jeg ba Gyldedal om å skrive til Bertelsmann for å få rettighetene til Dødens investeringer tilbakeført. Hm. Kunne de gjøre det? Jo, mente jeg, det var mange år siden Bertelsmann hadde gitt boka ut. Dermed hadde Bertelsmann demonstrert at de ga blaffen i både forfatteren og boka. det var i alle fall verdt et forsøk.

Planen funket, underlig nok. Rettighetene kom tilbake, og min agent kunne nå selge boka tilbake til min tyske forlegger Lübbe Verlag. Dødens investeringer ble dermed solgt til en tysk forlegger for tredje gang, ble gitt ut i hardback og paperback og søkte lesere i Tyskland for tredje, fjerde og femte  gang. Og nå høstet romanen  anmeldelser og den glans som hører til.

Ennå et par år senere, skjedde noe enda underligere: Det store tyske forlaget Bertelsmann ville gi ut en av mine bøker i sin bokklubb – Nordlichter. Og de mente den første om Gunnarstranda var boken å gi ut – Bertelsmann hadde valgt Dødens investeringer.

Forlaget Bertelsmann, som altså ti-tolv år tidligere hadde snublet over krimromanen Dødens investeringer i et konkursbo, kastet romanen blindt ut på markedet og så pælmet den tilbake til Norge sammen  med bøss og feiebrett,  punget nå ut penger til Lübbe for retten til å gi ut Dødens investeringer i sin eksklusive bokklubb. Det var ikke meg imot.

Slik ble det at boka søkte tyske lesere for sjette gang, men nå i et kjempedigert omfang. denne bokklubben hadde MANGE medlemmer.

Historien om Dødens investeringer offensiv i Tyskland er fortellingen om en bok som ALDRI gir opp. Og siste ordet er ennå ikke sagt. Ute på de europeiske bokmarker jakter boken på lesere. Ingen skal føle seg trygge.