isbading i Europa

Et lyspunkt i mørke tider. I dag ble det klart at Isbaderen skal glede lesere i Frankrike og Tyskland med tid og stunder. Lübbe Verlag og Editions Gallimards Serie Noir slutter rekkene! Juhu!

Tyskerne er først ute. I Frankrike skal Kvinnen i Plast først ut. Den kommer i mars 2012 (sammen med nyopptrykk av tidligere utgitte bøker om Gunnarstranda)

Fler mornings

Tåke er en vegg

Lyset fra en pendlerbil synliggjør rundballer og trestammer en kald og skyfri morgen

Lyset fra soloppgangen speiles i Mjøsa

Novembers gradering i blått

Jeg har gjort det til en hobby å fotografere utsikten fra min skrivestue. Det er et prosjekt i seg selv å se hvordan alt får nye farger og nytt utseende hver dag. November er merkverdig blå hver morgen. allikevel er den er like mangfoldig som rennende vann. Her et lite utvalg.

closeup av møllegrana en morgen i tåke

Flystripene og de evig bustete greinene fascinerte denne morgenen

Ren himmel, blå verden

Stas med gamle venner

Det ble en hyggleig seanse på Mysen i går. Eidsberg bibliotek holder hus i et relativt nytt og imponerende lokale fra 2006 (jeg husker godt det gamle – da jeg jobbet på Askim videregående skole, lå biblioteket på Mysen i kjelleren på Indre Østfold videregående skole. Nå er både bøker og bibliotekarer på plass bak store vindusglass i bygningen vis-à-vis gamle Festiviteten kino.

Nå hadde de klart å samle en svær tilhørerskare – over hundre leselystne til å høre på Helga Flatland (årets utgivelse: Alle vil hjem – Ingen vil tilbake), Margaret Skjelbred (årets utgivelse: Du skal elske lyset), karaokekongen Øystein Wiik (årets utgivelse: Slakteren) og undertegnede med Isbaderen.

Det ble seksjonen for mystikk og mørke gjerninger som toppet laget, der altså Wiik avsluttet med å synge et knippe musikallåter (akkompagnert av sin iphone) til glede for det bokelskende publikum.

Selv møtte jeg både tidligere elever og kolleger fra tiden i Askim. Veldig bra!

Hjemturen ble 140 tåketette kilometer i bil, sjekk stemningsbildet fra Smedgata i Mysen!

Bokkveld i Mysen

Skal tilbake på gamle tomter i kveld. Eidsberg bibliotek skilter med bokkveld og jeg skal være sammen med Helga Flatland, Margaret Skjelbreid og Øystein Wiik.

Mer skryt av Isbaderen

Torbjørn Ekelund i Dagbladet liker Isbaderen, Les anmeldelsen:

Isbaderen anmeldt i Dagbladet

Fra før har Leif Ekle i NRK skrytt av boka. Sjekk:

Se hva Leif Ekle i NRK mener om Isbaderen

Boka har også fått skryt og stor oppmerksomhet i Dagens næringsliv, Aftenposten, VG, Sandefjords blad,  Romerikes Blad, Øvre smaalenenes avis, Oppland arbeiderblad og ikke minst Leserglede.no. En anmeldelse du savner? Nøl ikke. Gi beskjed i kommentarfeltet under.

Isbaderen er bok nummer åtte i serien om politihelten Gunnarstranda. I romanen Isbaderen introduseres en ny hovedperson: Lena Stigersand. Alder 33, kjønn: Kvinne, for øvrig idrettsnarkoman og kontrollfreak. Boka handler om makt og maktmisbruk. Hvordan Statens Petroleumsfond Utland forvalter penger, det handler om journalistikk som grenser mot fantasifortellinger og politikere som ikke kjenner grenser. Men disse elementene utgjør bakteppet. Kriminalfortellinger er historier om å gjøre ekstreme valg og måtte ta konsekvensene. I romanen Isbaderen er det Lena Stigersand som må tåle turbulensen. På den annen side: Hun får en mentor og støttespiller i ringreven Gunnarstranda.

Kulturuke

En journalist jeg traff omtalte en viss litteraturevenement som en rockfestival for middelaldrende mennesker. Selvsagt har han rett. Litteraturfestivalene kom til verden mye senere enn rockfestivalene. Men det blir fler og fler av dem for hvert år. Mange arrangører har sikkert tråkket omkring i søla på Roskilde og drømt om å lage festival på sitt hjemsted. Som forfatter er det uansett interessant å se hvordan kultur blir generert i verdiskapning og penger.

Chandler, forfatter med briller

I forlaghshusenes motakelser er det lett å oppdage forfatterne. De søker et trygt hjørne, virker gjerne litt lurvete eller uflidde, kledd i flekkede dresser uten press i buksene, kvinnene i usmarte kombinasjoner av sko og kleskode for øvrig. Forfatterne hører ikke hjemme i forlaghusenes stilrene mottakelsesværelser. 

Twain, forfatter med bart

Jeg var en gang lærer. Vi lærere pleide å si hverandre på skøy at det var en fin jobb, hadde det ikke vært for elevene. Som forfatter har jeg gjort rollebyttet. Da jeg ble forfatter skiftet jeg på en måte ståsted. Jeg er blitt eleven i skolen. Forfatteren er den som bransjen er helt avhengig av, men som mest er til besvær for de andre.

I mottakelsene kan forleggeren kjennes på at hun gjerne drikker mineralvann istedenfor vin i minglefasen. Dessuten har vedkommende gjennomført svar-forfatteren-riktig-kurset: –Jeg har ikke lest boken din, men mannen min syntes den var kjempespennende! –Vet du, boken din står utstilt i vinduet på Norli! Er ikke det bra? I vår tid kjennetegnes forleggeren dessuten ved sin ipad, noe som gjør arbeidet mye lettere. Ipaden gjør at vedkommende slipper å hanskes med bøker. Hun kan laste dem inn elektronisk alle sammen. Ipaden er samtidig blitt forleggerens store fortvilelse og tidstyv. Møtetiden er blitt kortere, mer tid går med til å taste nye avtaler inn på elektroniske lesebrett.

Simenon, forfatter med pipe

Da jeg reiste på litteraturfestival i Mexico, skulle jeg bli møtt på flyplassen i Veracruz. Den siste etappen skulle forseres med minibuss. Flyet fra Mexico City var lite, men fullbooket. Jeg satt og studerte mine medpassasjerer. Jeg bommet ikke. Jeg plukket ut hver eneste forfatter som skulle være med i bussen. Da vi hadde kjørt en stund, blem inibussen innhentet av en limousin med svarte ruter. Det var arrangøren sammen med den største økonomiske bidragsyteren: En filmprodusent fra Hollywood. De kjørte snart forbi og ble borte i veistøvet

London, forfatter med caps

Slik ankom vi arenaen for utveksling av ideer og store tanker. I ettertid har jeg fundert litt på hva rent konkret som gjorde festivalen så vellykket. Denne festivalen skilte seg ikke spesielt ut fra andre basert på en vurdering av programmet alene. Det var rimelig kjente navn som foredro over rimelig kjente tema. Jeg er kommet til at suksessformelen bor i forberedelsene som arrangørene hadde gjort. Det må ha ligget et gigantisk arbeid bak resultatet. Men faktum var at det alltid var et stort lydhørt og interessert publikum på plass i hvert eneste arrangement.

Highsmith, forfatter med genser

En vesentlig side ved forfatterrollen er gjerne ydmykelsen. Det å ikke være et kjent navn. Det å presentere seg som forfatter og møte et uintelligent hæ  til svar. Det å sitte på utstilling i en bokhandel i den hensikt å signere bøker uten å møte en eneste bokkjøper. Det å skulle holde et foredrag uten publikum til stede på et bibliotek eller i en festsal. En del av ydmykelsen er å høre arrangøren laste av sin dårlige samvittighet:  –Du skjønner, prinsesse Märtha Louise holder foredrag i losjen akkurat nå/det var synd ditt foredrag skulle kollidere med  fotballkamp på TV  akkurat i kveld/ikke rart folk holder seg hjemme i dette forferdelige været osv osv

Det var en gang osv

Arrangørene til Hay festival har løst det magiske mysteriet. De vet at et fornøyd publikum er én ting. Mye viktigere er en fornøyd forfatter. En forfatter er noe så sjeldent som et menneske som først blir helt tilfreds i det øyeblikk han/hun evner å realisere seg selv, formidle sitt tankestoff og oppleve at det blir tatt imot – godt eller dårlig. Det er i øyeblikket at boken blir lest at forfatteryrket har gitt mening. Det er idet øyeblikk tanken kan formidles til noen at tilstedeværelsen på et arrangement blir meningsfull.  Det er i det øyeblikk forfatteren har et publikum at ydmykelsen forsvinner. En fornøyd forfatter er den beste reklame en festival kan få.