Skal ut på reise igjen – Edinburgh. Har endelig fått hodet over vannet – etter i overkant av femti lammefødsler og en ganske hektisk våronn med såing og gjerding og andre gårdstrivialiteter. Men nå inviterer Universitetet i Edinburgh til oversetterseminar. Muligens samsvarer invitasjonen med en utgivelse. Den fjerde juni kom En liten gyllen ring ut på samveldeøya – tittel: The last fix.
Det er litt spesielt dette med oversettelser. Jeg skal straks komme min svært dyktige britiske oversetter Don Bartlett til unnsetning. Han er ikke ansvarlig for tittelen. Hans oversettelse er som alltid solid og musikalsk. Tittlelen er forleggerens ansvar.
Det er jo en diskusjon i seg selv dette, om en oversettelse skal følge originalteksten bokstavelig eller «gjøre den til begripelig for nasjonale lesere». Jeg har ingen sterke følelser for dette, men finner to ting litt snodig. For det første er det litt snobbete overfor andre lesere og få den ideen at lesere ikke er smarte nok til å lese selv. Selv har jeg opplevd at forleggere har strøket en scene i en bok med den begrunnelse at scenens kulturelle forankring, gjorde at leserne ikke ville forstå scenen. Da spør jeg: -Hvordan vet du at leserne ikke skjønner dette, kan det ikke hende at leserne er smartere enn deg? Og: -Hvorfor skal en forlegger tilrettelegge en tekst for leseren? Personlig liker jeg å møte det eksotiske i oversatte bøker. Det er ofte nettopp derfor jeg leser boka.
En annen snodighet er at enkelte områder i romanfeltet virker som frisoner for oversettelse.Det gjelder titler og navn på karakterer. For titlene er gjerne begrunnelsen hensyn til «øket salgbarhet» og kommers. I Tyskland vrir de konsekvent på titlene til mine bøker – som om tittelen ikke var en del av boka. Da jeg valgte tittelen En liten gyllen ring var det logisk av flere årsaker. En del oversettere og forleggere mangler muligens en del kunnskaper om dramaturgi. Men et viktig element som binder denne fortellingen sammen er en gullring. Denne ringen fungerer som det salig Hitchcock i sin tid kalte for en MacGuffin - altså et objekt som historien egentlig ikke handler om, men som fortellingen allikevel er helt avhengig av. Samtidig henspeiler tittelen på en eldre norsk sang-sviske som handler om kjærlighet. En liten gyllen ring er en fortelling om kjærlighet i mange fasetter. Men i Tyskland, Holland og Spania syntes de at En midtsommernattsdød er en mye bedre tittel. I samveldelandene går man altså for Det siste skuddet.
På samme vis som titler, er også karakternees navn til tider fritt vilt. Det siste har jeg vært forskånet for. Men i Norge har f.eks karakterene i Ringenes Herre- og Harry Potter-bøkene norske navn. Tenk deg en oversetter som får den tanken at karakteren d'Artagnan i De tre musketerer blir for vanskelig for norske lesere. Han bestememr seg for å gjøre navnet mer forståelig og norskt og døper ham Arnfinn.
Mitt første møte med Dashiell Hammett skjedde en påske på hytta da jeg var femten eller seksten. Faren min var en hund etter krim og kjøpte alt som fantes i kioskene der vi bodde. Samtlige av disse puplheftene endte på hytta og en av dem var altså en liten rødkantet pocket i serien Alle tiders forfattere, tittel: Malteserfalken. Den ble en av mine yndlingsbøker og jeg leste den mange ganger. skal ikke røpe hverken navnet på forleggeren eller oversetteren. Da jeg var noenogtjue kjøpte jeg den amerikanske utgaven som var omtrent hundre sider lenger.Det positive med den opplevelsen var at en god bok fikk høynet lesverdighet. Men samme synd var begått med den andre av Hammetts bøker i den serien: Glassnøkkelen. Kanskje skal man være glad til. Selv om enkelte av mine bøker oversettes via andre språkoversettelser, har man i dag kontrakter som sikrer at forleggeren ikke sparer på papiret når han gir boka ut.
