Kjell Ola Dahl

Une femme et un livre

2012-01-23T15:05:00.000+01:00

Kvinnen i plast – på fransk – og med lekkert omslag, solid overstatt av stødige Alain Gnaedig. Min fjerde bok i Serie Noir. Kult. For å si det som VG: teksten fortsetter under bildet!

Baksideteksten, for alle frankofile!

Tyrkleifen

2012-01-14T17:43:00.000+01:00

I hele høst fikk jeg mailer om en tyrkleif mot slutten av romanen Isbaderen. Til og med anmelderen i VG gjorde et nummer av den. Tror jeg har svart på de aller fleste mailene. Har lovet at korrekturleseren skulle kjølhales og feilen bli rettet opp.

Jeg satte min lit til det nye opplaget som kom i desember. Da jeg fikk mine frieksemplarer fra Forlagssentralen, var det første jeg gjorde å rive ut en bok og bla opp. Den samme feilen var der!!! Krise!!

Men – de eksemplarene viste seg å være de siste i bunken fra førsteopplaget.

I dag kom endelig mitt eksemplar av annetopplaget i postkassa. Feilen er rettet!!! Juhu!!!

Hva slags feil? Kjøp Isbaderen, hvis du er heldig finner du en som ikke er lytefri. Les og se om du finner den!

Tilståelser

2012-01-07T16:30:00.000+01:00

Første tilståelse:
I dise e-bok tider, med alt engasjementet i frontene, har jeg denne lørdagen med kniv skåret opp et nyinnkjøpt eksemplar av Rimbauds Illuminationer, gjendiktet av Helmer Lång, illustrert av Max Svanberg, utgitt av AB Allhem i 1958.

Andre tilståelse:
Det var verdt det!

Fabeldjur rörde sig behagfullt i sagolik skönhet.

Lille Julaften

2011-12-23T11:26:00.000+01:00

Først og fremst: En god Jul ønskes alle lesere!!!

Måtte alle få et riktig godt 2012!!

På bildet under. Katten Bølla, som var forlatt av matmor en gang i sommer og kom inn i mitt liv ved at den i siste øyeblikk reddet seg unna slåmaskinen i juli. Så streifet den omkring husene i en slags vill tilstand før kulden i november fikk den til å krype til korset og inn i hus. Her har den siden laget bråk og bøll, men med høy sjarmfaktor.

Under bilder fra første snøfall for et par uker siden. Jeg gikk et par mils tur til fots. Jo høyere jeg kom, jo mere snø.

Et eneste kattedyr hadde gått på veien før meg.

og – mørket kommer kjapt på denne en av årets mørkeste dager.

Isbader til utlandet

2011-12-12T21:10:00.000+01:00

Så langt er det klart at lesere i Danmark, Finland, Italia, Frankrike, Tyskland, Østerike og Sveits skal bli kjent med Lena Stigersand og hennes vei inn og ut av mareerittene som starter den 10 desember.

Isbaderen skaper seg rom. Gratulerer.

Har du ennå ikke hilst på Lena Stigersand? Har du ikke lest Isbaderen?

Du kan kjøpe den her!

Du finner den både som lesebok, digibok og lydbok!

Endelig mer good greed! De heftige 80-åra

2011-12-06T18:22:00.000+01:00

Begrepet japp er den norske varianten av det amerikanske ordet yuppie – forkortelse for Young Urban Proffessionals, en demografisk karakteristikk av en viss type mennesker i amerikansk (og norsk) forretningsliv som krøp ut fra mørke huler da solen begynte å skinne på 1980-tallet.

Hvor begrepet egentlig skriver seg fra, diskuteres stadig. Men yuppies skal ha vært etablert i USA som begrep på en generasjon økonomer allerede i 1983. I Norge ble ordet japp allemannseie gjennom pressedekningen av den såkalte ”kampen om Kosmos”, som var det første virkelig seriøse forsøket på rå takeover i Norsk business. Forsøket på oppkjøp ble frontet av Arne og Wilhelm Blystad, et brødrepar som hadde konfeksjonsformuen til Blystad-familien i baklomma. De kjørte dessuten omkring i Mercedes Geländerwagen, det tyske bilkonsernets lukseriøse terrengmodell med firehjulstrekk og vinkelmåler til kontroll av hellningen på underlaget. Geländerwagen var en av bilindustriens første SUVer som på åttitallet solgte stort i Norge. Slik ga de to også opphavet til et annet utskjellingsbegrep knyttet til de nye nyrike: Japper kjørte gjerne Børstraktor.

yuppie med "kjøttbeinet" – mobiltelefonen

Men grunnlaget for 1980-tallets børsjippo ble lagt tidligere – en må helt tilbake til 1940- og 1950-tallet for å se sammenhengen i hendelsene.

Det norske sosialdemokratiet hadde lagt strenge reguleringer på norsk økonomi. Årsaken var at det krevdes kontroll, reguleringer og måtehold for å bygge landet opp etter andre verdenskrig. Arbeiderpariet hadde gjerne rent flertall i Stortinget og kunne i praksis bestemme det meste uten innblanding fra opposisjonen. Målet var utjevning og velferdsstat. Det ble holdt generøse lønns- og jordbruksoppgjør. Minstemålet på velstand skulle være gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Bønder og fiskere skulle tjene like mye som industriarbeidere. Verden generelt og Norge spesielt seilte i smult farvann og solgangsbris inntil 1973. Araberstatene bestemte seg da for å ta staten Israel på sengen og startet et angrep på selve den jødiske helligdagen Yom Kippur. Norske skipsredere gned seg i hendene. De hadde tjent milliarder på denne konflikten i alle år. Bråk i Midtøsten betydde at Suezkanalen stengte. Oljefrakten fra Persiabukta ble derfor nødt til å gå den laaaaaaaange veien rundt Kapp det gode håp. Krig i Midtøsten var et annet ord for penger i kassen hos norsek redere. Denne høsten tok norske rederier julekvelden på forskudd og kontraherte supertankere over en lav sko. Men det alle trodde skulle skje, skjedde ikke. Araberstatene valgte en ny taktikk. De stengte igjen oljekranen, skrudde opp prisene og straffet land som støttet Israel. Det som da skjedde var at Den norske handelsflåten knakk sammen. Nye supertankere gikk rett fra verftet til opplagsbøyer der de ble liggende og ruste. Den norske sjømann nærmest forsvant fra yrkeskartet. Den viktigste næringen i Norge – shipping – gikk nedenom.

skipsverft - skiltet

Krisen som nå rammet norsk økonomi var alvorlig. En viktig drivkraft i økonomien var primærnæringene. Men MYE verdiskapning og sysselsetting vark nyttet opp mot shipping. Gjennom hele etterkrigstiden hadde det vært skipsrederne som ga oppdrag til skipsverftene. Skipsverftene sysselsatte mennesker og ga oppdrag til underleverandører som igjen sysselsatte mennesker – skipsfarten var selve navet i det norske næringslivets hjul. Når skipsrederne nå lå med knukket rygg, innebar det kriseår for norsk økonomi, med motkonjunkturpolitikk og såkalte Kleppepakker, der arbeiderpartiet gjennom statsbudsjettene forsøkte å få næringslivet på beina igjen.

Ekofisk

På den annen skjedde det noe i Nordsjøen: Det ble i jula 1969 funnet olje på Ekofiskfeltet.

Indeksen på børsen hadde rundt 1970 begynt å stige ørlite. I 1971 "kjøpte staten hjem” Norsk Hydro fra utenlandske eiere. Oljeletingen ble nå statskontrollert. Dette avfødte både hete debatter og nye forestillinger om eierskap og oljens rikdommer og konsekvenser av utvinningen. Men hva oljefunnet mentalt sett gjorde med folk, så man først tegn til i mars 1973 da Norse Petroleum innviterte til nytegning av aksjer for hundre millioner kroner. Emisjonen var fulltegnet etter to dager. Antall aksjer per kjøper var begrenset. De som kjøpte, hadde derfor brukt navnet på slektninger, hunder og kanarifugler for å sikre seg flest mulig aksjer. Nytegningen ga støtet til begrepet tantetegning.

På tross av krisen i skipsfarten, gjorde oljen at mange folk i fedrelandet ble rikere opp gjennom syttitallet. Verftene som før hadde bygget tankere, begynte isteden å bygge oljerigger. Velferdsnivået vokste. Folk reiste på årvisse ferier til utlandet. Flere og flere husholdninger dipsonerte to biler osv.

Politikk

Det første alvorstegnet på ideologisk og økonomisk forandring, kunne man spore ved stemmeurnene. Det ble flere politiske interesser, noe som ble avspeilet i antall småpartier. Ideologiene vaklet. Arbeiderpartiet kunne ikke lenger stole på en massiv, lojal arbeiderklasse ved valgene. Det konservative partiet Høyre fikk plutselig stemmer fra velstående bønder og folk i grisgrendte strøk. Lederen, Erling Nordvik, ble oppfattet som folkelig. Partiet vokste. Ikke minst vokste det partiet som ikke eide ideologi i det hele tatt: Fremskrittspartiet.

Det skjedde klasseendringer i Norge, og man så konturene av krav om løsere restriksjoner. NRK-monopolet møtte press. Det første nederlaget NRK måtte ta, var oppblomstringen av en mengde reklamefinansierte nærradiokanaler. Så kom TV-selskapet JANCO, som senere fikk navnet TV-Norge. Snart var kringkastingsmonopolet en saga blott. Enkelte etablerte institusjoner i Norsk infrastruktur var i ferd med å gå i oppløsning.

Børs – stemningsfull

Det var bare et spørsmål om tid før det ville skje ting på børsen. Situasjonen var slik at børsen knapt hadde opplevd omsetning i det hele tatt etter krigen. Under oppropene satt den samme gamle gjengen på sine faste plasser og kjøpte og solgte de samme aksjene seg imellom. Noen få endringer hadde imidlertid oppstått med oljefunnene på Ekofisk. Da steg prisen på Hydroaskjser. Omsetningen på børsen steg sakte, sakte. En myte fra 1982 kan illustrere situasjonen. Da noteringslederen roper opp Dyno industrier, raser kursen plutselig med 15 kroner. Alle skvetter. Hva skjer? De oppdager at megleren som daglig ”tar seg av” Dyno ikke er på plass. Men så går døren opp. Megleren sjokker inn. Beskjemmet viser han fram en røket skolisse og setter seg. Noteringslederen gjentar oppropet på Dyno. Kursen ligger nå der den skal ligge og alle puster ut.

Når det på åttitallet ble sig i aksjesalget, fikk det som konsekvens at de som var først ute, fikk kjøpt aksjene billig. Når kjøperne strømmet til, kunne de som var tidlig ute, selge de samme aksjene til en mer ”riktig” kurs. Den som kjøpte billig og solgte i rett tid tjente enorme pengesummer på 1980-tallet. Vi ser altså at det var den regulerte økonomien i etterkirgstiden som la grunnlaget for de digre formuene til de første investorene. De som var først ute på børsen fikk utbetalt urimelig høy fortjeneste. Dette siste igjen, er som vi har sett, en av forutsetningene bak startskuddet for frislipp av det finnes alltid en større dust-loven.

båt - relatert til Blystad

Tilbake til brødrene Blystad. De to hadde allerede kuppet rederiet Nordenfjeldske og fusjonert dette inn i sitt eget selskap – Laly. De ivret for ny teknologi i Nordsjøen – flytende borerigger – og bekjentgjorde at de ville bruke det gamle hvalfanger-rederiet Kosmos til å nå målet. Kosmos var ikke hvilket som helst selskap. Kosmos var selve symbolet på hvalfangerbyen Sandefjord. Rederiet var bygget opp av byens store mann Anders Jahre. Kosmos hadde under Jahre og senere Bjørn Bettum vokst til et kjempedigert konsern som i tillegg til hvalfangst drev fergedrift og satt på svære eiendommer og aksjeposter både i inn og utland. De ”gamle” eierne som satt på akjser i Kosmos mente Blystadbrødrenes hensikter var noe helt annet enn å drive moderne drift i Nordsjøen. De mente Laly ville kjøpe aksjemajoriteten i Kosmos for å slakte bedriften og stikke verdiene i egen lomme. Små-aksjonærene fra Sandefjord definerte kampen om Kosmos som en kamp om ære og historie. Kampen hadde alle ingredienser på hot stuff i pressen. Dette var noe nytt, maktkamp i business, slik som man leste om i kioskromaner. Interessen for dette var på topp hos et hele tiden voksende borgerskap av aksjeinteresserte amatører. Alle ville kjøpe aksjer. Alle ville bli rike.

Regjeringen Willoch hadde i 1984 ”sluppet løs” økonomien. Dette innebar at bankene skrev ut lån til alle som ba om det. Bedrifter i alle varianter og personer med postboksadresser fikk svære lån, nærmest uten på vise legitimasjon. De fikk låne til hva de ville, til bolig, til ny bil, til ny cabincruiser, til ny motorsykkel, til ny egenkaptial til en ny bedrift, til aksjekjøp på børsen. Ingen var nevnelig interessert i hva lånesummen skulle brukes til. Renten var høy og dermed var kredittgivning god butikk. De store massene ble fra regjeringen oppfordret til aksjesparing med skattefradrag. Dette førte til en eksplosiv vekst i antall fond som plasserte penger på børsen. I tillegg kom et vell av amatører som kjøpte aksjer på egenhånd. ”Aksjesparerforeningen” så dagens lys. Antall luksusbiler økte. Antall lystyachter, havseilere og cabincruisere økte. Hyttebyggingen økte. Idretter som alpint, og golf, som tidligere ble ansertt snobbish, ble nå folkelige.

kunst

Kunst ble igjen en bestselger. Auksjonshus poppet opp. Typisk for tiden var et byrå som kalte seg Kunst-invest AS. Flere av auksjonshusene solgte til svimlende priser kunst av utenlandske kunstnere som få hadde hørt navnet på hverken i Norge eller i utlandet. Utestedet Barock hengte opp graverte messingskilter i baren med navnene til kunder som bestilte magnumflaske med sjampanje. Motebildet var preget av utagerende festing. En ny og het bestselger både over disk og på postordre var sexy undertøy.

Horene og hallikene gjorde sitt inntog i Norge. I puritanertiger-staden Oslo, der det før hadde gått rykter om et kamuflert bordell et sted på Majorstua, der kvinnegruppa Ottar få år tidligere hadde gjort furore med å spraylakke Horekunde på biler som kjørte i Rådhuskvartalet, poppet nå opp flere massasjeinstitutter som averterte avanserte intime tjenestetilbud i Dagbladet. Sextelefoner ble en ny bransje. En hel annonseside bak i Dagbladet lokket med tolv- og femtensifrede telefonnumre til skatteparadiser der Tanja eller Layla eller Bobbi hjalp kåte innringere til orgasme for femti kroner minuttet. Reaksjonene kom. Da Dagbladet nektet å stanse annonsene, prøvde puritanerne å ta saken inn for forbrukermyndighetene begrunnet i ureglemtert bruk av korrekturlakk, de mente at lokkeduenes øyne var for hvite på annonsebildene.

Både jappene og den nye livsstilen ble ideologisert i fiksjonen. En av de mest sette filmene på 1980-tallet var 91/2 weeks. Den langbente blondinen Kim Basinger (som i filmen tidsriktig nok jobber i et kunstgalleri) møter jappen John i Mickey Rourkes skikkelse. De ligger stort sett til sengs hele filmen igjennom – der de leker seg med håndjern og maske. En bestselger i litteraturen var Tom Wolfes Bonfire of the vanities (som igjen var inspirert av Thackerays klassiker Vanity fair – romanen over alle romaner om relasjonen vekst og fall i pengemakt knyttet opp mot kjærlighetens mange ekte og uekte fasetter). Kunstidealet, enten det var litterært, arkitektonisk, filmatisk eller billedlig, skulle være postmoderne. Dette var et sammensurium av stilarter der alt var tillatt, romantikk, realisme kubisme, surrealisme – idealisert gjennom den postmoderne franske spillefilmen Diva, basert på en krimroman av De la Corta. En småjente føk omkring på rulleskøyter i et forlatt fabrikklokale. Hun var elskerinnen til en superheltlignende kar som kjørte omkring i en formfullendt Citroén fra 1930-tallet, mens et femtenårig postbud som digget opera, utviklet en romanse med en farget operasangerinne som – i beste kapitalisstil – var vanvittig etterspurt fordi hun aldri hadde gitt ut noen innspilling på plate.

Svalbard

Ingen børsrus uten finansbobler. På Oslo børs poppet boblene opp på 1980-tallet. Den mest interessante var den som såpet inn et selskap som het Norsk Polarnavigasjon. Dette var et sovende selskap som hadde rettigheter til flyplass på Svalbard. Tankene om flyplass på Svalbard ble brått et tema i Norge. Noen evnet å innbille de glade gutter på Oslo Børs at en kjempediger internasjonal flyplass på Svalbard var den tingen verden savnet og bare måtte ha. Verden over satt det mengder av flypassasjerer og bare ventet i vill utålmodighet på å ta et fly til Svalbard for å bytte fly akkurat her og så reise til London, eller til New York eller til Shanghai eller til Dovre. Longyearbyen var verdens navle i framtiden. Det skjedde en enorm etterspørsel etter aksjer i Norsk Polarnavigasjon på Oslo Børs. Disse aksjene ble omsatt til eventyrlige priser. Ingen ropte at keiseren var naken. Norsk polarnavigajson var et selskap uten produkter, uten salg, uten ansatte. Men aksjene gikk unna som hakka møkk – prisen utelukkende drevet av forventningen til framtiden. Boblen norsk polarnavigasjon var laget av tynnere luft enn tulipanboblen som sprakk i Holland i 1637.

Diamant (gammel)

En annen morsom idé fra åttitallet var det såkalte Diamanthuset. Dette var et selskap som påtok seg å investere folks sparepenger i diamanter. Slik skulle pengene yngle og gro, fordi diamanter alltid og garantert steg i verdi. Folk punget ut til Diamanthuset som investerte pengene i en drøss med skrapdiamanter fra Amsterdam. Hadde du lupe og godt syn kunne du muligens se noe diamantaktig i støvet som ble kjøpt. Diamanthuset ble snart avslørt som en bløff i aviser på venstresiden. Men isteden for å legge ned virksomheten, byttet selskapet navn. Nå kalte de seg DH Investia og blant investeringskåte lektorer og borgere med penger på bok, klarte de å opprettholde interesse for virksomheten. Selskapet sprakk snart som den boblen det var. Som ventet tapte investorene pengene sine. I 1987 gikk en bunke investorer til erstatningssak og tapte. Nå måttte de i tillegg betale rettens saksomkostninger.

Det store rushet i åttitallets børsomsetning startet i 1983. Da hadde noteringslisten 118 selskaper. Verdien av disse tilsammen – var lavere enn verdien av selskapet Marx & Spencer på Londonbørsen. Men det varte ikke lenge. Totalindeksen steg hele 90,5 prosent på det ene året 1983. Investorene var norske og utenlandske. Den formidable verdistigningen gjorde at større dust-loven snart var i full virksomhet på Oslo børs. Spekulantene flokket seg om børsen. Strømmen av investorer som kom var internasjonal. Problemet var at de fleste investerte med lånte penger. Mytene om hvor løst kreditten satt på denne tiden har gitt opphav til mange artige historier. Mange av disse handler om Oslobanken som ble opprettet det sagnomsuste året 1984. Her kunne folk spasere ut med lånte millioner i bæreposer – en av mytene skal ha det til at storsvindleren Ole Christian Bach fløy til Oslobanken i helikopter og forlot den med en koffert stappende full av sedler.

Få eller ingen tenker over problemer knyttet til lånefinansierte aksjekjøp i oppgangstider. Misforhold mellom finansøkonomi og realøkonomi er usexy stoff i slike tider. De som på 1980-tallet helte malurt i begeret ble gjerne latterliggjort i media. Faktum var at totalindeksen steg og steg og steg, på samme måte som indeksen steg og steg og steg på LSE og på Wall street.

Allikevel: Det store spørsmålet enhver person med interesse for børs spør seg i oppgangstider er: Hvor lenge kan det vare? Det finnes en mengde morsomme orddtak og munnhell i så måte: Stocks in may – run away osv. Eller som profilerte kapitalister gjerne sier: Når frisører taxisjåfører begynner å gi råd om aksjekjøp, er det sikrest å selge seg ut.

På tross av storspekulerende frisører og drosjesjåfører, få eller ingen solgte seg ut. Den eksplosive veksten på åttitallet var en internasjonal boble som før eller siden måtte sprekke. Det skjedde 19 oktober 1987. I løpet av tre dager falt indeksen med 25 prosent på Oslo børs. Raset på børsene verden over var større enn raset i 1929. Tapet var størst for de som hadde kjøpt aksjer kortsiktig (les: spekulantene). De som satt langsiktig (les de ansvarlige eierne som ikke er ute etter fortjenester på kursbevegelser men som mener at bedriften de eier er nyttig for samfunnet) merket knapt fallet. I det lange løp ble kursfallet i 87 for dem et hakk på kurven.

Men fedrelandet ble rammet. Antall konkurser økte blant private folk og i næringslivet. Inflasjonen steg, antall arbeidsløse økte. Men noe tidstypisk for Norge er at krakket ga grobunn for en gryende bakkrise. Krisen for bankene gjorde at nordmenn anerkjente et nytt ord i språket: Gjeldsoffer. Den som hadde lånt penger over evne var nå et offer. Bankene hadde vært slemme. De hadde lurt vedkommende til å tro at å låne først en million til en leilighet og siden en halv million til oppussing – uten tanke for at lånet måtte betales tilbake.

Med andre ord: Bankene hadde vært for grådige. Selv påstod direksjonene at de hadde feilvurdert situasjonen og "ønsket for stor vekst". Daværende Christiania Bank og Kredittkasse ble den første staten måtte redde. Den før omtalte Oslobanken ble avviklet i 1993, selvsagt med store tap.

Da, som alltid måtte det store fellesskapet ta regningen i form av skatter og avgifter. Det var folket som gjennom politisk styrt måtehold hadde finansiert de første kapitalistene i 83. Det samme folket tok regningen da kalaset var over i 1987.

Hva skjedde på børsen i november 1987 – altså i tiden etter krakket? Analyserte man krisen? Gikk man i seg selv og fant nye veier å gå, veier som trygget handel og verdier?

Neppe.

Selv om en børs krakker, faller nødvendigvis ikke kulturen som står bak krakket.

Det nye uttrykket folket begnyte å bruke i 1988 var børsbunad. En slik bunad besto av dress fra et hot motehus som Hugo Boss eller Armani, skjorte fra et italiensk skredderhus, slips i silke og armbåndsur fra de mer eksklusive fabrikantene som Rolex, Patek Pilippe eller IWC.

Aksjene var døde papirer etter 1987-krakket. Obligasjonene likeså. Ingen spekulant ville ta med ildtang i disse (med unntak av de langsiktige, som visste at krisen var forbigående og derfor kjøpte akjser nå, når de var billige og siden var nødt til å stige i verdi) Hva kunne herrene i børsbunad da kjøpe og selge? Ett eller annet sted måtte jo pengene hentes. Bunaden koster.

Vel, hva skjedde? Følg med på Good greed!!!

Polsk mann i vinduet

2011-12-02T08:14:00.001+01:00

Mens vi er inne på gleden ved å glede lesere utenlandsk. Mitt polske forlag Fraktura har lansert en ganske snacksen utgave av Mannen i vinduet. sjekk selv:

isbading i Europa

2011-11-29T17:54:00.001+01:00

Et lyspunkt i mørke tider. I dag ble det klart at Isbaderen skal glede lesere i Frankrike og Tyskland med tid og stunder. Lübbe Verlag og Editions Gallimards Serie Noir slutter rekkene! Juhu!

Tyskerne er først ute. I Frankrike skal Kvinnen i Plast først ut. Den kommer i mars 2012 (sammen med nyopptrykk av tidligere utgitte bøker om Gunnarstranda)

Fler mornings

2011-11-27T19:36:00.001+01:00

Tåke er en vegg

Lyset fra en pendlerbil synliggjør rundballer og trestammer en kald og skyfri morgen

Lyset fra soloppgangen speiles i Mjøsa

Novembers gradering i blått

2011-11-15T08:01:00.001+01:00

Jeg har gjort det til en hobby å fotografere utsikten fra min skrivestue. Det er et prosjekt i seg selv å se hvordan alt får nye farger og nytt utseende hver dag. November er merkverdig blå hver morgen. allikevel er den er like mangfoldig som rennende vann. Her et lite utvalg.

closeup av møllegrana en morgen i tåke

Flystripene og de evig bustete greinene fascinerte denne morgenen

Ren himmel, blå verden

Stas med gamle venner

2011-11-08T13:18:00.000+01:00

Det ble en hyggleig seanse på Mysen i går. Eidsberg bibliotek holder hus i et relativt nytt og imponerende lokale fra 2006 (jeg husker godt det gamle – da jeg jobbet på Askim videregående skole, lå biblioteket på Mysen i kjelleren på Indre Østfold videregående skole. Nå er både bøker og bibliotekarer på plass bak store vindusglass i bygningen vis-à-vis gamle Festiviteten kino.

Nå hadde de klart å samle en svær tilhørerskare – over hundre leselystne til å høre på Helga Flatland (årets utgivelse: Alle vil hjem – Ingen vil tilbake), Margaret Skjelbred (årets utgivelse: Du skal elske lyset), karaokekongen Øystein Wiik (årets utgivelse: Slakteren) og undertegnede med Isbaderen.

Det ble seksjonen for mystikk og mørke gjerninger som toppet laget, der altså Wiik avsluttet med å synge et knippe musikallåter (akkompagnert av sin iphone) til glede for det bokelskende publikum.

Selv møtte jeg både tidligere elever og kolleger fra tiden i Askim. Veldig bra!

Hjemturen ble 140 tåketette kilometer i bil, sjekk stemningsbildet fra Smedgata i Mysen!

Bokkveld i Mysen

2011-11-07T08:38:00.004+01:00

Skal tilbake på gamle tomter i kveld. Eidsberg bibliotek skilter med bokkveld og jeg skal være sammen med Helga Flatland, Margaret Skjelbreid og Øystein Wiik.

Mer skryt av Isbaderen

2011-10-31T22:27:00.000+01:00

Torbjørn Ekelund i Dagbladet liker Isbaderen, Les anmeldelsen:

Isbaderen anmeldt i Dagbladet

Fra før har Leif Ekle i NRK skrytt av boka. Sjekk:

Se hva Leif Ekle i NRK mener om Isbaderen

Boka har også fått skryt og stor oppmerksomhet i Dagens næringsliv, Aftenposten, VG, Sandefjords blad, Romerikes Blad, Øvre smaalenenes avis, Oppland arbeiderblad og ikke minst Leserglede.no. En anmeldelse du savner? Nøl ikke. Gi beskjed i kommentarfeltet under.

Isbaderen er bok nummer åtte i serien om politihelten Gunnarstranda. I romanen Isbaderen introduseres en ny hovedperson: Lena Stigersand. Alder 33, kjønn: Kvinne, for øvrig idrettsnarkoman og kontrollfreak. Boka handler om makt og maktmisbruk. Hvordan Statens Petroleumsfond Utland forvalter penger, det handler om journalistikk som grenser mot fantasifortellinger og politikere som ikke kjenner grenser. Men disse elementene utgjør bakteppet. Kriminalfortellinger er historier om å gjøre ekstreme valg og måtte ta konsekvensene. I romanen Isbaderen er det Lena Stigersand som må tåle turbulensen. På den annen side: Hun får en mentor og støttespiller i ringreven Gunnarstranda.

Kulturuke

2011-10-24T14:00:00.000+02:00

En journalist jeg traff omtalte en viss litteraturevenementsom en rockfestival for middelaldrende mennesker. Selvsagt har han rett.Litteraturfestivalene kom til verden mye senere enn rockfestivalene. Men det blirfler og fler av dem for hvert år. Mange arrangører har sikkert tråkket omkringi søla på Roskilde og drømt om å lage festival på sitt hjemsted. Som forfatterer det uansett interessant å se hvordan kultur blir generert i verdiskapning ogpenger.

Chandler, forfatter med briller

I forlaghshusenes motakelser er det lett å oppdage forfatterne.De søker et trygt hjørne, virker gjerne litt lurvete eller uflidde, kledd i flekkede dresser uten press i buksene, kvinnene i usmarte kombinasjoner av sko ogkleskode for øvrig. Forfatterne hører ikke hjemme i forlaghusenes stilrene mottakelsesværelser.

Twain, forfatter med bart

Jeg var en gang lærer. Vi lærere pleide å si hverandre påskøy at det var en fin jobb, hadde det ikke vært for elevene. Som forfatter harjeg gjort rollebyttet. Da jeg ble forfatter skiftet jeg på en måte ståsted. Jeg er blitt eleven i skolen. Forfatteren er den sombransjen er helt avhengig av, men som mest er til besvær for de andre.

I mottakelsene kan forleggeren kjennes på at hun gjerne drikkermineralvann istedenfor vin i minglefasen. Dessuten har vedkommende gjennomført svar-forfatteren-riktig-kurset: –Jeg har ikke lest boken din, men mannen minsyntes den var kjempespennende! –Vet du, boken din står utstilt i vinduet påNorli! Er ikke det bra? I vår tid kjennetegnes forleggeren dessuten ved sin ipad, noesom gjør arbeidet mye lettere. Ipaden gjør at vedkommende slipper å hanskes med bøker. Hun kanlaste dem inn elektronisk alle sammen. Ipaden er samtidig blitt forleggerensstore fortvilelse og tidstyv. Møtetiden er blitt kortere, mer tid går med tilå taste nye avtaler inn på elektroniske lesebrett.

Simenon, forfatter med pipe

Da jeg reiste på litteraturfestival i Mexico, skulle jeg blimøtt på flyplassen i Veracruz. Den siste etappen skulle forseres med minibuss.Flyet fra Mexico City var lite, men fullbooket. Jeg satt og studerte minemedpassasjerer. Jeg bommet ikke. Jeg plukket ut hver eneste forfatter somskulle være med i bussen. Da vi hadde kjørt en stund, blem inibussen innhentet av en limousin medsvarte ruter. Det var arrangøren sammen med den størsteøkonomiske bidragsyteren: En filmprodusent fra Hollywood. De kjørte snart forbiog ble borte i veistøvet

London, forfatter med caps

Slik ankom vi arenaen for utveksling av ideer og storetanker. I ettertid har jeg fundert litt på hva rent konkret som gjorde festivalenså vellykket. Denne festivalen skilte seg ikke spesielt ut fra andre basert påen vurdering av programmet alene. Det var rimelig kjente navn som foredro overrimelig kjente tema. Jeg er kommet til at suksessformelen bor i forberedelsenesom arrangørene hadde gjort. Det må ha ligget et gigantisk arbeid bakresultatet. Men faktum var at det alltidvar et stort lydhørt og interessert publikum på plass i hvert eneste arrangement.

Highsmith, forfatter med genser

En vesentlig side ved forfatterrollen er gjerne ydmykelsen. Det å ikke være et kjentnavn. Det å presentere seg som forfatter og møte et uintelligent hæ til svar. Det å sitte på utstilling i en bokhandel i denhensikt å signere bøker uten å møte en eneste bokkjøper. Det å skulle holde etforedrag uten publikum til stede på et bibliotek eller i en festsal. En del avydmykelsen er å høre arrangøren laste av sin dårlige samvittighet: –Du skjønner, prinsesse Märtha Louiseholder foredrag i losjen akkurat nå/det var synd ditt foredrag skulle kollidere med fotballkamp på TV akkurat i kveld/ikke rart folk holderseg hjemme i dette forferdelige været osv osv

Det var en gang osv

Arrangørene til Hay festival har løst det magiske mysteriet.De vet at et fornøyd publikum er én ting. Mye viktigere er en fornøyd forfatter.En forfatter er noe så sjeldent som et menneske som først blir helt tilfreds idet øyeblikk han/hun evner å realisere seg selv, formidle sitt tankestoff ogoppleve at det blir tatt imot – godt eller dårlig. Det er i øyeblikket at bokenblir lest at forfatteryrket har gitt mening. Det er idet øyeblikk tanken kanformidles til noen attilstedeværelsen på et arrangement blir meningsfull. Det er i det øyeblikk forfatteren har et publikum atydmykelsen forsvinner. En fornøyd forfatter er den beste reklame en festivalkan få.

Xalapa

2011-10-14T19:14:00.001+02:00

Fotorapport fra besøk i Xalapa, Veracruz, Mexico:

Markedsbod

Grafitti

Olmec

Kaffesjappe

Skopussing

Skopusser

Xalapa

Park

Søyler

Nyman/Florence/Nyman

Godt nytt om isbading

2011-10-10T17:20:00.000+02:00

Leif Ekle i NRK har lest boka og liker den!

Les anmeldelse av Isbaderen (NRK)

No vil eg ferra te Mexico

2011-10-04T09:30:00.001+02:00

Nærmere bestemt Xalapa i Veracruz!

Hay festival Xalapa er en avlegger av Hay festival i Wales. Dette er en litteraturfestival som innbefatter litteratur, kino og journalistikk – tre heile dager til ende. Jeg har selvsagt lest klassikere av Allende, Marquez og Varga Llosa, men kjenner ellers lite til dagens litteratur fra Latin-Amerika, så dette skal bli spennende.

Her er en link på engelsk:

Nettsiden til Hayfestival Xalapa

Hvis det blir for langt å reise til Mexico, kan interesserte lesere isteden lytte til da jeg var gjest i NRK P1 i går. Klikk på linken under. Intervjuet med meg går omtrent en halv time, men du må først lytte deg gjennom litt nyheter og oppvarmingsartister som Elvis Presley, John Fogerty og Kristen Gislefoss;-)

Kjell Ola Dahl, gjest i radio mandag 3.10.2011

Mannen i vinduet på polsk

2011-10-01T21:36:00.002+02:00

Sjekk omslaget, det tok litt tid før jeg kjente igjen scenen. Men ok, helt ok.

Nå kan du

2011-09-28T20:53:00.003+02:00

høre en smakebit fra romanen ISBADEREN på hjemmesiden min:

Hør Kjell Ola Dahl lese fra ISBADEREN

Siste:

2011-09-20T10:38:00.001+02:00

Isbaderen ble i går solgt til Italia! Juhu!

Markeringer

2011-09-10T20:32:00.000+02:00

Himmelen var blå over Bergen. Nesten like blå som over New York.Vi var tre forfattere på tur, Tor Åge Bringsværd, Thorvald Stoltenberg ogundertegnede. Vi reiste rundt og snakket om bøkene våre – Bringsværd omPudder? Pudder! Stoltenberg om Det handler om mennesker og jeg snakketom Mannen i vinduet. Vi hadde hørt hverandre fortelle desamme historiene til bokhandlere idagevis. Unntatt Stoltenberg. Han hostet opp nye historier hver kveld. Hanhøstet latter også – hver kveld. Verken Bringsværd eller jeg forsøkte å hoppeetter Wirkola.

Da flyet landet på Flesland under asurblå himmel, ble viikke møtt som avtalt. Vi tok flybussen og ble oppringt av en oppskjørtetGyldendøl som hadde familien sin i USA. Hun hadde fått andre ting å tenke påenn oss. Noe mye viktigere.

I lobbyen på hotellet sto et fjernsyn. Fly nummer to dundretinn i tvillingtårnet da vi skulle sjekke inn. «Oi!» sa Stoltenberg da. Siden sa vi ingenting. Vi sto bare og så. Jeg husker jeg tenkte at det var sprøtt at jeg aldri hadde tatt turen opp itoppen av de tårnene, enda jeg hadde vært flere ganger i New York. Sist gang haddejeg bodd bare få meter fra World Trade Center. Det var en vinter. Hvis jeg stoved vinduet og kikket opp, kunnejeg se tårnene forsvinne inn i skydekket.

Jeg husker ikke hva jeg sa til bokhandlerne som litt senere komloffende for å spise Biff Stroganoff og drikke rødvin. Men jeg husker Thorvald Stoltenberg. Han snakket om urettferdigheten i forskjellene mellom sør og nord, omfattigdommen vesten har påført den tredje verden, om grobunnen for hat – og hvor viktig det er med dialog, raushet, toleranseog respekt. Han høstet ikke så mye latter den kvelden.

Nå er spørsmålet. Hva med de andre datoene? Norge var koalisjonspartner da Afghanistan ble invadert – når skjedde det? Den store fredsdemonstrasjonen i Oslo – hvilken dato? Dagen Irak ble invadert? Husker du hvor du befant deg?

16 dager igjen

2011-09-07T17:26:00.003+02:00

til ISBADEREN inntar bokhandelen nær deg – og en gledelig nyhet i så måte. Isbaderen er solgt til Like forlag i Finland. Dermed holder finnene koken med Gunnarstranda & co. Kult!

Dessuten - mens vi venter på at Kvinnen i plast skal ut i Frankrike på nyåret: Gallimard har bestemt seg for å gi ut nye opplag av Mannen i vinduet!

Vil du vite mer om ISABDEREN, roman nummer åtte i serien om Gunnarstranda?

Sjekk denne!

Isbading i august

2011-08-22T21:01:00.000+02:00

Nysgjerrig på Isbaderen, roman nummer åtte om Gunnarstranda og hans venner?

Sjekk denne:

Tre nye utgivelser

2011-08-16T09:00:00.001+02:00

I tillegg til at Isbaderen skal ut i bokhandel nå i september, er det et par utenlandsutgivelser på trappene.
Som tidligere annonsert skal min britiske forlegger Faber & Faber nå gi ut min debutbok:

sjekk coveret:

Dødens investeringer fikk altså korrekt oversettelse på tittelbladet, i motsetning til forrige utgivelse, En liten gyllen ring som fikk tittelen The last fix. Dette at forlaget har gitt ut fire av Gunnarstranda-seriens bøker i feil rekkefølge, skal vi ikke ta opp nå, men glede oss over at bok #1 foreligger. Jeg har foretatt gjennomlesing, og synes boka holder seg. Litt skryt der, denne boka ga Gyldendal ut første gang i 1993. Hvem sa at bøker er forbruksvarer med kort levetid? Oversettelsen av Lethal Investements er selvfølgelig av Don Bartlett.

Fra England til Tyskland. Min tyske forlegger gir i disse dager ut Kvinnen i plast. Lübbe har altså rekkefølgen inne, men de fiklet litt på tittelen. sjekk omslaget:

Oversettelsen av Kvinnen i Plast er denne gang, som alltid gjort av Kerstin Hartmann. Utgivelsen er litt spennende for min del. Boka kommer i ny og fresh design. De første bøkene i serien var litt påkostede hardbackutgaver med kart over Oslopå innbretten osv. Nå har designeren blåst opp forfatternavnet og antydet i blodrød skrift ved siden av kirkens spir at dette er en krim fra Norge. Jeg ønsker i alle fall begge bøker lykke til i livet!

P.S. hvis du lurer på årets norske utgivelse, finner du ut mere her: ISBADEREN, ÅTTENDE BOK I SERIEN OM GUNNARSTRANDA

Sommerbilder

2011-07-29T08:29:00.001+02:00

Torgunrud Ranch

Slåttonn 2011

Sommeren 2011 ble det hesjet for første gang på mange år

Naturspeil

høytørke

Mjøsstranda i juni

Lam i solnedgang

Midtelva

Heiagjeng i himmelen

2011-07-23T21:43:00.001+02:00

Jeg satte meg ned i sofaen da det smalt. –Det tordner, sa jeg og la til: –men det var liksom et litt kort smell, torden pleier å buldre. Min mor kikket ut. –Nei, sa hun, det tordner ikke. Hun vurderte skyene. Deretter glemte vi smellet. Vi hadde nettopp kommet inn i hennes trygdeleilighet på Bygdøy. Vi hadde vært og handlet. Min mor er 82 og trenger hjelp til å handle. Nå logget jeg meg på nettet for å hjelpe henne med å betale noen regninger. Telefonen min ringte. Det var datteren. Hun fortalte at det hadde smelt av en bombe i Oslo sentrum. Hun var nervøs og oppskjørtet. Hennes kjæreste jobber på Grønland. Han hadde nettopp ringt og fortalt at vinduer var blåst inn på Gunerius og i andre bygninger. Jeg slo på TV –NRK. Der gikk en gammel episode av Derrick. Jeg skiftet til TV2. Der gikk en annen såpeserie. Noen glatte mennesker sto med drammeglass i hendene og skulte på hverandre. Jeg logget meg inn på VG-nett. Det sto noe om en bombe. En overskrift. VG-nett kommer tilbake med mer.

Jeg zappet på mors TV. Fant endelig TV2-nyhetskanalen og fikk se det utbombede regjeringskvartalet. Min mor og jeg satt målløse og så på bilder av gatene hvor vi nettopp hadde kjørt bilen forbi. Gatene var ødelagt. Vi aksepterte bildene men forsto ikke hva vi så.

Min søster døde i år 2000. Hun etterlot seg fire barn. Det var en tung dag da hun døde. Hennes eldste var 24. Hennes yngste var bare fire år. Det var min avdøde søster jeg tenkte på da jeg leste nyhetsmeldingen nederst på TV-skjermen. Det rapporteres om skyting på utøya. Jeg visste at min søsters yngste var på Utøya. Jeg sa ikke noe til min mor da. Hun hadde ikke oppfattet den lille notisen nederst på skjermen. Jeg ville sjekke etter substans i meldingen før jeg sa noe. Jeg logget inn på VG-nett. samme melding: Skyting på Utøya. Det måtte være et rykte, en bløff. Jeg logget meg på Aftenposten.no. Samme overskrift. Skyting på utøya. Rapport om at flere var døde. Jeg så på min mor. Hun så på meg. Hun hadde ennå ikke lest meldingen, men hun kjenner meg. Hun ventet på forklaringen. –Det er skyting på Utøya, sa jeg.

Hun reagerte uten å ytre et ord. Det var bare ett menneske i tankene hennes - det yngste barnebarnet. Hun hadde allerede fisket opp sin mobiltelefon og ringte. Mot min formodning fikk hun svar. –Silje? Hva skjer? Ligger du i vannet? Hva er det du sier? Er det skyting?

Hun bleknet, senket telefonen og så på meg. –Herregud, jeg hører skyting, sa moren min og rakte meg telefonen. –Snakk med henne du.

Jeg grep telefonen hennes. –Hallo? Silje?

Jeg hørte en stemme hviske: –Mormor! Nå er de her!

Så ble alt stille. Samtalen ble brutt. Jeg så på displayet, jeg ristet på telefonen og ringte opp igjen. Ingen reaksjon.Ingen kontakt. Jeg ringte faren hennes. Han fortalte at han også nettopp hadde snakket med sin yngste datter. Hun hadde fortalt at hun gjemte seg i vannet. Han hadde bedt henne la være med å svømme over til land. Han var redd hun ikke ville klare den lange strekningen. Men han var usikker på om han hadde gitt det riktige rådet.

Det ble noen tunge timer. NRK var oppdatert på Utøya nå. Saken overtok mer av oppmerksomheten. Det var flere enn oss som ante katastrafen som var i emning. En poltimann fortalte at det var en klar sammenheng mellom den skytegale morderen utkledd som politimann og bomben i Oslo sentrum.

Min mor var blek. –Herregud! Kanskje det var feil av meg å ringe, kanskje lyden gjorde at han hørte hvor hun gjemte seg.

Jeg ristet på hodet. –Hun hadde telefonen garantert på lydløs. Jeg forsøkte å ringe igjen. Ikke kontakt.

Jeg forsøkte etter fattig evne å berolige min mor.

Silje kunne senere fortelle at hun mistet telefonen i vannet fordi hun lot som hun var død da mannen kom gående. Han skjøt. Skuddet drepte piken som lå ved siden av henne i vannet. Da dukket hun under og svømte under vann så langt hun orket. Da hun brøt overflaten svømte hun mot en flåte ute i Tyrifjorden. Det var så vidt hun klarte det inn til land. Hun hadde aldri trodd hun skulle klare det. Kroppen var tung som bly. Hun følte at hun orket ingenting. Vannet var iskaldt og det var så innmari langt. Allikevel klarte hun det. Vi bet alle negler mens hun kjempet sin kamp. Min søster bet ikke negler. Men hun fulgte nøye med og heiet sin datter fram for hvert eneste svømmetak. Det er det jeg er mest sikker på, denne svarte dagen.

Litt mer om Isbaderen

2011-06-28T11:44:00.000+02:00

KOdahl forteller litt om bakgrunnen for Isbaderen og litt generelt om å skrive krim når man bor på landet. Isbaderen lanseres 19. september og er den åttende boken i serien om Gunnarstranda.

Rapport, Istanbul - II

2011-06-25T12:44:00.001+02:00

Nå har også jeg fotografert Hagia sofia!

Fiskemarkedet, Galata!

Fra Bosporos:

Broen mellom Asia og Europa!

Dolmabache - sultanens sommerpalass ved Bosporus

Istanbul er kattenes by! Her en ubedt gjest en sen nattetime!

ISBADEREN

2011-06-17T10:21:00.000+02:00

Sjekk ut den nye siden om min nye roman. Lansering 19. september!

Egen side om Isbaderen på bloggen

Ny side, ny roman

2011-06-11T09:02:00.000+02:00

I dag lanseres en ny side på hjemmesiden min. Denne siden heter Isbaderen. Dette er tilfeldigvis også tittelen på årets kriminalroman fra min hånd. På siden som heter Isbaderen kan du for eksempel høre forfatteren selv presentere boken!

Sjekk lenken under:

Hør Kjell Ola Dahl snakke om sin nye bok

Det vil snart komme stoff om Isbaderen også her på bloggen. Men altså – først på hjemmesiden.

Isbaderen er bok nummer 8 i serien om Gunnarstranda. Isbaderen kommer 19 september til en bokhandel nær deg!

Vil du vite en hemmelighet?

2011-06-07T21:26:00.000+02:00

Så er det ikke hemmelig lenger. Men - fordi det er deg: Gunnarstranda rir igjen denne høsten. Årets roman i serien heter Isbaderen og lanseres 19. september.

Interessert i flere hemmeligheter? Det er mange av dem. Følg med!

Raouf er død

2011-06-03T20:56:00.001+02:00

Raouf Saraj er død etter lengre tids sykdom. Raouf spilte hovedrollen i filmen Vinterland. Han var amatør, men et stort skuespillertalent. I Vinterland, var det han som gjorde mye av filmen i kraft av sitt karisma og sin tilstedeværelse i hver scene. Heldigvis er hans rollesprestasjoner også dokumentert i filmen Brevet til Kongen som vil ha premiere neste år. Raouf hadde en utstråling foran kamera som mange profesjonelle skuespillere gjerne skulle hatt mere av. Han hadde selvironi, glimt i øyet og sans for komedie. Han gjorde forfatterens replikker til sine egne med sine barokke ordstillinger og sin energiske stemmeprakt. Raouf mottok Amandaprisen for beste mannlige hoverolleprestasjon i 2007. Amatøren banket de proffe og han kvitterte med å møte opp i kurdisk nasjonaldrakt og med norsk flagg. Raouf bodde de siste ti årene av sitt liv på asylmottak i Norge uten rett til oppholdstillatelse. Kjære UDI, den trenger han ikke lenger. La ham hvile i fred.

Amandaprisvinneren Raouf Saraj spilte Renas i filmen Vinterland:

Rapport Istanbul – Siyars way

2011-06-01T09:43:00.001+02:00

Har nettopp kommet tilbake fra Istanbul, sett på opptakene til filmen med arbeidstittel Siyars Way, film uten tittel foreløpig. Den forrige arbeidstittelen var Sorans Reise.

Turen til Istanbul denne gang var en liten milepæl for meg. Denne jobben går tilbake til desember 2006. Hisham og jeg begynte å skrive manus om denne gutten som reiser gjennom Europa for å finne sin søster og gjenopprette familiens ære. Nå er det bestemt at filmen skal ha premiere våren 2012, altså etter fem år. Jeg har ikke tall på hvor mange versjoner det har vært av manus. Det er egentlig meningsløst å snakke om versjoner. Hisham og jeg jobber med manus foran hver opptakssession. Jeg jobbet til og med med dialogene foran leseprøven det er bilde av under.

Filmen om Siyar er et stort og ambisiøst prosjekt. Siyar reiser gjennom mange land. Opptakene startet i Kurdistan – Nord-Irak i fjor høst, fortsatte i Berlin nå i vinter, og nå i mai/juni er opptakene i gang i Istanbul. Siste økt skal gjennomføres i Oslo i november.

Men først et stemningsbilde fra kanten av Det Gylne Horn, der småguttene likegodt bader. Ingen vet helt hvor mange som bor i denne byen. Anslkaget ligger på mellom 14 og 17 millioner. Det har med flyktningetilstrømming å gjøre. Det strømmer godt i skjæringspunktet mellom Bosporos og hornet, men allikevel . . .

Alle foto: Kjell Ola Dahl
Interessert i flere bilder? sjekk ut: Kjell Ola Dahls hjemmeside

Bading ved Galatabroen

Hisham og jeg reiste til Istanbul for å gjøre vår første research i mai 2007. Opptakene skjer altså fire år senere. En tålmodighetsprøve og et slit har det vært.

Over til filmarbeidet. Stjerna, Siyar, måtte klippe håret av hensyn til kontinuitet i opptakene:

Opptakene denne dagen foregikk i lobbyen på Hotell Golden Sky i Akseray, her er det Marius som rigger kamera.

Marius Malzow Gulbrandsen (til venstre) har foto, her, som i alle Hishams filmer.

Denne hotell-location lå vanskelig til. Hotellet lå i en trang bakgate i bydelen Akseray og hotellet har hverken stjerner eler navn i noen reiseguide. Dette er et hotell for flyktningeri transitt eller folk med svært beskjeden økonomi og med ærend i byen. Hver gang måtte jeg ta taxi for å finne fram. Ingen sjåfører fant heller fram. Det endte med at jeg måtte ringe resepsjonisten og be ham forklare veien til sjåføren.

Da de kjørte opptakene inne på et hotellrom, måtte det kraner til for å lage riktig nattbelysning utenfor vinduet på rommet. Nuit aericaine, som Truffaut kalte det.

Hishams regiteknikk er spesiell. For å gi filmen autentisitet, brukes for det meste amatører foran kamera. De har liten eller ingen erfaring. Derfor settes det store krav til arbeidet med cast. For at disse skuespillerne skal levere under opptak, kjenner de ikke manus. Det er øyeblikket og situasjonen som skal telle. De får utlevert scenens replikker og de får instruksjon samme dag som opptaket av scenen skal skje. Her er leseprøve før scene på hotellrommet. Leseprøven foregår på hotelltaket. Hisham i blå genser foran.

I bakgrunnen, på leden, ses skipene som venter på klarsignal til å dra gjennom Bosporosstredet

Interessert i flere bilder? Sjekk ut Kjell Ola Dahls hjemmeside

Nå litt om film igjen

2011-05-03T21:41:00.001+02:00

Force of Evil

1948

Regi: Abraham Polonsky

Med: John Garfield, Beatrice Pearson, Thomas Gomez Howland Chamberlin, Roy Roberts, Marie Windsor, Paul McVey

1948 var året Abraham Polonsky ble svartelistet. Han skal ha uttalt om denne filmen at han ikke var sikker på om han ville få anledning til å lage flere filmer, at han derfor ville at hvert øyeblikk i filmen skulle telle. Og det stemmer. Dette er en film for forfattere som ønsker å nyte pøsjlines. Forfatter eller ikke. Vær konsentrert. Her er ikke en replikk eller en scene du bør gå glipp av.

Det er i det hele tatt mange myter rundt denne filmen. Etter Polonski er det Garfield, mesterskuespilleren av formatet til Cagney og Bogart, som også ble svartelistet av kommunistjegerne på femtitallet. Garfields feil var at kona hans hadde vært medlem av kommunistpartiet. Han døde av hjertesvikt i alt for ung alder og presset fra svartelisting og politiske konspirasjonsteorier sies å ha medvirket til sykdommen. Polonsky derimot var en av de få av Hollywoods svartelistede på femtitallet som noensinne gjorde come-back.

Jakten på disse to skyldtes også denne filmen, som er en filmatisert roman Tucker's People av Ira Wolfert. Det dreier seg om en ganske grundig drøfting av grenselandet mellom moral, politikk og kriminalitet. I enkelte situasjoner, er ikke det ene så lett å skille fra det andre, og hvis dette er sant, så er plutselig mange politiske sannheter bare spillfekteri. Derfor vil de moralske dilemmaene som denne filmen belyser alltid falle liberalere tungt for brystet.

Tucker, spilt av Roy Roberts, er en mafialignende kjeltring som organiserer et landsomfattende og illegalt lotto – The number racket som er verdt en kommentar i seg selv. Spillet har alltid vært ulovlig, har vært spesielt utbredt I New York, men har røtter tilbake til lotterier I Italia på 1500-tallet. Det er privar initiert og organisert. Folk på gata tipper hva slags tall-kombinasjon som blir ukas vinner. Innsatsen plasseres hos en bookie som også betaler ut gevinsten. Årsaken til at det er illegalt er ikke så vanskelig å begripe. Her kan det jukses med vinnertallene og her kan noen tjene store penger på juks og lureri

Garfield som spiller Joe Morse, er Tuckers advokat. Morse har tenkt ut en plan for å gjøre number-rackett lovlig. Hans moralske dilemma blir pekt ut ganske tidlig i filmen. Han blir advart: "Alle har rett på en forsvarer, også de mest skruppelløse av de kriminelle, men man må huske at det er forskjell på å være advokat for en kjeltring, og det å løpe ærend for samme mann. Gjør du det siste, er du selv blitt kjeltring."

Tucker og Joe Morse planlegger historiens kupp. De vil gjøre lottoet lovlig, men samtidig vil Tucker ha kontrollen over markedet alene. Neste trekning skal skje den 4. juli. Alle som har greie på USA vet at 4. juli er en merkedag. Det hendte i året 1776. Det Tucker og Morse antar, er at det store flertallet av tippere nå vil satse penger på de tre siste sifferne, nemlig 776, nettopp fordi trekningen er 4. juli, og nettopp fordi de aller fleste mennesker har en liten overtroisk jævel innabords. Trekningen blir selvfølgelig fikset. Tallet skal være 776. Tuckers og Morses plan er å sprenge de små bankene. Når det store flertall av tippere vinner, ryker også bankene. Dermed vil alle de uavhengige bookmakerne uten finansiell støtte i ryggen gå til helvete, mens Tucker, som sitter med hele omsetningen, fritt kan velge hvilke bookmakere han vil finansiere tapet til. Disse vil gå inn i hans organisasjon og han vil ha full kontroll over markedet.

Problemet er bare at Joe Morse har en bror, Leo (Thomas Gomez), som driver en liten, uavhengig bookmaker-virksomhet. Og det hadde selvsagt ikke vært noen problemer hvis broren villig hadde gjort som Joe Morse ønsket, nemlig å gli inn i Tuckers organisasjon. Men Joe Morse og broren Leo er en variant av den eldgamle tematikken good boy/bad boy. Broren har hjerteproblemer og Joe ønsker ham bare godt. Han forespeiler broren en framtid som millionær, hvis han er villig til å la seg avspise med en tredel av overskuddet og sende resten til Tucker. Men bror Leo vil ikke vite av Joes skitne triks. Visst er han en bookie, men han er ærlig, påstår han, og han hiver sin fine bror på dør. Joe nekter å gå. "Hvem av oss to er skurk," spør Joe. Leo driver faktsik illegalt i dag, han er allerede full av møkk på hendene. Forskjellen på Leos moral og Tuckers moral er kun et spørsmål om politikk.

Scenen er stor. Replikkene gnistrer mellom de to. "Money have no moral opinions, Leo!" Tenk om norske sosialrealister på søttitallet hadde tatt seg bryet med å se denne filmen! Garfield må gå fra bror Leo med uforettet sak, men han gir seg ikke, han vil tvinge broren i kne, så han tipser purken om brorens ulovligheter. Teorien er at noen timer i arresten vil få broren på andre tanker. Men han tar feil. Bror Leo får bare øket sin forakt for Joe, fordi Joe synker så dypt at han vil presse broren sin på denne ynkelige måten. Allikevel, når spillet er fikset og konkursen er et faktum gir til slutt gir Leo etter, og blir med. Ikke fordi han har lyst, men av ansvarsfølelse for sine ansatte. Ikke uten en viss ironi sier han: "I don't need to steal nickles anymore, I'll have big crooks to steal dollars for me!"

Men når Tucker tar over, så er ikke Leos bank den samme banken lenger. Plutselig er det en annen tone i lokalene. Hardhauser med panamahatt på hodet og revolver i lomma henger rundt i lokalet som tause soldater. Folk trives ikke. Allikevel trues de til å stå i jobben. Bokholderen Freddy Bauer (Howland Chamberlin) bestemmer seg for å tyste til politiet. Han vil ikke bli tvunget til å jobbe slik, full av skrekk for å gå på jobb. Samtidig får han Tuckers gamle gangstervenn Ficco etter seg, bokholderen antas å være Tuckers svake punkt, og også Ficco vil ha informasjonen som Bauer sitter inne med. Samtidig oppdager Joe Morse at telefonen hans avlyttes. Han innser at han er avslørt. Han har vist seg fram i brorens bank, han framstår som mafiaens ansikt utad. Nettet snører seg sammen rundt Joe. Han bestemmer seg for å kjøpe ut broren for å redde ham, og selv stikke av med kjæresten Doris (Beatrice Pearson). Da skjer det at Ficco slår til. Tuckers gamle paesano dreper både Leo Morse og bokholderen Bauer. Det ender med oppgjør på kammerset mellom Tucker, Joe og Ficco: Shootout.

Det er spektakulære bilder i denne filmen, Wall street by night, en folketom Broadway, der Garfield alene vakler fra fortauskant til fortauskant, for ikke å snakke om Joes illusjonsløse voiceover og de frisserte replikkene. "You can't tell of your lifte until you are through living it. ... " Men som alle tragiske skikkelser innser Joe Morse nødvendigheten av moral litt for sent. Han innser sin egen ynkelighet først når broren er død. Men det er aldri for sent å begynne på nytt. Det er helt nødvendig "When you can live a whole life, and end up like this, like rubbish."

Duoen Garfield/Thomas Gomez finner hverandre helt perfekt i denne filmen. Selv om dette er Garfields store film, så må Gomez få kreditt for sin flotte rolleprestasjon som Leo Morse. Gomez spilte også i en annen klassiker, Key Largo – biperson med høy profil. Men der ble han blek mot Bogart og Edward G Robinson. Uansett, i Force of Evil er han stor, Thomas Gomez. Hverken mer eller mindre.

Livet på landet

2011-04-29T22:42:00.001+02:00

Jeg er glad jeg har annet å gjøre enn å skrive bøker. Her en rapport fra livet på landet. Sover i gjennomsnitt fire timer hver natt disse dagene. Soloppgangen! Ikke noe er flottere enn å sto noen øyeblikk still og ta den inn mens fuglene våkner ølr jeg rusler ned til fjøset. Men våronna kom brått på i denne lynhurtige våren, så av de resterendet døgnets tjue timer jobbes det omtrent femten I fjøset er det til nå 24 nye verdensborgere mottatt. Er kommet omtrent halveis. Fyren på bildet under heter Halvor. Han er yngst av tre brødre. Blid kar, glad i å bli klødd på kinnet.

Halvor

Sindre (sjekk ørene. En mann som kommer til å høre godt). Han er merinosau, har altså fantastisk ull (kommer til å lage)

En liten famile på to. Mor har fått livsoppgave og gir alt: passe på Gudrun.

Lille Sivert er yngst av tre, kom sist en sen nattetime og veide bare 2 kilo. Kjemper for livet og taper i kamp om melka mot sine to søsken, får derfor tillegg fra flask hver tredje time.

Rampunge som elsker å erte andre, spesielt mødre. Har begynt å stjele melk fra dem. Har ikke navn ennå, kansje Roger? Eller Ronny?

Gudrun.

Ut på tur, feedback og nye omslag

2011-04-11T20:48:00.001+02:00

Var i Horsens i Danmark i helga, på kriminmessen i byens gamle fengsel. Kvinnen i Plast kom ut 5 april. Strålende kritikker, til og med fem stjerner i Jyllandsposten. Det gleder en penneknekt som lever av å myrde.

Men – hva med omslaget?

I samme anledning gir modtryk ut paperback med nytt design. Sjekk Disse (desingeren heter Henrik Koitzsch):

Mannen i vinduet:

Lille tambur:

Den fjerde raneren:

Svart engel:

I samme slangen tar vi med en vårlig utgivelse i Holland og i Polen. Først Kvinnen i plast i Hollandsk språkdrakt:

I vår kom også En liten gyllen ring ut i Polen. Sjekk designet:

Endelig – Mer Good greed: Dottkom

2011-03-31T12:35:00.000+02:00

Mer good Greed - dotcomboblen!

Den personlige datamaskinen som IBM lanserte i 1981, viste seg å bli grunnsteinen i et næringslivsmessig paradigmeskifte over hele verden. Allikevel var ikke minicomputere den gang noen ny oppfinnelse. Det var mange bedrifter som på 1970-tallet produserte maskiner som var ment å gjøre kontorarbeid enklere. Årsaken til at giganten IBM satset stort på dette markedet, var at Apple-konsernet noen år tidligere hadde lansert sin maskin Apple II med det innebygde elektroniske regnearket Visicalc.

Dette regneprogrammet revolusjonerte alle operasjoner knyttet til regnskap og statistikk. Til da hadde man bare kunnet bruke regnestav eller kalkulator til å utføre avanserte regneoperasjoner. Med Visicalc ble disse instrumentene avlegs.

På tross av at Apple var tidligst ute, ble det altså konsernet IBM som la egget. IBM-ingeniørene valgte nemlig å skille mellom to teknologier – datamaskinens maskinvare og dens programvare. Ingen programmer var innebygget i IBM-maskinen, bortsett fra den unike biosen som startet maskinen. Dette gjorde at en mengde miljøer også utenfor IBM nå kunne kaste seg på og drive utviklingen framover. Fra nå aksellererte utviklingen slik den bare gjør ved enkelte banebrytende oppfinnelser. I løpet av få år hadde hele den vestlige halvkule tilpasset seg teknologien som lå i hendene på utviklerne av programvare. Verden ville ha elektroniske arkiver, databaser, regneark, tekstbehandling og ikke minst dataspill. Den rytteren som red høyest av alle, var mannen som satt på rettighetene til operativsystemet MS-DOS og senere MS-Windows og MS Office – Bill Gates. Han og kompisen Paul Allen hadde startet bedriften Microsoft på studenthybelen en dag i 1976.

Bill G

To ting var grunnleggende for disse karenes suksess. Da de som tenåringer fikk i oppdrag fra en mindre maskinvareprodusent med å forbedre programmeringspråket BASIC, funderte de lenge over hvordan de skulle klare å beholde inntjening på programmet, selv om det ble solgt i Kina eller i Norge eller andre steder i verden.

Det var Bill Gates som fant løsningen. De som kjøpte programvare fra Microsoft skulle ikke få eiendomsretten til programmet, de skulle kjøpe programmet på lisens. Så lenge eiendomsretten ble værende i bedriften, kunne ikke folk ustraffet bare gi programmene videre. Den andre lykkelige begivenheten for Gates var at han ble hyret inn av IBM til å lage operativsystemet til deres PC prototype – MS DOS.

Da IBMs PC fikk vind i seilene, var det i realiteten Microsoft som sto ved roret. Før ti år var gått, var Gates milliardær. Før femten år var gått var han verdens rikeste mann . Bill Gates ble et levende bevis på at det er mulig å bo på et gutteværelse og gå ut døren som eier av Onkel Skrues pengebinge hvis du bare gjør ting riktig, på rett sted, til rett tid.

Da det kommersielle internett så dagens lys på begynnelsen av 1990-tallet, representerte det et nytt teknologisk sprang videre. Grenseløs kommunikasjon mellom datamaskiner brakte den digitale verden til et høyere nivå.

I starten gikk utviklingen av nettet tregt. Men enkelte innovative aktører lyktes tidlig med å gjøre kommersiell suksess på nettet, spesielt nettbokhandelen Amazon.com. Denne bokhandelen poppet opp på nettet og klarte å stjele markedsandeler fra bokhandlere i alle land. Folk i næringslivet lærte da to ting: Internett kan bli god butikk – og Internett kan bli en farlig eller nyttig konkurransefaktor, alt etter hvordan man selv håndterer verktøyet. Konsekvensen ble at flere og flere ville bruke nettet kommersielt.

Børser har gjerne lokal dresskode

Utover 1990-tallet, ble nettilgangen lettere og hurtigere og mer brukervennlig. Det kom på markedet programvare som ledet brukere lettere inn på nett samtidig som tele-operatørene økte kapasiteten først ved innføring av digitale ISDN-telefonlinjer, siden bredbånd og optisk overføring. Skolene begynte å ta i bruk internett, bedriftene profilerte seg på nettet, men den største drivkraften bak utviklingen av internett, skjedde på børsene rundt omkring i verden.

De investorene som studerte Amazons forretningsvirksomhet på 1990-tallet, oppdaget at nettbokhandlen hadde gått mange år med underskudd før den tjente penger. Dermed ble det akseptert av de fleste at en kommersiell internettaktør må regne med å gå med svære underskudd i starten. Internetts potensiale lå i framtiden, ettersom flere og flere brukere kom til. Dessuten var denne framtiden innen rekkevidde. Telenettet var utbygget over hele verden og i de aller fleste land la man bredbåndstlinjer som ville revolusjonere nedlasting, som på dette tidspunktet var en flaskehals i nettbruken. Det var bare et tidsspørsmål før mødre fedre, ungdommer, barn og bestemødre, alle var på nett og ville bruke internett til å kjøpe det de hadde lyst til.

Det oppsto enorm forventning til internett som kommersiell arena. Samtidig ble de digre underskuddene ved driften av nettselskaper bagatellisert. Slike underskudd ville jo rette seg over tid. Det optimistene (les: de aller fleste aktører) ikke tenkte på, var forholdet mellom realkapital og finanskapital. Hvis en bedrift skal gå år etter år etter år med underskudd før de tjener penger, samtidig som aksjekursen er svært høy og oppadstigende, er kursbevegelsen mest sannsynlig feil. Hvis dette er tilfelle for mange aksjer innenfor en og samme sektor, er dette et enda tydeligere faresignal for næringslivet som er involvert. Man svever da nemlig inne i en finansboble.

boble, julepynt

De fleste selskapene som siktet mot nettet tenkte likt. Alle ville kopiere Amazons suksess. Alle ville være det ene, suverene selskapet innenfor sin sektor. Men det kunne bare være én vinner i hver sektor. Slik ble det utløst en frenetisk oppkjøpsiver verden over. Gründere som hadde startet nettselskaper solgte sine selskaper til selskaper som var større. Gründer etter gründer trakk seg ut med feite lommebøker. Med andre ord: De som hadde vært tidlig ute, tjente enorm gevinst – Pyramideeefekten kunne ikke være tydeligere.

Det ble snart hysteri omkring internett. Næringslivet arrangerte seminarer og kjøpte ideer over disk. De villeste påfunn ble ansett som god butikk. Man kjøpte for å sikre seg ideer, for å slippe konkurranse og alle kjøp var initiert av framtidig forventning. Veksten av boblen var i gang.

Det svenske selskapet SPRAY kjøpte norske Nettavisen for 180 millioner fra fire gründere i august 1999. I november samme år investerte selskapet Intel 47 millioner kroner i selskapet Opticom, kursen spratt opp i 2380 kroner per aksje (da smellen kom, falt kursen kjapt til kr 50,- per aksje).

I mars 2000 gikk nettrekrutteringsselskapet Stepstone på børsen og hentet inn NOK 1,7 milliarder i kapital, Omtrent samtidig nådde Nasdaq-børsen all time high og begynte nedturen i et langdrygt krakk. Stepstone-gründernes bindingstid var et halvt år. Straks bindingstiden var ute, solgte den mest profilerte gründeren seg ut.

Bø!

Et svenskinitiert, britisk nettselskap som kalte seg Boo.com brukte opp 188 millioner dollar på seks måneder. De skulle selge over nettet den store hiten på denne tiden – streetwear. Boo.com utviklet en nettside som var så avansert at brukerne ikke fikk lastet den ned. Klikket du deg inn på siden skulle olabukser og t-skjorter komme svevende mot deg i tredimensjonale bilder, men ingenitng skjedde. Boo.com fikk ikke solgt så mye som en caps.

Et sveitsisk selskap som kalte seg Think tools.com var i utgangspunktet et konsulentbyrå. Selskapet hadde utviklet programmet Think tools suite som skulle være et ledelsesverktøy, et genuint program som skulle hjelpe ledere til å løse beslutningsproblemer. Ulempen var bare at verktøyet ikke hadde noen løsningsfunksjoner. Den som så gjennom keiserens nye klær ville finne at think tools suite egentlig var en digital notisblokk. Samtidig hadde bedriften en markedsverdi på 2,5 milliarder sveitserfranc. Da de gikk på børs i Sveits, ble aksjen priset til 270 Sfr. Da det kom offentligheten for øre at selskapets gründer hadde tette forbindelser til World Economic forum, tok hysteriet over og akjsen steg til 1050 Sfr per stykk. Snart ble selskapet anklaget for å ha plagiert programvaren. Litt etter kollapset salget og bedriften gikk sakte men sikkert under.

Bare få økonomer hadde is i magen. Magasinet The Economist ba allerede i 1998 den daværende lederen for USAs sentralbank, Alan Greenspan, om å heve renten for å få dotcomboblen til å sprekke. Greenspan lot være.

Det norske tidsskriftet Kapital nr 11 i 1999, sammenlignet prisingen på internettselskaper med tulipanhypen i Holland rundt 1630.

(vil du lese om tulipanhypen? Sjekk denne: Ja, jeg vil lese mer om tulipanhypen på 1600-tallet!

Etter mars 2000 brukte Nasdaq-børsen noen måneder på å falle nærmere tretti prosent. Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Nå kunne mans se fordelene med at teknologiaksjene i New York opererte på egen børs. Det var Nasdaq-børsen som fikk nedturen alene – ikke fondsbørsen NYSE. Denne gleden gjaldt derimot ikke for Oslo børs.

Den norske børsen er i hovedsak en råvarebørs. Omsetning er knyttet til olje, metaller og andre råvarer. Høsten 1998 begynte oljeprisen å falle. Den falt til helt under ti dollar fatet og det var virkelig krise. Den nye interessen for internett ble derfor børsens ”redning”. Når meglerhusene lanserte prospekter kunne enkelte av dem prise en IT-konsulent i en bedrift til NOK 20 000 000 per hode (!) Investorene bet på. Det ble satset på framtidig inntjening. Men krakket kom også til Oslo. I mars 2003 var indeksen tilbake på 1996-nivå.

Til forskjell fra andre land i verden har Norge penger på bok. Oljeproduksjonen gjør Norge til et rikt land selv om industrien er bygget ned. Det norske oljefondet spekulerer i aksjer for å øke potten som skal betale framtidige spekulasjoner. I land der folk har penger, er aksjesparing alltid et alternativ til pengesparing. Etter krisen i 2003 kom Oslo børs kjapt på bena igjen.

Det er alltid lett å være etterpåklok. Men det er allikevel et tankekors, at analytikere som Roach, i videoen under, ikke får gehør før boblen er sprukket og krisen er et faktum. Den samme diskusjonen gikk også på vårparten 2008, før det smalt. Feil. Den har gått hver gang. Like før det smeller.

Reprise - Ferdaminne: Maria, Maria

2011-03-22T20:26:00.003+01:00

Capitol, Havana, en dag i februar 2003

Maria, Maria –

Havana – en dag i februar 2003

Mannen som henger ved siden av meg i baren har to glitrende sølvtenner i overmunnen. Det er et vinnende smil som nøytraliseres noe av de digre solbrillene, men som fullender en karakter kledd i lilla dressjakke, gule bukser og gul stråhatt. Han har utpekt seg selv som freelance-travel-guide. Han snakker tilnærmet feilfritt engelsk. Han har valgt seg ut meg. «Cuba’s big five,» sier han og teller opp finger for finger: «Rom, kvinner, sigarer, salza og sukker – i den rekkefølgen.»

Her inne, som i de fleste barer på Cuba er det umulig å unngå tre av de fem store. Salsamusikken drønner. Salsa er lyden av Cuba. Siden det eneste brennevinet du får kjøpt i baren er rom, kan du like gjerne bestille en drink som har sukker i seg – for eksempel Mojito. Da har du tre av de fem.

Jeg tenner en av robustoene som jeg kjøpte av en tobakksdyrker i Vinales. Freelance travel-guiden ber om en sigar og får en. Nå er vi knyttet sammen. Han synger høyt med i refrenget og tar noen salsatrinn på et improvisert dansegulv foran baren til allmenn jubel. Han er en smidig mann i lilla jakke og med solbriller og sigar. Han ler så lyspærene reflekteres i sølvtennene, han blåser blå røyk mot taket. Han har plukket seg ut meg og tror at det jeg egentlig vil er å få tilgang til den femte og siste. Derfor begynner han å hviske navn på kvinner han kjenner. «Det finnes ikke maken», sier han, «ingen hofter er smidigere, ingen hud er mykere ingen lepper er ømmere – amore cubana – det finnes ikke maken på denne jord.» Han peker mot funkisbalkongen der en representant for arten kaster slengkyss til oss.

Jeg takker høflig nei. Men vet at den eneste måten å slippe unna på, er å forlate stedet. Det handler om timing. Jeg må forsvinne før forhandlingene begynner. Idet kvinnen på balkongen styrer mot trappen ned, går jeg ut.

Tre piker i tenårene sperrer fortauet. Den frekkeste spør hvem av dem jeg vil ha til sengs. Jeg avslår. Da foreslår hun at jeg legger meg med med to av dem samtidig, til samme pris, kanskje alle tre – jeg vil ikke angre. Hun er muligens atten år og det bor en hard flintstein innerst i de sorte øynene hennes. Venninnen er mer sjenert, og frodig. Hun slår blikket ned og skuler. Hvis en av disse tre er tyvaktig, er det henne. Sistemann kan ikke være en dag over fjorten. Hun er mager og vill i blikket. Hun ler høyt og blotter lange fortenner. Jeg presser meg forbi og fortsetter mens de blir stående og kaste skjellsord etter meg: De kaller meg for en impotent homo.

En cameo dundrer forbi. Cubas kameler er lastebiler med en lang kontainer på lasteplanet. Kontaineren har et søkk på midten derfor ser det ut som lastebilen har to pukler. Trafikken i Havana er en salig blanding av amerikanske glis fra før revolusjonen, packarder, Buicker, Chryslere – iblandet Ladaer fra sovjettiden, gamle snutelastebiler, cameobusser, gamle motorsykler med og uten sidevogn og et lite fåtall moderne Peugeoter og Fiater – og et lite utvalg hestedrosjer myntet på turister alene. Og det er på setet til en slik karjol at hun sitter, svart, og fager – Maria.

Ett ørlite sekund er jeg ukonsentrert og går i fella: Øyekontakt. Som den dyktige selger hun er, hopper hun straks ned og griper meg i armen. Det gjelder å få handelen i havn. Hun vet at halve jobben allerede er gjort. Nå består jobben i å få meg opp i vogna.

Jeg vet også dette. Og Maria vet at jeg vet. For jeg spøker og ler. Jeg liker henne, men nøler og gjør meg kostbar. Det er en flørt, men hun spiller med, selv om vi begge vet at flørten handler om dollar.

Hun har gyllen hud, håret er svart og rammer ansiktet inn med lange lokker. Hun kniper øynene sammen og rynker på nesen når hun ler, og det er noe vennlig og samtidig sårbart over dette sjenerte smilet som hele tiden kommer tilbake og gjør ansiktet åpent. Jeg lurer på hvilken strategi hun vil velge. Jeg tipper mann/kvinne – relasjonen. Jeg får rett:

Hun spør om jeg er gift. Altså har hun allerede sett at jeg ikke bærer giftering. Ja, sier jeg som sant er, jeg er gift. Men nei, det kan hun ikke tro. jeg har jo ikke ring. «Hvorfor er du på Cuba, hvorfor kommer du hit, hvis du er gift og går uten ring på fingeren? Kommer du for å være sammen med cubanske kvinner?»

Hånden hennes hviler lett på overarmen min. hun ser meg inn i øynene. Hun vet at hun er vakker. Hun vet at jeg liker henne. Hun vet at jeg vet at hun vet. Og ansiktet revner i et nytt smil og jeg er betatt av denne nesen som rynker seg. Hun er flink. Hun er dreven. Hun har handelen innen rekkevidde. Det er for sent for meg å forsvinne nå -- uten å gi henne kompensjasjon. altså har hun allerede lyktes, handelen er nesten sluttet.

Hun velger å gi av seg selv. Hun snakker om Tyskland, at hun ble håndplukket på sigarfabrikken for å reise til Tyskland mot slutten av 1990-tallet for å lære tyske rikmenn å røyke sigarer. Hun rullet sigarer på fabrikken. Jeg spør om hun rullet på sine mørke lår. Det er ikke første gang hun får det spørsmålet, men hun bare ler drevent. Er jeg interessert i hennes lår? Hånden hviler på armen min igjen. Jeg, den såkalt gifte mann uten giftering, på Cuba, snakker om hennes lår. Hun aner at handelen oss imellom kan ha større dimensjoner enn hun først torde håpe på, og hun aner at jeg aner.

Jeg gjør meg kald og avvisende. Hun sanser det på sekundet. Ikke snakk om den slags. Hun er jo turistguide. Hun skal vise meg Havana fra hestedrosje. Hun snakker ikke bare flytende engelsk, men også litt tysk. Hun er en ærbar kvinne. Hun har et barn som hun forsørger alene og nå har jeg tøyset bort så mye tid, mengder av kunder har hun gått glipp av på grunn av dette tøysete snakket vårt. vil jeg ha en omvisning – en time rundt i byen? Det vil koste ti dollar.

Bare ti dollar? For en times omvisning?

Jeg vet at prisen vil stige fromiddabelt i løpet av turen, allikevel klatrer jeg opp.

Hun smiler fornøyd når jeg tar plass og hånden hennes rører meg igjen. På låret mitt denne gangen, på mitt nakne lår i shorts, rett over kneet. Men kanskje var det ikke meningen, kanskje berørte hun låret mitt bare fordi vi må sitte så tett.

Kusken, en eldre kar med værbarket hud under stråhatten, bart og cowboyhatt, smatter på hesten som rusler av sted over brosteinene. Turen går omkring i Gamle Havana, med kurs for barokk-kirkene bygget av jesuitter på sekstenhundretallet.

«Er du interessert i kirker? Fin gammel kirke.» Maria peker og snakker, men har ingen godt skolert bakgrunn. Marias kvalifikasjoner er utseendet, sjarmen og språkkunnskapene, og det faktum at hun er vokst opp i byen. Maria vet lite eller ingenting om jesuittene, om Trientkonsilet eller om pavemaktens strategier knyttet opp mot Spanias erobring av den nye verden for flere hundre år siden. Det blir jeg som foreleser for henne. Allikevel blir hun med meg inn i kirken og jeg spør om hun er kristen. Nei, hun er ikke kristen.

Jeg spør om hun dyrker Santeria.

Hun nøler. Hun liker ikke denne pågåenheten min. Det skulle være omvendt, Det er hun som skal være pågående. Men for meg er nølingen hennes et godt tegn. «Ja,» innrømmer hun til slutt. Hun tilber Santeria – religionen som er den vestindiske sammensmeltingen av kristendom og afrikanske stammeriter. En annen person, en som var mindre troende enn henne, ville med stor sannsynlighet grepet fatt i min interesse for Santeria og tilbudt meg orkesterplass til eksotisk ofring av høns mot en neve dollar. Men ikke Maria. Hun tar troen sin på alvor. Eller, tenker jeg i neste sekund, kanskje hun bare holder fast ved sin valgte strategi, kanskje hun jobber med sin første plan, å binde meg til seg ut fra det faktum at jeg kommer på besøk til Cuba uten giftering.

Vi klatrer opp i hestedrosjen på ny. Ferden fortsetter, mot jernbanestasjonen. Jeg sitter taus og repeterer for meg selv hva jeg har lest. Havanas universitet ble etablert i 1728 nesten hundre år før universitetet i Oslo. Cubas første jernbane ble etablert i 1837 sytten år før Norges første bane mellom Oslo og Eidsvoll ble åpnet. Dette fattige landet er ikke fattig på grunn av kort utvikling eller mangel på ressurser. Dette er et stolt land, et rikt land. Men Cuba er fattig på grunn av handelsblokade og aggressiv amerikansk imperialisme og utenrikspolitikk.

Jernbanestasjonen troner gul og mektig foran oss – og nå får Maria anledning til å snakke om det Cuba hun er stolt av: Jernbanen som knyter sammen dette rike landets ressurser – og hun peker på det Cubanske flagget høyt oppe på stasjonsveggen: Cuba er nøkkelen til Karibia. Da Columbus steg i land her i 1492, uttalte han at dette landet var det vakreste som noensinne var skuet av menneskeøyne.

Jeg får et glimt av noen markedsboder inne i en hall og vil av.

«Selvsagt,» sier hun. Dette var ikke med i planen hennes, men hun er fleksibel og påstår at jeg bestemmer hvor ruten går. «Jeg kan bære det for deg.» Hun tar kameravesken min og lar hånden berøre min samtidig. Vi veksler blikk et lite sekund. Hun står i rollen: Slår blikket ned og smiler svakt, men yndig.

Vi passerer fargesterke boder som tilbyr tomater, poteter, bønner, bananer, papaya, ananas. Fortsetter mot fiskeavdelingen. Det lukter ramt av saltvann og fiskeslo. Her sløyes tunfisk og red snapper. Digre, svarte og glinsende fisker får buken sprettet opp, hvitgrå innvoller plasker i golvet og blir spylt unna med vann. I den store kjøttavdelingen henger skrotter av griser og kalver flådde og røde og hvite og gapende fra kroker i taket, levende høns virrer panisk med hodene idet en artsfelle får hodet kappet av og fortvilet flakser med vingestumpene. Den tjukke lukten av blod og innvoller fyller nesen. «Øy! Ta bilde av meg!» En slakter deler av et kotelettstykke med ett eneste hogg med øksen og blotter hvite tenner under barten. Torgselgerne roper til Maria: «Hvem er denne mannen du drar med deg hit?» Og hun roper tilbake: «Han er en raring, han vil heller kikke på dere, her på markedet enn å se på katedralen til San Franciscus!»

Snart sitter vi på kjerren idet hesten trekker oss bedagelig av gårde, først tilbake mot Capitol, deretter videre mot bydelen Vedado. Vi passerer sigarfabrikken Partagas og hun spør om jeg har kjøpt sigarer. «Ikke kjøp sigarer på fabrikken. Det er for dyrt. Jeg skaffer deg de fineste – billig – Cohiba Esplendidos. Røker du sigarer?»

«Ja,» svarer jeg.

Hun blir straks usikker. Siden jeg er en sigarrøyker, har jeg mest sannsynlig sjekket ut svartebørsmarkedet, altså er jeg mest sannsynlig dreven på dette feltet. Hun tenker seg om før hun nølende spør: «Hvilket merke røker du?»

Jeg foretrekker å være vag, begynner å mislike denne iherdige jobbingen med å kategorisere meg – plassere meg i en bås slik at hun kan beherske meg.

«Har du kjøpt sigarer?»

«Ja.»

«På gaten?»

«Ja.»

«Hvilket merke?»

«Montechristo.»

«Nummer fire?»

«Ja.»

Hun blir først taus og tenker litt før hun fortsetter: «Jeg liker ikke Montechristo nummer fire. Alt for sterk, forferdelig sterk. Jeg kan skaffe deg Cohiba – de beste, billig.»

«Hvor mye for en kasse Cohiba Pyramidico, femogtjue stykk?»

Hun drar på det. Dette er vanskelig. Det er lenge siden vi berørte hverandre nå. Stemningen er ikke så tett og jeg har initiativet i samtalen. Derfor ligner jeg i hennes øyne mer på en hestehandler enn en potensiell elsker.

Hun bestemmer seg og tar sats: «Hundre dollar.»

Jeg flirer.

«Hvorfor ler du?» Min latter er åpningen hun har ventet på. Hun er en myk liten katt igjen, smiler inntakende, berører meg på armen. En gang til, på låret. «Si det da, hvorfor ler du?»

«Jeg kan få så mange Cohibas jeg vil for femogtjue dollar.»

Slik har jeg nok en gang avvist henne og penset samtalen over på business. Hun legger ansiktet i forretningsmessige folder. Hun sitter foran meg: fagmennesket. Fabrikkens beste sigarruller. Hun som ble sendt til Tyskland som ambassadør for cubansk sigarindustri, som lærte tyske direktører i sine Hugo Boss-dresser å røyke sigar.

Hun snakker om kvalitet, at det som tilbys på gata er feik. Hun sier at hun kjenner mannen som sorterer tobakken som kommer inn på fabrikken, eksperten som sorterer innhold og dekkblad til Cohiba, til Bolivar, til Romeo y Julieta, til Hoye de Monterrey, til Montechristo – hun kan disse tingene. Hun har kontakter i alle ledd på fabrikken: Rullerne, kvalitetskontrollørene, eskemakerne, magebelte-montørene – hun håndplukker de beste sigarene til sine kunder. Vet jeg hva fabrikkutslaget tar for en kasse Cohiba esplendidos? Over fire hundre dollar!

Hun gjentar beløpet med stort alvor: «Fire hundre dollar!» Og så skal liksom jeg tuske til meg den samme kvaliteten for tjuefem. Jeg må ikke være dum!

Jeg ser til høyre. Herfra er det kort vei ned til sjøen og Malecon – promenadegaten, veibalustraden som er Havanas skanse mot havet. En kjede av skip balanserer på horisonten bortenfor. I dag er sjøen blank og rolig. Ingen dønninger slår og spruter havskum over Malecon, folk sitter på steingjerdene uten å bli våte. Senere på dagen og kvelden vil folket i Havana spankulere der, bedagelig fram og tilbake. Været er ypperlig og temperaturen perfekt.

Vi sitter tause mens kjerra ruller inn i Chinatown. Jeg innser at Maria ikke likte vår sigarsamtale. Jeg klapper henne på kneet til trøst. «Cheer up, Maria!»

Vi veksler blikk og jeg leser at hun har bestemt seg for et nytt framstøt. Samtalen skal dreie seg om kvinner og menn. Hun forteller at hun er skilt. Hun har et barn. Hun forteller at cubanske menn er no good. very machismo.

«Hva er machismo?» spør jeg.

«Cubanske menn viser lite respekt for kvinner. De bryr seg ikke om troskapsløfter, hvis det faller seg, er de sammen med andre kvinner, cubanske menn – no good. Cubanske menn – ikke som skandinaviske menn.»

«Skandinaver er også utro,» hevder jeg.

Hun ler. Skandinaviske menn er som engler å regne. Hun har jo sett det på TV, menn som triller barnevogn, menn som vasker opp, menn som går med bøtte og skurekost . . .

Jeg vil tilbake til hennes historie. Jeg sier: «Det må ha vært en tøff beslutning i all denne fattigdommen – velge seg et liv alene med et barn»

Hun mørkner. Hun er snart inne i sin egen lidelse og sine egne traumer. Hun snakker igjen stygt om cubanske menn. Det lyser sorg i de mørke øynene og jeg tenker: Du snakker stygt om én mann. din mann. Han som har sviktet deg. Bitterhet og sinne tar plass sammen med sorgen i øynene hennes.

Jeg tenker at hun har gitt opp. Hun har sanset at jeg ikke kom til dette landet for å ligge med kvinnene. Hun har forsøkt, slik en maur forsøker å runde en ertende pekefinger. Jeg tenker: Hun har gitt opp kjærlighetsrelasjonen. jeg har delvis blokkert sigarvinklingen. Hva kommer hun til å satse på nå?

«Kubanske kvinner, da»? spør jeg, «Hvordan er de innerst inne?»

Hun blir sittende og tenke. Ti slutt sier hun. «Kubanske kvinner er veldig sjalu.»

Snakker hun om seg selv?

Nå ser hun rett på meg, ser meg inn i øynene. «Det må du huske på. kubanske kvinner er veldig sjalu. Men de er alltid trofaste!» Maurens siste rundingsforsøk. Hun snakker om seg selv. Det er både en advarsel og et løfte. Jeg må smile. Hun er straks med, leken:

«Hva ler du av? Hvorfor ler du hele tiden?»

Jeg svarer ikke, ser isteden ut på parken vi triller forbi: de typisk Cubanske palmene. De kneiser i været med rake stammer, ikke skrå eller lutende som kokospalmene på strendene i Griseebukta eller på Playa del Estes. Til gjengjeld har disse palmene underlige fasonger på stammene sine, enten de har kurver som en kvinne eller har utvekster på midten som en ølmage. Jeg vet at barken brukes til å pakke tobakken i Pinar del rio, før den kjøres inn til Havana. Men jeg spør allikevel, litt for å spore henne av, litt for å holde samtalen i gang: «Hva heter disse palmene?»

Svaret er resignert. Heller ikke nå lot jeg meg invitere med på sjekkeleken: «Kongepalme,” sier hun, ”Palma royal.»

Hestekjerra beveger seg mellom bilene på veien. Målet med turen er nær. Vi kan allerede se den digre søylen med stauten av José Marti – friheltshelten som troner på Plaza de la Revuloción.

Mange har meninger om diktatorer og enda flere har meninger om diktatoren Fidel Castro, ikke minst kubanerne. allikevel: Én ting skal han ha: Han tvinger ikke folket til å dyrke seg selv gjennom avgudsbilder. Diktatorene lærte av Stalin, alle sammen. Kinas Mao, Romanias Ceaucesco, Iraks Saddam, Libyas Ghadaffi, Kenyas Moi – alle tvang folket til å tilbe seg selv i avbildninger.

Ikke Fidel. Propagandaen hersker selvsagt. Til stadighet dukker det opp bevingede sitater fra lederen – klistret opp på digre plakater, men de fleste som siteres er de falne: Marti og Che. Hasta la victoria siempre uttalte Che Guevara en gang, og sitatet pryder veier og bygninger over hele Cuba, hele Havana – sammen med det ikoniserte kitschbildet av samme mann, svarte skygger og resten hvitt. Portrettet av Che Guevara med langt hår, bart og ikledd sin beret med rød stjerne.

José Marti var den første revolusjonære helten på Cuba. Han dyrkes som nasjonens far på samme vis som inderne dyrker Gandhi. José Marti ble født i 1853, var poet og agitator, og døde i frigjøringskampene mot den spanske kolonimakten i 1895. Marti forsto at USA ikke var interessert i et fritt Cuba og advarte mot amerikanernes planer om å gjøre Cuba til lydrike – til sin egen sukkerprodusent og kjøkkenhage. Marti fikk rett. Fidel Castro bygde sin politikk på de samme analysene.

Plaza de la Revulotión er stygg. Den er enorm i utstrekning og østeuropisk i utforming Den er helt folketom. Kitschportrettet av Che Guevara har fått plass på et østeuropeisk utseende kontorbygg. Bildet dekker hele husfasaden. Portrettet rager ikke så høyt som Marti – bare nesten.

Vi er framme ved målet. Jeg er spent på Marias siste trekk.

Vi klatrer ned fra hestekjerren.

Jeg gir henne de tilmålte ti dollarene. Gir kusken tips og lurer på hvordan jeg skal avslutte møtet med Maria med verdigheten i behold.

Vi blir stående og se på hverandre, tause.

Til slutt peker hun ned på skoene mine. «Selg meg skoene dine.»

Jeg kikker ned på mine egne sko. jeg burde visst det. Adidas. Jeg er vestlig i klærne. De skoene er ettertraktet. Og blikket hun nå sender, forteller at det ikke blir flere berøringer. Hun har valgt å ta meg på alvor. Vi er to planeter som krysser hverandres baner. Jeg er den rike. Hun er den fattige. Det har ligget under hele tiden. Jeg har lest tankene hennes, jeg har sett kursen hennes, jeg har manøvrert og plassert meg selv et skritt foran hele tiden. Det betyr at jeg vet, jeg kjenner betingelsene. Og jeg leser i det brune blikket at hun nå ikke er interessert i å spille skuespill lenger. Hun er den fattige. jeg er den rike. Jeg vet, jeg kan historien, jeg er representant for den verden der folk har lommene full av penger – etter Spanjolenes nedslaktning av hennes forfedre, etter slavehandelen i Karibia, etter amerikanernes utbytting av hennes hjemland gjennom United Fruit, etter Kennedys skammelige embargo mot hennes elskede Cuba, etter at Sovjet lot dem i stikken, etter at handelsblokaden ble strammet til – her står jeg som representanten for alle dem som påførte henne fattigdommen, som påførte henne et liv i daglig kamp for verdighet og daglig brød. Det er min verden som har gjort henne til den aggressive selgeren hun er. Det er menn fra min verden som reiser til Cuba for å børse billige sigarer, for å ligge med kubanske kvinner. Det er menn fra min verden som har skrevet det skuespillet vi to har spilt for hverandre på denne turen.

Vi to leser hverandre. Hun er vred. Hun er vred på min verden – ikke på meg spesielt. Men hun forventer at jeg nå spiller med i det spillet min verden tvinger henne til å spille. Så: Hvis jeg ikke vil kjøpe hennes kropp, ikke hennes sigarer. Hva skal jeg da yte henne? Vi vet begge to at det er her kontrakten ligger. Og jeg må resignert innse at det hun finner mest verdifullt ved min person er skoene jeg går omkring i.

Jeg trekker pusten og ser meg omkring. Den tilmålte timen er ute for lenge siden.

«Disse skoene er dine,» sier jeg og løsner lissene.

Nyhet på hjemmesiden

2011-03-20T21:43:00.000+01:00

Hermed annonseres at ting skjer på hjememsiden www.kjelloladahl.no.

Ny menylinje: Smakebiter.

Sjekk selv: Nyhet på hjemmesiden: Smakebiter

Det katalanske fjellet

2011-03-05T20:42:00.004+01:00

Manuel Vásquez Montalbán.

Bare to av Manuels bøker er oversatt til norsk, noen fler til dansk, svensk og engelsk, men langt fra det meste. Manuel var journalist, poet og forfatter av en lang rekke bøker. Kriminallitteraturen var bare én side av hans litterære virksomhet.

Manuel ble født i 1939 i Barcelona. Han vokste opp i Raval, Barcelonas arbeiderklassestrøk, hvor motstanden mot Francoregimet var sterk. Innbyggerne i Barcelona på førtitallet hadde det ikke lett under Franco. Regimet betraktet katalanere som skyldige i tre kardinalsynder: Ateisme, kommunisme og separatisme. Franco gikk hardt inn for å knuse katalansk kultur. I Raval kunne bander med fascister komme farende på raid og banke opp tilfeldige barn og uskyldige bare fordi de dristet seg til å snakke sitt eget språk.

Bakgrunnen fra Raval preget Manuels utvikling og hans forfatterskap. Da han begynte å studere, ble han straks aktiv i antifascistisk politikk. Han ble arrestert i 1961, ble banket opp av den fryktede torturisten Vicente Creix og etterpå kastet i fengsel. Mens han satt inne, ble han medlem av kommunistpartiet og slapp ut først i 1963.

Montalban arbeidet lenge som journalist og var lenge spaltist i avisen El Pais, også etter at han var godt etablert som forfatter. Manuel døde av hjerteinfarkt på flyplassen i Bankok i 2003. Da var han på vei hjem fra Australia, der han hadde vært på turné og promotert bøkene sine.

Det er særlig kriminalserien om Pepe Carvalho som har nådd utover Spanias grenser. Pepe Carvalho er en karakter som i enkelte trekk kan spores tilbake til Chandlers Philip Marlowe. Typisk nok er Pepe privatdetektiv, typisk nok har han hjertet sitt hos ”vanlige” folk og typisk nok framstår han som en antihelt med personlighet farget av en livserfaren kynisme i kombinasjon med lakonisk språkføring. Allikevel aner man en ikke ubetydelig evolusjon i Carvalho. Det hefter blant annet et rykte om at han en gang har jobbet for CIA. Jeg har ikke lest den første romanen om ham, men den heter tross alt Jeg skjøt Kennedy. Muligens er det herfra agenttilhørigheten kommer. I bøkene som er oversatt til engelsk og til nordiske språk, er Pepes fortid i CIA lite relevant.

Manuels titler var gjerne poetisk inspirert. En tittel som Tatuaje (Det tatoverede lig) henspeiler på en strofe av den katalanske poeten Rafael De León. Mottoet i Los Mares del Sur (Sydhavet) er en strofe av den italienske poeten Salvatore Quasimodo. I Quinteto en Buenos Aires (Buenos Aires kvintetten) er mottoene av Borges og Eduardo Mallea, fra de respektive forfatteress hyllester til nettopp Buenos Aires.

To av Manuels bøker er gitt ut på Cappelen forlag. Den første jeg kom over, var Sydhavet (Los Mares del Sud, utgitt i 1991 – spansk utgave 1979). Sydhavet er en kriminalroman som i tillegg til en god intrige, har slående original stemme og et språk preget av humor, vidd og ikke minst dialogføring av høy kvalitet. Boka har dessuten et originalt og fascinerende typegalleri tegnet av en forfatter med litterære ambisjoner på sjangerens vegne. Man behøver ikke lese mer enn noen sider, før man skjønner at man her har å gjøre med en forfatter som i kriminalromanen ser muligheten til å skrive litteratur som er større enn remsene om pistol og kruttlapper som preger mye av dagens krim. Manuel bruker sjangeren til å skrive om tema som vennskap, kjærlighet, erotikk, politikk, enkeltmenneskets relasjon til poltikken, om livsvalg og konsekvensene de fører med seg – og ikke minst Manuels kanskje største lidenskap: Det gode måltid.

Handlingen i Sydhavet er en forsvinningsgåte knyttet til en byggeboom i Barcelona. Boligspekulanten og kunstsamleren Stuart Pedrell er sporløst borte. Flere spor leder mot noen sydhavsøyer. Enkelte mener at Pedrell har tatt en "Gaugin" – startet en ny tilværelse et annet sted under solen. Vi som leser mye krim vet selvsagt bedre. Men Pepe Carvalho vet aller best. En viktig karakter i Sydhavet er Ana Briongos, en fabrikkarbeider som også er medlem av kommunistpartiet. Hun vet at det ikke har noen hensikt å flykte til en fantasiverden. Det er Ana som avslører for Pepe dekadensen innad i kommunistpartiet, hvordan pampene har gått med på innføringen av det spanske monarkiet mot legalisering av partiet som motytelse. Siden beviser Ana hvordan partiet har signert en pakt med regjeringen om å avstå fra lønnskrav for å holde inflasjonen nede. Vi aner her slektskap med 70-tallets nordiske sosialrealisme i sjangeren, bøker skrevet av f.eks Jon Michelet og Sjöwall og Wallhö. Som karakter er Ana Briongos en sterk kvinne, hun firer ikke på idealene – selv ikke når hun utfordres av partibok eller krav om lojalitet. Og Pepe tar leseren i hånden gjennom Barcelonas bakgater og promenadegater, små og ukjente restauranter, politiske spøkelser i skapet og økonomisk svindel – en reise mellom slum og overklasse, kaféer, måltider, og originalene på Ramblas.

En av gjengangerne i persongalleriet i bøkene om Pepe Carvalho, er Biscuter. Dette er en mann fra rennesteinen, en tidligere biltyv som nå avtjener sitt daglige brød som detektivens kokk. Biscuter er en kokk med høy kompetanse på katalansk kjøkken, høy selvrespekt men samtidig med ydmykhet nok til å forstå når Pepe må bruke gastronomiens vitenskap til kontemplasjon og sjelemessig innhenting. Da overlater Biscuter sjenerøst kjøkkenet til sjefen. Og leseren tas med, gjerne helt fra innkjøp av råvarer, gjennom oppskriften, tilberedelsen og det etterfølgende måltidet.

Pepe Carvalho er en hedonist som ubeskjedent forsyner seg av alle de gleder livet har å by på. Han skal i starten ha blitt introdusert med en tøff fysisk profil, på samme vis som Hammetts Sam Spade. Dette rimer lite med den Pepe vi møter i de senere bøkene, der han er en reflektert karakter med større dybde enn de fleste protagonister i sjangeren. Der Spade vifter med revolver, har Pepe en hang til å brenne bøker. Når han skal fyre i peisen på en kald dag, er han omhyggelig med å velge en virkelig klassiker, gjerne av Shakespeare, i alle fall en tittel med litteraturhistorisk tilsnitt. Dessuten liker han å banke opp halliker. Denne lysten er relatert til en annen og meget viktig karakter i Pepes univers: Charo. Dette er Pepes elskerinne. Hun lever som prostituert. En tredje og viktig karakter i dette universet er skopusseren Bromuro, som er Pepes hjelper slik Watson er for Sherlock Holmes.

Cappelen forlag prøvde seg på to bøker av Manuel: Før Sydhavet hadde forlaget i 1990 gitt ut Varslet mord (El delantero centro fue asesinado al atardecer). Bakteppet for handlingen er fotball og klubben i Manuels hjerte: Barcelona FC. Romanen kom ut i Spania i 1988 og handler om drapet på den engelske spissen Mortimer som er hentet inn for å redde klubben – og alle som vil, kan i offeret lese inn en hommage til den britiske goalgetteren Gary Lineker som gjorde stor suksess i klubben fra 1986-89 Dette var før Barcelona FC var den gigantomane pengemaskinen klubben er blitt i dag, og dette med å hente inn en brite til å banke inn mål, falt ikke alle fans like lett å akseptere i 1986. Men her som alltid dykker Pepe dypere, inn bak jubelbrusene og gleden over de spektakulære nettkjenningene. Pepe løser mysteriet ved å følge pengestrømmen.

Etter 1991 var det slutt hos Cappelen. Det norske krimpublikum har nok aldri stormet bokhandlene ned etter krim med eminent språk, politisk brodd og poetisk undertekst. Men det underlige er – hvis du går inn på nettsiden til Cappelen Damm i dag, finner du ikke navnet til Manuel på listen over forfattere. Så høyt verdsetter altså dette forlaget sine internasjonale kapasiteter.

Enkelte av bøkene varierer noe kvalitativt. Romanen som heter El balneario (Kurbadet – på dansk i 1991) opplever jeg som et venstrehåndarbeid. Intrigen er et lukket rom-mysterium i og med at det utløses en mengde drap på et kurbad hvor dørene er låst og antall pasienter begrenset. Pepe er altså utenfor lekegrinden Barcelona. Han liker seg ikke, de litterære referansene blir slappe (et tvillingpar heter f eks Faber og Faber). Romanen har dessuten et slags metaprosjekt idet en forfatter på kurbadet, en som ligner svært på Manuel, viser seg å være morderen.

La Rosa de Alejandria (Alexandriarosen dansk utgave 1990) er på den annen side en opptur, for selv om intrigen er tynnere enn i de aller beste, holder Manuel flagget hevet mht matlagingen og typegalleri. Det samme gjelder El labirinto griego (Den græske labyrint på dansk i 1993) og Sabotaje olimpico (Olympisk sabotage –på dansk i 1994, med tematikk knyttet til de politiske intrigene rundt olympiaden i 1992)

Foruten Sydhavet er mine favoritter romanen som heter Direktørens ensomhet (Le soledad De Manager), Mord i centralkomiteen (Asesinato en el comité sentral), Fuglene fra Bankok (Los pajoros de Bangkok) og romanen som heter Buenos Aires kvintetten (Quinteto en Buenos Aires).

I romanen Direktørens ensomhet (1977 – dansk utg 1988)) etterforsker Pepe drapet på Antonio Jauma som blir funnet drept med en par kvinnetruser i lommene. Pepe ser gjennom sexismen og finner ut at Jauma ble drept fordi han avslørte at det multinasjonlae selskapet han ledet, var med på å finansiere militærkuppet i Chile i 1973 og at penger fra selskapet nå blir sluset inn til å finansiere fascistgrupper i Spania. Romanen har en usminket men samtidig lavmælt stil. Pepe er i storform romanen har mange av de samme kvalitetene som Sydhavet.

Mord i centralkomiteen (dansk utg. 1989) er en tour de force i de fallerte sosialisters fastlåshet i fortiden. Partibokas lise er tegnet komisk og tragisk på samme tid. Manuel uttalte selv at den handler om krisen i det spanske kommunistpartiet. Men alle som har vært medlem i en forening eller parti vil ha glede av boka som tar internt organisasjonsliv på kornet både med humor og satire – også når det gjelder typegalleri samt ironiseringen over organisasjonslivets formalisme.

I Fuglene fra Bankok (Danmark 1990) reiser Pepe Carvalho til Thailand. Denne kyniker med gastronomi som hobby får et mangeartet og mildt sagt interessant møte med dette landet og dets gryende turistindustri – et land som Manuel skulle bli glad i og besøke mange ganger siden (ironisk nok var det også her han døde). Kvaliteten med boka er at Manuel evner å framstille Pepe med den samme stil og eleganse slik leserne liker ham – på tross av at han forlater Barcelona. Denne boka baner dermed vei for en højdare som Buenos Aires kvintetten.

Den første boken om Pepe Carvalho: Jeg drepte Kennedy er, så langt jeg har kunnet bringe på det rene, ikke oversatt til nordiske språk. (Yo maté a Kennedy – impressione, observasiones y memorias de un guardaspaldas) Men bok nummer to, (Tatuaje) ble gitt ut i Danmark i 2009 med tittelen Det tatoverede lig.

Den store romanen om Pepe Carvalho er etter min mening Buenos Aires kvintetten (på dansk i 2002). Nok en gang skal Pepe finne ut av en forsvinning. Vedkommende er forsvunnet i nettopp det landet som har inngravert begrepet forsvinning i sin moderne historie: Aregentina. Pepe reiser til Buenos Aires og vikles inn i en ny kriminalgåte straks han sitter på flyet. Boka er et overskuddshorn. Argentina er synonymt med Tango, Jorge Louis Borges, fotball, mat og er et land med mengder av politiske lik i den historiske lasten. Mannen som Pepe skal forsøke å lokalisere, var aktiv motstander av militærdiktaturet, ble fengslet og flyktet til Spania straks han slapp ut av fengsel. Etter mange år reiste han tilbaketil hjemlandet for å finne sin datter, som også forsvant under diktaturet – en sjebne hun delte med mange nyfødte barn av regimets motstandere. Pepe Carvalho er i sitt ess i denne romanen. Han nyter argentinske kvinner, argentinsk mat, argentinsk poesi og han brenner bøker som han aldri før har gjort. Romanen er ambisiøs, spennende og ikke minst morsom, med et språk som får deg til å glede deg til å lese den på nytt. Dessuten er den en rendyrket hyllest til Argentinas stjernegalleri: Borges, Tango og Maradona.

Om han ikke er mye lest i Norge, har Manuels bøker stor utbredelse internasjonalt. Spesielt bøkene om Pepe Carvalho har hatt innflytelse på mange forfattere. Sicilianske Andrea Camilieri, har for eksempel hedret Manuel med å døpe sin egen protagonist etter ham: Il Commissario Montalbano.

En digresjon til slutt:

Jeg ble i 2005 ble invitert til Barcelona sammen med flere andre europeiske krimforfattere for for å minnes Manuel Vásquez Montalbán i et arrangement i regi av byens politiske ledelse. Bildet under viser forsamlingen etter en høytidelighet i Barcelonas rådhus. Manuels enke, Anna Sallés, nummer tre fra venstre i første rekke.

Likte du det du leste?
Sjekk ut andre stories om forfattere på denne bloggen:

Scott

R. D. Wingfield

Joseph Conrad

Unntakstilstand - reprise

2011-03-02T17:48:00.000+01:00

En liten bokanbefaling, du finner den knapt i en bokhandel. Gå på antikvariat.

Unntakstilstand,

av Jean Francois Vilar. Romanen er utgitt på norsk av Gyldendal, i Den Svarte Serie 1986

 ISBN: 82-05-16761-3 Oversatt av Tom Lotherington

Bokens handling er lagt til Venezia. Det er tidlig åttitall. Filmregissøren Adrien Lech er kommet til byen for å feire karnevalet. Han går på byen og treffer en usedvanlig fascinerende kvinne på Harry’s Bar. Hun bærer selvsagt maske og kappe, men hun senker masken for ham. Hun er vakker. De går sammen fra stedet og setter seg på Florian på Piazza San Marco når stedet er i ferd med å stenge. De går siden langs moloen utenfor Dogepalasset. De kysser hverandre. Noen unge mennesker kommer og ber om Adrien Lechs autograf. I samme øyeblikk smeller et skudd og kvinnen faller.

Det viser seg at attentatet er utført av de harde syttiårenes italienske terrorister. Disse benytter karnevalstiden til å få oppmerksomhet, til å presse italienske myndigheter til å løslate fanger. Byen er fullstappet av turister, og blant dem enkelte skruppelløse medlemmer av De røde brigader.

Kvinnen er selvsagt ikke hvem som helst, for i denne romanen, er jakten på offeret like viktig som jakten på gjerningsmannen. Det som gjør denne boken så vellykket er to ting: Det er forfatterens språk og det er hans sjangerbevissthet. Alle elskere av Venezia vil straks innse at stedet er ypperlig som scene for en bok hvor mørkets kontrast mot lys spiller en stor og stemningsbyggende rolle. Det gjelder tåken som ligger over byen i karnevalstiden, det er de spektakulære kostymene som på underlig vis glir inn i bybildet med pregnant naturlighet, og det er de tette smugene, for ikke å snakke om mørket og stillheten. Å bevege seg i Venezia om natten vinterstid, det er som å bevege seg i en film fra femtitallet, f.eks i åpningsscenene til Detour, tåke, natt, flakkende lys og gjenklang fra ens egne hæler mot brustein. Forfatterens store prestasjon er at han er dette bevisst for hver eneste linje han skriver. En by som Venezia er ikke skummel, den er stygg, den er vakker, den er erotisk, den er vulgær, den er elegant, og den er dekadent. I skjæringspunktet mellom disse elementene er det at byen finner sitt særpreg. Derfor må byen beskrives med patos. Og her ligger mye av årsaken til at forfatterenslykkes. Vilar tar leseren med til rytterstatuen Colleoni, han rekvirerer en egen motoscaffo og reiser f.eks til Ezra Pounds grav på San Michele, hvor han og contessaen har seg med poetens gravsten som leie.

Det er Adrien Lech som hele tiden forteller. Han har en resignert stemme som finner sin gjenklang i romanens metalitterære prosjekt, bokens dypereliggende og egentlige tema, nemlig Adrien Lechs fallitt som kunstner i egne øyne. Den gåtefulle kvinnen som ligger i respirator på hospitalet, jakten på hennes fortid og jakten på morderen blir dermed rammer om en for romanen annen handling: Jakten på Adrien selv. Den jakten går om hans kunst, hans filmer, hans motivasjon for å gjøre film, ansvaret for hva han gjør med livet sitt, hans medansvar for verdens tilstand samt forholdet til den ene kvinnen i hans liv: Sara. Hun som har hatt hovedrollen i alle hans filmer.

I spennet mellom disse to motpolene av kvinner: Sara og den gåtefulle, finner vi romanens femme fatale, skuespillerinnen Carla Bennoni, en contessa, direkte etterkommer av en byens berømt kurtisaner som ble adlet for sin virksomhet. Som ekte femme fatale må hun dø, selvsagt en storslagen død, omkranset av det patos bare den mest fallerte av alle monumentale byer kan frembringe. Hun drepes under scenisk fremføring av Underverdenen, i en teateroppsetting inne på selve Arsenale, Venezias gamle militære hovedkvarter. I den pyntede gondolen som flyter mot bryggene ligger en naken kvinnekropp.

Bipersonene er også verdt en kommentar, f.eks politimannen Gozzi som pleier sitt utseende mer omsorgsfullt enn noen filmstjerne. Legen som har som sitt store livsprosjekt å kopiere byen i miniatyr.-DeSoto, hanreien som inkvarterer jetsettet i sitt palass langs Canal Grande. Joachim Solo, den uforutsigbare forfatteren som lever ut sin kunst gjennom sin apetitt på flasken og rødhårede kvinner. Guido, gondolieren som kjenner alle de hemmelige vannportene samt skrevne og uskrevne regler for trafikk på kanalene, - bare for å nevne noen.

En av årsakene til kvaliteten på boken er selvsagt oversettelsen. Den står Tom Lotherington for - og han har gjort seg flid med oppgaven.

KOdahl - innlegget ble publisert første gang på Kjelloladahl.no i 1997 

Gudfaren

2011-02-22T22:37:00.008+01:00

Gudfaren I, II og III
1972, 1974, 1990

Regi: Francis Ford Coppola
Med: Marlon Brando, Robert DeNiro, Robert Duvall, Sterling Hayden, Al Pacino, Diane Keaton, James Caan, Al Lettieri, John Cazale, Andy Garcia, Bridget Fonda m.fl.

Mitt første møte med Vito Corleone skjedde per bok. Det var i 1972, og da hadde Mario Puzos roman ligget på hytta et par år allerede. Jeg leste den egentlig i protest, fordi jeg ble nektet inngang i døra på kinoen. Men jeg tror nok jeg hadde mye større glede av boka enn de eldre gutta hadde av filmen. Jeg fikk nemlig hele historien med en gang.

Kinogjengerne måtte vente hele to år på Gudfaren II. Dessuten ble det mine egne bilder, min egen film. Og det skal jeg si: Hestehodet i senga var en mye kraftigere scene inne i hodet mitt enn på filmen. Det samme var drapet på Sonny, for ikke å snakke om mordet på kona til Michael på Sicilia. Bare det å se Fredo på film senere var en nedtur. Og så Fay – jeg ville aldri ha plukket Diane Keaton til den rollen. Moe Green (gangsteren i Las Vegas, han som får en kule gjennom brillene i den store oppgjørsscenen mot slutten) – da jeg så filmen fikk han meg til å tenke på Odd Børre. Var det en jeg aldri tenkte på da jeg leste boka, var det Odd Børre.

Vi som leste boka visste mye mer enn filmgjengerne – for eksempel visste vi hvorfor dama til Sonny skreik så innmari da hun og Sonny hadde seg på bryllupsfesten i åpningen av ener'n. Vi gikk sammen med Michael gjennom tvilen, hans forakt for alt som faren sto for, omveltningen, adapsjonen til siciliansk kultur – fordi vi var inne i hodet hans. Og vi var inne i hodet på Luca Brasi da han fikk en kniv gjennom hånda da han skulle konfrontere Solozzo og ble tatt på senga– bare for å nevne et par småting.

Når det er sagt, skal jeg være den første til å innrømme at jeg digget filmen da jeg endelig fikk se den. Det skjedde på et motellrom på Key West i november 1980. Da gikk Gudfaren I ogII – to kvelder på rad på TV. Det var for øvrig under en orkan. Merkelig nok slo orkanen skikkelig til først etter at Gudfaren II var ferdig. Et par dager etterpå vasset vi til knes i gatene på et strømløst Key West mens nyhetshelikoptere sveipet i luften over oss. Men dette var en digresjon. Det jeg skjønte da jeg endelig fikk sett filmen, var at jeg ikke hadde sett gamlefar Vito Corleone før Marlon Brando serverte meg hodet hans på sølvfat. Det er stadig mine favoritter – scenene med Brando. Åpningsscenen med begravelsesagenten, appelsiner-utover-gata-før-han-blir-skutt-scenen, Marlon-i senga-når-Michael-passer på-scenen, hjerteinfarkt-scenen osv osv.

Siden vi er i gang, må jeg nevne de skuespillerne jeg mener sammen med Brando er med på å gjøre filmen virkelig stor: Al Lettieri som Solozzo, Sterling Hayden som Kaptein McCluskey og Robert Duvall som Tom Hagen. Og ikke minst – Robert De Niro. Sekvensene der den unge Vito tar saken i egne hender og fotfølger gammelgangsteren over hustakene i Little Italy er filmhistorie.

Det alle må bøye seg i støvet for er Francis Ford Coppolas prosjekt. Forme noe som kunne blitt et kjedelig kostymedrama til to (eh . . . 3) av filmhistoriens største filmer – ryke på denne boka, gjøre den om til filmen om det moderne Amerika, filmen om familen, filmen om verdienes endelikt eller bare forfall, filmen om amerikansk-siciliansk kultur.

Men jeg skal gjøre én innrømmelse: Jeg har aldri skjønt at Al Pacino fikk rollen som Michael. Jeg har hørt at det var fordi han på audition tok sitt klassiske stunt med stålblikket. Og et par sånne scener funker ennå – som når han tar sitt legendariske oppgjør med søsteren etter å ha drept sin egen bror samt hennes ektemann. Men – vel – jeg vet egentlig ikke. Det er noe med sleiken hans tror jeg, eller det at han virker litt drittunge-aktig i noen av scenene.

De som nå frykter at jeg skal kjede livet av dere med et handlingsreferat, kan slappe helt av. Man behøver ikke å gjenta hva Gudfaren handler om. Den er i realiteten den innkokte buljongen som alle gangsterfilmer ønsker å være. Sagaen om en familie som definerer som business det vi andre definerer som kriminelle handlinger. Episk fortalt i flere plan – fra den lille gutteflyktningen rømmer Sicilia – hans vekst og hans fall inntil hans yngste sønn vel har etablert seg som keiser over familiens imperium. (Og - fordi jeg er kriminalfilmens siste legionær: Ja, det er en tragedie med stor T, en tragedie om de store tema, livet, døden, kjærligheten, vennskap, familen, svik, besettelser, i en film som ikke har sin like over de samme tema – i filmhistoren – noen spørsmål?)

Så til det store uforløste spørsmål: Er III-ern verdig en plass på linje med II-ern og I-ern? De to første bygger på Puzos roman. Manuset til III-ern ble skrevet direkte for film – riktignok av Puzo, men den kommer femten år etter de andre. Det gir selvsagt et lite kick å se heltene som «gamle» – men storyen vil åkkesom framstå som en tilhenger til de første. Puzos prosjekt står det respekt av: Billedgjøringen av den gamle gangsters ønske om å hvitvaske sin virksomhet. Og én ting skal III'ern ha. Den drar inn pavemakten som buffer mellom politikk og gangstere. Dermed er vi tilbake i historiens vogge, da konflikten sto mellom Roma og Konstantinopel og Vatikanets hadde rollen som intrigemaker. Historien biter seg selv i halen, billedgjort i en film om gangstere. Joda, III'ern er med.

krimdebatt

2011-02-15T09:22:00.001+01:00

En link bare, om litteraturdebatt, Aftenposten, bokklubbene og forfatterforeningen:

Olsen vs Aronsen – debatt

Intet er nytt under solen, heller ikke denne debatten. Les f.eks et innlegg som sto på denne bloggen for snart to år siden – om det samme:

Krim i trøbbel

News

2011-02-13T19:39:00.000+01:00

Var i Köln den 5. februar. satt på scenen sammen med den finske forfatteren Matti Rönkä. Vi gir begge ut bøker på Bastei Lübbe. Forlaget har flyttet fra Bergisch Gladbach til Köln og har fint lokale for lesung. Intervjueren til venstre er Antje Dreissler. Omtrent hundre besøkende.

Fra venstre: Dreissler, KOdahl og Rönkä

Rundballer i solnedgang

Våningshus i soloppgang

Kvinnen i plast i finsk utgave

2011-02-07T18:27:00.001+01:00

Denne skal nå glede mine finske lesere. Fikk den i dag.

Lykke til. Har ingen tjangs til å lese oversettelsen, men matcher den omslaget, skal jeg være fornøyd.

Rush

2011-02-02T09:11:00.000+01:00

Min signatur vil fra tid til annen figurere på nettstedet/magasinet Rushprint. KOdahl i Rushprint

Rushprint er som kjent en norsk pamflett om film, både digitalt og på papir.

Min inngang vil være bloggen Svarte kanoner og andre essays om film

Bloggen Svarte kanoner er min hyllest til gode kriminalfilmer.

Siste omtale begge steder er av Edith Carlmars klassiker Døden er et kjærtegn.

Større jaktmarkeder/boknytt

2011-01-30T12:58:00.000+01:00

Har signert kontrakt med et forlag fra Romania. De kjøper Mannen i vinduet og Den fjerde raneren. Skal bli spennende å se hvordan Gunnarstranda klarer å skape seg rom i dette landet.

Det skjer en del rundt denne fyren i år. Dødens investeringer – førsteboka i serien - kommer ut i Storbrittania til høsten, utgivelse nummer fire på dette markedet, Kvinnen i plast skal ut i Frankrike og Tyskland, Finland, Østerrike, Danmark og Sveits – i hvert fall. Svart Engel skal ut i Italia. En liten gyllen ring skal ut i Portugal og Polen. Håper jeg ikke har glemt noen.

Her i Norge kommer bok nummer åtte i serien ut til høsten.

Kjøttsuppe med Klot

2011-01-24T15:27:00.000+01:00

KJØTTSUPPE MED KLOT - utdrag fra romanen Siste skygge av tvil av Kjell Ola Dahl

En dag i år 2000 fikk jeg en henvendelse fra Det Franske Kultursenteret i Oslo. Fyren som tok kontakt hadde registrert en viss begeistring for fransk krimlitteratur på min nettside. Vi hadde deretter et fuktig møte på Lorry hvor vi drøftet fransk/norsk kulturutveksling angående krimlitteratur. Emmanuel Rimbert viste seg å være en drivende fyr som fikk arrangert en litteraturfestival i Oslo året etter. Festivalen gikk av stabelen med pomp og prakt og ble støttet av flere forlag. Norsk krim møtte fransk krim. En kveld under denne festivalen ble jeg stående og pimpe vin sammen med en av deltakerne fra Frankrike. Han påsto at han var forlegger. Han fablet om å lage en felleskulturell kokebok. I denne boken skulle de franske og norske kriminalromanenes tekster om mat sirlig skrives inn. Det ble selvsagt aldri noe av. Personlig tente jeg på ideen. Er det noe som det virkelig er verdt å skrive om – spesielt i krim - er det mat. Jeg sverger i så måte til suppe. Det er mulig denne fyren snakket meg etter munnen. Blir det sent og mye vin blir jeg ofte revet med. Denne forlegger er i så måte ikke den første som har merket det. Men her - min hyllest til kjøttsuppe med klot innsendt et fransk forlag jeg ikke husker navnet på til en forlegger jeg ikke husker navnet på i det herrens år 2002.

Epistelen er sakset fra min roman Siste skygge av tvil første gang utgitt 1998.

Du finner romanen som hørespill, på e-bok – men for alle som foretrekker å lese papir:
ISBN: 82-05-25408-7, ib, 82-05-26261-6, ib,82-05-26523-2, h, 82-05-31593-0, h, 978-82-05-36381-6, ib,978-82-05-36670-1, h.

Kjøttsuppe med klot

En usedvanlig aromatisk duft av mat slo ut i gaten. En middelaldrende mann med melankolske øyne fylte døråpningen. På overleppen hadde han et nærmest usynlig arr etter et hareskår.

--Ja se på det du, sa mannen og strøk seg over leppen. --Det er fedrenes synder, slik er det med arbeidsløshet og trange dalfører. Vi får det igjen, vi som kommer etterpå.

Stemmen hadde den astmatiske undertonen til en innbarket røker. Oppover armene hadde han store bleke felter, det lignet delvis leget eksem. Han var skallet. Den blanke issen fløt som en elv mellom to bredder av glissent, tilbakestrøket hår, rød steinbunn i elven.

--Lukter godt, sa Hammersten.

--Kjøttsuppe.

--Mm, sa Hammersten.

--På den ordentlige måten, kjøttsuppe med rotgrønnsaker, kokt på knoke og margben med klot i.

--Klot?

--Melboller. Det er tre hemmeligheter med god kjøttsuppe vettu. Det er grønnsakene. De må være norske. Det er lyset skjønner du, midnattssol. Ingen grønnsaker får slik smak som de grønnsakene som vokser ute om sommeren her i landet. Lyset, det er lyset som gir smak. Nummer to er klot, og til slutt løksausen. Til kjøttet altså. For man tar opp kjøttet og serverer det med kokt kålrot og sur løksaus. Det må være eplesidereddik i den sausen. Og helst Beate poteter, eller Laila, de går også an. Hovedsaken er at de ikke meler.

--For et par år siden bodde det en mann i den øverste leiligheten her. Han het Abel Raag. Husker du ham?

Mannen nikket. --Stille, rolig kar. Bodde her et års tid. Ble borte.

--Borte?

--Han bare forsvant. Stakk fra husleien. Men det gjorde ikke så mye. Han hadde jo betalt depositum. Det er lenge siden nå. To år kanskje. Jeg husker det godt, på grunn av svogeren min. Du tar vel litt kjøttsuppe?

Han forsvant innover. Hammersten fulgte etter ham.

Kjøkkenet var blåmalt og ryddig. Komfyren var grønn. Kjelen som kokte var diger. Lokket klirret svakt. Spisebordet var av den gamle typen med dreide ben, bordplaten brun av elde. Fyren fant en blomstret tallerken i et skap, skjenket i suppe og skjøv asjetten mot Hammersten.

Mannen tente en sigarett mens Hammersten spiste.

--Du er ikke den første som spør etter fyren. Det var en fra kommunen her også. Han fikk første ladning.

Mannen reiste seg og gikk ut gjennom en dør. Hammersten spiste. Mannen romsterte med noe i naborommet. Han bannet. Det ble stille.

--Vet du hvorfor jeg er forbannet på den fyren -- Abel Raag? ropte han der inne fra. --Det var ikke på grunn av husleia, for det hadde han jo dekket med depositum, men det jeg aldri tilgir er at han bare stakk av. For da fikk jeg ikke avertert. Og siden jeg ikke fikk avertert, så kom jeg aldri unna svogeren min. Han er en drittsekk. Han betaler ikke husleie.

Mannen kom til syne i døråpningen med en blåstripete plastbærepose under armen. Han tok et siste trekk og kastet sigaretten i utslagsvasken der den slokket med et lite fres.

--Bare spis, spis nå!

Hammersten blåste på skjeen og spiste.

Mannen satte seg møysommelig. --Og vet du hvordan man ser at svogeren min er en dritt? På fortenna. De er helt hvite og sikkert av høy kvalitet, men det kan ikke skjules at de er kunstige. Han bygde en gang hytte sammen med kona mi, og dermed ble jeg også involvert. De to opererer med særeie, alt er skrevet over på henne, på kona, så kommer skattefuten og tar pant i hytta! Er det rart man blir forbanna? 'Jeg er nødt,' sa han 'har ikke råd til annet,' sa han, 'tenna mine kosta jo tredve tusen'.

--Tredve tusen? sa Hammersten mellom to skjeer suppe. --For et par tenner?

--Jada, og han gjorde det på faenskap akkurat som den gangen han la seg sjuk foran Stortinget for å slippe et annet krav, det var ikke rare tenna han hadde først, vettu, de var grå og litt skeive var de også. Men han sto på stige og malte, så stupte han rett i bakken og så gikk alle tenna. Det var forresten på den hytta han malte ... jaja, men det er en annen historie. Da er det noe annet å simulere foran Stortinget. Han hadde kjøpt en eiendom, en bygård på tvangsauksjon, øverst på Grünerløkka, det var før alle overklassebarna fra vestkanten flytta inn på Grünerløkka, det var en sånn gammel og fæl gård de viste på TV bestandig, der det lekker i taket og det er rotter og det ligger døde ungdommer under trappene, du vet han hadde planer om oppussing, skulle bli hushai vettu. Men så gikk ikke det da, for det bodde en utrolig drittsekk i den gården, og denne drittsekken fant seg ikke i å bli kastet ut, en kverulant, der møtte han sin overmann, nesten. La det være sagt med det samme. Kverulanten kjente mange advokater. Svoger fikk haugevis av krav om mangler og reparasjoner, den forrige eieren hadde jo luktet lunta og aldri vist seg fram, for da slapp han jo og tette alle lekkasjer på bad og kjøkken og slikt. Hvordan var suppa?

Hammersten med munnen full av mat, vinket opprømt med skjeen.

Mannen la plastposen på bordet og begynte å ta ut konvolutter og reklamebrosjyrer. --For å slippe alle regningene og maset, stupte svoger foran Stortinget, påsto sjøl han hadde fått hjerteinfarkt, men legene fant ingenting. Men da var det huskestue, han ble kjørt i ambulanse, det var på TV til og med, for det var en politiker som holdt i lanken hans inne i sykebilen, hun var jo lege vettu, og hun snublet jo nesten i fyren, da hun kom ut fra Stortinget, og alle disse TV--kameraene som pekte, så måtte hun bortpå hun også, da ble han sykemeldt, og slapp unna hele dritten, alle kravene, ja det skal jeg si, den mannen der er litt av en karamell. Så da kan du tro hvor mye husleie jeg får. Han tente på huset sitt også, jaja, det satt han forresten inne for, det er gjort opp som vi sier, så det skal han ikke plages med lenger, nei, forresten så tror jeg det var underslaget han satt inne for, huset tror jeg han fikk brent ned uten problemer, etterpå mener jeg, jeg husker ikke lenger, hvis han brente ned huset før underslaget, så fikk han vel forsikringspremien utbetalt, det er så mye med svogeren min, det er ikke godt å holde rede på alt sammen.

Hammersten tørket seg rundt munnen med håndbaken. --Noe er det med oss alle ...

--Du kan så si. Han forrige som var her og spurte etter Abel Raag, han kom fra kommunen, men det er ikke du, det ser man jo på lang avstand. Du er vel en gammel kamerat tenker jeg, bare ti still, du behøver ikke si noe. Men jeg har altså tatt inn posten hans. Fyren har ikke fått mye post på denne tiden. Bortsett fra all reklamen da, så har det stort sett vært selvangivelsen. Og det var den som fyren fra kommunen var så interessert i. Da reagerer de vettu, når de ikke får skattepenga sine. Det er mulig han var fra politiet også, jeg vet ikke. Han fikk i alle fall det som var av post.

--Når var dette?

--Et år siden kanskje. Jeg hadde jo tatt inn mye post. Men det var lite private ting. Det er jo litt av et kunststykke og bare bli borte, men det er vel som svogeren min. Foreldrene må ta skylden. De var noen fæle nazister, jeg husker faren deres, hvordan han drev med disse polakkene, under krigen var det å plage dem og drepe dem og etter krigen stuet han dem inn på små hybler og fikk dem til å jobbe for seg døgnet rundt.

Hammersten smattet og skjøv tallerkenen fra seg. --Takk for maten.

--Ja det var fæle greier, de torde ikke reise hjem etter krigen de polakkene, de var redde for å bli tatt for spioner vettu, faren til kona mi var stor nazist, han satt jo i fengsel også, da er det ikke rart at det gikk slik med svogerne mine ...

--Ja nazistunger, de fikk vel gjennomgå etter krigen.

--Men han er god til å marsjere, svogeren min, du vet det er ikke rart at han bærer fanen i 17.mai--toget, så stram kar og blir ikke sliten heller...

--Nydelig suppe, sa Hammersten. --Det grønne, var det kål?

--Javisst, kål setter smak. Men den andre svogeren min er ikke håret bedre. En gang knuste han tretti biler eller noe slikt, slo dem i stykker med en slegge, det var tretti biler som sto parkert på en badeplass.

--Han må ha blitt sliten, sa Hammersten.

--Ja og tenk du, med slegge og tretti biler, for en jobb, han må jo ha blitt helt pumpa av alt arbeidet. Han hadde helt ny bil sjøl, husker jeg, den kasta de jo i vannet, de som eide bilene han ødela. Og hans bil, den de skjøv ut i vannet, det var en helt ny Saab, synd og skam var det, for det var ikke lett å kjøpe seg ny bil i den gangen, i femtiåra. Men jeg snakker meg bort. Huset til svogeren min brant opp da, og han var helt på styr etter leiligheten der oppe. Til slutt fikk han flytte inn, men jeg måtte bryte opp døra. Da hadde det stått tomt der i to--tre måneder. Og vet du hva? Det var helt tomt.

--Jeg tror det når du sier det, sa Hammersten.

--Jeg tenkte jo jeg måtte ringe politiet og få orden på saker og ting, løsøre. Men det var ikke noe der. Ikke så mye som en skitten underbukse, ikke en sigarettsneip.

--Han hadde flyttet med andre ord? Tatt med seg møbler og alt?

Mannen tente en ny sigarett. --Nettopp. Og derfor kunne den dritten jeg har til svoger bare flytte rett inn. Men du? Dette depositumet, det regner jeg som foreldet, hvis han skulle komme og mase mener jeg ...

--Skulle bare mangle. Du er sikker på at leiligheten var helt tom?

--Tom som nøtta til fanden i eventyret.

--Han etterlot ingen ny adresse?

--Niks.

--Og du har overhodet ikke sett noe til Abel Raag, du har overhodet ikke sett fyren senere?

--Ikke et livstegn. Ingenting. Jeg ga jo faen i hele fyren. Han bare flyttet, stakk av fra alt sammen. Stakk av fra ingenting, fra denne posen med post.

--Og bortsett fra typen som kom fra folkeregisteret eller skattevesenet, har det vært andre og spurt etter ham?

--Ingen.

--Ikke politi engang?

--Som sagt det er mulig han typen som fikk posten var fra politiet. Han sto her og mumla om adresser og plikt til å melde adresseforandringer. Jeg hadde laget bacalao husker jeg, han ville ikke smake. Bacalaoen, den hadde kokt ferdig akkurat og jeg forsøkte med tabasko istedenfor piri piri, det var ikke særlig vellykket. Peppersmaken ble mere sterk enn smaksrik for å si det slik. Du kan sammenligne det med å bruke sekstiprosent når du egentlig skal ha whisky, jeg ble litt skuffet over etterbrenningen. Mere suppe?

Hammersten gned seg over magen. --Nei takk. Jeg tror jeg har spist for flere dager.

--Det er melbollene, helt sikkert melbollene.

--Ja, de var gode.

--Det er konsistensen som er hemmeligheten, en slags tjukk pannekakedeig, bare ikke glem sukker. Det må være sukker i kloten.

--Det skal jeg huske på, sa Hammersten. --Vær sikker.

Framveksten av en markedsplass

2011-01-19T20:44:00.000+01:00

Mere good Greed!
Denne rekka ser ut til å være populær, blant studenter vil jeg anta. Husk på det når du leser, stoffet står her, men kildene får du aldri! Good luck charm. Her en liten pamflett om børser:

Eksistensen av børser er betinget av samfunnsmessig organisering og klassestruktur. I mer primitive samfunn, foregår handel i flere og mer lukkede kretser og i enklere former.

I epoken etter middelalderen skjedde en omfattende urbanisering i Europa. Til nå hadde føydalstaten vært det rådende samfunnssystemet. Rikdom, posisjoner og eiendomsrett gikk i arv. Eneherskerne og adelen deres, bodde på digre gods og livnærte seg av husmennenes og leilendingenes arbeidsinnnsats.

Bydannelsene gjorde at gods- og leilendingssystemet gradvis opphørte. I byene vokste det fram et borgerskap bestående av håndtverkere og handelsmenn. Behovet for bokbindere, byggmestere, smeder, glassblåsere, møbelsnekkere, seilmakere og andre spesialister eksploderte med bydannelsen – på samme vis som handelsvirksomheten vokste og fikk bedre infrastruktur. Jo større byene vokste, jo bedre ble de organisert politisk. Byer som f.eks Genova, Firenze og Venezia ble til bystater som annekterte store omkringliggende områder. Disse mektige bystatene kjempet også innbyrdes om makt og handelshegemonier. Venezia var på en tid den mektigste staten i verden, og hersket over middelhavsområdet så langt som til Konstantinopel. I disse bystatene fikk markedsøkonomien fotfeste gjennom handel og produksjon. Fra femtenhundretallet forflyttet handelsmakten seg vestover gjennom Europa, først til Austburg og Nürnberg, men fra sekstenhundretallet ble det hollendere og engelskmenn som tok over og dominerte verdenshandelen. Særlig viktig for deres makt var etableringen av det hollandske Ostindiske kompani og det britiske Ostindiske kompani.

Disse selskapene begynte sin virksomhet med krydderhandel, men utviklet seg til handelsimperier som i praksis gjennomførte kolonialiseringen av verden – østover mot Mesopotasmia, India, indonesia og Java – sørover gjennom det afrikanske kontinentet. Med de nye imperiene fulgte de første aksjeselskapene, seddelbankene og børsene.

Ordet børs stammer fra det middelalderlatinske ordet for pengepung – bursa, på fransk bourse. Børsen var i praksis et sted der handelsmenn møttes – gjerne i et hus – for å handle med hverandre. Holland var først ute. Antwerpen fikk sin børs i 1531, Lyon og Toulouse i 1549, London 1566, Amsterdam 1608.

De som eide andeler i Det Hollandske Øst-India- kompaniet, kunne ikke løse inn andelene sine mot penger hvis de ønsket det. På den annen side kunne de selge andelene på det åpne markedet. Den første aksjehandelen på Antwerpenbørsen dreide seg derfor om kjøp og salg av andeler i dette handelskompaniet. Å investere i det hollandske Øst-India-kompaniet var svært lukrativt. De første fem årene ga hver investering en avkastning på 35 prosent. På denne måten oppsto grunnlaget for børsen som omsetningssted for aksjer og verdipapirer. Men utbredelsen av rene fondsbørser som spesialiserte seg på kjøp og salg av aksjer, skjedde først med industrialiseringen på attenhundretallet da det internasjonalt ble boom i jernbaneaksjer og andre industri-aksjer.

De første tegn til industrisamfunn i Europa, var knyttet til utvinning av metaller – sølvverkene og jernverkene. Verksbyer som f.eks Kongsberg ble til samfunn med stor og sammensatt infrastruktur. En stor mengde av arbeiderne jobbet i gruver. En oppfinnelse som kom i kjølvannet av gruvedrift var dampmaskinen. Den ble brukt til å pumpe vann ut av gruvene. Dette var lenge maskinens eneste oppgave. Men det var bare et tidsspørsmål før noen fikk øynene opp for hva dampmaskinen kunne utrette av andre gjøremål.

Med damplokomotivet, framveksten av jernbane og senere bomullsveverier, strikkemaskiner osv – endret verden karakter og utseende gjennom den industrielle revolusjon. Fabrikkpipene skjøt i været over hele Europa. Det skjedde en ny klassestruktur – mengder av mennesker flokket til byene for å få lønnsarbeid. Arbeiderklassen ble født. Slik ble samfunnet nok en gang polarisert i to klasser. Der det før var adelskap og leilendinger, var det nå arbeidere og bedriftseiere. Allikevel var det en betydelig forskjell: I det gamle stendersamfunnet ble forskjellene opprettholdt av kasten, altså slektskapet. I industrisamfunnet ble klassedelingen opprettholdt av tilgangen til kapital. Eierskap til fabrikkene besto av aksjepapirer som ble omsatt på børsene rundt omkring i byene.

Allerede før denne veksten i industriell utbygging, var London blitt verdens finansielle tyngdepunkt. Den organiserte fondsbørsen London Stock Exchange (LSE) ble etablert så tidlig som i 1773. London skrøt av å være the sun in the financial solar system.

I New York startet 24 meglere kjøp og salg av aksjer ute i det fri. De møttes under et tre i området hvor nåværende Wall street ligger. Dette markedet ble formelt konstituert i 1817.

I tillegg til å være et sted hvor det foregikk kjøp og salg, ble børsene samtidig maktsentra. Det var her formuene skiftet eiere. Det var her man gjorde de gode handler og befestet sine framtidige inntekter. Det var her folk gikk konkurs. Det var her makt og innflytelse ble demonstrert til daglig.

Den kanskje mest kjente myten fra eldre tids børser er den om hvordan Nathan Rotschield tusket til seg sine enorme formuer etter Napoleonskrigene. Den britiske/prøysiske alliansen bestemte seg for å stanse Napoleon da han dro på krigertokt etter å ha forlatt Elba i 1815. Det avgjørende slaget sto på gressmatten utenfor den belgiske byen Waterloo.

Natan Rotschield var en rik og beryktet kjøpmann i London. Han visste bedre enn noen at dette slagets utfall ville få store konsekvenser for Europa. Napoleon var jo en reformator. Han herjet med eiendomsretten og endret lovverket over alt hvor han slo seg fram. Hva ville han vel ikke gjøre for skadeverk hvis han fikk makten? Rotschield visste som andre at kampene ved Waterloo var det avgjørende slaget om Europa. Skulle den franske hæren nå gå av med seieren, ville Napoleon snu opp ned på det Storbrittania alle kjente. Rotschield var et hestehode foran andre pengefolk. Han plasserte like godt sine egne spioner på valplassen. Da Napoleon til slutt led nederlaget, var disse spionene lynkjappe og sendte beskjed om utfallet med brevduer til Rotschield på den andre siden av den brtiske kanalen – med den konsekvens at Rotschield visste om Wellingtons seier før alle andre aktører på børsen. Rotschield var verdens første virkelig store innsidehandler. Han iscenesatte nå en bløff som siden er gått inn i verdenshistorien.

Han stilte seg opp på børsgolvet og ropte ut til salgs alle sine eiendommer og alle sine varer. Folk kjøpte. Snart skjønte de andre aktørene at noe var på gang. Hvorfor solgte Rotschield alt han eide? Jo, tenkte de – han visste om utfallet av krigen. Napoleon måtte ha vunnet, og Rotshield var i ferd med å redde stumpene. De andre kastet seg på - alle solgte. De gjorde nettopp det som den gamle reven hadde forutsett. Panikken bredte om seg og prisene falt som stener. Da kaoset var på sitt høyeste og prisene var på det laveste, satte Rotchield i verk fase 2 i sin djelvelske plan. Rotschield begynte å kjøpe. Før de andre hadde rukket å fatte hva som skjedde, hadde han kjøpt seg opp halve Storbrittannia for en slikk og ingenting.

OSLO BØRS

En norsk handelsmann ved navn Morten Paulsen foreslo opprettet en børs i Christianina i 1708. Virksomheten kom snart i gang men opphørte like kjapt. København var i praksis sentrum for handelen i Danmark-Norge. Norge hadde ingen nasjonal bank, det var ikke laget for egen finansiell virksomhet i denne utposten. Først i 1818 vedtok det norske Stortinget å etablere en børs, som i starten holdt hus i Madame Jørgen Pløens hus i Tollbodgaten, også kjent som Treschow-gården. Dagens lokaler i Tollbugata 2 ble oppført i årene 1827-29 etter tegninger av arkitekt Christian Heinrich Grosch. Bygningen er bygget i klassisistisk stil. Grosch er tydelig inspirert av arkitektur fra antikken og renessansen. Fasadene består av trekantede gavler båret oppe av doriske søyler. Byggingen av børsen ble muliggjort gjennom finansiering fra en av tidens nyrike investorer – ølbrygger Thor Olsen. Det kan synes underlig, men faktum var at flere av de etablerte embedsmennene som til da hadde dominert handelslivet i hovestaden, hadde fått skudd for baugen på begynnelsen av attenhundretallet. Carsten Anker var konkurs etter at salget av sagtømmer sviktet mot engleskmennene under napoleonskrigene. Den britiske blokaden hadde selvsagt rammet mange fler enn ham. I Christiania fikk mange rikfolk påført store tap gjennom den voldsomme brannen i Bjørvika i 1820. Uforsikret trelast for titusenvis av pund gikk opp i røyk. Denne brannen rammet i tillegg til før nevnte Carsten Anker, også en mann som Otto Collett, som igjen ble en av dem som måtte melde oppbud og gikk bankerott.

Oslo Børs er ombygget flere ganger. Den opprinnelige bygningen i Tollbugata 2 var mye mindre enn dagens børs. Den største endringen skjedde rundt 1910 etter tegninger av arkitekt Carl Michaelsen.

I Christiania var det omsetning av valuta og veksler (ihendehaver-obligasjoner) som i begynnelsen dominerte aktiviteten på børsen. Varebørs ble Oslo børs først på nittenhundretallet.

I starten foregikk all handel direkte mellom kjøpere og selgere. Men etter 1914 har handelen foregått gjennom meglere som må ha lisens for sin virksomhet.

Det ble opprettet mange lokale børser i Norge på attenhundretallet. Trondheim fikk sin børs i 1819, Bergen 1837, Drammen 1839, Stavanger 1878, Kristiansund 1894, Skien 1895, Ålesund 1905, Sandefjord 1912, Haugesund, 1914, Fredrikstad 1921. Virksomheten på disse børsene kan spores tilbake til handelen knyttet mot lokalt næringsliv som trelast, hermetikkindustri, sildefiske, tørrfisk- og klippfiskproduksjon. Etter første verdenskrig og senere etter krakket i 1929, har disse lokale børsene ikke beskjeftiget seg med kjøp og salg av aksjer. Disse børsene er i dag omgjort til festlokaler, bibliotek o.l. mens det er Oslo børs som tar seg av finansmarkedet.

Aksjehandel har og har hatt mange navn. Aksjehandel, spekulasjon, jobbing. Det er klart at et begrep som investor lyder bedre og mindre odiøst i folks ører enn spekulant, børsbaron eller trader.

En investor er en person som kjøper og selger aksjer – altså eierskap i bedrifter. Askjekjøpet kan være begrunnet i ett av to: enten for å styrke bedriftens eierskap og høste utbytte av bedriftens virksomhet (sitte langsiktig) eller for å profittere på aksjens kursbevegelser (spekulere – sitte kortsiktig).

Investoren melder sine interesser for megleren som i praksis gjennomfører handelen. Ting kan skje underveis i prosessen, betingelser kan endres seg kjapt. Megleryrket er et hektisk og til tider svært stressende yrke. Megleren oppnår provisjon på handelen – såkalt kurtasje. Nå for tiden er det meglerhuset som tjener provisjoenene, mens megleren høster bonuser fra meglerhuset han arbeider i.

Helt fram til slutten av 1980-tallet, foregikk handelen på Oslo børs gjennom et såkalt oppropssystem. Noteringslederen ropte opp etter tur aksjene på børslisten, og for de ulike meglerne gjaldt det å by gjennom å rope tilbake. I 1988 tok dataalderen over på Oslo Børs. Oppropsordningen ble erstattet av et elektronisk system, ved at det ble montert data-terminaler inne på selve børsen. Senere (fra 1999) har meglerne kunnet kjøpe og selge aksjer online. Meglerne driver nå sin virksomhet fra sine kontorplasser i meglerhusene. I dag er Oslo Børs i praksis redusert til et kontorbygg som huser Oslo Børs AS. Ingen aksjehandel skjer i dag inne på huset. Oslo børs administrerer virksomheten og presenterer sine noteringslister og indekser.

På en moderne børs skjer altså omsetning av valuta, akjser, obligasjoner, varer og derivater. Kjøp og slag av aksjer og obligasjoner skjer i avdelingen som kalles fondsbøren. I Christiania ble fondsbørsen åpnet for første gang i 1881. Det ble da kjøpt og solgt eierskap i 23 selskaper og 16 obligasjonsserier – lånepapirer. Da var statsobligasjonene fra Norges Bank inkludert. Sakte men sikkert vokste virksomheten. Felles kursliste ble første gang presentert i 1897. Lenge ble det omsatt valuta bare på fredager. Daglig valutahandel startet i 1907.

Alle børser beregner indekser for sin virksomhet. I Norge er det handelen med selskapene på noteringslisten som danner grunnlaget for hovedindeksen.

Den første nasjonale indeksen ble på Oslo børs vedtatt satt til hundre i 1939. Etter annen verdenskrig gikk fondsbørsen nærmest i dvale. Den regulerte økonomien i gjennoppbyggingstiden fikk som følge at det nesten ikke foregikk kjøp og salg av aksjer. På 1980-tallet ble restriksjonene gradvis opphevet og boomen satte i gang. En ny indeks ble opprettet under navnet Totalindeksen i 1983. Men etter noen år ble det klart at Oslo Børs trengte en indeks som var sammenlignbar på et internasjonalt plan. I år 2001 ble Totalindeksen omgjort. Indeksen kalles nå hovedindeksen eller OSEBX – Oslo Stock Exchange Benchmark Index.

Askjer som ikke er børsnoterte blir også omsatt. I starten ble denne virksomheten betegnet som gråmarkedet, og handelen foregikk utenom børsen. I dag foregår også dette salget på en egen liste på børsen, og det er kriterier for å være på denne listen også.

I 1990 startet Oslo Børs handelen med derivater. Handel med derivater har imidlertid skjedd så lenge det har vært aksjeomsetning. Foran hvert eneste store krakk er derivatmarkedet i høykonjunktur.

Følg med på good greed!

Lord Jim

2011-01-16T18:59:00.004+01:00

LORD JIM – Roman av Joseph Conrad.

Jeg vil slå et slag for en klassiker – en av de leseropplevelsene som handler om stille timer bare brutt av tikkingen fra klokken på veggen og lyden fra sidene du blar om. En bok du vil senke i ren begeistring gang etter gang, enten for å forlenge opplevelsen eller for å tenke grundigere over hva som skjer og hvorfor. Jeg snakker om Lord Jim av Joseph Conrad.

Han var én tomme, kanskje to under seks fot, kraftig bygd og litt lut i skuldrene, og han hadde det med å strene rett mot deg med bøyd hode og et litt skulende blikk som fikk deg til å tenke på en rasende okse. Stemmen var dyp og kraftig, og framferden hans tilkjennega en slags hardnakket selvhevdelse som slett ikke var aggressiv. Det virket som om denne selvhevdelsen var en livsbetingelse for ham, og den syntes å rette seg like mye mot ham selv som mot andre mennesker.

Slik blir han introdusert, og vi aner at det er noe i denne mannens fortid som har gjort ham offensiv og skulende.

Forfatteren het egentlig Jósef Teodor Konrad Korzeniowski og ble født i Ukraina, og vi skjønner at det var enklere å kalle seg Joseph Conrad når man skal gi ut bøkene sine i England.

Conrads foreldre var polske, men de ble deportert til Sibir. Jósef vokste opp hos en onkel i Krakow men dro til sjøs som 17-åring. Han mønstret først på franske, siden britiske båter. I 1886 fikk han britisk statsborgerskap. Det var faktisk mannens mangslugne bakgrunn som gjorde at jeg satte meg ned for å lese boka da jeg fant den som tenåring. Det er mektig av en utlending å befeste sin posisjon som en de største forfatterne i britisk litteraturhistorie.

Conrad var sjømann. Han seilte på India, Australia og Malakka. Han var i Belgisk Kongo. Her ble han alvorlig syk og begynte å skrive bøker istedenfor å seile. Forfatteren Conrad skriver ut erfaringene til sjømannen Conrad. Lord Jim ble gitt ut i 1900.

Fortelleren, Marlow, gir oss Lord Jims historie som starter da Jim er ung styrmann på skipet Patna, som skal føre 800 pilgrimer til Mekka. Når uværet bryter løs, må Jim gjøre sitt livs valg – som selvsagt får dype konskvenser. Han forlater skipet sammen med de andre offiserene, mens pilgrimene ikke blir varslet.

Dette skal ifølge forskningen bygge på en faktisk hendelse. Den 17. juli 1880 seilte SS Jeddah ut fra Singapore med kurs for Penang. Passasjerene var muslimer. 778 menn, 147 kvinner og 67 barn. De var på pilgrimsferd til Mekka. Båten seilte under britisk flagg og under britisk kommando. I en voldsom storm begynte skuta å ta inn vann. Kapteinen og underoffiserene gikk i livbåtene og lot passasjerene seile sin egen sjø. Livbåtene ble berget. Kapteinen og de andre fortalte en story om opptøyer og voldelige passasjerer. Men den 8 august ble Jeddah tauet inn til Aden av en annen båt. Alle pilgrimene levde i beste velgående. Nå fulgte en offentlig gransking som slo skipsoffiserenes fortelling i hjel.

Det samme skjer i romanen og Lord Jim står tilbake æresløs i rettsaken som følger. Boken dveler altså ved livsvalg, konsekvensen av våre handlinger og ikke minst moral. I fortellingen blir Jim en mann som forsøker å flykte ftr sin egen fortid. Han slår seg ned på ukjent sted og starter med blanke ark. Men så en dag passerer skjebnen forbi, i form av en Marlow eller en avisleser med hukommelse. Hver gang skammen innhenter denne mannen bryter han opp og reiser til nytt sted, starter på bar bakke – inntil ryktet innhenter ham igjen.

Noe av det kanskje mest elegante med romanen er disposisjonen. Marlow forteller til en gruppe tilhørere, og innimellom blir det også plass til disse tilhørernes fortellinger. Jims historie framstår brokkevis, noe jeg tror er noe av nøkkelen til fascinasjonen. Med dette fortellergrepet dras leseren med aktivt og kobler sammen brokkene for å ta inn helheten.

Jim velger til slutt å reise dypt inn i jungelen til Patusan hvor han opparbeider seg en posisjon blant de innfødte og får oppnavnet Tuan –Lord. Her forelsker han seg i kvinnen som heter Jewel og opparbeider seg respekt blant de innfødte ved å bruke sin erfaring og sine kunnskaper til å beskytte dem mot korrupte ledere og andre kjeltringer. På den annen side: Når noen vil frata andre privilegier bygger det seg opp nye konflikter og det dukes selvsagt for et større oppgjør. Spørsmålet er da om han er fri fra sin skjebnesvangre handling fra mange år tilbake.

Boka ble oversatt av Sigurd Hoel og første gang utgitt her i landet i 1932. Ny utgave oversatt avBjørg Hawthorn med forord av Jacob Lothe ble gitt ut i 2004.

Lord Jim er en bok jeg har lest mange ganger. Jeg kommer til å lese den enda flere ganger. Hvorfor? Vel, dette er en viktig bok for meg. Det er en stor fortelling om et menneskes strevsomme vandring gjennom livet fortalt av en veldig klok forfatter. Lord Jim er rett og slett en usedvanlig god roman. På samme vis som en annen bok jeg setter høyt – Den Store Gatsby av Scott Fitzgerald, dveler boka ved fundamentale spørsmål som jangår de fleste av oss. (interessert i Gatsby? Sjekk ut denne linken: Scott).

Den første sitatet over var i Bjørg Hawthorns oversettelse. Her følger den samme - av Sigurd Hoel:

Han manglet en tomme eller kanskje to på seks fot og var kraftig bygget. Når han kom gående rett mot en med litt lutende skuldrer, med senket hode og hardt blikk oppunder øyenbrynene, lignet han en okse som går til angrep. Stemmen var dyp og kraftig, og hele måten hans ga uttrykk for en slags sta selvhevdelse, som allikevel var uten fiendskap. Den lot til å være nødvendig for ham, og etter alt å dømme var den rettet like meget mot ham selv som mot noen annen.

Jeg ser ikke noe poeng i å telle punktum i de ulike oversettelsene – eller å se på ordvalgene. Men allikevel gir det et tankekors å sammenligne de to tekstene.

Jeg leste Lord Jim første gang da jeg var omtrent sytten år – i Sigurd Hoels oversettelse. Jeg kjøpte boka på loppemarked på Bislett stadion mens jeg gikk på videregående. Romanen er gitt ut på Gyldendal i 1951. Jeg har lest den utgaven i alle fall to ganger til. En gang på slutten av 1980-tallet (husker det fordi jeg husker sofaen jeg lå og leste på, den sofaen klarte barna å ødelegge og jeg kjørte selv sofaen på dynga i en orangsje folkevognbuss som jeg solgte i 1988). Så leste jeg den en sommerferie i Portør på 1990-tallet (det regnet hver dag og en kompis kom på besøk. Han likte også den boka og han bodde da i Risør husker jeg, og vi drøftet Lord Jim og Marlow da vi fisket makrell i silregnet, og han fortalte om skilsmissen og sin nye leilighet). Bjørg Hawthornes oversettelse ble gitt ut på Kagge i 2004. Jeg fikk den av forleggeren og leste den like etterpå. Når jeg nå sitter og ser på de to tekstene, får jeg bare innmari lyst itl å lese romanen om igjen. Snart. Originalen. På engelsk.

Taylorpraise

2011-01-13T22:07:00.003+01:00

Ny DVD i posten i dag: Ladies and Gentlemen-konserten med Stones fra 1972. Den går for tredje gang nå, mens jeg skriver.

Betyr det at jeg er fan?

Tja. En av mine romanfigurer framfører med jevne mellomrom noe han kaller Gimme Shelter-monologene. Han til og med nummererer dem. Årsaken (tror jeg) beror på at denne fyren elsker Stones fra den tiden de var på høyden kunstnerisk – i perioden 69-74 – eller nærmere bestemt i den perioden Mick Taylor spilte med bandet.

Min romanfigur har sikkert allerede fornærmet mange Stones-fans. Men jeg er personlig ikke udelt uenig med min romanfigur. Det var noe med kombinasjonen Keith Richards og Mick Taylor som er uten sidestykke i rockhistorien (med unntak kanskje av kombinasjonen Roger Waters/David Gilmour i Pink Floyd). Richars/Taylor var Fender Stratocaster mot Gibson Les Paul. Det var rå riffkompetanse mot ubeskrivelig følsomhet og talent.

Mick Taylor kom fra John Mayalls Bluesbreakers, den samme skolen som Eric Clapton og Peter Green hadde gått. Da Taylor var tjue år gammel, ble han innlemmet i Rolling Stones (etter at Brian Jones fikk sparken), og bidro til å realisere noen av bandets flotteste plater. Jeg nevner i fleng: Let i t bleed, Get yer ya yas out , Sticky fingers, Exile on main street, Goats head soup og It’s only rock’n roll.

For ordens skyld, la Gimmie shelter tale for seg selv. Denne innspillinger er fra den samme skiva som nå går på TV mens jeg skriver:

Jeg har en annen DVD med Stones der Ronnie Wood (for Stones-analfabeter: Taylor røk uklar med Mick Jagger en gang på 70-tallet. Taylor mente han burde ha krav på royalties i og med at han regnet seg som medkomponist på mange av låtene (fra de før nevnte gullkantede albumene). Jagger nektet og Mick Taylor leverte sin oppsigelse en dag i 74. Et økonomisk tap for Taylor men et desto større kunstnerisk tap for Stones. Som sagt, Ron Wood overtok plassen og selv om han kler hockeysveis og matcher pirat-looken til Richards har han aldri løftet bandet nevneverdig (der var det jeg som snakket, ikke min romanfigur - rett skal være rett)) – altså en DVD der Ronnie Wood faktisk gjør en bra bluesy gitarjobb – Stones at the MAX. Men dette var, som allerede påpekt, et sidespor.

Ladies and Gentlemen er en liten historisk begivenhet. Konserten var en promoteringsturne for Exile on Main street i 72. Den ble filmet, visstnok for kino, men har ligget og støvet ned og nå er den pusset opp fro DVD.

Konserten er mer enn bluesy. En høydare er Midnight Rambler. Mick Jagger serverer ekte vare med først munnspillsolo og siden vokal. Det eneste som er litt pussig er den hvite pyjamasen han svimer rundt i. Litt krysning av Elvis på Hawaii og Freddie Mercury på vorspiel. En annen høydare er Chuck Berry-klassikeren Bye Bye Johnny – (fete soloer av Richards – på Gibson). For øvrig er det mye materiale fra Exile on Main street.
Jeg skal komme med en ny tilståelse: På 1960-tallet da valget sto mellom Beatles og Stones, valgte jeg Stones. Jeg mistet sikkert mange potensielle venner ved å tilkjennegi mine sympatier, men siden jeg ikke vet hvilke jeg kunne mistet, spiller det mindre rolle - og jeg fikk sikkert ødelagt hørselen da jeg digget Paint it black og Midnight Rambler under øreklokkene for ikke å forstyrre naboene i blokka vi bodde i. Mitt andre minne er de grønne gummistøvlene som måtte være brettet ned og der vi med rød og blå tusj flagget vår musikksmak på bretten: S-T-O-N-E-S. Gud nåde den som en sen kveld møtte en gjeng med B-E-A-T-L-E-S på nedbretten.

Jeg kan med andre ord anbefale denne DVD-en. Taylor spiller så tårene drypper fra sliden på Love in Vain. Selv på allsang-låta You can't always get what you want har han en gitarsolo som løfter låta litt lenger enn inn i evigheten.

Kom plutselig til å tenke på at det siste musikkinnspillet jeg hadde her på bloggen var om Jeff Beck, kanskje litt sært å snakke gitarister nå igjen. Det får ikke hjelpe.

La oss la bandet få avslutte samlet. Her er en rå versjon av bitch: Enjoy!

They don't make faces like that anymore – Sunset Boulevard

2011-01-10T08:15:00.002+01:00

Dette innlegget om Billy Wilders store film ble publisert første gang på http://www.kjelloladahl.no/ i 1998 under vignetten Svarte kanoner.
Innlegget ble publisert for andre gang i boken Kjell Ola Dahls beste i 2007 – ISBN 978-82-05-36381-6

Sunset Boulevard

1950

Regi: Billy Wilder

Med: Gloria Swanson, William Holden, Erich von Stroheim, Nancy Olson m.fl.

Når man skal skrive om en av århundrets mest omtalte filmer, må det bli et personlig essay. De fleste forbinder denne filmen med en ren hyllest til Hollywood, et melodrama om den brutale virkelighet som små og store filmpersonligheter før eller siden må gjennom eller bare forholde seg til, enten de takler det eller ikke. Denne siden ved filmen er mindre viktig for mitt forhold til den. Dette, både fordi jeg betrakter Sunset Boulevard som et ypperlig konstruert, regissert og klippet kriminaldrama, men også fordi jeg tror denne filmen har vært med på å prege, ikke bare mitt forhold til narrasjon og fiksjon, men mitt forhold til kunst i det hele tatt. Mitt første og andre møte med denne filmen hadde jeg nemlig som barn, på sekstitallet da NRK kjørte svart/hvittfilmer fra Hollywoods Golden Age hver mandag. Av disse mandagsfilmene, jeg kan knapt forestille meg at jeg gikk glipp av noen i perioden 1965-1973, var det uten tvil denne som gjorde sterkest inntrykk.

Uutslettelig i minnet er åpningsscenene med liket som flyter i bassenget, og ikke minst når William Holdens rollefigur oppdager Norma Desmond idet hun kikker gjennom blendingen med de korny brillene som ligner en kikkert eller hva det er. Men i ettertid vet jeg også at denne filmen den gang fascinerte ved skape en gåsehudliknende stemning. Denne stemningen var knyttet til Norma Desmonds utseende og den var knyttet til huset hennes, tilsynelatende forlatt, også det en falmet skjønnhet, tilårskomment, men vakkert, noe som virket frastøtende og tiltrekkende på samme tid. Filmen og særlig forholdet mellom Gilles og Desmond, hennes forhold til sin eksmann, sjåføren og butleren Max von Mayerling, den dissonante ensomhet som Norma Desmond er innpakket i, virker vakker og stygg på samme tid.

Det kostet å holde ut denne filmen som barn. Men den jobben det var å holde den ut, hadde ikke å gjøre med at filmen var kjedelig, den var alt annet enn kjedelig, den var heller ikke brutal eller intellektuelt særlig avansert. Det bodde i denne filmen en mystikk, noe ukjent som appellerte til meg, men som også gjorde meg engstelig, og denne engstelsen, dette stupet av uvisshet, erkjennelsen av å stå på kanten av noe jeg ikke helt forsto, men ønsket å vite mere om, det utfordret og pirret den elementære dragningen som alle har i seg når de blir fortalt en fortelling, eller ser en film, utfordret og pirret av suget etter å se hvordan det går til slutt, og gjorde filmopplevelsen til en indre kamp.

Når jeg senere så filmen igjen, som voksen, innså jeg jo tydelig at det som barnet i meg den gang kompenserte av manglende modenhet, ganske intuitivt ble sanset estetisk, og det som stadig betar meg i dag, når jeg ved sporadiske anledninger ser filmen igjennom, er hvordan jeg fortsatt fascineres på samme måte som barnet den gang, særlig av åpningen med William Holdens voiceover mens politiet kjører utover Sunset mot huset, der Gilles flyter i bassenget med to skudd i ryggen og ett skudd i magen. Som voksen seer kan man stadig få nye kick, når man oppdager at legendariske Cecil B. De Mille gestalter seg selv på settet, og at selveste Buster Keaton spiller bridge med Desmond, eller man nyter snerten i replikkene, som vekslingen i starten mellom Gilles og Desmond: William Holden sier:

"I know you. You are Norma Desmond, you were in silent pictures, you used to be big."

Og Gloria Swanson svarer med ansiktet skåret i dramatisk positur: "I am big! It is the pictures that got small!"

Gloria Swanson spiller altså Norma Desmond, en stumfilmstjerne som har rukket å bli femti og som lever bortgjemt i et digert hus i 10086 Sunset Boulevard. Hennes faste regissør Max von Mayerling (Erich von Stroheim), som for øvrig var hennes første ektemann, har nå tittel hovmester, og er den som overvåker henne, lar henne fortsette selvbedrageriet, en forestilling om at hun fremdeles er en etterspurt og beundret filmstjerne, mens hun i virkeligheten er bortglemt, gammel og bare veldig ensom og rik. Et skuespill, utspilt i et gestaltet virkelighetens teater - og – en film i filmen.

William Holden spiller manusforfatteren Joe Gilles som ganske tilfeldig dumper borti dette huset på flukt fra sine kreditorer. Husets eier og manusforfatteren kommer i snakk.

Norma har nettopp knotet ned på papiret et filmmanus, Salome, som kjent er dette kvinnen fra Bibelen som var forelsket i Johannes døperen og til slutt fikk hodet hans servert på sølvfat, en form for feministisk, seksuell realisering som altså den ensomme millionøsen finner svært oppbyggelig som underholdning. Gilles leser manuset, finner det elendig kvalitativt sett, men finner heller ingen argumenter mot å få lønn for å bedre det ut. Siden de avtaler å samarbeide tett, flytter han inn i et rom over garasjen.

Men så viser det seg at denne kvinnen med den narsissistiske psyken har mer spesifikke planer for den unge forfatteren, og særlig for seg selv. Hun tar ham med på bilturer, kler ham opp i fine dresser og forærer ham sigarettetuier og armbåndsur i rent gull. Nyttårsaften må han komme i selskap kledd i kjole og hvitt. De venter på de andre gjestene. Mens de venter, danser han med henne. Men det kommer aldri noen andre gjester. Norma vil nemlig ha ham som eneste gjest. Hun erklærer sin kjærlighet til ham, noe som får ham til å våkne opp. Han forstår at han må komme seg vekk og forlater henne øyeblikkelig.

Senere telefonerer han Max for å få ordnet med transport av eiendelene som han kjørte fra. Da får han vite at Norma har forsøkt å begå selvmord. Slik henter hun tilbake den angrende mannen som blir hos henne, i dette fengselet som regjeres av hennes selvdyrkelse. Han holder det ut, også av økonomiske grunner, men mest av ren hensynsfullhet. Hverken han eller Max orker å røpe den egentlige sannheten for Norma. Akkurat denne dyrkelsen av henne, fornemmelsen for og omsorgen som alle Normas menn har for hennes uendelige sårbarhet, er kanskje det elementet ved denne historien som er med på å holde den frisk og fortsatt fascinerer nye seere.

Dette fengselslivet må Gilles kompensere på annen måte. Han søker personlig frihet ved å arbeide nattestid sammen med den kvinnelige manuskonsulenten Betty Schaefer (Nancy Olson), for å skrive eget manus til film. Norma blir sjalu. I starten er denne sjalusien lite annerledes enn den sjalusi som oppstår og dør mellom mennesker hvert øyeblikk på jorden. Men denne kvinnen lever i en boble av selvbedrag. Hvis sjalusien får vokse vil sjalusien nødvendigvis utfordre hennes eksistensielle plattform. Når Gilles faktisk forelsker seg i Betty, vokser Normas sjalusi og blir farlig. Det dukes altså for det store oppgjøret, og filmens spesifikke hyllest til film som kunstnerisk medium, idet Norma Desmond demonstrerer at det for henne kun er mulig å forholde seg til virkeligheten gjennom sitt selvbedrag, illustrert gjennom skuespill: Sluttscenen hvor Norma Desmond gjør sin siste exit, ned en glamorøs trapp og ut til politivognene, mens kamera går og gamle Max regisserer,

Alexandre Dumas, Witt, tulipaner og bobler, som med sirkels lovmessighet biter seg selv i halen

2011-01-06T15:46:00.004+01:00

Noen av oss har et litt betenkt forhold til nyheter fra Belgia. Gjerne etter historier om pedo-ringer og den slags - Hva er det med Belgia? Som en kompis sa da nyheten om Fritzl og fangehullet i hagen sprakk: Hva er det med Østerrike?

Nederland

Man kan også spørre: Hva er det med Holland?

De av oss som leser klassisk litteratur har kanskje en bok i hylla som heter Den sorte tulipan av Alexandre Dumas.

Boka innledes med skildringen av hvordan den hollandske politikeren Johan De Witt og hans bror Cornelis i sin tid ble lynsjet. Spektakulær historie. Bror satt i fengsel og Johan kom på besøk. Etter at de to var blitt kverket av mobben, ble fingre tær og visse unevnelige kropps-ekstremiteter kappet av. Historiebøkene vil ha det til at enkelte av de samme ekstremitetene visstnok ble spist (!) av enkelte opphissede mob-members.

De Witt - uheldig politiker

Romanen fortsetter. Dumas har tatt oss med til i Holland på 1600-tallet. I byen Harleem utloves en belønning på 100 000 Guilders til den som kan dyrke fram en svart tulipan. Jada – hundre tusen G var MYE penger. Konsekvens: Det blir bikkjekamp mellom landets beste gartnere. Cornelius van Baerle klarer nesten å få det til, men blir kastet i fengsel. Her møter han selvsagt en kvinne – den vakre Rosa – datteren til fengselsbetjenten. En digresjon: Og denne detaljen har sikkert vært tema for doktoravhandlinger – er det tilfeldig at en gartner som havner i fengsel på grunn av en tulipan forelsker seg i en rose?

Det mange moderne lesere spør seg om er: Hvorfor skulle noen uansett betale så mye som 100 000 G for en blomst? Vel – vi er moderne mennesker og vi kjenner begrepet finansbobler.

TULIPANRUSH

Tulipanene ble innført til Europa fra det ottomanske rike (nåværende Tyrkia) i det sekstende århundre. Den virkelig store handelsmakten i Europa var på denne tiden Holland. Tulipaner ble kjempepopulære i Holland – som et luksusprodukt. Det er ikke underlig, blomstene er tiltalende, delikate, svulstige, enkle i sin design og fargerike ikke minst. Tulipanene var noe helt nytt i verden og disse vakre blomster var objekter som mange ville eie.

Fortsatt moderne i Holland - tulips

Siden tulipanblomsten vokser ut fra en løk og ikke frø eller rot, er kjøp og salg sesongpreget og dyrkingen går kjapt. Det tar noen uker å drive fram en vakker tulipan – hvis du først har løken.

Tulipanene ble i det gamle Holland gradert i pris. De mest populære – og dyreste – var såkalte virus-tulipaner med vakre og spillende fargemønstre. Ettersom disse blomstene ble mer og mer populære, betalte profesjonelle dyrkere høyere og høyere pris for løkene.

Tulipanmarkedets akilleshæl var løkdyrkingen. For at en løk skal produsere blomst år etter år, må blomsten hindres i å sette frø, dessuten må den få lov til å visne ned på løken. En løk som fikk snittet blomsten, ville ikke nødvendigvis produsere blomst neste sesong. Men i Holland på femtenhundretallet var tulipanene forbruksvarer. Selve løkdyrkingen ble derfor en egen bransje. Det tar laaaang tid å foredle fram en tulipanløk. Dessuten visste man ikke garantert hva slags blomst løken ville produsere, kanskje var frøet et resultat av en krysning med en blomst i annen farge enn blomsten på mor-løken. Særlig intens var spenningen rundt virus-løk som kunne komme opp med de heftigste fargeflash. Omsetningen nådde skyhøye tall og investorene konstruerte et derivat vi i dag forstår som futures. Man kjøpte og solgte kontrakter på løkpartier som ennå ikke var dyrket fram. Man gamblet altså, med varen man skulle få i framtiden. For ingen kunne med sikkerhet vet hva som ville skje under dyrkingen. Frost eller oversvømmelser kunne ødelegge partiet, plantesykdommer eller lus kunne ødelegge partiet. Den som kjøpte en framtidig avling satt i høy risiko, alt kunne gå til helsike. Men på den annen side kunne virusløken gi nye og fantastiske fargekombinasjoner som verden ikke hadde sett make til. Her lå gevinstpotensialet. Det var ren gambling med tulipanløk slik som short-handel og derivathandel fungerer på dagens moderne børser. Hollenderne selv betegnet denne handelen som ”handel med luft” – fordi i realiteten ingenting ble solgt.

Løkpartier som ikke eksisterte ble verdsatt og omsatt til vanvittige priser. Det sies at prisen på en enkelt tulipan kunne nå nivåer på flere årslønner. En enkelt blomst ble slik et investeirngsobjekt som flere gikk sammen om å kjøpe med håp om å gevinst ved videresalg.

Risiko

Risikoen var med andre ord høy. Investor kunne gå bankerott bare ved en uvøren bevegelse eller trekk fra et åpent vindu. Kjøp og salg av tulipanløk var en meget skjør boble som før eller siden måtte sprekke. Denne møtte nåla visstnok i 1637.

SHIP OF FOOLS

Det er mange likheter mellom pyramidespill og bobler i markedet. For at det skal skapes gevinst, er både bobler og pyramidespeill avhengig av det finnes alltid en ny dust-loven (engelsk: Greater Fool-theory) Ponzi-pyramiden opprettholdes ved at det hele tiden kommer til nye duster som betaler svindleren friske penger som han kan gi tilbake til dustene som står høyere oppe på listen. Hvis tilgangen på duster stanser opp, ryker svindelen.

Ukjent med Ponzi? sjekk denne linken

Den kjente ponzi-svindlderen Madoff holdt karusellen i gang ved å utbetale formidable gevinster til sine investorer. For å innfri løftene, var han avhengig av investeringene fra de sist ankomne. Når tilgangen på duster stanset opp, falt byggverket sammen. På samme vis som da jeg skulle tjene colaflasker på pyramidespillet til min kompis i 1968: det fantes ingen flere duster som kunne kjøpe cola til meg (samme link som over).

Ok – dust er et kipt ord. Men det handler ikke her om IQ. Det handler om at penger ikke oppstår av seg selv – eller ingen trær vokser inn i himmelen – eller – hva som før eller siden skjer når det ikke er realøkonomisk dekning for finansøkomiens herjinger. Garantert høy gevinst på lav investering fører til en strøm av nye investorer. Men – den høye gevinsten rekker bare så lenge det er penger i bingen.

(En del) nordmenn ser på en boliginvestering som sikker sparing med utsikt til kjapp og formidabel gevinst på grunn av hurtig økende boligpris. Hvis tilgangen huskjøpere stanser opp, for eksempel fordi renten stiger slik at folk får problemer med å ta opp lån, vil prisene falle og boblen i verste fall sprekke. Det skjedde tidlig på 1990-tallet i Norge. Det samme skjedde i USA tjue år senere.

I 1995 fikk de amerikanske utlånsbankene Fanny Mae og Fredddie Mac skattefordeler ved å yte boliglån til folk med lav inntekt. Det var en omforent politisk visjon i USA om at alle amerikanere skulle ha tak over hodet. Samtidig vokste boligprisene formiddabelt. Det ble snart ytt lån til alle, også de som ikke kunne betale for seg. Men lånene ble gitt allikevel – i trygg forvissning om at både långiver og låntaker var beskyttet av prisstigningen på boliger og tilstrømmingen av dus . . . (unnskyld, jeg mente boligkjøpere). Det finnes utallige myter om rushet av salg av lån til fattige amerikanere på nittitallet. Det ble etablert egne lånemeglerkontorer, provisjoene var skyhøye til meglerne som solgte mange lån. Det var knapt naturlige bremser til utviklingen: Utlånsbankene hadde skattefordeler, salget var safe- og prisstigningen gjorde at alle var beskyttet (les: lav risiko – apropos den avklarende figuren over). De få som prøvde å stoppe reset, var de analytikerne som hevdet at boligmarkedet var en boble, og at bobler før eller siden sprekker. Men disse advarslene ble til lite populære kronikker i aviser som New York Times og the Economist. Og – politiske liberalister som mener at det å bli rik er en menneskerett, er ikke enige i slike profetier. De som virkelig sjelden leser slike kronikker, og som i alle fall ikke kan gjøre noe med saken, er den enkelte huskjøperen og den hardtkjørende megleren med gelé i håret .

Boligprisene begynte å falle i 2007. Det ble snart vanskelig å selge og de som endelig fikk solgt, fikk i alle fall ikke dekket lånet. Mange eiendommer gikk på tvangsauksjon. Andre snøballer begynte å rulle. Bydeler ble stående folketomme osv. Det ble sterk uro i finansbransjen over hele verden. Amerikanske banker avskrev tap over en lav sko. De mest kreative bankene solgte derivater med store andeler av råtne boliglån som en del av pakkene. I mars ble likviditeten til finansieringsbanken Bear Stearns så kritisk at banken J. P. Morgan måtte kjøpe den opp for å hindre 15000 arbeidsløse meglere og full panikk. Senere gikk banken Lehmann Brothers konkurs. Det var den avgjørende alarmen til verden om at vi alle satt i samme båt og at den båten var i hardt vær. En boble er rund som en sirkel og historien biter seg selv i halen. Alt har en oppside – Bankdirektører og profilerte meglerhus kan takke skaperen for at rettsstaten har beveget seg noe lenger enn i Holland på 1600-tallet.

Hjemmesiden er oppe og går igjen!

2011-01-04T20:40:00.000+01:00

Det har tatt sin tid, men nå er den altså på gang. Ikke så mye stoff til å begynne med, men det er en start. Har lagt inn en liten miniblogg på siden (Siste nytt i menylinjen). Her legger jeg inn en del stoff knyttet til forfatterskapet, f.eks DEN SENSASJONELLE NYHETEN om at Gunnarstranda vil ri igjen i år – 2011.

KOdahls hjemmeside

Den har sin historie denne hjemmesiden. Den ble lansert i august 1996. Den lå da som et underbruk på Gyldendal.no. Med bistand fra først Pål Nisja og siden Peder Skou lå min side på Gyldendal og breiet seg fram til 2005. Da tok Gyldendal og jeg en liten pause i forholdet, og hjemmesiden ble da flyttet til domenet kjelloladahl.no. Der lå den nærmest uten aktivitet, noe fordi jeg mistet litt troen og delvis fordi jeg begynte å blogge isteden.

I høst ble hjemmesiden lagt helt ned. Så har jeg vært i tenkeboks. Hva er det hele godt for? Er en enkel blogg nok? For eksempel har et populært innslag på min gamle hjemmeside – Svarte kanoner, fått egen blogg og jeg tror faktisk denne kanoniseringen av filmatiske krimklassikere fungerer bedre på den måten.

Sjekk bloggen Svarte kanoner!

Mye har endret seg for forfattere og sosiale medier de siste årene. Mange av mine kolleger bruker Facebook og Twitter som lanseringsarena. De oppretter sider for bøkene sine og flagger nyheter (Jada, jeg har gjort det selv også, opptil flere ganger på Facebook altså, jeg twitrer ikke - ikke forleøpig i hvert fall).

Men jeg har landet på at en hjemmeside er en verdifull arena. Hva adressen er?

Sjekk den ut: http://www.kjelloladahl.no

Reisebrev – Tåke i Dallas

2011-01-02T19:30:00.001+01:00

Tåke i Dallas

Det var sen høst og innspurten i valgkampen mellom Ronald Reagan og Jimmy Carter. Jeg ble kjørt omkring i USA i Greyhoundbuss og fikk plutselig et innfall om å følge valgnatta fra dypeste Reaganland.

Beslutningen ble tatt idet bussen jeg satt i var i ferd med å passere en evigvarende hveteåker i Texas. Det ble mørkere og mørkere ute. Frontlyktene falt på den samme evigvarende åkeren i time etter time. Det sosiale livet i bussen var gått fra å være jovialt til å bli ganske vennskapelig. De passasjerene som hadde stått og sett på hverandre i innlagte pauser på ulike truckstops, begynte å kjenne ansiktene til hverandre. Vi begynte å danne en type gruppestruktur som oppstår mellom passasjerer på lange reiser: Oss og de andre.

Ett utslag av felleskapsfølelsen ble håndtert av en sliten hippie som satt bakerst i bussen. Med jevne mellomrom fyrte han opp og sendte rundt en tjukk og ulmende joint. Det ble stille da den gikk fra sete til sete. Snart begynte bussjåføren å sniffe med nesen, løfte hodet og kikke i speilet. Hver gang lød stemmen hans i høyttaleren:

–La-dies and Ge-ntleme-e-n, if I reckon’ this smell of pot once more in my buz, I’ll drive to the nearest poh-lice-station and drop ya'll off.

Replikken høstet dempet latter hver gang. Følelsen av å være på skoletur ble forsterket.

Da den uendelige åkeren endelig endte, kjørte vi langt om lenge inn i Downtown Dallas og jeg gikk av. Det nærmet seg midnatt og jeg så ikke et eneste menneske. Ikke så rart, tenkte jeg. Det er jo valgnatt. Utenfor busstasjonen ség seig og tjukk tåke gjennom gatene. Noen gule gatelykter ulmet som båtlanterner langt borte. Sikten var minimal. Bussen bakket ut og kjørte videre. Jeg sto igjen, alene, på en folketom bussterminal. Jeg heiste den grønne militærsekken på skulderen og labbet i vei. De eneste menneskene jeg kunne se, var noen uformelige bylter – hjemløse, som hadde rullet seg sammen for å sove i noen portrom.

Jeg gikk på måfå bortover en tom og øde gate. Men snart kunne jeg skimte omrisset til en firkantet bygning i tåken. På hjørnet lyste fem gule bokstaver under hverandre: H-O-T-E-L.

Jeg skjøv opp døren og kom inn i en smal resepsjon. Den besto av nakne, grå murvegger. En trapp ledet opp til etasjen over. Ved siden av trappen, til høyre. var en brun tredør. Den døren så usedvanlig stengt ut. Det er jo slik at enkelte stengsler virker mer lukket ut enn andre. Det er forskjell på et le bygget av hesjestaur og døren til et bankvelv. Denne porten var så tung og tjukk at den virket skuddsikker. Den hadde sår og fliser i lakken, noe som fikk meg til å tenke at denne døren hadde folk forgjeves forsøkt å åpne i generasjoner. Ved siden av den usedvanlig stengte døren var det en gitterglugge i veggen. Gitteret var laget av tjukke armeringsjern. Luken minnet om vinduet til en fengselscelle på Akershus slott. Bak gitteret kunne jeg skimte et rynkete fjes, Det tilhørte en eldre kar med hengebarter og med bowler på hodet. Under bowleren hvilte to øyebryn like buskete som barten, og under disse hårtafsene plirte to grå og lure øyne.

Plutselig lød et brak rett bak meg. Utgangsdøren slo opp. Inn kom en tilårskommen Elvis lookalike med motorsykkeljakke, koteletter på kinnene og spisse sko. Bak ham kom en overvektig ungjente i olabukser. Den tykke piken vraltet uten videre forbi og opp trappen. Elviskopien, som hadde flere tjukke gullringer på hånden, skjøv meg til side. Han kalte fyren i luka for Bernie og ba om en nøkkel.

–Fifty dollars, kvekket Bernie med en raspende nærmest uhørlig stemme og viftet med en diger metallnøkkel bak gitteret. Elvis II skjøv inn sedler. Bernie talte dem opp før han skjøv nøkkelen ut mellom sprinklene.

Jeg ble stående og se etter Elvis som tok seg bryet med å stoppe opp og tenne en sigarett i trappa.

–You want a room?

Det var ansiktet bak gitteret som nå snakket til meg.

Jeg nikket.

Figuren reiste seg opp. Det skramlet i stoler og smelte i skuffer der inne. Deretter skranglet det i metall bak den brune døren som sakte gled opp, mens det klirret i kjettinger. Da åpningen var omtrent tretti centimeter bred, ålte en liten og smal skikkelse seg ut på krokete ben. Bernie med bowleren hadde på en fillete vest over en fillete trøye. Buksene ble holdt oppe med bukseseler. Den lute skikkelsen skyndte seg bort til utgangsdøren og vred om låsvrideren. Deretter sjekket han at utgangsdøren virkelig var låst ved å dra og røske i den, før han besluttsomt kastet med hodet til meg og gikk foran opp trappen. Da vi nådde andre etasje stanset han og sa:

–This floor is for regulars.

Han løftet en pekefinger mot taket. –For tourists.
Deretter gikk han bort til en diger gitterport som stengte for trappen videre opp i etasjene. Tredje etasje var et fengsel, rett og slett. Han klirret med nøklene og stakk den største av dem inn i låsen på stålgrinda. Han vred om flere ganger, trakk ut nøkkelen og skjøv en annen nøkkel inn i et hull lenger oppe. Det skrek i de rustne hengslene da gitterporten endelig gled opp. Bernie skottet opp på meg.

–Security reasons.

Deretter fortsatte vi opp trappen til tredje. Han forklarte: –Jeg låser etter meg når jeg går ned. Hvis du vil ut, så bare ring meg i resepsjonen. Vi betjener gitterporten alle døgnets tjuefire timer.

Vi stanset utenfor en dør med et slitent nitall hengende midt på.

–Hundre dollars, krevde Bernie.

Jeg nølte, tenkte på Elvis II som hadde fått en nøkkel for femti dollars. Tok mot til meg og sa det også.

–The other guy, he pays fifty . . .

–You get a color-TV, sa Bernie tonløst. Telefon, toalett . . .

–Kakerlakker? spurte jeg.

–Vil du ha kakerlakker, det er greit. Du skal få kakerlakker.

Vi to hadde ikke mer å snakke om.

Da han var gått, ble jeg sittende foran TV og forsøkte å slå den på. Den hadde et hjul med en tallskive for ulike kanaler. Men hvor mye jeg enn vred på hjulet. bildet var og ble bare snø.

Jeg gikk til vinduet og kikket ut. Mørk natt. Tåke. Jeg var sulten. Nei jeg var tørst. Jeg løftet av telefonrøret. Det ringte. Langt om lenge ble røret hektet av.

–Lobby.

–Jeg skal ut, sa jeg, er gitteret åpent?

–Just a moment, sir.

Da jeg skulle til å forlate værelset, hørte jeg et rabalder ute på gangen. Lyd av løpende føtter. Jeg åpnet. Men korridoren var tom. Lengre borte gjorde korridoren en sving. Jeg fikk det for meg at noen sto og voktet på meg bak hjørnet. Jeg tok mot til meg og gikk mot hjørnet. Da hørte jeg det igjen. Løpende føtter. En dør som smalt igjen. Jeg kikket rundt hjørnet: En tom korridor med lukkede dører.

Jeg tok trappen ned.

Bernie ventet ved gitteret. Han virket litt bekymret og spurte hvor jeg skulle. Jeg sa jeg var sulten. Var det noen coffee-shops i nærheten?

Joda, nede ved terminalen.

Jeg spurte om de hadde TV der.

–Åssen det?

–Valget, sa jeg.

–Hvilket valg?

–Presidentvalget.

–Du driter vel i presidentvalget, du som er utlending.

Vi var framme ved utgangsdøren og jeg gikk ut. Jeg hadde aldri hatt noen forestillinger om denne byen, men allikevel overrasket det meg hvor stille det var ute på gaten. Det var over midnatt, ja. det var tåke, ja. Men jeg hørte ikke en eneste bil, ikke en stemme, ikke en lyd bortsett fra gjenlyden av egne fottrinn og mjauingen fra en ensom katt i en bakgate. Gatelyktene svevde stadig som mystiske lanterner i den svømmende tåken og langsomt åpenbarte det seg gule og selvlysende bokstaver horisontalt plassert på et hushjørne. Denne gangen: B-A-R.

Jeg nølte noen sekunder utenfor døren. Bortsett fra Bernie, Elvis II og den tjukke piken, var dette huset eneste tegn på menneskelig aktivitet så langt i Dallas. Jeg sto derfor og lyttet for høre om det virkelig kunne være en bar der inne. Jo da, jeg hørte lyden av glass som klirret mot glass, dempede stemmer, en biljardkule som traff et bordvant før den smalt tilbake og traff en annen kule som falt ned i hullet med en hul lyd. Beroliget skjøv jeg døren opp.

Fem hoder snudde seg mot meg. En skallet barkeeper med poser under øynene stanset med å tørke av glasset han holdt i hendene. En ubarbert mann med krøllete hår under cowboyhatten svingte rundt på barkrakken. En fyr med tykke lepper og halvåpen munn reiste seg opp ved biljardbordet og støtte køen i golvet. Det kjentes som om jeg spilte i en dårlig film på TV.

Den fjerde fyren hadde antakelig vært på vei mot toalettet. Han hadde jakke med frynser og stanset helt opp. Lengst bort i hjørnet satt en fyr med svarte solbriller og caps på hodet. Han trakk inn fra en sigarett, inhalerte og beholdt røyken i lungene. Ingen sa et ord. Ikke en lyd var å høre, bortsett fra det seige knirket fra døren som slo igjen bak meg. Jeg svelget, forsøkte å nikke og begynte å gå mot baren.

Ingen sa noe. Ingen rørte seg. Alle fulgte meg med blikket.

–Beer, please.

–Bud?

–Okay.

–To go?

Skulle jeg ta den med eller bli værende? Egentlig kom jeg for å kikke på TV. Men lokalet var stille som graven. Jeg så speilbildet mitt i solbrillene til mannen som røkte ved vinduet. Ingen hadde rørt seg. Ingen hadde sagt et ord. Jeg nikket. –To go, sa jeg og tok ølboksen imot. Den var pakket inn i en brun papirpose med strikk rundt.

Baren vendte tilbake til normal tilstand da jeg fikk overrakt ølboksen. Lyden av en kø som traff en kule brøt stillheten. Fyren med frynser på jakken gikk inn på do. Men det at ingen ennå hadde slått meg i hjel eller bedt meg bli med utafor, gjorde meg overmodig. Jeg ombestemte meg og åpnet ølboksen. Den hvislende lyden fra boksen skar støyende gjennom rommet. Jeg slikket skum og merket hvordan stillheten nok en gang slo ned. Hoder snudde seg min vei. Det var tydelig hva de tenkte. Denne karen var spenna gærn. Han kjøpte en øl til å ta med seg ut, og så endte han med å åpne den inni butikken.

Jeg senket posen med boksen og smilte nervøst. Fortsatt var nysgjerrigheten på hvem som skulle vinne valget, levende. Og stillheten kunne jeg utnytte til min fordel. Jeg kremtet.

–You got a TV set? spurte jeg mannen bak bardisken.

Nok et idiotisk spørsmål. TV-en hang over hodet hans, på veggen.

Han fulgte blikket mitt, vred på hodet og kikket opp. Så snudde han seg mot meg igjen. Svaret var kort og konsist. –Nope.

Mannen med biljardkøen støtte den i bakken og skiftet fot for å minne meg på hvilken rolle jeg skulle spille i den dårlige Tv-filmen.

Jeg rygget mot døren og tuslet ut.

Bernie med bowlerhatten satt og tvinnet tommeltotter da jeg var tilbake. Da han skulle låse meg inn gjennom fengselsporten til tredje etasje, bestemte jeg meg for å lage bråk:

–The TV doesn’t work.

De lure øyene hans plirte mot meg mens han tenkte. –Ok, jeg skal ringe reparatøren.

–Og når kommer han?

–I morgen.

–Da er jeg reist.

–Vel, det er jo jævlig synd.

–Men jeg vil ikke betale hundre dollar for et rom med en TV som ikke virker, sa jeg, selv om jeg allerede skimtet nederlaget i horisonten.

Han ble stående og tenke. Det var tydelig at han ikke hadde lyst til å betale meg tilbake.

–Du kan se på TV’n til Laura.

–Laura?

–Naboen din. Han nikket opp trappen. –Hun bruker aldri Tv’n sin. Hun bare sitter og koper. Lager ikke noe fuzz. Bare bank på døra hennes og spør om å få se TV.

–Nei takk, sa jeg. –Lås meg inn.

Det klirret og skranglet da han fomlet med nøklene. Han ble avbrudt.

Elvis og hun tjukke var ferdige. De kom ut fra et værelse og vinket til oss. Elvis slo av en vits om meg. Tjukka gliste og heiste på buksene.

Bernie løftet en dirrende pekefinger mot meg og sa: -Don’t move.

Dermed løp han på krokete ben forbi paret og ned trappen. Jeg hørte han låste dem ut, låste døren etter dem, røsket i døren for å sjekke at den var låst og kom subbende tilbake.

Han var blitt andpusten av all jobbingen. Dessuten hadde han tenkt litt. –Ikke ta det så tungt, sa Bernie. –Reagan vinner, det er ikke mer å snakke om, take it easy.

–Åssen kan du vite det? Spurte jeg.

–Vi vi’kke ha peanøttfarmere som presidenter her hos oss.

–USA er litt større enn Texas, hadde jeg tenkt å si, men lot være.

Jeg hadde halve ølboksen igjen. Jeg lå på senga og kikket på kakerlakkene som klatret oppover gardinet. Når en av dem ramlet ned på golvet, løp den som et lyn mot lyset fra nattbordlampen. Da løftet jeg skoen og slo den i hjel med hælen. Det knaste. Det ble et rituale. Strikken rundt papirposen var det perfekte våpen. Jeg brukte strikken til å skyte på gardinet. Hvis strikken traff hardt nok, ramlet det ned en kakerlakk som løp mot lyset og møtte døden i form av en hæl. Jeg merket ikke at tiden gikk. Merket ikke at jeg sovnet.

Jeg våknet med klærne på.

Sola skjøt inn gjennom sprekken i gardinet og traff en hvit ledningestump som hang bakpå TV’n. Det var antennen. Med den hvite tråden tilkoblet, var bildet på TV like klart som et barneblikk om morgenen.

Det var nyheter. Ronald Reagan var blitt ny president.

Jeg gikk til vinduet og kikket ut. Byen tok seg annerledes ut i dagslys. Skyskrapere, glass og betong. Biler. Lyd av trafikk og sirener. Et musikkorps marsjerte i en tverrgate litt lenger borte. Byen så ganske normal ut.
Der ute ble Kennedy skutt en gang i tiden. Jeg tenkte at det kanskje var et sted og se seg ut. Kryss i margen. Been there, done that. Men så kom tåka sigende. Det var som den gjorde det på gøy, dalte ned mellom skyskraperne og pekte nese.
Da pakket jeg den grønne sekken og labbet ned til bussterminalen.
© Kjell Ola Dahl

Fahrenheit 451

2010-12-27T19:13:00.004+01:00

Nå om en kjærlighetserklæring til litteratur.

Mange lesere har nok allerede forstått at jeg har stor sans for en viss fransk filmkunstner. Men siden denne mest handler om bøker, satser jeg på at de fleste tåler en ny anbefaling: Fahrenheit 451 av Francois Truffaut.

Ray Bradbury skrev romanen Fahrenheit 451 en gang på 1950-tallet. Tittelen henspiller på at papir antennes ved denne temperaturen. Nyttig å vite hvis du vil brenne en bok.

Det er ikke alt for ofte at litteraturen hylles på film. Når det skjer, ender det gjerne med panorering av lange bibliotekhyller. Noen ganger knyttes en karakter opp mot bibliotek eller bokhandel. Da er det lettere å karikere leseren som karakter. Dog kan det gjøres med snert og vidd, f eks Cecil Vyse som blir spilt av Daniel Day Lewis i filmen A room with a view. Men oftest blir karakterene tildelt kulturell kapital i form av artifakter som runde briller og/eller pipende stemme. Bedre funker ulike varianter av brevvekslings-filmer. Her gjør bildemediet at løgn, fortielser og undertekst kan få en særegen tilstedeværelse i historien.

Fahrenheit 451 derimot er helt genuin. Så spesiell er filmen at den for mange ved første møte kan oppfattes som litt rar. Hovedpersonen Montag – gestaltet av Oskar Werner (som også spilte Jules i uforglemmelige Jules & Jim) er brannmann. Men i dette universet er tingene snudd på hodet. Her er det brannmennene som tenner bål, de slukker dem ikke – og det er bøkene som brennes. Vi er i et framtidsunivers der bøker er forbudt, Big Brother passer på oss og doper oss ned via en diger TV-skjerm som alle har i stua, og filmens åpning uttrykker egentlig godt det jeg mener med ”rar”. Disse svartkledte brannmennene som ligner soldater fra første verdenskrig, rykker ut i noe som ligner en leke-brannbil og lager bokbål hos en bokleser og renser opp ved hjelp av flammekaster. Scenografi og handling stemmer liksom ikke overens. Men du skjønner snart at skurret beror på din egen fordom. Det er nettopp i dette høyst originale grepet du møter filmskaperens humor og skrå sideblikk.

Montag tar monorail til og fra jobben hver dag. Hjemme bor hans apatiske kone Linda, spilt av Julie Christie. Livet for Linda handler om a ta rett medisin/dop til rett tid. Når hun har skoftet og flipper ut, kommer et legeteam hjem og skifter blodet hennes, så blir hun klar til å ta nye piller. Livets høydepunkt for Linda er bundet til kjemisk dop og fjernsynsdop, og hun vil helst leve i fred og ro og være så vanlig som mulig – innordne seg systemet.

En annen som også kjører monorail hver dag er Clarisse. Hun blir også spilt av Julie Christie. Clarisse er en kvinne med sjel. Hun sår frøet som skal gjøre Montag til menneske. Hun spør: «Leser du bøkene du brenner?» Dermed er det gjort. Montag klarer ikke motstå fristelsen og sniker til seg et eksemplar av David Copperfield på razzia. Neste natt lurer han seg til å lese i lyset fra fjernsynet (!) mens Linda sover. Det er så enkelt, men man fryser på ryggen allikevel – på grunn av regissørens valg. Som Dickens skriver i første stetning: Om jeg skal bli helten i min egen livshistorie eller om plassen skal bli opptatt av en annen, får disse sidene vise. Er det ikke nettopp det mye av kampen for tilværelsen handler om? Å bli hovedperson i sitt eget liv. Linda er det ikke. Montag er det fra dette øyeblikk.

Mye av filmens scenografi er gjort i skrikende farger, spesielt rødt. For eksempel de røde angiverboksene med blinkende blålys på toppen. Her kan gode borgere sladre om boklesere. Røde vegger, sterkt grønne plener – dette sterke fargespillet gjør at filmens univers mer ligner en drømmeverden enn en framtidsverden. Selv om det finnes hight-tech TV i hvert hus, telefonerer man hverandre i snodige apparater som ligner installasjoner fra tidlig 1900-tall. Like naivt og på grensen til det surrealistiske er også undergrunnslivet til bokelskerne. Et klassisk gjemmested for bøker i disse hjemmene, er f eks hulrommet der man plasserer toast i brødristeren.

Møtet med teksten til Dickens er filmens første eksponering av det skrevne ord. Med all tydelighet er for eksempel filmens introduksjonstekster gjort muntlig. Slik blir forbudet elegant håndtert.

Smaken på litteratur har gitt Montag smaken på livet utenfor grensene til Big Brothers krav om ordnung muss sein. Når han kommer hjem og finner Linda med gode venniner i kaffeslabberas foran Tv-skjermen renner det over for ham og han begynner høytlesning. Katastrofen skjer. En av damene blir beveget og begynner å gråte.

Linda kan ikke tåle denne usikkerheten ved tilværelsen og spesielt ikke denne nye Montag. Hun plasserer en lapp i den røde sladrekassen. Dermed er det klart for det virkelig store bokbålet og – for bokelskere – det dukes for filmens kuleste reise: Å følge hvilke bøker Truffaut kaster på bålet.

Bok i taklampa – Don Quijote

Er det håp i dette universet? Ethvert diktatur har en undergrunnsbevegelse. Die Gedanken sin frei. Dette universets opposisjon har litteraturen som våpen. Hver person i bevegelsen memorerer sin bok for å holde den levende og levere til neste generasjon. Avslutningscenen der de levende bøkene promenerer i snøværet og memorerer sine tekster er rett og slett vakker.

Fahrenheit 451 var Truffauts første fargefilm og første film på engelsk. Ganske spesielt det siste, i og med at han selv ikke snakket engelsk i det hele tatt. Et annet moment gjelder musikken. Bernard Herrmann, som skrev mye av musikken til Hitckcocks filmer, er hyret inn – og han er kjennbar. De skarpe riffene som dunker løs når brannmennene rykker ut, er en reminder om Psycho. Men Bernie er like poetisk som skarp i kanten og tonefølget er med på å løfte filmen til det den er blitt - en helt spesiell reise i et slags dokkehus-univers der handlingen drives av dypt alvor – og hvor det å åpne et bokomslag transformeres fra noe hverdagslig til å handle om liv eller død.

Den skrattande polisen/Døden kjører buss

2010-12-23T22:24:00.000+01:00

DEN SKRATTANDE POLISEN - reprise

Artikkelen er en hommage til det svenske forfatterparet Sjöwall & Wallhö. Første gang publisert som forord i den internasjonale utgaven av forfatterparets roman Den skrattande polisen – nyugivelsen av serien om Martin Beck i 2006. Norsk utgave: Piratforlaget.

ISBN:

978-82-8143-047-1, 82-8143-047-8

Forfattere er flinke til å juge og enda flinkere til å stjele. Og vi har alle forbilder. Den gode boka oppstår aldri av ingenting. Den vokser langsomt fram og er farget av både protest og av jubel. Raymond Chandler uttalte en gang om Dashiell Hammett at han hentet mordet ut fra tesalongene og slengte det ut på gata hvor det hørte hjemme. Hammett forandret kriminalsjangeren, gjorde den mer virkelighetsnær enn det snobbete britiske rebusmysteriet for folk i en annen verden og annen tid. Men han beholdt enkelte grunnleggende elementer: Et mordmysterium som driver handlingen, karakter som leserne husker når boka lukkes – og så la han til for egen del: Hardt og konsist språk, eksotiske miljøer, men aldri lenger vekk enn at det speilet sider ved leserens egen virkelighet. En god krim er ikke sann. Mordet har ikke skjedd. Men det kunne ha skjedd.

Da jeg leste Den skrattande polisen første gang, skjønte jeg straks at jeg leste en bok av to forfattere som forandret sjangeren igjen, som gjorde kriminalromanen mer virelighetsnær enn monologene til hardkokte amerikanske privatdetektiver. Denne fantastiske historien skjedde jo i Sverige, i Stockholm, Skandinavia. Det kunne vært Oslo, Norge. Det kunne vært på bussen som peste forbi blokka jeg bodde i, at åtte mennesker var skutt og drept – og Martin Becks datter kunne vært en jente i min egen klasse på skolen – en av de som bodde i blokk og hadde foreldre som slet med ekteskapet.

Det var i 1972. Jeg var fjorten år. Den skrattande polisen var mitt første møte med Martin Beck og kollegene hans i Stockholmspolitiet. Jeg fant den i bokhylla til faren min. Jeg var da inne i en hardkokt periode som krimleser. Det gikk i Chandler, Hammett, Ross MacDonald, Jim Thompson, James M. Cain og Len Deighton. Derfor hadde jeg unngått denne romanen. For det første virket det litt døvt at en roman var skrevet av to personer. Dessuten var de jo svenske. Så feil kan man ta. Men man vet jo aldri hvor skatten skjuler seg før man åpner kisten. Etter å ha lest boka, gikk jeg straks gjennom hyllene etter flere bøker av Sjöwall og Wallhö. Lesingen ble en reise inn i et litterært univers med mysterier, spenning, enestående og uforglemmelige karakterer som Martin, Gunvald og Lennart – og ikke minst solide doser humor. Noe av gleden ved å lese Den skrattande polisen, var introduksjonen til politikollektivet, altså til flere karakterer med ulike og spennende personlighetstrekk.

Sjöwall og Wallhö skrev ti bøker om Martin Beck og karene i Stockhomspolitiet. Men det er noe spesielt med Den skrattande polisen. Den traff leserne over hele verden – og traff så grundig at de i 1971 fikk The Edgar Award for boken – utmerkelsen for beste kriminalroman utgitt i USA! To år senere gestaltet Walter Matheau rollen som sersjant Martin i Hollywoodfilmen The laughing policeman. Vel, bokens suksess er én ting. Noe annet er de forfatternes rolle som pionerer. Sjöwall og Wallhö inntok med denne romanen territorier som til da ikke var tilgodesett forfattere fra små land og små språkområder. Den skrattande polisen var den første virkelig store kriminalromanen fra Skandinavia. Det var med denne at Sjöwall og Wallhö erobret verden, samtidig som de både inspirerte og la grunnlaget for nye generasjoner forfattere – som meg selv.

For meg handler all litteratur om den personlige opplevelsen – den er enten god eller ikke så god. Og da koker spørsmålet ned til hva som gir den opplevelsen. Hva gjør Den skrattende polisen til en bok som jeg kan lese om igjen med stor glede i dag, over tretti år etter at jeg leste den første gang?

Mye av svaret ligger i den intimitet som oppstår mellom politikarakterene og leseren. Ordet antihelt får ny valør med Sjöwall og Wallhös bøker. Når Martin endelig sovner på sofaen i stua, er leseren fortsatt irritert på Inga. Vi opprøres over Gunvald Larssons bulldoserfakter. Men i Den skrattande polisen er særlig Lennart Kolberg sentral. Det er i denne fortellingen han manifisteres som erotikeren og hedonisten i korpset av etterforskere. Romanens syn på seksualitet og spesielt kvinnelig seksualitet klinger som sjarmerende ekko fra det frilyndte seksittallet, særlig scenen der Lennart går hjem til kona for å ”bli vaksinert” mot Åsa Torell.

Plottet – intrigen er klassisk bygget opp – som at en sak fra fortiden dukker opp og får betydning for etterforskning i nåtiden, eller grepet med at én person blant ofrene på bussen ikke straks lar seg identifisere. Det er nettopp i dette feltet Sjöwall og Wallhö briljerer. De bruker klassiske grep – men de ender opp med å lage sin egen helt selvstendige og spennende pageturner. Spesielt elegant er grepet med å bygge forholdet mellom politiet og intrigen. Det står tilsynelatende lite på spill for Martin Beck og de andre. Politiromanen er slik. Politimannen er den offentlig autoriserte protagonist, hovedpersonen som kommer utenfra, som får lønn for å gjøre jobben sin – løse mysteriet. Men blant de drepte på bussen i Stockholm finnes Åke Stenstrøm – politimann. Dermed er politiet innvolvert i saken, en av deres egne er brutalt skutt ned av ukjent gjerningsmann. Altså står mye på spill – samtidig som intrigen blir tilført flere mysterier.

Sammenlignet med forfatternes andre bøker, er en av Den skrattande polisens sterke sider at så mange ulike politimenn bidrar til oppklaringen. Blant Sjöwall og Wallhös bøker er dette den virkelige kollektivromanen. Selv om hovedfokus også her hviler på Beck, Kollberg og Larsson, får også mer perifere karakterer som Rønn, Melander, Månsson og Nordin, rikelig plass til å utfolde seg. De glir under huden på leseren, vi unner Rønn og Månsson å lykkes med sine intiativer. Dermed tar leseren del i hele registeret av etterforskning, fra det å tyde båndopptak og betvile vitners observasjonsevne til selve pågripelsen.

Den skrattande polisen er en klassiker, ikke bare i svensk, men i internasjonal krim. Årsaken er ganske enkelt at det er en en roman som bærer med seg det beste fra de beste i sjangeren, samtidig som den på sitt vis er nyskapende. Massedrapet på bussen er en brutal men samtidig troverdig scene fra et moderne og sammensatt Skandinavia – som på seksti- og syttitallet, etter økende industrialisering og arbeidsinnvandring plutselig utgjør en integrert del av en uforutsigbar og voldelig verden.

Den samme boka som jeg leste som fjortenåring står nå i min egen hylle, nesten lest i filler – slik gode krimbøker skal se ut – når de har fått noen år på baken.

Som andre nordiske krimforfattere står jeg i gjeld til Sjöwall og Wallhö. Da jeg leste boka første gang fikk jeg bevis for to ting: God krim er god litteratur. Dessuten at det var mulig å skrive god krim i Sverige. Det fikk meg til å tro at det samme kunne gjøres i Norge.

Michelangelo Antonioni - La Notte

2010-12-20T07:39:00.000+01:00

Nok en film jeg digger – Antonionis La Notte

Moreau, Mastroianni, Vitti

Første gang jeg så La Notte var på TV en gang for mange år siden og den scenen jeg husket best etterpå, og som jeg tror de aller fleste som har sett filmen vil erindre, er en helt spesiell strippescene, eller en slags krysning mellom akrobatikk og erotisk dans. Det er flere forhold som gjør scenen minneverdig. For det første utgjør den en slags konsentrert montasje over filmens gjennomgående tema. Her sitter dette ekteparet på en restaurant og befinner seg i en nedkjølt fase av sitt ekteskap. Ikke er de så veldig interessert i hverandre og ikke er de så veldig interessert i hva som foregår rundt dem heller. De holder ut med hverandre like mye av gammel vane som at ingen av dem ennå har fått ideen om at det skjøre båndet som knyter dem sammen kan brytes. Dernest er det showet i seg selv som mer minner om et sirkusnummer enn strip.

Filmen er fra 1961 og ekteparet Giovanni og Lidia blir spilt av Marcello Mastroianni og Jeanne Moreau. Giovanni er en feiret forfatter.

Det meste av handlingen foregår i løpet av én natt – La Notte – som skal by på en reise for begge to. Det hele starter med et opprivende sykehusbesøk. Her ligger parets omgangsvenn Tommasi for døden. Det å møte ham og observere hans tilstand blir en hendelse som utløser en sprengladning i ekteparets samliv. Vi forstår at Tommasi er Giovannis kamerat fra langt tilbake. Vi aner også at om det muligens aldri har vært noe amorøst i forholdet mellom Lidia og den syke, så er det for henne at den døende vennen representerer et viktig vendepunkt. Når hun nå må se i øynene at han skal dø, innser hun at hans død blir et tap som hun ikke aner rekkevidden av. Hun blir svært opprørt og stormer ut. Giovanni på sin side beholder fatningen. Slik er de tilsynelatende begge fanget i sine kjønnsroller og rolleforventninger. På vei ut blir Giovanni forsøkt forført av en kvinnelig pasient, en scene med komisk sideblikk fordi pasienten er så pågående at det må flere pleiere til for nærmest å legge henne i reimer. Slik sett har Antonioni ved hjelp av humor montert tilstedeværelsen av både den fysiske sanselighet og den dype lengsel som tema for de to ektefellenes forestående odysseen.

Handlingen foregår i Milano. Når Lidia forlater sykehuset, drar hun alene til den delen av byen hvor hun og Giovanni hadde sine første år sammen. Muligens gjør hun det for å finne tilbake til fast grunn, lete etter minner som er blitt borte. Men fruen fra borgerskapet passer ikke lenger inn i dette fattige strøket, hun ser folk fyre av raketter osv som tidligere, men føler seg fremmedgjort. Dessuten utstråler hun en sårbarhet hun muligens ikke har vært klar over tidligere, noe som topper seg idet hun blir vitne til brutal og svært fysisk slåsskamp mellom to yngre menn.

Ektefellene møtes på nytt i deres felles og svært så chicke leilighet. Men natten har begynt De to havner på restauranten med den før omtalte dansen. Det vi – Giovanni, Lidia og tilskueren nå forstår, er at selv om de sitter side om side, er denne nattlige ekspedisjonen en reise de foretar hver for seg. For det å vandre ute en hel natt kan handle om å søke etter noe dypt inne i en selv.

På Lidias initiatv bryter de opp og kjører ut til et større selskap som blir arrangert av en industriherre. Denne mannen ønsker at Giovanni skal skrive bedriftens historie. Giovanni er litt overrasket over Lidias initiativ, fordi Lidia tidligere har motsatt seg dette besøket. Festen foregår ute og rundt bassenget selv om det striregner. Her er all modernitetens dekadens på plass. Det skal skapes kontakter, det skal etableres allianser, forhold skal oppstå og forhold skal gå under. Drivkraften er verdien i det å kjenne noen, være i næreheten av en berømthet, drømme om å bli rik, eller kjenne noen som eier et navn. Her er Giovanni i sitt rette element. Men dette selskapet utvikler seg annerledes enn sedvanlig for hans del. Han er en mann med kulturell kapital, og nå søker han det å møtes i en samtale, gi av sitt intellekt, motta. Han møter Valentina, spilt av Monica Vitti. Valentina er industriherrens datter og han fascineres ved at hun i dette selskapet har isolert seg, hun sitter i en trapp og leser en bok. Han opplever henne som annerledes og spennende. Hun utstråler integritet og alvor. Han begynner å kretse rundt henne.

Lidia føler tydelig nok ikke noen tilhørighet til noen på dette stedet. Hennes reise er kommet lenger og hun arbeider med noe i seg selv. Hun sirkler omkring selskapet som en ensom måne i bane rundt en fremmed planet. Hun står på en veranda alene og observerer. Når hun blir bedt om å delta trekker hun seg lenger unna og finner en ny observasjonspost, et tomt værelse, en trappeavsats, et vindu. Dermed blir også hun annerledes og utstråler integritet – men i øynene på en annen. Hun framstår som ettertraktet juvel og denne karakteren begynner nå å kretse om henne. Igjen blir det vennen Tommasi som skal manifistere vendepunktet. Lidia ringer sykehuset. Det er når hun nå hører at Tommasi er død at hun går linjen ut, forlater selskapet sammen med beileren.

Jeg overdriver ikke når jeg sier at de tre kler rollene sine. Mastroianni har som alltid en tilstedeværelse og en utstråling få andre kan vise make til. Her starter han som en kjølig observatør men som gjennom handlingen tvinges til å stanse opp for å gi plass til reaksjon. Moreau har en sørgmodighet i uttrykket som gjør at man tror på hvert ord hun sier. Monica Vitti utstråler i denne filmen en doven sensualitet som kler den bortskjemte overklassepiken til fingerspissene. Så blasert er Valentina at når hun mister en smykkestein og Giovanni vil hjelpe henne med å lete, sier hun: «Glem det, det var jo bare en rubin.»

La Notte inngår som nummer to i det som av mange betraktes som en trilogi fra Antonionis hånd: L’Avventura, La Notte og L’eclisse. Felles for alle filmene er at de utspiller variasjoner over temaet kjærlighet, samt at Monica Vitti spiller i alle tre. Handlingen i L'eclisse - med Vitti og Alain Delon fokuserer på brudd og etablering av nytt forhold, L'Avventura er en variant over en trekantrelasjon som etableres idet den ene kvinnen brått forsvinner. Spesielt for La Notte er at Vitti gestalter en karakter som blir en biperson i dramaet, men også innfallsvinkelen til temaet og ikke minst gjennomføringen, som gjør filmen ganske enestående.

Ingmar Bergman har sagt om Antonioni at han ikke var så mye til tekniker men at La Notte er et mesterverk. Selv rygger jeg tilbake hver gang jeg leser eller hører ord som mesterverk. Men faktum er at jeg tror Antonioni med denne filmen er inne på et felt som Bergman selv var fascinert av. På film blir kjærligheten gjerne besunget overflatisk og gjennom klisjeen mann som møter kvinne. I La Notte har de ikke bare møtt hverandre lenge før filmen startet, de har vært gift i mange år. Det som måtte ha vært av forelskelsens sødme er forsvunnet for lang tid siden.

Scenene fra selskapet er regikunst med håndtering av mange karakterer i gang på samme tid. Kamera har gjerne distanse til situasjonene mens mikrofonen er nær. Dermed flagrer de kondisjonertes holdninger og mangel på sådanne forbi, som myter langt borte fra.

Sluttsekvensen er en klassiker. Natten er over. De to går ute i hagen i grålysningen. I det fjerne høres saxofonen fra orkesteret i selskapet som aldri tar slutt. Nå velger Lidia å fortelle ektemannen at Tommasi er død. Og hun forteller ikke bare det, men forteller hvilket tap han er for henne. Hun bebreider seg selv at hun aldri evnet å tolke hans signaler til henne på riktig måte. Hun savner ham på grunn av hans personlige egenskaper, de som ektemannen ikke har. Hun fremmer sin konklusjon, nemlig at hun ikke lenger elsker sin mann. Han påstår det motsatte. Det er stadig noe tilstede. Det må være noe tilbake. Hun åpner da vesken og henter opp et brev. Hun begynner å lese høyt fra brevet. Det er et ømt og rørende kjærlighetsbrev stilet til henne. Han er rystet – like mye over de vakre formuleringene som av brevets eksistens. Da hun endelig tier, tvinger han seg til å spørre det opplagte spørsmålet: Hvem har skrevet det brevet? Hun sier: «Det gjorde du, for lenge siden.»

For orden skyld avslutter jeg der vi begynte. Musikken er ved Giorgio Gaslini: